Saken gjelder Statsforvalterens forberedende klagebehandling av klage til barneverns- og helsenemnda over Statsforvalterens godkjenning av vedtak om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Som ledd i behandlingen av klagen gjennomførte Statsforvalteren flere stedlige tilsyn og møter med aktører i saken. Selv om klagen ble framsatt for Statsforvalteren innen klagefristen på tre uker, tok behandlingen av saken så lang tid at klagen ikke ble sendt til klagebehandling av barneverns- og helsenemnda innen utløpet av vedtaksperioden på ett år. Ettersom det da var truffet et nytt tvangsvedtak med det samme innholdet, besluttet Statsforvalteren at klagesaken ikke skulle sendes til nemnda før det eventuelt ble klaget på det nye vedtaket. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalterens håndtering av saken innebærer et brudd på plikten til å forberede og oversende klagesak til barneverns- og helsenemnda etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-11 fjerde ledd, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd første punktum. Tidsbruken var også et brudd på kravet til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det er alvorlig at Statsforvalterens håndtering av saken førte til at klageren ikke fikk behandlet sin klage på tvangsvedtaket av barneverns- og helsenemnda. Ombudet bemerker videre at Statsforvalteren skulle ha truffet et formelt vedtak om avvisning av klagen da de avsluttet behandlingen av klagesaken uten å sende saken til barneverns- og helsenemnda som følge av at tvangsvedtaket var avløst av et nytt vedtak. Det følger av forvaltningsloven § 33 andre ledd tredje punktum, jf. § 2 tredje ledd, at en avvisning av klage er et enkeltvedtak, som i seg selv utløser klagerett, jf. § 28 første og tredje ledd. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets uttalelse og sikre at framtidige klagesaker etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 behandles i tråd med regelverket.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klage om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a. Statsforvalteren hadde i avgjørelsen skrevet at de «kan» prøve alle sider av saken og konkludert med at tvangen var lovlig da tiltaket var nødvendig for å hindre vesentlig skade. De øvrige vilkårene for tvang var ikke vurdert. Saken reiser spørsmål om Statsforvalterens rolle som klageorgan og kravene til begrunnelsen ved behandling av slike saker. Etter at Sivilombudet undersøkte saken, var Statsforvalteren enig i at det var mangler ved begrunnelsen. Statsforvalteren skal prøve alle sider av saken ved behandling av klager over beslutninger etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a, og vurderingene skal fremgå av begrunnelsen i avgjørelsen. Statsforvalterens begrunnelse i denne saken etterlot begrunnet tvil om det var lagt til grunn en for snever forståelse av hva som utgjør tvang ved vurderingen av om bruken av tvang var lovlig. Statsforvalteren skulle blant annet vurdert nærmere hva som foranlediget nødssituasjonen og om den kunne vært forebygget eller avverget. Siden Statsforvalteren nå har gått igjennom sine saksbehandlingsrutiner for behandling av saker om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a og endret maler og rutiner, slår ombudet seg til ro med svaret som er gitt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands behandling av krav om retting eller sletting av til sammen 48 innføringer i en pasientjournal. I klagen til ombudet gjorde klageren blant annet gjeldende at Statsforvalteren ikke hadde vurdert alle innføringene som var omfattet av kravet, og at hennes krav og svarene på dem ikke var nedtegnet i journalen. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren oppfylte sin plikt til å vurdere samtlige krav som var påklaget i klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Det er også tvil om klagerens krav var nedtegnet i journalen i tråd med helsepersonelloven § 42 andre ledd første punktum og § 43 andre ledd, og ombudet ber Statsforvalteren påse at dette er eller blir gjort. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Saken gjelder vurderingen av hvem som skal være «nærmeste pårørende» til en pasient som selv ikke er i stand til å utpeke hvem som skal ha denne rollen. Fylkesmannen mente det var adgang til å velge en annen enn den loven gir anvisning på i tilfeller der det vil føre til at valget faller på en pårørende som vurderes å ikke være egnet for oppgaven. Ombudsmannen mener at det ikke er holdepunkter i pasient- og brukerrettighetsloven eller forarbeidene til loven for at det kan gjøres unntak fra lovens definisjon av nærmeste pårørende. Bestemmelsen inneholder en klar definisjon, og lovens system er at den som er definert som nærmeste pårørende får denne rollen uavhengig av personens egenskaper eller om relasjonen sett utenfra fremstår som god. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle den konkrete saken på nytt og om å ta hensyn til merknadene som her er gitt i fremtidige avgjørelser. Videre gjør ombudsmannen Helse- og omsorgsdepartementet oppmerksom på mangler i administrativ praksis.

Saken gjelder pasienters rett til dekning av reiseutgifter. Ombudsmannen har tatt opp med Helse- og omsorgsdepartementet forståelsen av regelen om at pasienten ikke har rett til dekning av reiseutgifter hvis hun kan benytte rutegående transportmiddel til lokal minstetakst. Ombudsmannen mener Pasientreiser bare kan avslå å gi refusjon for en pasientreise med den begrunnelse at pasienten kan benytte kollektivtransport, jf. pasientreiseforskriften § 8, hvis helsetjenesten – inkludert pasientreisen – totalt sett er forsvarlig, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Hva som er forsvarlig, vil bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Informasjonen som gis på www.helsenorge.no om regelen i pasientreiseforskriften § 8, oppfyller ikke veiledningsplikten godt nok. Departementet bes om både å vurdere å presisere pasientreiseforskriften § 8 og å ta initiativ til å forbedre veiledningen på www.helsenorge.no.

Saken gjelder X kommunes behandling av en sak om refusjon av utgifter til forbruksmateriell for en pleietrengende person. Brukeren fremsatte krav om refusjon for feilaktig å ha blitt belastet for utgifter til forbruksmateriell i årene 1995-2016. Kommunen erkjente at brukeren hadde blitt feilaktig belastet for slike utgifter i 2014-2016 – og senere også i 2017 – men hadde bare i begrenset grad iverksatt undersøkelser for å avklare om brukeren var blitt feilaktig belastet for forbruksmateriell også i årene før 2014. Ombudsmannen er kommet til at X kommune ikke har handlet i tråd med god forvaltningsskikk og de alminnelige kravene til forsvarlig saksutredning ved behandlingen av refusjonskravet. Det knytter seg også tvil til om kommunens retningslinjer og rutiner for innkjøp av forbruksmateriell er tilstrekkelige for å hindre at lignende feil skjer igjen. Ombudsmannen forutsetter at kommunen vurderer på nytt å gjennomgå sine rutiner og iverksetter nødvendige tiltak for å sikre at brukerne i kommunen ikke blir belastet for utgifter til forbruksmateriell fremover.

Saken gjelder størrelsen på omsorgslønnen til en far som har en tenåringssønn med omfattende behov for heldøgns tilsyn og pleie. Sønnen er delvis på avlastningsinstitusjon. Da avlastningen i september 2014 ble økt til annenhver uke, reduserte kommunen omsorgslønnen fra 100% til 80%. Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak fordi utredningen var mangelfull og rettsanvendelsen feil. I kommunens nye vedtak ble omsorgslønnen redusert fra 100% til 50%. Fylkesmannen opphevet vedtaket fordi tjenestetilbudet til far og sønn ikke var på et forsvarlig nivå. Fylkesmannen stadfestet kommunens tredje vedtak, som reduserte fars omsorgslønn fra 100% til 77%. I de to opphevelsesvedtakene påpekte Fylkesmannen at det er feil rettsanvendelse å praktisere et generelt maksimum for særlig tyngende omsorgsarbeid på 37,5 timer per uke. Ombudsmannen er i tvil om Fylkesmannen fastholdt dette standpunktet i stadfestelsesvedtaket. Ombudsmannen mener uansett at Fylkesmannens plikt til å påse at saken er «så godt opplyst som mulig», ikke er tilfredsstillende oppfylt. Beregningen av fars tidsbruk bygger – uten nærmere forklaring – på strammere tider enn avlastningsinstitusjonens dokumenterte tidsbruk for tilsvarende tilsyn og pleie. Fylkesmannens forsvarlighetsvurdering svikter også på avgjørende punkter. Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 gjelder både enkelttjenestene hver for seg og det helhetlige tilbudet til tjenestemottaker. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt, og da også oppfylle de krav som gjeldende rett stiller til vurderingene og vektleggingen av hva som er til barnets beste. Fylkesmannen bes også forbedre saksbehandlingsrutinene knyttet til saker som berører barn, slik at disse best mulig sikrer at de krav som gjeldende rett stiller til forvaltningen når det gjelder å ivareta barns beste blir oppfylt.

Saken gjelder behandlingstiden til Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tilsynssak på området for helse- og omsorgstjenester. Etter to år og to måneder er saken ennå ikke ferdigbehandlet. Behandlingstiden er begrunnet med økende saksmengde og manglende ressurser. Det er ikke godtgjort at saken er behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Klageren har heller ikke fått tilfredsstillende informasjon underveis. Kapasitetsutfordringer er ikke tilstrekkelig grunn for å unnlate å holde klageren orientert om saksfremdriften, jf. forvaltningsloven § 11 a og normer for god forvaltningsskikk. Det forutsettes at Fylkesmannen nå sørger for å få ferdigbehandlet tilsynssaken. Fylkesmannen bes videre om å gjennomgå sine rutiner – og om nødvendig iverksette andre tiltak – for å sikre at klagere i tilsynssaker blir gitt tilfredsstillende informasjon under sakens gang.

Saken gjelder dekning av reiseutgifter ved behandling hos spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. En pasient hadde ved flere anledninger fått refundert reiseutgiftene med bil helt frem til behandlingsstedet. I denne saken fikk han imidlertid avslag på dekning av utgifter til bruk av bil på den siste reisestrekningen, idet denne ble ansett som gangavstand. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at vedtaket var et utslag av en generell innstramming av praksis i refusjonssaker hos Pasientreiser Helse Stavanger. Pasienten ble ikke varslet om denne innstrammingen før reisen. Ombudsmannen har ikke innsigelser mot Fylkesmannens vurdering av hva som var nødvendige reiseutgifter. På bakgrunn av pasientens anførsler burde Fylkesmannen ha undersøkt hvorfor pasientreisekontorets vedtak var forskjellig fra tidligere vedtak for sammenlignbare reiser. Forvaltningen har normalt adgang til å endre praksis hvis tidligere praksis er i strid med loven. Da pasientreiseordningen er basert på etterskuddsvise refusjonsvedtak, burde det vært gitt informasjon om endringen. Ut fra erstatningsrettslige betraktninger bes Pasientreiser vurdere å refundere de pådratte utgiftene. Fylkesmannen bes for øvrig følge med på at pasientreisekontorene har en mest mulig ensartet praksis.

For å kontakte Pasientreiser på telefon måtte publikum ringe det femsifrede nummeret 05515. Det var relativt dyrt å bruke. Pasientreiser ga ikke rutinemessig ut telefonnummer til de enkelte pasientreisekontorene. Hvilket kontor som var riktig å henvende seg til, var avhengig av hvor den reisende befant seg. Etter å ha fått en redegjørelse fra Pasientreiser la ombudsmannen til grunn at ordningen med at samtlige pasientreisekontorers veiledningstjeneste hadde ett felles femsifret nummer, var hensiktsmessig for mange innringere. For innringere med stort veiledningsbehov syntes imidlertid kostnadene ved å ringe 05515 fort å kunne bli store, særlig for dem uten lett tilgang til fasttelefon eller bredbåndstelefon. Ombudsmannen konkluderte med at Pasientreisers strenge praktisering av at telefonhenvendelser skal skje ved å ringe 05515, var i strid med pasientkontorenes veiledningsplikt overfor brukerne med det største kontaktbehovet, og også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ba derfor Pasientreiser vurdere å gjøre telefonordningen mer fleksibel for de som hadde behov for å ringe pasientkontorene ofte, og som ordningen derfor ble dyr for.