På bakgrunn av en klagesak hit har Sivilombudet av eget tiltak, jf. sivilombudsloven § 15, undersøkt Statsforvalteren i Rogalands forståelse av reglene om taushetsplikt for personer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell, og av statsforvalterens tilsynsmyndighet i saker om brudd på taushetsplikt. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at ordlyden i helsetilsynsloven § 4 tilsier at deres myndighet til å føre individrettet tilsyn er begrenset til helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester, og som dermed vil ha profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Det er først og fremst denne gruppens profesjonsbestemte taushetsplikt det vil være aktuelt å føre individrettet tilsyn med. I et tilsyn mot kommunen som virksomhet kan det likevel være aktuelt å undersøke den forvaltningsmessige taushetsplikten til personer i helse- og omsorgsforvaltningen uten profesjonsbestemt taushetsplikt. Muligheten til slikt tilsyn vil imidlertid være begrenset som følge av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3. Etter ombudets syn kan statsforvalteren uansett som del av et systemrettet tilsyn undersøke taushetsplikten for personer i helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester, så langt det gjelder deres taushetsplikt for helseopplysninger etter helsepersonelloven §§ 21 flg., jf. helseregisterloven § 17, pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 26 fjerde ledd. En pasient, bruker og andres rett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 til å anmode tilsynsmyndigheten om en vurdering av brudd på plikter etter blant annet helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven, er ikke begrenset til pliktbrudd hos helsepersonell eller personell som yter helse- og omsorgstjenester. Ombudet mente derfor at statsforvalteren ved behandlingen av slike anmodninger kan føre individrettet tilsyn med brudd på taushetsplikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21, uavhengig av om saken gjelder personell som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester.

Saken gjelder Fylkesmannen i Innlandets avgjørelse i en tilsynssak, hvor de kom til at en psykologs bekymringsmelding til barnevernet ikke utgjorde brudd på et helsepersonells taushetsplikt. Fylkesmannen la stor vekt på at psykologen i denne saken hadde drøftet saken anonymt med barneverntjenesten, og konkluderte med at det ikke var brudd på taushetsplikten når helsepersonellet handlet i tråd med barneverntjenestens råd om å sende bekymringsmelding. Sivilombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og forsvarlig vurdering av om det foreligger brudd på taushetsplikten. At psykologen hadde lang erfaring og fulgte råd fra barneverntjenesten kunne ikke begrunne at vilkårene er oppfylt. Fylkesmannen har i sin avgjørelse og ovenfor ombudsmannen også vist til noen opplysninger om et søskens psykiske helseproblemer og psykologens samarbeidsproblemer med foreldrene, men heller ikke disse opplysningene gir tilstrekkelig grunnlag for konklusjonen om at vilkårene for unntak fra taushetsplikten er oppfylt. Fylkesmannen bes derfor behandle den delen av saken som gjelder mulig brudd på taushetsplikt på nytt.

En pasient ved et DPS hadde reservert seg mot at en navngitt overlege skulle være involvert i behandlingen av ham. Overlegen ble likevel konsultert av behandlende lege, som var lege i spesialisering. Ombudsmannen påpeker at taushetspliktig helseinformasjon bare kan deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.

Saken gjelder Fylkesmannens og Statens helsetilsyns innhenting og bruk av taushetsbelagte helseopplysninger om et helsepersonell i en tilsynssak mot helsepersonellet. Opplysningene stammet dels fra andre saker hos Fylkesmannen om helsepersonellets egne helsetjenester, og dels fra journaler innhentet på bakgrunn av et samtykke fra helsepersonellet. Det er tvilsomt om det var rettslig grunnlag for å bruke opplysninger fra Fylkesmannens saker hvor helsepersonellet hadde rolle som pasient, i tilsynssaken mot helsepersonellet. Verken generelle prinsipper om nødrett eller den nødrettslignende bestemmelsen i helsepersonelloven § 23 nr. 4, jf. tidligere helseregisterlov § 15, synes å gi tilstrekkelig hjemmel for denne bruken av opplysningene. Ved den interesseavveiningen som må foretas ved vurderingen av disse hjemmelsgrunnlagene, må det tillegges stor betydning at også pasienter som er helsepersonell, skal kunne være trygge på at opplysninger de gir sine behandlere, ikke vil brukes i andre sammenhenger. Det var derfor riktig av Statens helsetilsyn å se bort fra opplysningene fra saker hvor A var pasient, ved tilsynets behandling av tilsynssaken mot henne som helsepersonell. Ombudsmannen er kommet til at Statens helsetilsyn ved behandlingen av tilsynssaken innhentet og gjennomgikk journalopplysninger som gikk ut over helsepersonellets samtykke til innhenting av relevante opplysninger. Dette var urettmessig og i strid med forbudet mot tilegnelse av helseopplysninger i den tidligere helseregisterloven § 13 a. De journalopplysningene som etter gjennomgangen ble brukt som grunnlag for tilsynssaken, var imidlertid omfattet av samtykket, og de falt derfor utenfor forbudet mot bruk av helseopplysninger i § 13 a. Dersom Statens helsetilsyn fortsatt er i besittelse av journalopplysninger som ikke er omfattet av klagerens samtykke, må tilsynet vurdere om disse skal returneres eller makuleres, jf. forbudet mot uhjemlet oppbevaring av helseopplysninger i pasientjournalloven § 16. Statens helsetilsyn bes merke seg ombudsmannens synspunkter på håndteringen av denne tilsynssaken ved behandlingen av fremtidige saker. Ombudsmannen ber også tilsynet vurdere om det bør beklage de feil som ble begått overfor helsepersonellet.

En mann ble nektet innsyn i sin avdøde fars pasientjournal. Han var ikke nærmeste pårørende og hadde derfor ikke rett til innsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Andre pårørende kan på visse vilkår gis innsyn etter bestemmelsen om unntak fra taushetsplikt i helsepersonelloven § 24 første ledd. Ombudsmannen tok på generelt grunnlag opp spørsmålet om andre pårørende hadde klageadgang til Fylkesmannen på sykehusets avslag på innsyn etter denne bestemmelsen med Helse- og omsorgsdepartementet. I svaret uttalte departementet at det er argumenter som taler for at det bør være en slik klageadgang, men at departementet er av den oppfatning at det i dag ikke er noen hjemmel for dette. Departementet varslet imidlertid at det «ved en egnet anledning vil vurdere om det skal fremmes forslag om lovendring for å tydeliggjøre og/eller lovfeste pårørende/nærmeste pårørendes klageadgang i saker om innsyn i en avdød persons pasientjournal». Ombudsmannen uttalte at spørsmålene saken reiser innebærer avveininger som med fordel kan avklares av lovgiver, og at behandlingen hos ombudsmannen derfor kan bero med den varslede vurderingen av forslag om lovendring.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands avgjørelse om ikke å opprette tilsynssak for å undersøke om en psykolog brøt taushetsplikten da hun ga en barnehage opplysninger om at et barn ut fra sykehusjournalen ikke hadde alvorlig sykdom. Fylkesmannen sendte i stedet saken til lokal avklaring. Ombudsmannen er kommet til at opplysninger om at et barn er friskt, som er basert på en psykologs kjennskap til sykehusjournalen, i utgangspunktet vil omfattes av psykologens taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Det samme gjelder informasjon om vurderinger psykologen synes å ha foretatt av barnets foreldre. Et journalført samtykke til «å kontakte barnehagen for opplysninger om barnet» kan neppe omfatte det å gi barnehagen disse taushetsbelagte opplysningene, særlig ikke i en sak hvor det var uenighet om barnets helsetilstand. I tillegg til feilene ved rettsanvendelsen innebærer sakens tema (mulig brudd på taushetsplikt) og partenes ulike syn på om det var gitt noe samtykke, at saken var uegnet for oversendelse til lokal avklaring. Ombudsmannen bad derfor Fylkesmannen om å behandle saken som en tilsynssak.

Saken gjaldt Helsetilsynet i Hordalands vurdering av om en lege hadde brutt sin taushetsplikt i forbindelse med oversendelse av en pasientjournal til Den norske legeforenings råd for legeetikk. Journalen ble oversendt i forbindelse med at pasienten klaget til rådet, og Helsetilsynet la til grunn at klagen måtte oppfattes som et stilltiende samtykke til at journalen kunne oversendes dit. Ombudsmannen uttalte at pasienten ved å klage til Rådet for legeetikk måtte anses å ha samtykket stilltiende i at det innklagede helsepersonellet gjennom en uttalelse kunne komme med sitt syn på de forholdene som var tatt opp med rådet. Klagen i seg selv kunne imidlertid ikke anses som et samtykke til å oversende pasientens journal som sådan. Det må foreligge et særskilt grunnlag for at det skal kunne legges til grunn at pasienten har samtykket til oversendelse av journalen. Ombudsmannen kunne ikke se at det var holdepunkter for dette i denne saken og ba Helsetilsynet om å behandle saken på nytt. Ved sin nye vurdering kom Helsetilsynet i Hordaland til at legen opptrådte i strid med taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven § 21 da hun oversendte kopi av hele pasientjournalen til Rådet for legeetikk. Tilsynet fant imidlertid ikke grunn til å be Statens helsetilsyn vurdere om det var grunnlag for å gi legen en advarsel. Ombudsmannen tok dette til etterretning.

Nav avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om Nav kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene. Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge Nav gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom Nav og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.