Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt praksis for synliggjøring av hvem som er ilagt aktivitetsforbud i dyrevelferdssaker på offentlig journal med Landbruks- og matdepartementet. Undersøkelsen har omhandlet spørsmål om hvilke opplysninger som er taushetsbelagte i slike saker og sammenhengen mellom opplysninger i den offentlige journalen og hvilke opplysninger det gis innsyn i ved innsynskrav. Departementet svarte at det er underlagt taushetsplikt i medhold av forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 at noen er ilagt aktivitetsforbud og dette gjelder både der dyreholdet er i privat sammenheng og i næringsvirksomhet. Imidlertid mente departementet at begrensningen i taushetsplikten i § 13 b første ledd nr. 2 gjorde at det likevel ikke er taushetsplikt at noen i vedtak er ilagt et aktivitetsforbud. Departementet hadde innhentet opplysninger fra Mattilsynet som viste at praksis ikke var konsekvent for hvilke opplysninger som ble skjermet på offentlig journal. Ombudet har kommet til at det at noen er ilagt aktivitetsforbud i privat dyrehold er opplysninger om noens personlige forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Dersom dyreholdet er i en næringsvirksomhet, vil det etter ombudets syn ikke være taushetsbelagt at dyreholder er ilagt aktivitetsforbud da dette ikke kan sies å være en opplysning om dyreholderens personlige forhold. Ombudet er ikke enig med departementet i at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 kommer til anvendelse for publisering av opplysninger i postjournalen. Ombudet har påpekt at det må gjøres konkrete vurderinger av hvilke øvrige opplysninger som er taushetsbelagte ved innsynskrav i vedtak om aktivitetsforbud. Videre har ombudet bedt departementet påse at Mattilsynet får forbedrede rutiner og opplæring, slik at praksis blir ensartet for hvilke opplysninger som offentliggjøres i postjournalen og hvordan innsynskrav behandles i dyrevelferdssaker. Departementet er også bedt formidle ombudets vurderinger til Mattilsynet og statsforvalterne, som synliggjør saker etter dyrevelferdsloven på sine postjournaler.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders behandling av en innsynsklage. Klageren ba det kommunale foretaket Arendal Eiendom KF om innsyn i logg og korrespondanse som det kommunale foretaket hadde hatt med et kommunalt aksjeselskap. Klageren fikk innsyn i postlistene. Han klagde over at korrespondanse mellom det kommunale foretaket og aksjeselskapet ikke fremgikk av postlistene. Statsforvalteren stadfestet det kommunale foretakets vedtak uten å gjøre undersøkelser i saken. Statsforvalteren innhentet heller ikke postlistene det ble gitt innsyn i. Ombudet har kommet til at Statsforvalteren ikke har handlet i tråd med den prøvings- og utredningsplikten som gjelder for klagesaker om innsyn etter offentleglova. For å sikre en reell klagebehandling burde Statsforvalteren ha undersøkt hvordan førsteinstansen behandlet innsynskravet. Videre burde Statsforvalteren innhentet postlistene ved sin klagebehandling.

Saken gjelder Utenriksdepartementets avslag på innsyn i postjournalen for uke 44 i 2021 for seksjon for eksportkontroll. Saken belyser også hvilke saker og journalposter som publiseres på departementets offentlige journal på eInnsyn. Sivilombudet kom til at det er riktig lovforståelse av Utenriksdepartementet å vurdere innsynskravet etter offentleglova § 9 om retten til å kreve innsyn i en sammenstilling fra databaser fordi det måtte gjøres en annen sammenstilling enn den som genereres som departementets løpende journal. Ombudet minnet departementet om at det ikke er relevant å se hen til hvor tidkrevende etterarbeidet vil være i vurderingen av om sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter, og knyttet noen merknader til saksbehandlingstiden og forvaltningens veiledningsplikt. Ettersom departementet senere fikk laget en sammenstilling av postjournalen for seksjonen, ba ombudet om at Utenriksdepartementet behandlet innsynskravet på nytt. Ombudet fant at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementet har hjemmel til å unnta fra offentlighet «alle registreringsopplysningar i e-lisens» på bakgrunn av lovbestemt taushetsplikt. Videre ba ombudet departementet så snart som mulig synliggjøre på sine nettsider at departementet i tillegg til det som er oppført i journalen på eInnsyn, har E-Lisenssaker og dokumenter som kan unntas med hjemmel i offentleglova § 15, og at det informeres om hvordan det kan søkes innsyn i disse dokumentene.

Saken gjaldt innsyn i meldingsutvekslingen mellom en ansatt i Utenriksdepartementet og Rolls-Royce om det varslede salget av Bergen Engines. Meldingsutvekslingen hadde skjedd via Facebook Messenger og på e-post. Utenriksdepartementet hadde gitt innsyn i en versjon av Messenger-meldingene som var oversendt Stortinget, der enkelte opplysninger var utelatt. For Sivilombudet reiste saken spørsmål om departementet hadde de originale meldingene, om arkiv- og journalføringsplikten var overholdt, og om det forelå en plikt til å forsøke å gjenopprette de opprinnelige meldingene. Sivilombudet har undersøkt det rettslige grunnlaget for å utelate navn på saksbehandlere ved innsynskrav. Saken omfattet også oppføringen av en konkret sak knyttet til Bergen Engines-saken på departementets elektroniske postjournal på eInnsyn, og generelle spørsmål om journalføring av E-lisenssaker som gjelder eksportkontroll. Til sist ble det reist spørsmål om saksbehandlingstiden. Sivilombudet kom til at Messenger-meldingene var saksdokumenter som var gjenstand for saksbehandling og har verdi som dokumentasjon, og dermed var journalføringspliktig, jf. forskrift om offentlege arkiv § 9. Ombudet minnet også om at arkivplikten – i motsetning til journalføringsplikten – inntrer dersom dokumentet enten har verdi som dokumentasjon eller er gjenstand for saksbehandling. Departementet ble bedt om å vurdere om den beskrivelsen av rekkevidden av arkivplikten av særlig e-post som kom til uttrykk i svarene til ombudet, er korrekt og dekkende for departementets praksis. Sivilombudet uttalte at dokumenter som ellers oppfyller vilkårene for journalføringsplikten, men som både inneholder saksopplysninger og private opplysninger, skal journalføres med sitt opprinnelige innhold. Det er bare dokumenter som «utelukkande» er av privat karakter som ikke er omfattet av sakdokumentbegrepet i offentleglova § 4. Det er etter offentleglova ikke hjemmel til å utelate eller sladde navnet på saksbehandlere med den begrunnelse at saken er «eksepsjonell». Sivilombudet uttalte at det er uheldig at departementet ikke tidligere oppdaget at det finnes arkivert ytterligere en versjon av Messenger-meldingene. Departementet ble også bedt vurdere om de beskrevne rutinene for behandling av innsynskrav er gode nok og om det kan være behov for å innføre rutiner for å avklare med saksbehandler om det finnes saksdokumenter ut over det som er arkivert, før innsynskravet besvares. Departementet har gitt uttrykk for at dersom det er gjort feil i forhold til arkivplikten, er det god forvaltningsskikk å forsøke å rette feilen. Sivilombudet var enig i dette og mente at departementet i tråd med god forvaltningsskikk bør forsøke å gjenopprette Messenger-meldingene med sitt originale innhold. Sivilombudet ba departementet behandle innsynskravet på nytt. Sivilombudet mente det er uheldig at det ikke går tydelig frem av departementets nettsted at departementet har andre journaler i tillegg til den offentlige elektroniske postjournalen. Videre ba sivilombudet om at departementet innen utgangen av 2022 orienterer om status og konklusjoner i arbeidet med leveransen til eInnsyn for E-Lisenssakene. Under henvisning til oppføringen av en konkret sak på eInnsyn, minnet sivilombudet om kravene til opplysningene i journalen som er oppstilt i forskrift om offentlege arkiv § 10. Saksbehandlingstiden var for lang både ved behandlingen av kravet og for den utvidede begrunnelsen. Sivilombudet ba om å bli holdt orientert om utfallet av den fornyede behandlingen av innsynskravet innen 1. juli 2022.

Saken gjelder krav om innsyn i en video en ansatt i en kommune mottok på sin private mobiltelefon. Den ansatte mottok samtidig med videoen en tekstmelding med klage på at en bryteklubb brukte kommunens idrettshall utenom tildelt tid. Tekstmeldingen og et stillbilde fra videoen ble lagret i kommunens saksbehandlingssystem. Som følge av henvendelsen ga kommunen bryteklubben en skriftlig advarsel. Videoen var etter det opplyste et opptak av at bryteklubben trente i idrettshallen. Kommunen avslo krav om innsyn i videoen fordi videoen ikke var journalført eller brukt i klagesaken. Kommunen viste også til at videoen lå på den ansattes private telefon som verken var innkjøpt eller eid av kommunen. Etter ombudsmannens syn var videoen et saksdokument etter offentleglova § 4, og innsynskravet skulle vært vurdert ut fra det. Den ansatte mottok videoen i egenskap av å være ansatt i kommunen og videoen skulle vært videresendt til kommunen og journalført der.

Etter at et innsynskrav var fremsatt hos Folkehelseinstituttet (FHI), men før det var behandlet, ble datafilene det var begjært innsyn i, slettet. Det ble av denne grunn ikke vurdert om det kunne gis innsyn i filene. Klagen på innsynsavslaget ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet med den begrunnelse at det ikke var en klage etter offentleglova. Departementet viste til at loven gir rett til innsyn i dokumenter, at dokumentene i dette tilfellet ikke eksisterte, og at departementet derfor ikke kunne vurdere om det skulle ha vært gitt innsyn i dem. Ombudsmannen mener at saken skulle ha vært behandlet som en klage etter offentleglova. God forvaltningsskikk tilsier at saksdokumenter det er begjært innsyn i, ikke slettes før innsynskravet er vurdert, selv om det etter arkivregelverket er adgang til å slette. Når sletting likevel har skjedd, vil det være god forvaltningsskikk å forsøke å bøte på feilen ved å undersøke om gjenoppretting er mulig med en rimelig tids- og ressursbruk. Departementet burde derfor ha vurdert om datafilene var saksdokumenter som var omfattet av offentleglova. I så fall burde FHI blitt bedt om å vurdere muligheten for å gjenopprette filene, for eksempel ved å innhente dem på nytt. Dersom dette lot seg gjøre med rimelig tids- og ressursbruk, burde filene ha blitt gjenopprettet, slik at klager fikk oppfylt sin rett etter offentleglova til å få vurdert innsyn i dem.

Saken gjelder innsyn i helseministerens elektroniske kalender for perioden 1. januar 2020 til 15. mars 2020. Ombudsmannen er enig med Helse- og omsorgsdepartementet i at kalenderoppføringer som ikke er private oppføringer, oppføringer knyttet til statsrådens verv eller medlemskap i Høyre, og rene administrative oppføringer slik som bestilling av bil, flyreferanser osv., i utgangspunktet er å anse som saksdokumenter for departementet. Videre er ombudsmannen enig med departementet i at de kalenderoppføringene som ikke er sendt ut av departementet eller mottatt fra eksterne, er å anse som organinterne dokumenter, jf. offentleglova § 14. Ombudsmannen minner om at departementet ved vurdering av merinnsyn skal vekte de hensynene som begrunner unntak mot de konkrete hensynene som taler for offentlighet av det aktuelle dokumentet. Ombudsmannen har merket seg at departementet har presisert egne rutiner for journalføring av invitasjoner til statsråden, mediehenvendelser sendt direkte til kommunikasjonsavdelingen og svar på slike henvendelser.