A søkte om opprykk til professor etter kompetanse ved et universitet. Tilsettingsutvalget fikk ansvaret for den nasjonale bedømmelsen innenfor fagfeltet britisk litteratur, og oppnevnte en bedømmelseskomité bestående av tre professorer fra ulike utenlandske universiteter. Komiteen avga rapport der det fremgikk at den ikke var overbevist om at A tilfredsstilte kravene i den norske forskriften. Det fremgikk videre at:
«While there may be in dr As publications sufficient material to be counted as equivalent to two monographs, it could not be said that there is evidence of research at doctoral level in two distinct fields within the discipline.»
I sine merknader til rapporten påpekte A blant annet at «research at doctoral level in two distinct fields within the discipline» ikke var omtalt i regelverket, og at kravet til bredde ikke kunne forstås slik komiteen hadde lagt til grunn. I en ny redegjørelse fastholdt komiteen likevel sin tidligere vurdering. Tilsettingsutvalget ved universitetet traff etter dette vedtak, der bedømmelseskomiteens vurdering av A ble lagt til grunn.
Forskerforbundet klaget saken inn for ombudsmannen på vegne av A. Det ble reist spørsmål om komiteen og tilsettingsutvalget hadde rettslig grunnlag for å avslå As søknad om opprykk. Forskerforbundet anførte at kravet om kompetanse innenfor «two distinct fields within the discipline» ligger utenfor det som kreves etter etablerte standarder, og at universitetet ikke hadde godtgjort eller fremlagt dokumenter som viser at et slikt krav gjelder i norsk rett. Forskerforbundet fremholdt videre at avslaget på søknaden til A var i strid med praksis, fordi det tidligere er gitt opprykk innenfor et smalere fagfelt enn i As tilfelle. Ombudsmannen ble bedt om å vurdere om avgjørelsen var truffet på grunnlag av feil forståelse av regelverket. Subsidiært ba Forskerforbundet ombudsmannen anmode universitetet om å gjøre kompetansekravene kjent for søkerne.
I brev herfra ble universitetet bedt om å kommentere anførselen om at avgjørelsen var i strid med etablert praksis. Universitetet ble også bedt om å redegjøre nærmere for de faglige kravene som stilles for opprykk til professor innenfor fagfeltet britisk litteratur – herunder hva som ligger i uttrykket «etablerte standarder for professorkompetanse», og om bedømmelseskomiteens krav kunne sies å være omfattet av disse etablerte standardene.
I universitetets redegjørelse var det vist til en redegjørelse fra Det humanistiske fakultet, og opplyst at bedømmelsen var gjort i tråd med etablert praksis. Universitetet hevdet at «etablerte standarder» innebærer at «søker må ha tilstrekkelig dybde og bredde innenfor sitt fagområde», og at komiteen mente at kravet til bredde ikke var oppfylt. Det ble opplyst at kravet til bredde blant annet fremgår av «Veiledning for bedømmelseskomiteer til professorat», og at komiteen hadde hatt tilgang til dette dokumentet.
Forskerforbundet kom med merknader til universitetets redegjørelse, og viste til daværende Utdannings- og forskningsdepartementets rundskriv F-015-02, som skal legges til grunn ved vurderingen av søknader om opprykk. Rundskrivet inneholder ikke krav om «two distinct fields within the discipline». Forskerforbundet fastholdt at komiteen i denne saken hadde fraveket de etablerte standarder for professorkompetanse og opprykk.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det fremgår av den tidligere universitetsloven 12. mai 1995 nr. 22 (som gjelder for vår sak) §30 nr. 6 at departementet kan gi nærmere bestemmelser om opprykk i undervisnings- og forskerstillinger. I Utdannings- og forskningsdepartementets rundskriv F-015-02 er det gitt nærmere regler om fremgangsmåte og krav ved søknader om personlig opprykk til professor etter kompetanse. Det fremgår av rundskrivet §10 at:
«Bedømmingskomiteene skal legge etablerte standarder for professorkompetanse til grunn for bedømmingen.»
Etter anbefaling fra Det nasjonale fakultetsmøtet for historisk-filosofiske fag, vedtok fakultetsrådet 14. desember 1993 en veiledning for bedømmelseskomiteer til professorat. Om kravet til vitenskapelig bredde fremgår det at:
«Det bør kunne påvises en vitenskapelig arbeidsinnsats med kvalitet og volum som om lag svarer til to doktorgradsavhandlinger på felter relevante for den utlyste stilling for at professorkompetanse meddeles.»
Krav om forskning «within two distinct fields of the discipline» fremgår ikke av ordlyden i departementets rundskriv eller fakultetsrådets veiledning. Det avgjørende etter rundskrivet og veiledningen synes å være en vurdering av om søkeren har vist tilstrekkelig bredde innenfor det aktuelle fagfeltet ut fra «etablerte standarder for professorkompetanse». Det nærmere kravet til bredde vil variere fra fagområde til fagområde, der praksis nødvendigvis vil få betydning for hvilke krav som stilles. Jeg er enig med universitetet i at bedømmelseskomiteen må ha betydelig frihet til å definere kravets nærmere innhold innen det fag som forskningskompetansen gjelder. Forutsetningen er imidlertid at bedømmelseskomiteen i den enkelte sak holder seg innenfor de generelle krav som er etablert gjennom rundskriv, veiledning og praksis.
Slik denne saken er opplyst, er det ikke mulig for meg å ta stilling til spørsmålet om de norske reglene gir grunnlag for å stille krav om forskning innen to «distinct fields within the discipline». Jeg har merket meg at verken rundskrivet eller veiledningen stiller et slikt uttrykkelig krav, og at universitetet heller ikke har kunnet påvise slik praksis. Forskerforbundet har på sin side vist til enkelte tilfeller der et slikt krav ikke er stilt. Dette kan tilsi at kravet ikke er absolutt, men snarere ett av flere momenter som kan tillegges vekt ved vurderingen av om en søker har vist tilstrekkelig bredde i forskningen.
Bedømmelseskomiteens begrunnelser gir inntrykk av at departementets rundskriv er forstått slik at det kreves forskning innen «two distinct fields within the discipline», og at dette er et absolutt krav. Gjennomgangen av saken tyder på at det er en viss uklarhet med hensyn til hvilke krav som stilles, og om det er grunnlag for å stille absolutte krav ved personlig opprykk til professor i Norge. Selv om de faglige kravene verken kan eller bør være for detaljerte, og selv om bedømmelseskomiteen har stor grad av skjønnsfrihet ved vurderingen av konkrete søkere, tilsier hensynet til både søkere og bedømmelseskomité at det er minst mulig tvil om krav og vurderingstema.
Bedømmelseskomiteens begrunnelse forstås slik at A ikke oppfylte kravet til forskning innen «two distinct fields within the discipline», og at dette var avgjørende for komiteens konklusjon. Det kan derfor synes som om komiteen har lagt til grunn at rundskrivet stiller et slikt absolutt krav. Selv om jeg ikke kan prøve komiteens faglige vurdering av As forskning, etterlater begrunnelsen tvil om komiteens vurdering bygger på en korrekt forståelse av regelverket. Jeg ber derfor om at universitetet innhenter en ny vurdering av As faglige kvalifikasjoner på grunnlag av korrekt forståelse av regelverket.»