Selskap A brakte saken inn for ombudsmannen og klaget blant annet over at Oslo likningskontor, alt før selvangivelsesfristen for inntektsåret 2006 utløp hadde bedt selskap B som A eide om en rekke kontrollopplysninger som følge av at B hadde kjøpt «en reise til OL Torino i 2006».
I brev 27. februar 2007 fra Oslo likningskontor til B, het det blant annet:
«Med hjemmel i ligningsloven §4-8 ber vi om å få opplyst hvordan reisen er vurdert og behandlet i regnskapet. Videre bes det opplyst om hele eller deler av reisen er lønnsinnberettet, og om det er beregnet arbeidsgiveravgift. Videre ber vi om at De sender oss:
- kopi av reisens program,
- deltakerliste,
- oversikt over deltakernes tilknytning til foretaket (ansatt, kunde, etc.),
- en kostnadsspesifikasjon over alle kostnadene tilknyttet reisen,
- en redegjørelse for hvordan dette er bokført i regnskapet og de vurderinger som er lagt til grunn for selskapets skatte- og avgiftsmessige behandling av reisen.»
Ombudsmannen ba Oslo likningskontor om å redegjøre for sin anvendelse av ligningsloven §4-8, jf. §4-2 nr. 1, som hjemmel for å innhente opplysninger om skattyters egne forhold før fristen for å levere selvangivelse er utløpt etter §4-7. Ligningskontoret ble også bedt om å redegjøre for sitt syn på hvorvidt §4-8 gir hjemmel til innhenting av tredjemannsopplysninger i forbindelse med kontroll av den enkelte skattyter, både i forhold til innhenting av opplysninger før og etter at fristene for den enkelte skattyter til å levere selvangivelse etter §4-7 er utløpt.
I svaret fra Oslo likningskontor het det innledningsvis:
«Gjennom vårt kontrollarbeid har vi erfart at ansatte, kunder og leverandører i stor utstrekning deltar på reiser som betales av arbeidsgiver og/eller leverandør. Når disse reisene ikke har tilstrekkelig faglig innhold eller tilfredsstiller vilkårene for velferdstiltak, skal de anses som privat-/feriereiser. Arbeidsgiver og/eller leverandør skal i disse tilfellene lønnsinnberette utgiften som en inntekt vunnet ved arbeid.
For å unngå at skattytere kommer i en situasjon hvor de kan bli utsatt for endring av ligningen med eventuelle sanksjoner, som f eks tilleggsskatt eller fengselsstraff, har det vært en målsetning å gi tilstrekkelig veiledning i forkant og å sørge for at de reisende og deres arbeidsgivere etterlever regelverket på eget initiativ. Dette har også en side mot den løpende bokføring, så vel som for etterlevelse av ligningslovens regler om fullstendige opplysninger og riktig skatte- og avgiftsmessig føring i fremtidig selvangivelse og næringsoppgave. Bakgrunnen for disse kontrollene har vært et stadig økende omfang av selskaper som benyttet seg av slike turer til å premiere egne ansatte, eller som relasjonsbygging i forbindelse med kundepleie. Gjennomførte kontroller har vist at selskapene i svært liten grad har forstått eller innrettet seg i samsvar med regelverket.»
Ligningskontoret mente at «regelverket på området kan oppfattes som vanskelig og uklart, samtidig som det til dels innebærer skjønnsmessig fastsettelse og fordeling av enkelte kostnader», og at regelverket derfor krever «særlig oppfølging og veiledning av skattytermassen for å oppnå økt etterlevelse». Ifølge ligningskontoret hadde kontrollarbeidet vært todelt i form av veiledning samt bokettersynskontroller hjemlet i ligningsloven §4-10. «Veiledningskontrollene» var gjennomført ved ulike informative tiltak for å øke bevisstheten og kunnskapen om regelverket på området, herunder kursvirksomhet, presseomtale, og kombinasjonskontroller. I svarbrevet het det også:
«Som en del av et slikt kombinasjonstiltak innhentet Oslo likningskontor kontrollopplysninger fra to event-/reiseselskap. Informasjonen gjaldt upersonlige skattytere som hadde kjøpt reiser til OL i Torino 2006. De innhentede kontrollopplysningene bestod av en oversikt over alle bedriftskunder som hadde kjøpt slike reiser, samt kopi av fakturaene til den enkelte. I den grad det forelå navn på deltakerne og/eller program ble dette også bedt utlevert. Opplysningene ble innhentet med hjemmel i ligningsloven §6-15.
I februar 2007, etter regnskap for 2006 var forventet ferdigstilt, men før selvangivelsesfristen var gått ut, ble de selskapene som hadde kjøpt reise til OL i Torino tilskrevet og bedt om å redegjøre for hvordan de hadde innrettet seg i forbindelse med reisen […]. Sammen med brevet ble det lagt et informasjonsskriv som redegjorde for regelverk og praksis for behandling av slike reiser […]. Målsettingen var å opplyse om regelverket samt gi selskapene en mulighet til å innrette seg i forkant av selvangivelsen. Videre ble det gitt informasjon om at de som valgte ikke å innrette seg, ville kunne bli prioritert ved en senere kontroll.
Bakgrunnen for å henvende seg før innleveringen av selvangivelsen var således:
- å gi skattyter større mulighet til å innrette seg i henhold til regelverket i stedet for å kun å varsle om kontroll etter at selvangivelsen var levert
- å gi tilstrekkelig med informasjon slik at det ikke skulle foreligge uklarheter omkring regelverket
- å likebehandle et større antall saker
- plukke ut de skattyterne som ikke følger regelverket til videre kontroll»
Til spørsmålet om ligningsloven §4-8, jf. §4-2 nr.1 ga hjemmel til å innhente opplysninger om skattyters egne forhold før fristen for innlevering av selvangivelse er utløpt etter §4-7, ble det anført at «ut i fra en alminnelig språklig forståelse» av bestemmelsens ordlyd var adgangen til å be om opplysninger etter §4-8 ikke begrenset til etter innlevering av selvangivelsen. Ligningskontoret mente at henvisningen til §4-2 nr. 1 kun var en avgrensning i forhold til «objekt, til de personer og innretninger som er pliktige til å levere selvangivelse mv, jf §4-2 nr 1 bokstav a», og ikke i tid. Ligningskontoret viste til at problemstillingen ikke er drøftet i forarbeidene til ligningsloven og anførte videre:
«Oppfordringen til å gi opplysninger må gjelde kontrollen av ligningen eller økonomiske forhold av betydning, herunder regnskapsposter. Etter vårt syn er det ingen grunn til å tolke inn en begrensning til at dette kun gjelder kontroll av innleverte oppgaver. Særlig koblingen mellom regnskapsposter og den senere ligning er verdt å merke seg. Myndighetenes behov for oppfølging av den løpende regnskapsførsel og sammenhengen til korrekt avgivelse av oppgaver det påfølgende år tilsier ingen innskrenkende fortolkning. Regnskapet er ført før ligningsoppgavene og danner grunnlaget for disse. Det må derimot være slik at loven må tolkes i lys av den teknologiske utvikling innen ligningsforvaltningen og samfunnet for øvrig. Som et eksempel på dette nevnes at ligningsmyndighetene nå helt regelmessig informerer om hvordan poster skal innrapporteres i grunnlagsdata lang tid forut for innlevering av selvangivelsen. En slik fremgangsmåte er helt avgjørende for at innberetningene blir korrekt. I moderne ligningsforvaltning med PSA og etter hvert stille aksept, er vi i større og større grad avhengig av korrekte innberetninger. Det kommende «stille aksept» er grunnlagt nettopp på samspillet mellom den innberetningspliktige og ligningsmyndighetene. En aldrende lovtekst bør tolkes i tråd med dagens utfordringer. Dette illustreres også av fristreglene. Fristene for innlevering av selvangivelse har endret seg og årssyklusen for ligningsmyndighetene er blitt kortere. Dette gjør det mer aktuelt å arbeide proaktivt og undersøke og veilede før den korte ligningssesongen tar til. Dette styrker også skattyternes forutberegnlighet. Ved at det utføres forebyggende arbeid i form av veiledning, unngår skattyter å bli rammet av helt unødvendige administrative sanksjoner.»
Ligningskontoret mente at også sammenhengen i regelverket tilsier at «en kontroll av fremtidige oppgaver omfattes» og underbygget denne oppfatningen slik:
«Det følger f eks av §6-15 at ligningsmyndighetene til «enhver tid» kan kontrollere innsendte grunnlagsdata. Det gir liten konsistens i regelverket om reskontro som er innhentet etter §6-3 ikke skulle kunne følges opp av en avklaring eller veiledning ovenfor medkontrahenten før oppgavene er innlevert.»
Videre het det:
«Ligningslovens kapittel 4 inneholder en rekke fragmenterte bestemmelser. Vi kan ikke se noen innbyrdes sammenheng mellom reglene om selvangivelse og §4-8 og §4-10 som er av en annen karakter. Vi kan i forhold til ligningsloven §4-7 ikke se at denne begrenser rekkevidden av §4-8 eller §4-10 i tid. Plasseringen av bestemmelsene tilsier intet bevisst valg fra lovgivers side. Det er ingen direkte sammenheng mellom bestemmelsene. Som et eksempel på dette vises til at en under disse forutsetninger ville ha vært avskåret fra å telle kontantbeholdning i en virksomhets kasse med hjemmel i §4-10 ved kontroll i en skattepliktig virksomhet. Vi kan aldri kontrollere en kassebeholdning etter at selvangivelse er levert. Det har heller ingen mening å kun ha adgang til regnskapsbøker, bilag, kontrakter mv, jf §4-10 nr 1 bokstav a, eller f eks varetelling etter bokstav b, som relaterer seg til allerede innleverte oppgaver. De samme hensyn gjør seg gjeldende i relasjon til §4-8. Bestemmelsen supplerer §4-10. Eksempelvis vil tilleggsspørsmål og anmodning om forklaring til varetelling som er avholdt med hjemmel i §4-10 nødvendigvis være hjemlet i §4-8. På dette tidspunkt er som nevnt aldri selvangivelse levert.
I forlengelsen av dette nevner vi også at lønns- og trekkoppgaver og årsoppgave for arbeidsgiveravgift leveres i januar, før selvangivelse leveres. På dette tidspunkt er også skattekostnaden bokført i resultatregnskapet. Det er altså tatt standpunkt til både kostnadene og ytelsene på et tidligere tidspunkt enn innleveringsfristen. Det vil fremstå som lite konsistent om ikke ligningsmyndighetene kunne veilede og undersøke disse forholdene med hjemmel i §4-8 før selvangivelsesfristen.»
Det var ligningskontorets oppfatning at ligningsloven §4-8 må tolkes «i lys av at den ikke ligger i kjernen av legalitetsprinsippet». Ligningskontorets konklusjon var etter dette at ligningsloven §4-8 «ikke gir noen tidsmessig begrensning i forhold til ligningsloven §4-7, såfremt vilkårene i hjemmelen for øvrig er oppfylt og informasjonen er tilgjengelig for skattyter».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Ligningsloven §4-8 gir etter sin ordlyd ligningsmyndighetene adgang til å «oppfordre» den som har selvangivelsesplikt etter §4-2 nr 1 «til å gi opplysninger om nærmere angitte økonomiske og andre forhold av betydning for kontrollen eller vurderingen av hans skatteplikt, skatteklasse og formues- og inntektsligning, og å legge fram legitimasjoner og utskrifter av regnskapskonti eller noteringer som han har om disse forhold».
Isolert sett kan det synes som om ordlyden i §4-8 ikke begrenser ligningsmyndighetenes adgang til å be skattyteren om opplysninger til perioden etter innlevering av selvangivelsen.
På den annen side følger det av ligningslovens oppbygging og system at utgangspunktet for ligningen av en skattyter skal være vedkommendes selvangivelse. Per i dag innebærer det at skattyteren i det minste ved egen underskrift på papirutgaven av selvangivelsen eller ved bruk av personlig «pin kode» ved elektronisk levering av selvangivelse må bekrefte at opplysningene i den ferdig utfylte selvangivelsen er fullstendige og riktige. Først etter selvangivelsesfristens utløp har ligningsmyndighetene hjemmel i ligningsloven til å starte kontroll/vurdering av skattyters skatteplikt m.m. på rettslig grunnlag.
Denne kontrollen, som forutsetningsvis skjer på grunnlag av skattyterens selvangivelse, kan gjøre det nødvendig å innhente opplysninger fra skattyteren. Det synes derfor å være lovgivers bevisste valg når bestemmelsen om «opplysning etter særskilt oppfordring» er plassert i ligningsloven §4-8, dvs. rett etter bestemmelsene om selvangivelsesfrister i §4-7. Henvisningen i §4-8 til at opplysningene det kan oppfordres om må ha betydning for «kontrollen eller vurderingen av hans skatteplikt, skatteklasse og formues- og inntektsligning, gjør det derfor naturlig å forstå ordlyden slik at ligningsmyndighetene først skal kunne oppfordre skattyteren om denne type opplysninger etter at selvangivelsesfristen er utløpt.
2. Forarbeidene til ligningsloven §4-8, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 82 synes å presisere at bestemmelsen var ment å gi ligningsmyndighetene adgang til å innhente «tilleggsopplysninger» til bestemte poster i en allerede innlevert selvangivelse. Her heter det:
«Bestemmelsene foran i dette kapittel gjelder den oppgave- og opplysningsplikt som skattyterne generelt har i forbindelse med de årlige oppgaver og som de skal oppfylle ukrevet. Det vil imidlertid ofte kunne være nødvendig å innhente tilleggsopplysninger om enkelte forhold. Dette er det adgang til etter sktl. §83 nr. 2, og Lovutvalget har foreslått en slik bestemmelse i utkastet til §39 annet ledd bokstav a.
Departementets forslag til §4-8 har i det alt vesentlige samme innhold som gjeldende lov og Lovutvalgets utkast.»
Den «gjeldende lov» det her vises til var skatteloven §83 nr. 2. Skatteloven §83 nr. 1 og 2 lød da slik:
«1. Selvangivelsen prøves under benyttelse av de midler som står til rådighet for ligningsmyndighetene. Formues- inntekts- eller fradragsposter som det trenges skjønn for å ansette i penger, jf. §57, femte ledd, ansettes av ligningsnemnda, eller undergis særlig prøving av denne hvis de allerede er ansatt i selvangivelsen.
2. Ligningsnemnda kan oppfordre den skattepliktige til innen en bestemt frist å gi opplysning om bestemte poster i selvangivelsen eller om andre nærmere angitte forhold. Den skattepliktige kan kreve å få gi forklaringen muntlig på ligningskontoret. Er han av grunner som godkjennes, hindret fra å avgi forklaring ved personlig fremmøte kan forklaring på hans ansvar gis ved fullmektig som er nøye kjent med hans forhold.
Når det synes å bestå ett åpenbart misforhold mellom den samlede oppgitte inntekt og den skattepliktiges antakelige privatforbruk i det pågjeldende år, og det ikke av de øvrige foreliggende opplysninger kan sees hvorledes utgiftene til dette forbruket er dekket, kan den skattepliktige på samme måte som nevnt ovenfor, oppfordres til å meddele nærmere opplysninger om forbrukets størrelse og om måten hvorpå utgiftene er bestridt.»
Leses de dagjeldende bestemmelsene i skatteloven §83 nr. 1 og 2 i sammenheng, synes det ikke tvilsomt at det var først etter selvangivelsesfristens utløp at bestemmelsen i nr. 2 ga ligningsmyndighetene adgang til å oppfordre skattyteren om å gi supplerende opplysninger som ligningsmyndighetene mente ville være av betydning for den ordinære ligningen av skattyteren selv.
3. Denne forståelsen av når ligningsmyndighetene kan oppfordre en skattyter til å gi opplysninger av betydning for den ordinære ligningen, synes også lagt til grunn av Harboe, Leikvang og Lystad i «Ligningsloven Kommentarutgave» (6. utg. 2005) s. 201-202. Her heter det at ligningsmyndighetene etter §4-8 kan «bare oppfordre skattyteren om å gi visse tilleggsopplysninger». Begrepet «tilleggsopplysninger» slik det er brukt her må åpenbart være hentet fra forarbeidene til ligningsloven §4-8 i Ot. prp. 29 (1978-1979) og refererer således til tilleggsopplysninger for en allerede levert selvangivelse. Zimmer/Omholt, Ligningsforvatningsrett, Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 11993 bygger også i omtalen s. 65 og 66 av ligningsloven §4-8 på at det er tale om en oppfordring til å gi tilleggsopplysninger til en allerede innlevert selvangivelse.
4. Ligningskontoret har blant annet begrunnet sin tolkning og anvendelse av bestemmelsen i ligningsloven §4-8 med at den «ikke ligger i kjernen av legalitetsprinsippet». Ligningskontoret har forklart dette standpunktet slik:
«Det vil ikke oppstå noen merbelastning eller rettstap for skattyter om han gir opplysningene i forkant av innleveringsfristen. Regnskapet oppgavene skal bygge på er uansett avsluttet. Oppfordringen om å gi opplysninger kan på tidspunktet før selvangivelse er innlevert ikke sanksjoneres [med] administrative reaksjoner. Unnlatelse av å etterkomme pålegg om å gi opplysninger etter bestemmelsen kan aldri straffesanksjoneres. En slik sanksjonsfri anmodning om å gi opplysninger til et for saken relevant forvaltningsorgan kan under gitte forutsetninger neppe kreve særskilt hjemmel i seg selv. Oppfordringen har, slik den er brukt i det foreliggende tilfellet, en veiledende hensikt, slik at pliktelementet ikke blir særlig fremtredende.»
I utgangspunktet må ligningsmyndighetene, ut fra sine oppgaver og ut fra sine kontrollfunksjoner, kunne gi veiledning og opplysning for å legge forholdene til rette for riktig ligning også i forkant av selvangivelsesfristene. Det er også riktig at en skattyters unnlatelse av å følge en oppfordring om å gi opplysninger ikke kan sanksjoneres med administrative reaksjoner «på tidspunktet før selvangivelse er innlevert.» I brevet 27. februar 2007 til B ble det ikke presisert for skattyteren at oppfordringen var sanksjonsløs så lenge selvangivelsesfristen ikke var utløpt. Det ble derimot uttrykkelig vist til ligningsloven §4-8 som hjemmel for å be skattyter sende inn slike opplysninger i forkant av selvangivelsesfristen. En skattyter som ikke følger en oppfordring som er gitt etter selvangivelsesfristen og som således klart har hjemmel i ligningsloven §4-8, vil både kunne miste klageretten, jf. ligningsloven §9-2 nr. 7 bokstav b og risikere at egne oppgaver blir satt til side ved bevisvurderingen, jf. ligningsloven §8-2 nr. 2. Til sammen, men også hver for seg, kan slike rettstap ha store konsekvenser for skattyteren.
Ligningskontorets brev 27. februar 2007 til B, sammenholdt med svaret hit 21. juni 2007, kan derfor tyde på at ligningskontoret forventer at en skattyter selv, uten nærmere opplysninger fra ligningskontoret, bør kunne skille mellom det ligningskontoret mener er sanksjonsløse oppfordringer etter ligningsloven §4-8 og oppfordringer etter §4-8 som kan sanksjoneres hvis de ikke følges. Hvis dette er riktig, er det nærliggende å stille spørsmål om hva mer ligningskontoret eventuelt forventer av en skattyter i denne forbindelse. Det kan reises spørsmål om samme oppfordring «automatisk» går over fra å være sanksjonsløs til sanksjonert på det tidspunkt skattyterens selvangivelsesfrist er utløpt, og om hvordan ligningskontoret forventer at skattyteren skal forholde seg til en slik for tidlig oppfordring etter skattyterens rettidige innlevering av selvangivelsen. Er det meningen at en skattyter da uten konsekvenser for sine rettigheter etter ligningsloven kan se helt bort fra oppfordringen som ble mottatt før selvangivelsesfristen?
5. Hensynet til skattyterens rettsikkerhet taler med tyngde for at ligningsmyndighetene uoppfordret bør gjøre nærmere rede for slike nærliggende rettslige spørsmål som kan reise seg for skattyteren når ligningskontoret påberoper i utgangspunktet sanksjonerte kontrollhjemler på den måten som ble gjort i brevet til B. Det samme gjør forutsetningen om at ligningsmyndighetenes opptreden overfor skattyter skal være i samsvar med kravene til god forvaltningsskikk. Når brudd på en klart lovhjemlet oppfordring kan ha slike konsekvenser for skattyter som nevnt ovenfor, synes det ikke å være uenighet om at legalitetsprinsippet må gjelde. Følgelig er det min oppfatning at legalitetsprinsippet bør legges til grunn ved tolkningen av ligningsloven §4-8. Ligningsmyndighetene kan da neppe innfortolke i ligningsloven §4-8 en større adgang til å oppfordre skattyter om å gi opplysninger enn den adgang som følger av ordlyden sammenholdt med presiseringen i forarbeidene til §4-8 om at dette gjelder tilleggsopplysninger,og som etter henvisningen her til dagjeldende §83 nr. 2 i skatteloven 1911 var klart underforståtte tilleggsopplysninger til en allerede innlevert selvangivelse.
6. I brevet hit 21. juni 2007 er det også anført flere andre reelle hensyn, herunder «den teknologiske utvikling innen ligningsforvaltningen og samfunnet for øvrig» og ligningsmyndighetenes kortere årssyklus, som Oslo likningskontor mener tilsier at «en aldrende lovtekst bør tolkes i tråd med dagens utfordringer».
Reelle hensyn av denne karakter kan nok være av stor betydning også i forhold til vekten av lovens ord og lovens forarbeider. Særlig kan dette være en riktig harmonisering, så fremt loven er av eldre dato samtidig som samfunnsforholdene og dermed de reelle hensyn i stor grad har endret seg. Dette betyr imidlertid ikke at forvaltningen i sin rettsanvendelse kan se bort fra lovens ordlyd og stille seg fritt i forhold til den når rettsanvendelsen kan få følger for skatteyterens rettsstilling. Det vil lettere være adgang til å bygge på en tolkning ut fra endrede samfunnsforhold når det er tale om et livsområde eller en situasjon der legalitetsprinsippet ikke gjør seg gjeldende. Slik jeg leser ligningskontorets redegjørelse, underbygger den derfor først og fremst ligningsmyndighetenes behov for å drive veiledning overfor de som er innberetningspliktige etter ligningsloven kapittel 6, slik at grunnlagsdata til bruk i forhåndsutfylte selvangivelser blir så korrekte som mulig. Ligningsmyndighetene har utvilsomt et stort behov for å drive effektiv veiledningsvirksomhet overfor de innberetningspliktige. Jeg ser også at ligningsmyndighetenes kontrollarbeid, og da særlig overfor skattytere som også er pliktige til å innberette såkalte tredjemannsopplysninger, vil kunne være en effektiv måte å avdekke felter der behovet for slik veiledning kan være spesielt stort.
Jeg stiller meg likevel tvilende til at slike reelle hensyn som ligningsmyndighetene har anført her er tilstrekkelig tungtveiende til at de kan åpne for en større adgang for ligningsmyndighetene til å be en skattyter om å gi slike opplysninger som er nevnt i ligningsloven §4-8 enn den adgangen som følger av bestemmelsen når ordlyden sammenholdes med presiseringen i forarbeidene, se Ot.prp. nr 29 (1978-1979) s. 82, jf. ovenfor.
Av dette følger at jeg vanskelig kan se at ligningsloven §4-8 gir ligningsmyndighetene hjemmel til å oppfordre skattyteren til å gi slike opplysninger som nevnt der før skattyterens selvangivelse er innlevert eller selvangivelsesfristen er utløpt.
Hvis ligningsmyndighetene mener å ha et reelt behov for å innhente ligningsopplysninger i forkant av selvangivelsesfristen er det et forhold som bør føre til skjerpet oppmerksomhet på lovgivningen og behovet for klare lovtekster. Det vil lett innebære en fare for rettssikkerheten og kan svekke tilliten både til forvaltningen og lovgiveren hvis ansvaret for å tolke og anvende lovtekster som kan oppfattes som uklare overlates til forvaltningen.
7. I utgangspunktet har jeg ingen merknader til at ligningskontoret tolker ligningsloven §4-10 slik at ligningskontoret «til enhver tid» kan iverksette bokettersyn m.m. Det fremgår av forarbeidene til §4-10, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-1979) s. 82 (den gang §4-9) at på samme måte som ligningsloven §4-8 i all hovedsak var ment å ha samme innhold som dagjeldende bestemmelse i skatteloven 1911 §83 nr. 2, er ligningsloven §4-10 en videreføring av den dagjeldende bestemmelsen i skatteloven 1911 §83 nr. 3. Skatteloven 1911 §83 nr. 3 første og annet ledd hadde da slik ordlyd:
«Ligningsnemnda kan til enhver tid forlange adgang til å gjøre seg kjent med den skattepliktiges regnskapsbøker …
… Bokettersyn kan omfatte alle år som det vil være adgang til å foreta etterligning for.
Ligningsnemnda kan også til enhver tid foreta besiktigelse av den skattepliktiges faste eiendommer, anlegg eller innretninger med tilbehør, besetninger beholdninger av varer, råstoffer m.m.»
I forhold til spørsmålet herfra om hvorvidt §4-8 gir hjemmel til innhenting av tredjemannsopplysninger ved kontroll av den enkelte skattyters egne forhold, både i forhold til innhenting av opplysninger før og etter at fristene for den enkelte skattyter til å levere selvangivelse etter §4-7 er utløpt, uttalte ligningskontoret blant annet:
«Ligningsmyndighetene har her en selvstendig hjemmel for innhenting av kontrollopplysninger etter ligningsloven §6-15, jf. §6-2. Da opplysningene som ble søkt i dette tilfellet var nødvendige for å kontrollere egne forhold (fradragsrett for utgiftene) synes det unødvendig å varsle etter begge hjemler.
Tredjemannsopplysninger innhentes etter dette ikke med utgangspunkt i §4-8. De opplysninger som fremkommer her vil i det foreliggende tilfellet med representasjon primært innebære en kontroll av skattyternes egne oppgaver.»
Etter dette synes ligningskontorets hensikt med en «oppfordring» etter ligningsloven §4-8 utelukkende å være å kontrollere skattyterens egen skatteplikt m.m. Hvis ligningskontoret samtidig også har til hensikt å kontrollere hvorvidt denne skattyteren overholder sin opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene som innberetningspliktig etter ligningsloven kapittel 6, forutsetter jeg at ligningskontoret er påpasselig med å varsle skattyteren etter de relevante lovbestemmelser i forhold til hensikten med bruken av de innhentede opplysningene.»
Oslo likningskontor har opplyst at ligningskontoret i samarbeid med Skattedirektoratet og Finansdepartementet vil foreta en konsekvensutredning av ligningskontorets arbeidsmetoder og kontrollhjemler, og at ligningskontoret vil forholde seg til mitt syn i saken inntil utredning foreligger.