Oppsummering

Saken reiser spørsmål om hva som skal til for å anses å ha plettfri vandel etter politiloven § 18, som er et vilkår for ansettelse i politietaten. En søker til en stilling som førstekonsulent i Seksjon for pass og ID ved et politidistrikt ble innstilt som nummer én til stillingen. Arbeidsgiver innhentet deretter rutinemessig en utvidet vandelsattest der det kom frem at han i 2017 ble dømt til betinget fengsel, bot og tap av førerrett for en fartsovertredelse. Selv om klageren i årene 2021–2023 hadde hatt en tilsvarende stilling ved et annet politidistrikt, ble han av ansettelsesrådet ansett for ikke å ha plettfri vandel og ansett som uskikket for stillingen.

At politidistriktet har kommet til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å se bort fra disse forholdene ved vurderingen av hans vandel, har ikke Sivilombudet grunnlag for å karakterisere som klart urimelig, jf. sivilombudsloven § 12. Det er derfor ikke grunn til å kritisere resultatet av politidistriktets vurdering i saken. Sivilombudet har samtidig funnet grunn til å påpeke at det er noe uheldig dersom praksis for hva det ses bort fra i en vandelsvurdering i for stor grad varierer fra politidistrikt til politidistrikt.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) søkte i oktober 2024 på en stilling som førstekonsulent i Seksjon for pass og ID ved X politidistrikt. Klageren hadde i årene 2021–2023 hatt en tilsvarende stilling ved et annet politidistrikt.

Klageren ble innstilt som nummer én til stillingen. Arbeidsgiver innhentet deretter rutinemessig en utvidet vandelsattest der det kom frem at han i 2017 ble dømt til 14 dager betinget fengsel, 10 000 kroner i bot og tap av førerrett for en periode på ni måneder for en fartsovertredelse.

Selve ansettelsesvedtaket synes å ha blitt fattet 21. januar 2025. Det står her at det forutsettes at de innstilte har plettfri vandel og er skikket for tjeneste,
jf. politiloven § 18 og politiregisterloven § 41. I nytt vedtak fra ansettelsesrådet datert 31. januar 2025 ble det fattet et enstemmige vedtak om at klagerens vandel «anses plettet. Han anses som ikke skikket for ansettelse i politiet.» Vedtaket er ikke begrunnet nærmere og det fremgår ikke hvilke opplysninger som har dannet grunnlag for denne vurderingen.

Klageren fikk som en følge av vandelsvurderingen ikke stillingen. Han klaget til Sivilombudet 5. februar 2025, og viste til at han tidligere hadde hatt en tilsvarende stilling i et annet politidistrikt. Også den gangen ble det innhentet en utvidet politiattest, uten at ansettelsesrådet i politidistriktet vurderte anmerkningene på attesten til å være til hinder for ansettelse. Klager reagerer på denne forskjellsbehandlingen, og mener det omtalte forholdet uansett ikke bør medføre at han ikke kan få samme stilling igjen. 

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere, og i brev 2. april 2025 til X politidistrikt ba vi om en nærmere begrunnelse for hvorfor klager ikke ble ansett å ha plettfri vandel. Vi spurte også om det var lagt vekt på andre forhold enn det som kom frem av politiattesten, og om det var adgang til å se bort fra forholdet da stillingen var av administrativ karakter. Endelig spurte vi om politidistriktet var kjent med hvilke vandelsvurderinger som gjøres i andre politidistrikter, og om det foreligger noe sentrale føringer fra Politidirektoratet knyttet til disse vurderingene.

I brev til ombudet 24. april 2025 viste politidistriktet til at det i alle stillingsutlysninger i politiet er tatt inn krav om å ha plettfri vandel og at man må være skikket for tjeneste. Dette kravet innebærer at dersom vandelen ikke kan anses å være plettfri, vil det være til hinder for ansettelse. I denne vurderingen kan det gjøres unntak dersom forholdet er av ubetydelig karakter, og/eller dersom forholdet ligger langt tilbake i tid.  Ansettelsesrådets vurdering i denne saken er at en dom på fengsel, bot og tap av førerrett for en fartsovertredelse ikke var å anse som et forhold av ubetydelig karakter.

Det ble videre fremhevet at den aktuelle stillingen innebar «i vesentlig grad, om ikke utelukkende, publikumskontakt». Ansettelsesrådet i X politidistrikt er av den oppfatning at alle ansatte i politiet, uavhengig av hvilken stilling det gjelder, skal ha plettfri vandel og være skikket for tjeneste. Dette er begrunnet i at politiet er helt avhengig av publikums tillit. Videre har politidistriktet et selvstendig ansvar for å vurdere vandel og skikkethet i hver enkelt ansettelsessak. Denne typen vurderinger følger av loven og gjelder for hele politietaten. 

Klager har ikke hatt merknader til politidistriktets svar.

Sivilombudets syn på saken

Saken reiser spørsmål om innholdet i kravet til plettfri vandel etter politiloven § 18, som er et vilkår for ansettelse i politietaten.

Det rettslige utgangspunktet

Politiloven § 18 første ledd bestemmer at:

«Den som skal ansettes i politi- og lensmannsetaten, herunder i Politidirektoratet, må ha plettfri vandel og være skikket for tjeneste i politiet.»

Kravet om plettfri vandel gjelder alle som skal tilsettes i politiet, også i sivile stillinger, jf. forarbeidene til politiloven, Ot.prp. nr. 22 (1994–95) kap. 6.2.

Lovteksten gi ingen nærmere anvisning på hva som ligger i begrepet «plettfri vandel». I Ot.prp. nr. 22 (1994–95) i kommentaren til § 18 på s. 67–68 er det fremhevet at uttrykket innebærer et strengt vandelskrav:

«Også forseelser som i andre sammenhenger regnes som mindre alvorlige, kan være tilstrekkelig til å forhindre tilsetting i politiet. Likeledes vil forholdet være relevant selv om det ligger langt tilbake i tid. Helt uten betydning er likevel ikke tidsforløpet. Hvis forholdet både er lite alvorlig og foregikk langt tilbake i tiden, er det mulig at man i dag vil anse vandelen som plettfri. Også andre forhold enn ilagt straff kan føre til at vandelen ikke er plettfri. Dette kan f.eks. gjelde overdreven alkoholbruk. Det avgjørende er at forholdet har en slik karakter og omfang at det er egnet til å skape mistillit til en persons dømmekraft eller svekke hans anseelse.»

Ombudet er ikke kjent med rettspraksis som behandler kravet til plettfri vandel etter politiloven. Sivilombudet (tidl. Sivilombudsmannen) behandlet i sak SOMB-2007-28 spørsmålet i en sak om mulig fortrinnsrett til stilling i et politidistrikt. Det ble i saken uttalt:

«Plettfri vandel» må etter dette forstås slik at vedkommende som utgangspunkt ikke skal være registrert i straffe- og bøteregisteret, men at det åpner for å se bort fra registrerte forseelser av eldre eller ubetydelig karakter.»

I juridisk litteratur er innholdet i kravet til plettfri vandel grundig behandlet av Holmboe og Myhrer i Vandel. Om politiattester og vurdering av skikkethet, Universitetsforlaget, 2018. I kap. 14.3.3 skriver forfatterne:

«Det følger av dette at «plettfri vandel» ikke kan erstattes med en regel om at enhver ilagt straffereaksjon innebærer at vandelen ikke er plettfri. Kjernen i begrepet må imidlertid være at det ikke foreligger registreringer av straffbare forhold. Hvis det foreligger slike, er det derfor konklusjonen om at vandelen likevel skal anses som plettfri, som krever en særskilt begrunnelse. Men det er et krav om at det i slike tilfeller foretas en skjønnsmessig, konkret vurdering. Både forarbeidene til politiloven § 18 og Sivilombudsmannens avgjørelse trekker her frem to kriterier, nemlig at den ilagte straffereaksjonen (og dermed handlingen) ligger lang tid tilbake, eller at overtredelsen er lite alvorlig (av beskjeden karakter). I tillegg vil det nok også bli lagt vekt på hva slags stilling vedkommende skal tilsettes i.»

Oppsummert er det altså tre momenter som det vil være relevant å vurdere nærmere dersom det i vurderingen av vandel skal ses bort fra tidligere straffbare forhold. Hvor lang tilbake i tid det straffbare forholdet ligger, dernest lovbruddets art og alvorlighetsgrad og til sist hvilken type stilling vedkommende skal ansettes i.

Når det gjelder tidsaspektet gir rettskildene lite veiledning for den konkrete vurderingen som må foretas. Lovforarbeidene omtaler det som et moment som er relevant dersom forholdet «foregikk langt tilbake i tiden», mens Sivilombudet i saken fra 2007 åpnet for å se bort fra forseelser av «eldre» karakter. Det er etter Sivilombudets syn vanskelig å trekke opp absolutte grenser, og spørsmålet må alltid vurderes i sammenheng med øvrige momenter. I saken Sivilombudet behandlet i 2007 hadde klageren året før den aktuelle ansettelsessaken, vedtatt et forelegg for å ha skutt opp et nødbluss med signalpenn. En så kort tidshorisont må ses i sammenheng med at det straffbare forholdet ble vurdert å være «mindre alvorlig».   

Det andre og mest sentrale momentet er et at forholdet må være av beskjeden eller ubetydelig karakter. Her åpnes det for å se nærmere både på arten av lovbrudd som er begått, og selve den konkrete straffbare handlingen, herunder straffen som er utmålt.

For arten av lovbrudd kan det trekkes et skille mellom på den ene siden lovbestemmelser til beskyttelse av andres liv, helse eller eiendom, og på den annen side det som i litteraturen gjerne benevnes som formallovbrudd. Vegtrafikklovgivningen kan være et eksempel på det siste, og brudd på denne typen lovgivning vil i større grad kunne være noe en ser bort ifra ved vandelsvurderingen. Om bakgrunnen for dette skillet trekker Tor-Geir Myhrer i Politiloven. Lovkommentar, Universitetsforlaget, 2022, i kommentaren til § 18 frem som sentralt bl.a. forskjellene i skyldkrav for de to kategoriene av lovbrudd:

«De to gruppene av lovbrudd skiller seg også fra hverandre ved at skade- og faredeliktene gjerne krever forsett hos gjerningspersonen, mens formallovbruddene i vesentlig større grad er gjort straffbare ved simpel – og derved mer unnskyldelig – uaktsomhet.»

Vurderingen av hvilken betydning en bestemt type lovbrudd vil ha for vandelsvurderingen, henger sammen med hvilken straff vedkommende er ilagt for overtredelsen. Om betydningen av den utmålte straffen skriver Holmboe og Myhrer i kap. 14.3.3:

«Også for lovbrudd som normalt ikke møtes med noen moralsk reaksjon, vil overtredelser som er så alvorlige at det er reagert med fengselsstraff, betinget eller ubetinget, ikke kunne karakteriseres som mindre alvorlige eller av beskjeden karakter, jf. drøftingen foran i 14.2.2 om hvilke forhold som kan gjøre studenter ved Politihøgskolen uskikket.»

Om det tilsvarende vurderingstemaet knyttet til opptak til Politihøgskolen skriver forfatterne i kap. 14.2.2:

«Som utgangspunkt, men kanskje ikke like kategorisk, må man nok legge til grunn at konklusjonen vil bli «uskikket» også om fengselsstraffen gjøres betinget. Med det generelt ganske lave straffenivået vi har i Norge, gir en betinget fengselsstraff uttrykk for at domstolen har funnet handlingen forholdsvis graverende. En betinget fengselsstraff gir derfor i dag uttrykk for en ganske sterk bebreidelse. Gjelder lovbruddet trafikale forhold, og den betingede straffen kombineres med tilbakekall av føreretten, vil muligheten for et negativt utfall av skikkethetssaken bli ytterligere styrket. Ved opptak representerer bøteleggelse i kombinasjon med tilbakekall av føreretten i løpet av de siste årene nærmest en utelukkelse fra opptak.»

Det tredje som er av betydning for vurderingen av om vandelen kan anses som plettfri, er hvilken type stilling vedkommende skal tilsettes i. De strengeste krav til vandel stilles til tjenestepersoner med politimyndighet eller som gjennom arbeidet får tilgang til personlige opplysninger om andre eller annen sensitiv informasjon. Vandelsvurderingen er her sentral for å avgjøre om det er forsvarlig å tilsette vedkommen i denne posisjonen. For stillinger som ikke har slik myndighet eller tilgang til sensitiv informasjon, er det hensynet til etatens anseelse som er det sentrale ved vandelsvurderingen. Her vil det særlig bli tillagt vekt om og i hvor stor grad den aktuelle stillingen har publikumskontakt.

Vurderingen av søkerens vandel

Utgangspunktet er at klageren i denne saken ikke har plettfri vandel, da det er registrert et straffbart forhold på ham. Det kan være adgang til å se bort fra dette på bestemte vilkår, men det er unntaket fra kravet om plettfri vandel som må begrunnes. Det er naturlig å ta utgangspunkt i momentene gjennomgått over ved vurderingen av om vandelen likevel skal anses som plettfri. Ved denne vurderingen understrekes det at ombudet kun er kjent med straffen som ble utmålt. De nærmere faktiske omstendighetene knyttet til det straffbare forholdet er ikke opplyst i saken. Ombudet er heller ikke kjent med vandelsvurderingen som ble foretatt da klager ble tilsatt i en tilsvarende stilling i et annet politidistrikt i 2021.

Om klager til tross for det straffbare forholdet kan anses å ha plettfri vandel, er en skjønnsmessig vurdering. Sivilombudet kan bare kritisere en avgjørelse dersom den er «ugyldig eller klart urimelig», jf. sivilombudloven § 12 første ledd bokstav b. 

Ombudets vurdering er at den konkrete straffbare handlingen ikke kan sies å ligge langt tilbake i tid. Det straffbare forholdet er på ansettelsestidspunktet begått i underkant av åtte år tidligere. Tidsaspektet er dermed ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å se bort fra det straffbare forholdet ved vandelsvurderingen. Sett i sammenheng med alvorlighetsgraden av det straffbare forholdet, kan konklusjonen likevel kunne bli at plettfri vandel foreligger.

Det er uomtvistet at den aktuelle fartsovertredelsen var såpass alvorlig at den ikke kunne avgjøres ved et forenklet forelegg, men førte til en dom på betinget fengsel i 14 dager, 10 000 kroner i bot og tap av førerrett i ni måneder. Fartsovertredelser vil generelt kunne være et eksempel på en type lovbrudd som det kan være grunn til å se bort fra ved vandelsvurderinger. Straffereaksjonen som ble idømt trekker samtidig i retning av at alvorlighetsgraden er av en slik karakter at lovbruddet ikke kan karakteriseres som ubetydelig eller en «mindre alvorlig forseelse».

Det siste spørsmålet er om stillingen det gjelder er av en slik type at det må få betydning for om vandelen likevel kan anses som plettfri. Stillingen gjelder saksbehandling av søknader om pass ved et av landets største passkontorer. Dette er en stilling med en utpreget andel publikumskontakt. Selv om dette ikke er en stilling som publikum normalt forbinder med det å være polititjenesteperson, fremstår den som en sentral del av politiets tjenesteutøvelse mot publikum. Det kan argumenteres med at innehaveren av en slik stilling må kunne ha en fartsovertredelse på rullebladet, samtidig er det et sentralt poeng at lovgiver har valgt å la også denne typen stillinger omfattes av vandelskravet i politiloven.

Det må også vurderes i hvilken grad politidistriktets skjønnsmessige vurdering må ta hensyn til at søkeren hadde vært ansatt i en tilsvarende stilling i et annet politidistrikt. Utgangspunktet er at det er det enkelte politidistrikt som gjør selvstendige vurderinger i hver enkelt sak der de er vedtaksmyndighet. Det aktuelle politidistriktet er også ansvarlig for at saken er godt nok opplyst. Når klager tok opp at han tidligere hadde blitt vandelsvurdert og ansatt i et annet distrikt, var det nærliggende at X politidistrikt innhentet opplysninger om de vurderinger som var gjort og hvilket faktum det bygget på. Det ville sikre god opplysning av saken og bidra til likebehandling internt i politiet, eventuelt synliggjøre et behov for avklaring av felles praksis.

Manglende innhenting av de vurderingene som det tidligere politidistrikt hadde gjort, kan etter ombudets syn likevel ikke anses som et brudd på utredningsplikten.

Det er også et krav i politiloven § 18 til at søkeren skal være skikket for stillingen. Politidistriktet har argumentert med at søkeren ikke gjorde oppmerksom på dette forholdet under intervjuet, og at dette i seg selv var kritikkverdig. Sett i lys av at dette var et forhold som ikke var til hinder for at han hadde fått en tilsvarende stilling et annet sted, samt at han var kjent med at det ville hentes inn utvidet politiattest på ham, kan ikke ombudet se at dette er et argument for å anse ham som uskikket for stillingen.

Samlet sett fremstår likevel ikke X politidistrikts avgjørelse som så kvalifisert urimelig at det faller innenfor ombudets mandat å kritisere avgjørelsen. Klageren har et forhold på rullebladet som i utgangpunktet innebærer at han ikke har plettfri vandel. At politidistriktet har kommet til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å se bort fra disse forholdene ved vurderingen av hans vandel, har ikke Sivilombudet grunnlag for å kritisere som klart urimelig, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav b.

Ombudet har samtidig funnet grunn til å påpeke at det er noe uheldig dersom praksis for hva det ses bort fra i en vandelsvurdering i for stor grad varierer fra politidistrikt til politidistrikt. Kopi av denne uttalelsen sendes derfor i kopi til Politidirektoratet, med en oppfordring om å vurdere om det er behov for noe mer veiledning av politidistriktene i forhold til innholdet i en vandelsvurdering, og hvordan dette skal vurderes for forskjellige typer stillinger i politiet.

Konklusjon

Klageren har et forhold på rullebladet som i utgangpunktet innebærer at han ikke har plettfri vandel. Politidistriktet har kommet til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å se bort fra dette forholdet ved vurderingen av hans vandel. Etter sivilombudsloven § 12 kan ombudet kritisere forvaltningens avgjørelser bare der den skjønnsmessige vurderingen framstår som klart urimelig. Sivilombudet mener den vurderingen politidistriktet har gjort ikke er klart urimelig. Det er derfor ikke grunn til å kritisere politidistriktets avgjørelse i saken.

Sivilombudet har samtidig funnet grunn til å påpeke at det er uheldig dersom praksis for hva det ses bort fra i en vandelsvurdering i for stor grad varierer fra politidistrikt til politidistrikt. Kopi av denne uttalelsen sendes derfor i kopi til Politidirektoratet.