Saken gjelder behandlingen av en klage over eiendomsskatt. Klageren eier en hytte i Hvaler kommune og mente at kommunen hadde satt taksten for høyt. Takstnemnda ga klageren delvis medhold, og satte ned taksten. Kommunen informerte klageren om at hun kunne trekke klagen for at den nye taksten skulle bli stående. Da klageren ikke ga tilbakemelding, ble saken sendt til klageinstansen, som økte taksten med ca. en million kroner. Sivilombudet er kommet til at takstnemnda fattet et nytt vedtak da de tok klagen delvis til følge. Etter eigedomsskattelova § 20 skal klagen avgjøres av klageinstansen dersom kommunen ikke tar klagen «til følgje». Ombudet mener at uttrykket «til følgje» også omfatter tilfeller der klageren gis delvis medhold. Det var dermed en saksbehandlingsfeil å oversende saken til klageinstansen uten at klageren selv hadde bedt om dette. Klageinstansen hadde ikke kompetanse til å behandle saken. Ombudet ber klageinstansen behandle saken på nytt og vurdere sin egen kompetanse til å behandle klagen.

Saken gjelder Kristiansand kommunes behandling og avslutning av et varsel om et påstått ulovlig byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Formålet med tilsynsplikten og plikten til å forfølge ulovligheter tilsier at kommunen ikke kunne avslutte saken, ut fra en forståelse om at de ikke har en generell plikt til å iverksette tilsyn i alle saker, jf. plan- og bygningsloven § 25-1. Tilsynsplikten etter plan- og bygningsloven kapittel 25 innskrenker ikke den alminnelige plikten til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen etter § 32-1, jf. § 1-4. Kommunen må derfor avklare om det er sannsynlig at det foreligger en overtredelse som kommunen plikter å forfølge. Videre har kommunen feilaktig lagt til grunn at en ulovlighetsoppfølging alltid må innledes med at det åpnes et tilsyn etter plan- og bygningsloven § 25-1. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen, og å merke seg det ombudet har uttalt ved behandlingen av fremtidige ulovlighetssaker. Videre forutsetter ombudet at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen overholder forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Fredrikstad kommunes behandling og avslutning av et varsel om flere påståtte ulovlige byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Kommunen besvarte varselet med å avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Ombudet kom til at kommunen har en plikt til å vurdere varselets innhold, samt å vurdere hvilke undersøkelser det er hensiktsmessig og nødvendig å gjøre for å kunne ta stilling til varselet. Kommunen kunne ikke avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Videre kom ombudet til at saken ikke var godt nok opplyst når kommunen i svaret til ombudet vurderte at det ikke var sannsynlig at det forelå en ulovlighet. Kommunen hadde tidligere forklart til klageren at de manglet nødvendig informasjon om tiltakene, slik at de ikke kunne vurdere om tiltakene var søknadspliktige eller ikke. Beslutningsgrunnlaget var det samme da kommunen i brevet hit gjorde sin sannsynlighetsvurdering. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen. Ombudet forutsetter at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen kan oppfylle sine lovpålagte plikter til å avdekke brudd på plan- og bygningsloven, forfølge ulovlige forhold og overholde forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Statsforvalteren i Troms og Finnmarks behandling av en tilsynssak med barneverntjenesten i X kommune om oppfølgingen av et barn i fosterhjem. Ombudets undersøkelse var rettet mot om fosterforeldrene til barnet skulle fått anledning til å lese og kommentere barneverntjenestens uttalelser til Statsforvalteren i tilsynssaken, og om de burde fått tilsendt kopi av selve tilsynsavgjørelsen. Sivilombudet viste til at ved behandling av tilsynssaker med barneverntjenesten må Statsforvalteren sikre en forsvarlig saksbehandling, jf. krav til god forvaltningsskikk. Kontradiksjon står sentralt i kravet til forsvarlighet. Sivilombudet mente at fosterforeldrene skulle fått anledning til kontradiksjon, både av hensyn til sakens opplysning og for å kunne ivareta egne interesser. Ombudet mente at de også burde fått kopi av selve tilsynsavgjørelsen, da det ikke forelå opplysninger i saken som tilsa at taushetsplikten var til hinder for dette. Statsforvalteren var enig i at fosterforeldrene burde fått anledning til å kommentere barneverntjenestens redegjørelser, og at de også med fordel kunne mottatt selve tilsynsavgjørelsen. Fordi det forelå begrunnet tvil om manglende kontradiksjon hadde fått betydning for tilsynssaken, mente ombudet at saken burde vurderes på nytt. På bakgrunn av at Statsforvalteren ville tydeliggjøre egne rutiner og maler for å sikre at fremtidige saker ble behandlet i tråd med Helsetilsynets veileder for tilsynssaker på sosial- og barnevernområdet og ombudets uttalelse SOM-2017-3066, var det ikke grunn til ytterligere merknader.

Saken gjelder et vedtak om eiendomsskatt for en eiendom med flere boenheter. Overtakstnemnda hadde sluttet seg til eiendomsskattekontorets begrunnelse for eiendomsskattetaksten, som ga uttrykk for en feil rettslig forståelse av eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd andre punktum om obligatorisk reduksjonsfaktor. Når den feilaktige lovforståelsen i begrunnelsen var knyttet opp til den konkrete takstfastsettelsen på klagerens eiendom, har ombudet kommet til at det ble lagt feil lovforståelse til grunn ved den opprinnelige takseringen av eiendommen. I forbindelse med ombudets undersøkelse gjorde kommunen en ny vurdering av taksten og fant grunn til å redusere eiendomsskattetaksten med omtrent 1,7 millioner kroner. Ombudet har likevel kommet til at det er flere forhold i saken som gjør at det er begrunnet tvil knyttet til om kommunens takstfastsettelse er i tråd med eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd. Kommunen bes derfor om å gjøre en ny vurdering av eiendomsskattetaksten på eiendommen.

Saken gjelder avslag på en innsatts søknad om å bli overført fra Ila fengsel og forvaringsanstalt til Romerike fengsel, Ullersmo avdeling. Søknaden var begrunnet i behovet for samvær med sin datter på da 12 år, som bor nærmere Ullersmo. Hun hadde ikke besøkt ham siden han ble varetektsfengslet, det vil si på over 5 måneder på regionens vedtakstidspunkt. Sivilombudet uttalte at regionen skulle ha vurdert hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Ombudet var ikke enig med regionen i at det ikke var nødvendig å vurdere dette fordi avstandsforskjellen mellom datterens bosted og de to ulike fengslene ikke var vesentlig, og fordi de kapasitetsmessige hensynene uansett måtte veie tyngst. På denne bakgrunn var Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 ikke oppfylt i saken. Regionen skulle i forlengelsen av barnets beste-vurderingen også ha tatt stilling til om datteren skulle ha fått anledning til å bli hørt direkte i saken, jf. Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Da klageren etter søknad var blitt overført til Oslo fengsel, fant ombudet ikke grunn til å be regionen behandle saken på nytt, men ba regionen merke seg ombudets syn og legge det til grunn ved behandlingen av fremtidige saker der barn berøres.

Saken gjelder Nav og Statsforvalterens avslag på søknad om økonomisk sosialstønad (nødhjelp) til en person uten lovlig opphold i Norge, jf. forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 4. Nav-kontoret begrunnet sitt avslag med at det ikke var mulig for dem å gjøre en selvstendig vurdering av om klageren i praksis kunne forlatt landet, og at de måtte støtte seg til UDI og UNEs vurderinger. Hverken UDI eller UNE hadde vurdert klagerens praktiske muligheter til å forlate Norge. Statsforvalteren stadfestet avslaget begrunnet med at klageren måtte melde seg til politiet slik at de kunne vurdere om han kunne interneres etter utlendingsloven §§ 106 til 107. Sivilombudet har kommet til at Nav og Statsforvalteren må foreta en egen selvstendig vurdering av om, og eventuelt når, en søker uten lovlig opphold i praksis kan forlate landet. Videre mener ombudet at Statsforvalteren ikke kunne avslå søknaden om nødhjelp begrunnet med at klageren kunne sørge for sitt livsopphold ved å ta kontakt med politiet slik at de kunne vurdere pågripelse og internering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens avslag på klage over manglende gjennomføring av vedtak om spesialundervisning. Eleven hadde høyt skolefravær, og hadde derfor rent faktisk ikke mottatt spesialundervisning i tråd med vedtaket. Undersøkelsen viser at de rettslige rammene for behandlingen av klager over manglende gjennomføring av spesialundervisning er uklare. Ved behandlingen av klagesaker der skolefravær er tema, må statsforvalteren i alle tilfeller klarlegge hvilken undervisning som er gjennomført og ikke. Videre må statsforvalteren gjøre en realitetsvurdering av om den faktiske opplæringen som er gjennomført samsvarer med rettighetene som er gitt i vedtaket om spesialundervisning. Statsforvalterens vurdering av innholdet i vedtaket og gjennomføringen av spesialundervisningen må inkludere en bred nok vurdering av hva vedtaket om rett til spesialundervisning innebærer. I saker der eleven har høyt fravær, vil det ofte være nødvendig å vurdere årsakene til fraværet når man skal sammenligne gjennomføringen av spesialundervisningen med vedtaket om spesialundervisning og de forutsetninger vedtaket bygger på. I elevens konkrete sak har ombudet kommet til at Statsforvalteren skulle utredet fraværssituasjonen på vedtakstidspunktet og innholdet i eventuelle gjennomførte spesialundervisningstimer nærmere. Statsforvalteren skulle også tatt i betraktning at redusert timeantall ikke var forankret i vedtaket om spesialundervisning. I tillegg har ombudet kommet til at eleven skulle fått anledning til å gi uttrykk for sitt syn på gjennomføringen av spesialundervisningen før avgjørelsen av klagesaken.

Saken gjelder Kontoret for voldsoffererstatnings (KFVs) behandlingstid for en konkret søknad om voldsoffererstatning, og de generelle behandlingstidene ved KFV. Søknaden i den konkrete saken ble sendt i januar 2022. Da ombudet avsluttet saken, var saken ennå ikke ferdigbehandlet. Ifølge KFV skyldes den lange behandlingstiden hovedsakelig at de fulgte føringene i tildelingsbrev fra Statens sivilrettsforvaltning om å prioritere saker etter ny voldserstatningslov, som trådte i kraft 1. januar 2023. De viste dessuten også til manglende ressurser. Sivilombudet kom til at klagerens sak ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. I tildelingsbrev fra Statens sivilrettsforvaltning til KFV er det gitt føringer om at de skal prioritere saker etter ny lov, samtidig som alle søknader etter gammel lov skal behandles innen rimelig tid. Ombudet la til grunn at Statens sivilrettsforvaltning gjennom dette har forutsatt at alle saker, også etter gammel lov, skal behandles i tråd med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Dersom det i enkeltsaker skulle oppstå konflikt mellom forvaltningsloven og føringer i tildelingsbrevet, har KFV en plikt til å følge forvaltningslovens bestemmelser. Sivilombudet konkluderte dessuten med at det er grunn til å tro at behandlingstiden i et stort antall saker er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd.

Helsepersonellnemnda har i mer enn tre år hatt en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på over 12 måneder. Den lange saksbehandlingstiden utgjør en stor belastning for partene. På bakgrunn av flere klager over lang saksbehandlingstid hos nemnda, besluttet Sivilombudet å ta saken opp av eget tiltak med Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) som er sekretariat for nemnda. Helseklage opplyste at den lange behandlingstiden i Helsepersonellnemnda blant annet skyldes mangel på saksbehandlerressurser i sekretariatet. Flere tiltak var iverksatt for å rekruttere nye saksbehandlere og effektivisere saksbehandlingen. Helseklage forventet å se effekter av dette for tilsynssakenes del i løpet første kvartal 2025. Helseklage ga uttrykk for at det i autorisasjonssakene var lite realistisk med noen reduksjon i saksbehandlingstiden i nær framtid. Ytterligere nedbygging av saksbehandlingstiden på lengre sikt ville være avhengig av rekrutteringer og økte økonomiske rammer. Sivilombudet uttrykte bekymring for den lange behandlingstiden i Helsepersonellnemnda, og viste til at den enkelte part har en individuell rett til å få sin sak behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11a. Ombudet ga uttrykk for at det er all grunn til å tro at kravet til saksbehandlingstid i flere saker er brutt. Med tanke på sakstypene Helsepersonellnemnda behandler, er det særlig viktig at saksbehandlingstiden ikke blir for lang. Når saksbehandlingen trekker unødvendig ut i tid, svekker det både partenes rettssikkerhet og nemndas rolle som klageinstans. Sivilombudet oppfatter tiltakene som Helseklage har iverksatt som positive. Ombudet uttrykte likevel tvil om tiltakene ville være tilstrekkelige, og ga uttrykk for at det var behov for en langsiktig plan for å få til en permanent reduksjon i saksbehandlingstiden. Ombudet ba om å bli holdt orientert om utviklingen i saksbehandlingstiden i Helsepersonellnemnda fremover.