Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått ved Stavanger universitetssykehus HF. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnene på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere dem. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 - taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Departementet viste også til offentleglova § 23 første ledd om hensynet til en forsvarlig gjennomføring av virksomhetens personalforvaltning. Sivilombudet kom til det at opplysningen om at en arbeidstaker har inngått en sluttavtale med det offentlige ikke er opplysninger om noens personlige forhold og er derfor ikke taushetsbelagt jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 hjemler ikke unntak fra offentlighet for navnet på arbeidstakerne. I avtaler der det er gitt innsyn i opplysninger som regnes som «personlige forhold» og derfor er taushetsbelagte dersom opplysningene kan knyttes til en bestemt person, vil navnet på arbeidstakeren og andre identifiserende opplysninger fortsatt måtte sladdes for å ivareta taushetsplikten, jf. offentleglova § 13 første ledd jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Ombudet kom videre til at det ikke er adgang til å unnta navnet på arbeidstakerne som har inngått sluttavtalene med hjemmel i offentleglova § 23 første ledd da det ikke kan sies å være «påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av …personalforvaltninga» ved Stavanger universitetssykehus. Ombudet kom til at saken ikke var godt nok opplyst i tråd med kravene i offentleglova § 32 tredje ledd jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd da departementet ikke hadde de usladdede dokumentene tilgjengelig ved klagebehandlingen. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en sluttavtale inngått med Sykehusbygg HF. Det ble gitt innsyn i avtalen, men uten navnet på arbeidstakeren og andre opplysninger som kunne identifisere den ansatte. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalen under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 - taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Departementet viste også til offentleglova § 23 første ledd om hensynet til en forsvarlig gjennomføring av virksomhetens personalforvaltning. Sivilombudet kom til at opplysningen om at en arbeidstaker har inngått en sluttavtale med det offentlige ikke er opplysninger om noens personlige forhold og derfor ikke taushetsbelagt jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det er ikke hjemmel for å unnta navnet på arbeidstakeren som har inngått sluttavtalen med Sykehusbygg i medhold av offentleg- lova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Ombudet kom videre til at det ikke er adgang til å unnta navnet på arbeidstakeren som har inngått sluttavtalen med hjemmel i offentleglova § 23 første ledd da det ikke kan sies å være «påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av …personalforvaltninga» i Sykehusbygg. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i et brev sendt fra Det kongelige hoff til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i april 2013, vedrørende leie av sivilforsvarsanlegget Ola Narr i Oslo. Spørsmålet var for det første om en sladdet opplysning i brevets første avsnitt, om hva som lagres, er egnet til å lette gjennomføringen av straffbare handlinger. For det andre var det sladdet opplysninger om en annen lokasjon i brevets tredje avsnitt, og spørsmålet var om innsyn i disse opplysningene kunne skade hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser eller forsvaret av landet. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om de unntatte opplysningene om hva som er lagret på det aktuelle lageret er av en slik karakter at de er egnet til å lette gjennomføringen av straffbare handlinger. Videre kom ombudet til at det er begrunnet tvil om opplysningene om lokasjonen sladdet i tredje avsnitt kan unntas fra innsyn med den begrunnelsen departementet har gitt. Ombudet ba departementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder et krav om innsyn i NRKs reiseregninger i forbindelse med dekningen av VM i Planica i 2023. Saken gjelder tolkningen av unntaket for rett til innsyn i redaksjons- og programvirksomhet i NRK, jf. offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav i. Saken reiser spørsmål om betydningen av unntaket for praktiseringen av øvrige regler i offentleglova, som klagerett og prinsippet om meroffentlighet. Den reiser også spørsmål om forholdet mellom innsynsreglene på den ene siden, og prinsippet om redaksjonell uavhengighet og kildevernet på den andre siden. NRK og Kultur- og likestillingsdepartementet avviste innsynskravet med henvisning til at reiseregningene faller innenfor unntaksbestemmelsen og dermed utenfor offentleglovas virkeområde. Det ble ikke vurdert meroffentlighet og departementet avgjorde klagesaken uten å få oversendt reiseregningene fra NRK. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til vurderingen av om reiseregningene er omfattet av unntaksbestemmelsen. Videre mente ombudet at departementet skulle ha vurdert merinnsyn, også om dokumentene hadde vært unntatt offentleglovas virkeområde. Ombudet kom også til at departementet skulle ha fått oversendt reiseregningene i forbindelse med departementets klagebehandling. Sivilombudet ba departementet om å behandle saken på nytt i tråd med ombudets syn, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Videre pekte ombudet på behovet for å vurdere unntaksbestemmelsen, særlig sett i lys av krav om kildevern og prinsippet om redaksjonell uavhengighet. Sivilombudet kritiserte også NRK for å nekte å oversende reiseregningene til ombudet. Ombudet pekte på at dette bidrar til å underminere en effektiv ombudskontroll.

Saken gjelder Statsforvalteren i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er oppfylt, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Videre har ikke Statsforvalteren foretatt en reell og selvstendig vurdering av om den gunstige virkningen klart oppveier ulempene, slik forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Statsforvalteren har heller ikke vist i vedtaket at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter samme bestemmelse. Ettersom vedtakets virkningstid var passert på tidspunktet for ombudets uttalelse, var det ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Sivilombudet har gjennomført en systematisk undersøkelse av hvordan barns rett til å medvirke i saker om skoleplassering blir ivaretatt. Undersøkelsen er gjort som en sak av eget tiltak. I undersøkelsen hentet vi inn alle vedtak gjort av samtlige statsforvalterembeter i 2021 som gjelder skoleplassering etter opplæringslova § 8-1 tredje ledd. Statsforvalterne oversendte til sammen 121 vedtak som falt innenfor kriteriene for undersøkelsen. Når vi har gått gjennom vedtakene, har vi sett på hvordan barns rett til medvirkning er blitt omtalt og ivaretatt av statsforvalterne i klagebehandlingen. Vi har ikke tatt stilling til resultatet i enkeltsakene. Vi presenterer i denne rapporten våre funn fra undersøkelsen. Et vesentlig formål har samtidig vært å kunne gi en beskrivelse av hvordan medvirkningsretten kan gjennomføres. Gjennomgangen er utarbeidet på en sånn måte at innholdet skal være relevant også for andre områder enn skoleplassering når det kommer til å ivareta hensynet til barnets beste.

Saken gjelder Øst politidistrikts behandlingstid for et krav om innsyn i dokumenter i en avsluttet straffesak. Politidistriktet ferdigbehandlet innsynskravet over fire måneder etter at klageren sendte det inn. Sivilombudet kom til at Øst politidistrikts behandlingstid i denne saken utgjorde et brudd på god påtaleskikk. Det var grunn til å tro at behandlingen i flere andre saker også er i strid med god påtaleskikk. Sivilombudet mente videre at svaret Øst politidistrikt ga klageren da han purret på svar, ikke tilfredsstilte de innholdsmessige kravene til foreløpig svar, jf. krav til god påtaleskikk. Ombudet ba politidistriktet om å oppdatere rutinebeskrivelsene sine slik at de bedre legger til rette for behandling av krav om innsyn i/utskrift av straffesaksdokumenter i avsluttede straffesaker i tråd med god påtaleskikk, ombudets uttalelser og øvrig regelverk.

Saken gjelder Sør-Øst politidistrikts behandlingstid for et krav om innsyn i tre avsluttede straffesaker. Politidistriktet ferdigbehandlet innsynskravet over to og en halv måned etter at klageren sendte det inn. Sivilombudet kom til at Sør-Øst politidistrikts behandlingstid i denne saket utgjorde et brudd på god påtaleskikk. Ut fra opplysninger mottatt fra Sør-Øst politidistrikt, var det grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker også er i strid med god påtaleskikk. Sivilombudet mente videre at svaret Sør-Øst politidistrikt ga klageren da han purret på svar, ikke tilfredsstilte de innholdsmessige kravene til foreløpig svar, jf. krav til god påtaleskikk. Ombudet ba politidistriktet om å oppdatere rutinebeskrivelsene sine slik at de bedre legger til rette for behandling av innsynskrav i tråd med god påtaleskikk, ombudets uttalelser og øvrig regelverk.

Saken gjelder forvaltningens plikt til å gi riktig informasjon, herunder korrigere uriktige opplysninger i Helsepersonellregisteret (HPR). Klager fikk autorisasjon som hjelpepleier i 2006. Helsetilsynet tilbakekalte autorisasjonen i vedtak 10. desember 2021. Vedtaket ble påklaget til Helsepersonellnemnda, som 14. mars 2023 omgjorde Helsetilsynets vedtak om tilbakekall slik at hun fikk tilbake autorisasjonen. I den offentlige versjonen av Helsepersonellregisteret fremgår det nå at klagers autorisasjon er «gyldig fra 14. mars 2023». Klagers advokat ba i april 2023 først Helsedirektoratet, og deretter Helsetilsynet om å korrigere datoen i HPR, slik at det fremgikk at den riktige datoen for klagers autorisasjon var februar 2006. Både Helsetilsynet og Helsedirektoratet henviste til hverandre som ansvarlig for å korrigere informasjonen. Sivilombudet er kommet til at forvaltningens plikt til å gi korrekt informasjon ikke er oppfylt. I tillegg har Helsetilsynet og Helsedirektoratet opptrådt i strid med veiledningsplikten. Opplysningene om klager må rettes slik at informasjonen om klagers autorisasjon ikke er misvisende i den offentlige visningen av HPR. Helsetilsynet og Helsedirektoratet må sammen sørge for at HPR innrettes slik at systemet gir riktig informasjon om autorisasjonsdato i den offentlige visningen av HPR i tilfeller der tilbakekall blir omgjort etter klage. Helsetilsynet og Helsedirektoratet bes merke seg Ombudets syn på innholdet i veiledningsplikten i fvl. § 11. Helsetilsynet og Helsedirektoratet anmodes om å legge Sivilombudets konklusjoner til grunn i sitt videre arbeid, og gi Sivilombudet en tilbakemelding om oppfølgingen av saken innen 16. september 2024.

Saken gjelder barnebidrag for en ungdom som hadde fylt 18 år og tok videregående skole på deltid med to fag i uken. Dette som såkalt voksenopplæring med ungdomsrett. Samtidig som ungdommen mottok barnebidrag mottok hun også arbeidsavklaringspenger. Etter barnelova § 68 andre ledd er det et vilkår at skolegangen anses som vanlig for at ungdommen har krav på barnebidrag etter fylte 18 år. Nav mente at det ikke hadde betydning for vurderingen om skolegangen ble tatt på deltid og at ungdommen mottok arbeidsavklaringspenger. Sivilombudet mener at ungdommen har krav på barnebidrag og at skolegangen hennes måtte anses som vanlig. Lovbestemmelsen gir et stor rom for variasjon i hvordan skolegangen gjennomføres og antall år som brukes. Formålet bak lovbestemmelsen er i stor grad overlappende med formålet bak reglene om videregående opplæring, slik at ungdom som går på videregående skole i de fleste tilfeller vil ha krav på barnebidrag. Kun unntaksvis vil redusert skolegang ikke gi rett til barnebidrag. Det vil da være av vesentlig betydning om ungdommen har tid og mulighet til arbeid, og på den måten kan forsørge seg selv. Selv om ungdommen tok videregående på deltid, hadde hun ikke mulighet til annet arbeid på grunn av helsemessige årsaker. Sivilombudet mener derfor at hun hadde et tilstrekkelig behov for barnebidrag. Sivilombudet mener samtidig at reglene om utmåling av barnebidrag ikke tar hensyn til en redusert studiebelastning og i liten grad mottak av arbeidsavklaringspenger. Det vil kunne gi utfall som oppleves som urimelig for den som plikter å gi bidrag. Sivilombudet gjorde Barne- og familiedepartementet kjent med dette.