Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandlingstid for tre asylsaker. Sakene ble avgjort to år og syv måneder etter at søknadene om asyl ble innlevert. Behandlingstiden i de tre sakene var først og fremst liggetid, som skyldtes kapasitetsutfordringer og interne prioriteringer. Sivilombudet kom til at klagernes saker ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. UDI hadde heller ikke overholdt kravet etter forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd, samt kravene til god forvaltningsskikk, om å holde klagerne orientert om fremdriften i saken underveis. UDIs fristoversittelser og utilstrekkelige svar på Sivilombudets henvendelser i forbindelse med undersøkelsen av sakene, var videre i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Saken gjelder avslag på hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-1. Klageren og hennes sønn mottok hjelpetiltak fra sin tidligere bostedskommune, men hjelpetiltakene ble ikke opprettholdt da familien flyttet til en ny kommune. Statsforvalteren mente at klageren og hennes sønn kunne få adekvat hjelp fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og at vilkårene for hjelpetiltak i barnevernsloven § 3-1 ikke var oppfylt. Sivilombudet kom til at fraværet av barnets beste-vurderinger i vedtaket var i strid med Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og utgjorde en saksbehandlingsfeil. Statsforvalterens manglende vurdering av guttens mening og hensynet til lillesøsters beste var heller ikke i tråd med bestemmelsene. Videre kom Sivilombudet til at Statsforvalterens begrunnelse ikke tilfredsstilte kravene i forvaltningsloven § 25, da begrunnelsen verken gjorde det tydelig at klagerens informasjon om sønnens situasjon hadde blitt vurdert, eller gjorde klageren i stand til å forstå vedtaket.

Saken gjelder adgangen til å opprettholde begrensninger i midlertidige oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38 over tid. Klageren kom til Norge i 2006 og fikk opphold på bakgrunn av tilknytning til riket gjennom sitt norske barn i 2011. Ettersom det er tvil om hennes identitet, har imidlertid oppholdstillatelsen blitt gjort begrenset, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd. Begrensningene innebærer blant annet at klageren ikke kan innvilges permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring. Etter ombudets syn, indikerer forarbeidene at begrensede tillatelser først og fremst bør benyttes der det uklart om oppholdet vil bli varig. Dersom begrensede tillatelser innvilges over lengre tid, vil ikke dette hensynet gjøre seg gjeldende med samme styrke. I slike tilfeller vil imidlertid hensynet til integrering og forutsigbarhet for utlendingen fortsatt gjøre seg gjeldende. Dette er sentrale hensyn. Ombudet ba ikke nemnda om å foreta en ny vurdering av saken nå, ettersom klageren om kort tid må søke på nytt om fornyelse av oppholdstillatelsen. Ombudet forutsatte imidlertid at synspunktene i uttalelsen vil bli lagt til grunn av utlendingsmyndighetene under behandlingen av den nye søknaden.

Saken gjelder Kriminalomsorgen region østs behandlingstid i en klagesak fra en innsatt ved X fengsel som ble nektet å be under lufting i fengselets luftegård. Regionen mottok klagen 27. april 2023. Da ombudet avsluttet saken var klagen ennå ikke ferdig behandlet. Regionen opplyste at behandlingstiden skyldtes kapasitetsutfordringer, interne prioriteringer og at saken reiste vanskelige problemstillinger og krevde grundig utredning. Sivilombudet kom til at regionen ikke hadde forberedt og avgjort klagerens sak «uten ugrunnet opphold» etter forvaltningsloven. Ombudet ba regionen ferdigbehandle klagen. Videre ba ombudet regionen merke seg ombudets syn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått ved Stavanger universitetssykehus HF. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnene på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere dem. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 - taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Departementet viste også til offentleglova § 23 første ledd om hensynet til en forsvarlig gjennomføring av virksomhetens personalforvaltning. Sivilombudet kom til det at opplysningen om at en arbeidstaker har inngått en sluttavtale med det offentlige ikke er opplysninger om noens personlige forhold og er derfor ikke taushetsbelagt jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 hjemler ikke unntak fra offentlighet for navnet på arbeidstakerne. I avtaler der det er gitt innsyn i opplysninger som regnes som «personlige forhold» og derfor er taushetsbelagte dersom opplysningene kan knyttes til en bestemt person, vil navnet på arbeidstakeren og andre identifiserende opplysninger fortsatt måtte sladdes for å ivareta taushetsplikten, jf. offentleglova § 13 første ledd jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Ombudet kom videre til at det ikke er adgang til å unnta navnet på arbeidstakerne som har inngått sluttavtalene med hjemmel i offentleglova § 23 første ledd da det ikke kan sies å være «påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av …personalforvaltninga» ved Stavanger universitetssykehus. Ombudet kom til at saken ikke var godt nok opplyst i tråd med kravene i offentleglova § 32 tredje ledd jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd da departementet ikke hadde de usladdede dokumentene tilgjengelig ved klagebehandlingen. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en sluttavtale inngått med Sykehusbygg HF. Det ble gitt innsyn i avtalen, men uten navnet på arbeidstakeren og andre opplysninger som kunne identifisere den ansatte. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalen under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 - taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Departementet viste også til offentleglova § 23 første ledd om hensynet til en forsvarlig gjennomføring av virksomhetens personalforvaltning. Sivilombudet kom til at opplysningen om at en arbeidstaker har inngått en sluttavtale med det offentlige ikke er opplysninger om noens personlige forhold og derfor ikke taushetsbelagt jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det er ikke hjemmel for å unnta navnet på arbeidstakeren som har inngått sluttavtalen med Sykehusbygg i medhold av offentleg- lova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Ombudet kom videre til at det ikke er adgang til å unnta navnet på arbeidstakeren som har inngått sluttavtalen med hjemmel i offentleglova § 23 første ledd da det ikke kan sies å være «påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av …personalforvaltninga» i Sykehusbygg. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i et brev sendt fra Det kongelige hoff til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i april 2013, vedrørende leie av sivilforsvarsanlegget Ola Narr i Oslo. Spørsmålet var for det første om en sladdet opplysning i brevets første avsnitt, om hva som lagres, er egnet til å lette gjennomføringen av straffbare handlinger. For det andre var det sladdet opplysninger om en annen lokasjon i brevets tredje avsnitt, og spørsmålet var om innsyn i disse opplysningene kunne skade hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser eller forsvaret av landet. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om de unntatte opplysningene om hva som er lagret på det aktuelle lageret er av en slik karakter at de er egnet til å lette gjennomføringen av straffbare handlinger. Videre kom ombudet til at det er begrunnet tvil om opplysningene om lokasjonen sladdet i tredje avsnitt kan unntas fra innsyn med den begrunnelsen departementet har gitt. Ombudet ba departementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder et krav om innsyn i NRKs reiseregninger i forbindelse med dekningen av VM i Planica i 2023. Saken gjelder tolkningen av unntaket for rett til innsyn i redaksjons- og programvirksomhet i NRK, jf. offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav i. Saken reiser spørsmål om betydningen av unntaket for praktiseringen av øvrige regler i offentleglova, som klagerett og prinsippet om meroffentlighet. Den reiser også spørsmål om forholdet mellom innsynsreglene på den ene siden, og prinsippet om redaksjonell uavhengighet og kildevernet på den andre siden. NRK og Kultur- og likestillingsdepartementet avviste innsynskravet med henvisning til at reiseregningene faller innenfor unntaksbestemmelsen og dermed utenfor offentleglovas virkeområde. Det ble ikke vurdert meroffentlighet og departementet avgjorde klagesaken uten å få oversendt reiseregningene fra NRK. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til vurderingen av om reiseregningene er omfattet av unntaksbestemmelsen. Videre mente ombudet at departementet skulle ha vurdert merinnsyn, også om dokumentene hadde vært unntatt offentleglovas virkeområde. Ombudet kom også til at departementet skulle ha fått oversendt reiseregningene i forbindelse med departementets klagebehandling. Sivilombudet ba departementet om å behandle saken på nytt i tråd med ombudets syn, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Videre pekte ombudet på behovet for å vurdere unntaksbestemmelsen, særlig sett i lys av krav om kildevern og prinsippet om redaksjonell uavhengighet. Sivilombudet kritiserte også NRK for å nekte å oversende reiseregningene til ombudet. Ombudet pekte på at dette bidrar til å underminere en effektiv ombudskontroll.

Saken gjelder Statsforvalteren i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er oppfylt, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Videre har ikke Statsforvalteren foretatt en reell og selvstendig vurdering av om den gunstige virkningen klart oppveier ulempene, slik forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Statsforvalteren har heller ikke vist i vedtaket at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter samme bestemmelse. Ettersom vedtakets virkningstid var passert på tidspunktet for ombudets uttalelse, var det ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Sivilombudet har gjennomført en systematisk undersøkelse av hvordan barns rett til å medvirke i saker om skoleplassering blir ivaretatt. Undersøkelsen er gjort som en sak av eget tiltak. I undersøkelsen hentet vi inn alle vedtak gjort av samtlige statsforvalterembeter i 2021 som gjelder skoleplassering etter opplæringslova § 8-1 tredje ledd. Statsforvalterne oversendte til sammen 121 vedtak som falt innenfor kriteriene for undersøkelsen. Når vi har gått gjennom vedtakene, har vi sett på hvordan barns rett til medvirkning er blitt omtalt og ivaretatt av statsforvalterne i klagebehandlingen. Vi har ikke tatt stilling til resultatet i enkeltsakene. Vi presenterer i denne rapporten våre funn fra undersøkelsen. Et vesentlig formål har samtidig vært å kunne gi en beskrivelse av hvordan medvirkningsretten kan gjennomføres. Gjennomgangen er utarbeidet på en sånn måte at innholdet skal være relevant også for andre områder enn skoleplassering når det kommer til å ivareta hensynet til barnets beste.