Saken gjaldt saksbehandlingstiden hos Statens sivilrettsforvaltning ved behandlingen av et krav om tilbakebetaling av vergehonorar fra vergemålsmyndigheten. Saken ble liggende ubehandlet i lang tid, og parten mottok ikke et foreløpig svar med informasjon om forventet behandlingstid før det var gått nesten åtte måneder. Informasjonen som da ble gitt – om ytterligere to måneders saksbehandlingstid – ble ikke senere fulgt opp med forsinkelsesmelding da denne tiden ble overskredet. Statens sivilrettsforvaltning beklaget den lange behandlingstiden og uttalte at den ikke var i samsvar med forvaltningsloven. Sivilombudet var enig i det. Statens sivilrettsforvaltning opplyste at de nå ville se nærmere på egne rutiner for å forhindre så lang behandlingstid i tilsvarende saker. Ombudet uttalte at en slik gjennomgang fremsto nødvendig, og ba samtidig om at Statens sivilrettsforvaltning også gjennomgikk egne rutiner for å sende ut foreløpig svar og eventuelle forsinkelsesmeldinger.

Saken gjelder en utlending som søkte om statsborgerskap i 2012. Etter at han fikk avslag på søknaden fra Utlendingsdirektoratet (UDI), ble den oversendt Utlendingsnemnda (UNE), som i 2014 sendte saken tilbake for ny behandling i UDI. I 2015 ble klageren kalt inn til forvaltningsintervju hos politiet. Klageren ble dømt for et straffbart forhold i 2016, som medførte en karenstid som var til hinder for å innvilge statsborgerskap før i 2019. UDI opprettet tilbakekallssak i 2021, men henla denne og innvilget klageren norsk statsborgerskap i 2023. Sivilombudet kom til at UDI ikke har behandlet saken «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Det skal svært mye til før en behandlingstid på nærmere ni år er akseptabel. Det tok 11 år fra søknad ble sendt til saken var avgjort. UDI både kunne og skulle ha arbeidet med avklaring av klagerens identitet langt tidligere, herunder i perioden de ikke kunne innvilge statsborgerskap på grunn av karenstid (2016-2019). UDI hadde heller ikke prioritert saken slik de skulle ha gjort ut ifra omstendighetene i saken. Blant annet hadde det allerede gått over to år fra søknadstidspunktet da UNE returnerte saken til UDI i 2014, samt at klageren ved innkalling til forvaltningsintervju hos politiet i 2015 hadde blitt varslet om at utlendingsmyndighetene hadde informasjon som kunne føre til at de ville tilbakekalle oppholdstillatelsen hans. Klageren hadde derfor et klart behov for en avklaring av saken. Sivilombudet kom også til at UDI ikke har holdt klageren orientert om sakens fremdrift og årsakene til forsinkelsene, slik forvaltningsloven og god forvaltningsskikk tilsier.

Saken gjelder en journalists begjæring om innsyn i klagesaker om registrering i Sametingets valgmanntall. Sametinget, og deretter Sametingsrådet, hadde gitt delvis innsyn i opplysningene, under henvisning til at de sladdete opplysningene var opplysninger om «noens personlige forhold», og at de derfor var omfattet av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, se offentleglova § 13. Blant annet ble det ikke gitt innsyn i navnene til dem som var innført i valgmanntallet. Ombudet er kommet til at opplysninger som fremgår av en klagesak om innføring i Sametingets valgmanntall etter forholdene kan være omfattet av taushetsplikten om «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Sametingsrådet har imidlertid også unntatt fra innsyn opplysninger som klart ikke er taushetsbelagt, for eksempel informasjon om antall personer i klagesakene og hvordan klagene er behandlet. Ombudet har også kommet til at opplysningene som legges ut til offentlig ettersyn ikke er omfattet av taushetsplikten, herunder navnene på dem som står i manntallet. Sametingsrådet har videre feiltolket reglene om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder, se forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Saken gjelder eiendomsskattetaksten på en leilighet i Fredrikstad kommune. Eieren av leiligheten innhentet tre verdivurderinger fra lokale meglere som indikerte at kommunens takst var satt for høyt. Klagen over takstvedtaket til klagenemnda for eiendomsskattesaker førte ikke fram. Eieren mente at begrunnelsen til klagenemnda var for dårlig. Sivilombudet har kommet til at klagenemndas begrunnelse i vedtaket 5. mai 2023 ikke oppfylte kravet til «stutt grunngjeving» i eigedomsskattelova § 29 femte ledd. Retningslinjene for taksering i Fredrikstad kommune ble ikke fulgt ved takseringen. Ombudet har også kommet til at det er begrunnet tvil om taksten er i samsvar med eigedomsskattelova § 8 A-2, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav c. På denne bakgrunn ber ombudet om at det gjennomføres ny taksering av klagerens eiendom i tråd med ombudets påpekninger. Ombudet ber om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i en klagesak om avslag på innsyn hos Justis- og beredskapsdepartementet. Det tok ca. 6,5 måned fra klagen ble sendt til svaret forelå. Departementet brukte 4,5 måned på å behandle saken. Behandlingstiden var begrunnet med at saken ikke var ukomplisert, sykdom og ferieavvikling. Departementet har erkjent at saksbehandlingstiden var for lang og har beklaget forholdet. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid var i strid med offentleglova  § 32 tredje ledd. Ombudet ber om departementets tilbakemelding på hvilke tiltak som iverksettes for å sikre at innsynskrav og - klager behandles innen de lovpålagte fristene, om status på innsynsklager innkommet før september 2023 og om departementet har tilstrekkelig verktøy til å holde oversikt over saksbehandlingstiden.

Saken gjelder spørsmålet om studentens begrunnelse for en klage over karakteren på en masteroppgave skulle ha vært tilgjengelig for sensorene ved den såkalte tredjegangsvurderingen, jf. universitets- og høyskoleloven § 5-3 sjette ledd. Ved klage over karakter skal oppgaven undergis en ny sensur, som i likhet med ordinær sensur, er såkalt blind. Dersom klagesensuren fører til at karakteren avviker med to eller flere karakterer, må det gjøres ytterligere en vurdering før endelig karakter fastsettes. I denne saken hadde klageren gitt en begrunnelse for klagen og bedt om at denne ble gjort kjent for dem som eventuelt skulle gjøre en tredje vurdering av masteroppgaven. Universitetet mente imidlertid at regelen om blind sensur også gjaldt ved tredjegangsvurderingen av oppgaven. I lys av uttalelser i forarbeidene har ombudet kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at klagerens begrunnelse ikke var tilgjengelig ved tredjegangsvurderingen. Regelen om blind sensur gjelder ikke for tredjegangsvurderingen. Ombudet har derfor bedt Universitetet i Oslo om å behandle klagen over formelle feil ved klagebehandlingen på nytt.

Saken gjelder innsyn i tilbudsdokumenter i en anbudskonkurranse for ekstern evaluering av Forsvarets system for varsling. Forsvarsdepartementet avslo innsyn i store deler av tilbudsdokumentet for det vinnende tilbudet med den begrunnelsen at de unntatte opplysningene er taushetsbelagte næringsopplysninger, jf. offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Ombudet kom til at departementets begrunnelse er mangelfull. Dette gjelder særlig opplysninger som allerede er offentlig tilgjengelig andre steder, opplysninger som departementet tidligere har gitt innsyn i, samt kategorier av opplysninger som ikke synes å være omfattet av departementets begrunnelse. Departementets begrunnelse etterlater tvil om alle de sladdede opplysningene i tilbudsdokumentene er vurdert tilstrekkelig konkret. Ombudet ba departementet behandle saken på nytt.

Saken gjelder en kommunes håndtering av en ansatt sin ytring i sosiale medier. Sivilombudet er kommet til at kommunen krenket den ansattes ytringsfrihet først ved at formannskapet i kommunen vedtok å ta avstand fra den ansattes ytringsform, uten å først å ha avklart om ytringen lå innenfor det en ansatt har adgang til å ytre seg om. Deretter ved at kommunens ordfører uttalte seg til media på en slik måte at det kunne fremstå som at hun ikke burde ha uttalt seg på den måten hun gjorde. Videre ble den ansattes ytringsfrihet fortsatt krenket ved at kommunens administrasjon kalte henne inn til et møte om saken for å drøfte ytringen med henne, samt oppfordret henne til å unngå å ytre seg på en slik måte på et senere tidspunkt. At kommunens administrasjon opprettholdt møteinnkallingen og gjennomførte møtet med det innholdet det hadde, fremfor å erkjenne at ytringen var legitim også i form og forum, fremstår som utilbørlig opptreden fra arbeidsgivers side. Ombudet ber kommunen gjøre det klart for den ansatte at ytringen hennes var legitim, også i form og forum, gjøre nødvendige endringer i det interne reglementet og beklage håndteringen av saken.

Saken gjelder utlendingsmyndighetenes praksis for alltid å stanse (berostille) behandlingen av saker om familieinnvandring når det er opprettet en sak om tilbakekall av oppholdstillatelsen eller statsborgerskapet til den det søkes om familieinnvandring til. Praksisen følger av Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI-05/2019. Utlendingsdirektoratet (UDI) har i utgangspunktet en plikt til å behandle søknadene de får om familieinnvandring. UDI må prøve om vilkårene for å innvilge søknaden er oppfylt og deretter treffe en beslutning. De fleste søkere vil ha en lovbestemt rett til opphold i Norge hvis vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. Ombudet har kommet til at en generell stans i behandlingen av søknader om familieinnvandring fordi det er opprettet tilbakekallssak, er i strid med bestemmelsene om rett til familieinnvandring og forvaltningsloven § 11 a. Om det er adgang til berostillelse, og eventuelt hvor lenge, må vurderes konkret i den enkelte sak. I uttalelsen viser ombudet til momenter som vil være relevante ved vurderingen av adgangen til å stanse behandlingen av en familieinnvandringssøknad og hvor lenge. Videre kom ombudet til at instruks GI-05/2019 om å stille alle søknader om familieinnvandring i bero der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, er i strid med de lovbestemte vilkår for rett til familieinnvandring. Ombudet ber derfor Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruksen. Det bes om en tilbakemelding om hvordan departementet vil følge opp saken innen 1. februar 2024.

Saken gjelder utlendingsmyndighetenes praksis med å berostille flyktningers søknader om reisebevis i påvente av avgjørelse i sak om tilbakekall av flyktningens oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63. Praksisen er regulert i Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 05/2019. Reisebevis gir ikke bare rett til å reise ut av landet, men fungerer også som eneste gyldige legitimasjon for mange flyktninger i Norge. Et reisebevis har derfor stor betydning for flyktningenes muligheter til å delta i samfunnslivet. Ombudet har kommet til at instruks GI 05/2019 og UDIs praksis for berostillelser, bygger på en forståelse av vilkårene for reisebevis i utlendingsloven § 64 som er i strid med flyktningkonvensjonen artikkel 28. Feiltolkningen medfører at flyktninger urettmessig kan bli stående uten reisebevis i lengre perioder i påvente av en tilbakekallssak. At instruksen gir adgang til én gangs fornyelse av reisebeviset med inntil ett år reduserer virkningen av feilen noe, men fornyelsesadgangen benyttes ikke alltid, og tilbakekallssaker tar uansett ofte vesentlig lenger tid enn ett år å ferdigbehandle. Sivilombudet ber departementet om å sørge for at instruks GI-05/2019 endres og at utlendingsmyndighetene justerer sin praksis, i tråd med merknadene i denne saken. Ombudet ber videre departementet vurdere om endringene som gjøres også bør gjelde for saker om utlendingspass. Det bes om en tilbakemelding innen tre måneder på hvordan departementet vil følge opp saken.