Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Vestlands praksisomlegging knyttet til høring av dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum. I brev 4. januar 2024 til kommunene i fylket, skrev Statsforvalteren blant annet at Statsforvalteren ikke lenger ville be om å få dispensasjonssaker oversendt til høring før kommunene fatter vedtak. Sivilombudet har kommet til at plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum innebærer en plikt for kommunene til å sende dispensasjonssøknader omfattet av bestemmelsen på høring, dersom ansvarsområdet til en regional eller statlig myndighet blir direkte berørt. Statsforvalteren har videre en plikt til å motta disse sakene og vurdere konkret om det skal gis en uttalelse til den enkelte sak. På bakgrunn av dette har ombudet kommet til at Statsforvalterens praksis knyttet til høring av kommunale dispensasjonssaker ikke er i tråd med kravene i plan- og bygningsloven § 19 1. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere sin praksis på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder behovsprøving av stipend fra Lånekassen. Ved behovsprøvingen mot person- og kapitalinntekt mistet klager retten til stipend (omgjøring av lån) i sin helhet fordi inntekten var for høy. Klager hadde solgt aksjer med både gevinst og tap. Ved behovsprøvingen av stipend la Lånekassen brutto kapitalinntekter til grunn. Derfor ble bare inntektene fra gevinster medregnet, mens det ikke ble tatt hensyn til tapene. Sivilombudet kom til at vedtaket fra Klagenemnda for Lånekassen ikke tilfredsstilte forvaltningslovens krav til begrunnelse. Begrunnelsen skulle ha inneholdt en forklaring til klager av de faktiske omstendighetene, det vil si at oppjusteringsbeløpene for kapitalinntekter fra skattefastsettingen faktisk ikke var tatt med, jf. forvaltningsloven § 25. En slik begrunnelse ville satt klager i stand til å forstå innholdet i vedtaket. Sivilombudet påpekte enkelte uheldige virkninger av behovsprøving mot brutto kapitalinntekter ved beregning av gevinst. Dersom Kunnskapsdepartementet fastholdt sitt syn om at behovsprøvingen skulle skje mot brutto kapitalinntekter, burde Kunnskapsdepartementet i større grad begrunne dagens praksis, for eksempel i det årlige høringsnotatet til forskrift om utdanningsstøtte eller i en egen uttalelse. I så fall burde også ordlyden i forskrift om utdanningsstøtte §§ 97 og 98 endres for å tydeliggjøre at det er brutto kapitalinntekter som skal legges til grunn ved behovsprøvingen.

Saken gjelder behandlingstiden hos Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ved krav om innsyn i saker om utenlandsadopsjon. Ombudet har undersøkt både behandlingstiden i en konkret sak og behandlingstiden generelt. Tidligere brukte Bufdir normalt én til to måneder på å behandle slike saker, men på grunn av en sterk økning av antallet innsynskrav økte vanlig behandlingstid til omtrent fem måneder. I klagerens sak tok det omtrent fire og en halv måned å behandle kravet. Sivilombudet er kommet til at behandlingstiden i klagerens sak ikke er i tråd med forvaltningslovens krav til at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Utgangspunktet er at krav om innsyn skal behandles svært raskt. Ombudet har forståelse for at den sterke økningen i antallet innsynskrav har medført lengre behandlingstider, særlig i en overgangsfase. En normal behandlingstid på fem måneder i denne type saker, over tid, oppfyller ikke forvaltningslovens krav til behandlingstid. Selv om behandling av innsynskrav ved utenlandsadopsjon er ressurskrevende, mener ombudet at det også er begrunnet tvil om allerede de tidligere behandlingstidene på opp mot to måneder er i tråd med lovens krav. Bufdir bes om å vurdere ytterligere tiltak for å få ned behandlingstidene.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over samtykke til bompenger på privat vei. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for formannskapet som klageorgan, ved å forberede saksfremlegget for formannskapet. På bakgrunn av inhabiliteten ber ombudet kommunen om å behandle klagen på nytt.

Saken gjelder Nav Klageinstans’ manglende prioritering av en klagesak om menerstatning ved yrkesskade. Saken hadde tidligere vært til behandling i klageinstansen, som opphevet førsteinstansens vedtak om menerstatning og sendte saken tilbake til ny behandling ved Nav Familie- og pensjonsytelser. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet og spurte om klagen over det nye vedtaket om menerstatning skulle vært prioritert av klageinstansen. Direktoratet var enig i at hjemsendte saker skal prioriteres ved en eventuell ny klage- og ankebehandling. Saken skulle derfor vært prioritert ved klagebehandlingen. Sivilombudet mener den samlede behandlingstiden på tre og et halvt år i klagerens sak er for lang og at den manglende prioriteringen i Nav Klageinstans strider mot god forvaltningsskikk.

Saken gjelder Tilsynsrådet for advokatvirksomhets forståelse av anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven § 7, som gjelder plikten til å gjennomføre en virksomhetsinnrettet risikovurdering. Ombudet er kommet til at bestemmelsen ikke kan tolkes slik at den omfatter alle advokater, slik Tilsynsrådet har lagt til grunn. Bestemmelsen omfatter kun advokater som er «rapporteringspliktige» i henhold til hvitvaskingsloven § 2 første ledd bokstav c, jf. § 4 andre ledd bokstav c. Ombudet kom også til at Tilsynsrådets begrunnelse i vedtaket var mangelfull. Tilsynsrådet ble bedt om å behandle saken på nytt. Videre ba ombudet Tilsynsrådet om å endre sin hvitvaskingsveileder og å legge ombudets konklusjon til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder Forsvarets kunngjøring av flere stillinger med varighet fram til fylte 60 år, med utbetaling av en tilleggsbonus. Ved vurderingen av søknadene mente Forsvaret at søkere som allerede var i gang med et utdanningsløp som ville føre til offisersutdanning, ikke var kvalifiserte. Et slikt krav fulgte ikke av kunngjøringen, stillingsannonsene eller vilkårene for utdanningen. Sivilombudet kritiserte derfor Forsvaret for å ikke følge utlysningen og kvalifikasjonsprinsippet ved ansettelsene.

Saken gjelder behandlingstiden i en sak om spesialundervisning i grunnskolen. Kommunen hadde først avslått en søknad om spesialundervisning. Statsforvalteren opphevet avslaget etter klage på grunn av saksbehandlingsfeil og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling. Kommunen brukte over seks måneder på å treffe et nytt vedtak i saken. Kommunen viste til at den lange behandlingstiden særlig skyldtes at det var nødvendig å utrede saken nærmere ved å innhente en ny sakkyndig vurdering. Sivilombudet er kommet til at kommunen ikke har behandlet saken om spesialundervisning «uten ugrunnet opphold» etter opphevelsen, slik forvaltningsloven krever. Selv om behovet for en ny sakkyndig vurdering kan begrunne en lengre behandlingstid, fremstod seks måneder som for lenge. Elevens behov var godt kjent for kommunen fra før og de nye opplysningene som ble innhentet i forbindelse med den nye sakkyndige vurderingen kunne vært innhentet tidligere. I saker om spesialundervisning vil ofte behandlingstiden løpe parallelt med skoleåret og føre til et direkte tap av rettigheter for elever som viser seg å ha krav på spesialundervisning. Etter ombudets syn har kommunen en særlig oppfordring til å prioritere å treffe nytt vedtak raskt i denne sakstypen når et vedtak oppheves etter klage.

Saka gjeld tilsetting av utrykkingsleiar ved ein brannstasjon. Sivilombodet har kome til at den tilsette ikkje oppfylte kompetansekrava i brann- og redningsvesenforskriften § 41 og dei krava kommunen sjølv hadde stilt i utlysingsteksten. Tilsettinga var ikkje i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. Ettersom klagarane heller ikkje oppfylte kompetansekrava i brann- og redningsvesenforskriften, var dei heller ikkje kvalifiserte til stillinga og dei har dermed ikkje blitt forbigåtte. Tilsettinga er allereie gjennomført, og fråsegna her får ikkje betydning for den aktuelle tilsettinga. Ombodet ber kommunen merke seg ombodet sitt syn til framtidige tilsettingar.

Saken gjelder to innsynsavslag i to politidistrikters publiserte videoer på TikTok. Politidirektoratet stadfestet Vest og Trøndelag politidistrikts avslag på klagerens krav om innsyn. Direktoratet begrunnet avslaget med at TikTok-videoer ikke kan anses som «saker av ein bestemt art» (identifikasjonskravet), jf. offentleglova § 28 andre ledd. Sivilombudet kom til at direktoratet har lagt til grunn en uriktig forståelse av identifikasjonskravet i offentleglova § 28 andre ledd. Bestemmelsen åpner ikke for at innsynskrav kan avvises dersom forvaltningen allerede har identifisert, eller enkelt kan identifisere, dokumentene som det er bedt om innsyn i. Ombudet ba direktoratet om å behandle saken på nytt.