Oppsummering

Saken gjelder en klager som med bistand fra advokat hadde bedt om omgjøring av et tidligere avslag på en yrkessykdom. Nav Familie- og pensjonsytelser gjorde en ny vurdering, men opprettholdt avslaget. Nav opplyste at det var klagerett på den nye avgjørelsen. Klager fremsatte klage som ble behandlet av Nav klageinstans, uten å føre fram. I Nav klageinstans sin avgjørelse ble det opplyst at klager hadde ankerett til Trygderetten. Anken ble avvist av Trygderetten, fordi vilkårene i trygderettsloven § 2 ikke ble ansett oppfylt.

Advokaten fremmet deretter erstatningskrav overfor Nav for advokatutgiftene klager hadde pådratt seg i klage- og ankeomgangen. Nav klageinstans kom til at vilkårene for erstatning ikke forelå, idet de mente at det ikke var uaktsomt av Nav å opplyse om klage- og ankerett.

For Sivilombudet var spørsmålet om veiledningsplikten var brutt og om klageren hadde rett til erstatning. Sivilombudet kom til at Nav Familie- og pensjonsytelser og Nav klageinstans ga klager uriktig informasjon om klage- og ankerett, og at det var brudd på veiledningsplikten. Spørsmålet om den aktuelle avgjørelsen var et enkeltvedtak eller ikke, var så klart at Nav måtte forventes å gi riktige opplysninger om klage- og ankerett. Det var uaktsomt å gi uriktig informasjon. Øvrige vilkår for erstatning var også oppfylt. Direktoratet erkjente at det var gitt uriktig veiledning, samt at vilkårene for erstatning var oppfylt, og ba Nav klageinstans behandle erstatningskravet på nytt i tråd med direktoratets vurderinger.

Sakens bakgrunn

A (heretter «klageren») er representert ved advokat Sande. I Nav Familie- og pensjonsytelser Oslo sitt vedtak 18. desember 2020 fikk klager godkjent X som yrkessykdom. Hun fikk samtidig avslag på godkjenning av Y som yrkessykdom. Avslaget ble ikke påklaget.

Med bistand fra advokat begjærte klager omgjøring av tidligere vedtak 14. juni 2021, fordi hun var uenig i avslaget på Y som yrkessykdom. På dette tidspunktet var klagefristen på det opprinnelige vedtaket utgått. 

Nav Familie- og pensjonsytelser foretok en ny vurdering og fattet 4. november 2022 ny avgjørelse om avslag på krav om godkjenning av Y som yrkessykdom. I forbindelse med vurderingen av begjæringen om omgjøring, innhentet Nav en tilleggserklæring fra arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital. Det fremgår i avgjørelsen at saken var tatt opp til ny vurdering, jf. forvaltningsloven § 35, og at det var klagerett på avgjørelsen.

Avgjørelsen ble påklaget til Nav klageinstans, som i avgjørelse 15. september 2023, også kom til at vilkårene for å få godkjent yrkessykdom i § 13-4 andre ledd ikke var oppfylt. Nav klageinstans opplyste i avgjørelsen at klager hadde ankerett til Trygderetten.

Advokat Sande anket saken til Trygderetten 22. september 2023, med utfyllende anke 28. november 2023. Nav klageinstans sendte saken til Trygderetten den 5. april 2024. I oversendelsesbrevet fremgikk det at de hadde vurdert vedtaket på nytt uten å endre det, jf. trygderettsloven § 13. Klageinstansen la ned påstand om stadfestelse av avslaget.

Den 6. september 2024 varslet Trygderetten partene om at retten vurderte å avvise saken. Rettens foreløpige vurdering var at Nav Familie- og pensjonsytelsers avgjørelse 4. november 2022 var en beslutning uten klageadgang. Dette innebar at avgjørelsen fra Nav klageinstans ikke kunne ankes til Trygderetten, jf. trygderettsloven § 2. I svar til Trygderetten uttalte Nav klageinstans at de var enig i at vilkårene i trygderettsloven § 2 ikke var oppfylt, og at saken måtte avvises.

I kjennelse avsagt 23. september 2024 kom Trygderetten til at anke over avgjørelsen fra Nav klageinstans datert 15. september 2023 måtte avvises.

Advokat Sande fremmet krav om erstatning for advokatutgifter som klager hadde pådratt seg i klage- og ankeomgangen. Det ble anført at klagen til Nav klageinstans og anken til Trygderetten ble skrevet i tillit til at Nav i begge sine avgjørelser uttrykkelig opplyste at det var henholdsvis klage- og ankerett.

Nav klageinstans sør avviste kravet om erstatning i avgjørelse av 19. juni 2025. De kom til at Nav ikke hadde opptrådt uaktsomt og at vilkårene for erstatning derfor ikke var oppfylt. De viste blant annet til at det er relevant i aktsomhetsvurderingen at et skjønnsmessig vurderingstema gir rom for meningsforskjeller. Det offentlige må gis et visst spillerom for feilvurdering ved rettsanvendelsesskjønnet, jf. HR-2019-2396-A. Ifølge klageinstansen var det ikke direkte feil av Nav Familie- og pensjonsytelser å omtale beslutningen om å ikke omgjøre, som et vedtak med klageadgang, når det ble gjort en ny materiell gjennomgang av saken og gitt en grundigere begrunnelse for avslaget. Det ble vist til at klageadgang i utgangspunktet var til gunst for klageren. At Trygderetten kom til en annen vurdering enn klageinstansen, kunne klart ikke medføre ansvar for Nav.

Advokat Sande klaget erstatningsavgjørelsen til Sivilombudet 1. juli 2025. Hun viste til at Nav klageinstans sin konklusjon på erstatningskravet ga dårlig indre sammenheng, og at det var i strid med det synspunktet Nav klageinstans selv hadde erkjent i merknadene inngitt til Trygderetten etter at retten varslet om mulig avvisning.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Arbeids- og velferdsdirektoratet. I brev 22. august 2025 spurte vi om det etter direktoratets syn er tvilsomt at en beslutning om å ikke omgjøre et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 35 ikke er et enkeltvedtak.

Vi spurte videre om Nav etter direktoratets syn hadde gitt klager uriktig veiledning om klage- og ankerett, og om det eventuelt var ansvarsbetingende, jf. skadeerstatningsloven § 2-1. Vi spurte også om det etter direktoratets syn var årsakssammenheng mellom eventuell uriktig veiledning og klagers advokatutgifter i klage- og ankeomgangen. 

Vi ba direktoratet kommentere Nav klageinstans sin vurdering av ansvarsgrunnlaget i beslutning 19. juni 2025. Vi ba særlig om en kommentar til klageinstansens henvisning til at det er tale om et skjønnsmessig vurderingstema, der det offentlige må gis et visst spillerom for feilvurdering ved rettsanvendelsesskjønnet.

Direktoratet svarte i brev den 17. oktober 2025 at de la til grunn som gjeldende rett at en avgjørelse om å ikke omgjøre et vedtak ikke er et enkeltvedtak, men en beslutning uten klage- og ankeadgang. Det samme gjelder en avvisning av en omgjøringsbegjæring. Det ble vist til blant annet TRR-2019-2902 og Eidsivating lagmannsretts dom LE-2023-102604.

Direktoratet kommenterte at det imidlertid hadde vært noe usikkerhet rundt Trygderettens praksis om spørsmålet. Dette var, etter direktoratets syn, årsak til at Nav klageinstans sør viste til at det i aktsomhetsvurderingen er relevant at et skjønnsmessig vurderingstema gir rom for meningsforskjeller. Direktoratet viste blant annet til TRR-2021-2159, TRR-2024-2710 og TRR-2025-2723, som tilsynelatende har skapt usikkerhet om hva som er en ny vurdering med klage- og ankerett og hva som er en beslutning uten slike rettigheter. 

Direktoratet viste til at Trygderetten i TRR-2024-2710 og TRR-2025-2723 kom til at det opprinnelige vedtaket var ugyldig på grunn av rettsanvendelsesfeil, fordi Nav hadde avslått kravet på feil grunnlag. Nav fastholdt likevel avslaget på krav om stønad. Direktoratet påpekte at når Nav opphever et ugyldig vedtak etter § 35 bokstav c, må Nav ta stilling til den ubehandlede søknaden på nytt. Etter direktoratets forståelse av de nevnte sakene, er det dette Trygderetten har lagt til grunn når retten kom til at den nye avgjørelsen om avslag var et enkeltvedtak. Det var gode grunner for dette, ettersom det ikke hadde vært kontradiksjon knyttet til den “nye” avslagsgrunnen. Direktoratet konkluderte med at Trygderettens praksis ikke kan tas til støtte for at beslutninger om å ikke omgjøre et tidligere vedtak skal regnes som enkeltvedtak.

I den videre vurderingen av hvorvidt avgjørelsen i klagers sak var et enkeltvedtak, eller en beslutning uten klage- og ankerett, uttalte direktoratet at det avgjørende var om det opprinnelige avslaget var «ugyldig». Direktoratet ba derfor Nav Familie- og pensjonsytelser (førsteinstansen) om å vurdere dette.

Nav Familie- og pensjonsytelser svarte direktoratet at de hadde realitetsbehandlet omgjøringsbegjæringen og foretatt ytterligere utredning av saken. Dette skyldtes at begjæringen skapte tvil om hvordan formuleringer i spesialisterklæringen i saken skulle forstås. For å sikre at de hadde riktig forståelse av spesialistens vurdering, innhentet de en supplerende spesialisterklæring. Nav Familie- og pensjonsytelser kunne ikke se i sakens notater at det opprinnelige vedtaket var ansett ugyldig på grunn av manglende utredning. De vurderte at vedtaket heller ikke i ettertid var å anse som ugyldig. Enheten viste til at det første vedtaket bygget på tilstrekkelige medisinske opplysninger, og at det ikke var nye vurderinger i den supplerende erklæringen. Utredningen i forbindelse med begjæringen om omgjøring bekreftet at det første vedtaket var riktig.

Direktoratet mente etter dette at det første vedtaket i saken ikke var «ugyldig». Avgjørelsen som ble fattet 4. november 2022 måtte anses som en stadfestelse av tidligere vedtak, og dermed en «beslutning om å ikke omgjøre vedtaket».

På spørsmål om Nav hadde gitt klager uriktig veiledning, erkjente direktoratet at Nav ga feil informasjon om klage- og ankerett i saken når avgjørelsen ikke var et enkeltvedtak.  De anså den uriktige veiledningen som ansvarsbetingende etter skadeerstatningsloven § 2-1. Direktoratet vurderte også at det var årsakssammenheng mellom den uriktige veiledningen og klagerens advokatutgifter. Direktoratet ba Nav klageinstans sør om å foreta en ny behandling av klagers erstatningskrav basert på direktoratets vurderinger.

Advokat Sande kom ikke med ytterligere merknader. 

Sivilombudets syn på saken

Spørsmålet for ombudet er om Nav ga klager uriktig veiledning om hennes klage- og ankerett, og om det var uaktsomt slik at det foreligger et ansvarsgrunnlag for erstatning. Hvorvidt det var klage- og ankerett, slik Nav opplyste, beror på om avgjørelsen 4. november 2022 var et enkeltvedtak.

3.1 Rettslige utgangspunkter

3.1.1 Vilkår for erstatning og veiledningsplikten

Nav kan være ansvarlig for ansattes feil etter det generelle arbeidsgiveransvaret, jf.  skadeserstatningsloven § 2-1. Etter bestemmelsen er arbeidsgiver ansvarlig for skade som en arbeidstaker volder forsettlig eller uaktsomt ved utføringen av arbeid. Det må videre foreligge en adekvat (påregnelig) årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og skaden. Til slutt følger det av skadeerstatningsloven § 4-1 at det må foreligge et økonomisk tap.

Navs veiledningsplikt er regulert i forvaltningsloven § 11, jf. folketrygdloven § 21-1. Formålet med veiledningen er å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sine interesser på best mulig måte. Veiledningsplikten omfatter både det å svare på konkrete forespørsler fra borgere og å gi opplysninger av eget tiltak. Omfanget av veiledningen må tilpasses sakens viktighet, den enkeltes behov, samt forvaltningsorganets situasjon og kapasitet til slik virksomhet. God kvalitet på forvaltningens veiledning og informasjon til borgerne er avgjørende for tilliten til forvaltningen. Informasjonen forvaltningen gir må derfor være korrekt. Ombudet har flere ganger tidligere uttalt seg om forvaltningens plikt til å gi riktig informasjon, se herunder blant annet SOM-2023-2420, SOM-2017-1735 og SOMB-1998-99.

I SOM-2023-2420 avsnitt 40 uttalte ombudet blant annet at:

«Det er et generelt prinsipp at informasjon fra forvaltningen skal være korrekt, saklig og pålitelig. Dette følger implisitt av det alminnelige, uskrevne kravet til god forvaltningsskikk, og er en forutsetning for at forvaltningen skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag og ha tillit i befolkningen.»

Hvis en ansatt i Nav gir feil opplysninger, har det betydning for aktsomhetsvurderingen om veiledningen er gitt innenfor eller utenfor organets primære ansvarsområde. Om man er innenfor etatens område, er kravene til aktsomhet strenge. Sivilombudet har i flere saker kritisert Nav for manglende overholdelse av veiledningsplikten, se blant annet SOM-2024-5531, SOM-2024-6202 og SOM-2024-5511. Veiledning om klage- og ankerett på trygderettens område må anses å være i kjernen av Navs ansvarsområde.

3.1.2 Enkeltvedtak, klage- og ankerett og omgjøring

Klagerett etter forvaltningsloven § 28 gjelder kun for enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd. Som enkeltvedtak regnes en «avgjørelse» som treffes «under utøving av offentlig myndighet», og som er «bestemmende for rettigheter eller plikter» til «en eller flere bestemte personer», jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. I vilkåret om at avgjørelsen må være «bestemmende for rettigheter eller plikter», ligger at den må endre den privates rettsstilling og ha en normerende funksjon.

Ankerett til Trygderetten gjelder kun for «vedtak om individuelle rettigheter og plikter» etter folketrygdloven, jf. trygderettsloven § 2. I praksis fra Trygderetten, herunder femmedlemskjennelsen TRR-2019-2902, er det lagt til grunn at «vedtak om individuelle rettigheter og plikter» i trygderettsloven § 2 innholdsmessig tilsvarer «enkeltvedtak» slik det er definert i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b jf. bokstav a. Dette er også senere slått fast i lagmannsrettspraksis, se LE-2023-102604. Det er videre lagt til grunn i praksis fra Trygderetten, senest i femmedlemskjennelse TRR-2025-2375, at det er avgjørelsens innhold, og ikke dens betegnelse, som er avgjørende for retten til overprøving i Trygderetten etter trygderettsloven § 2.

Forvaltningens adgang til å omgjøre et vedtak utenfor klageomgangen følger av forvaltningsloven § 35, samt av ulovfestet rett. I ny forvaltningslov, som ennå ikke har trådt i kraft, er reglene om omgjøring av enkeltvedtak fordelt på to bestemmelser. Omgjøring av ugyldige vedtak reguleres i sin helhet av § 74 i den nye loven, mens omgjøring av gyldige vedtak reguleres av § 71.

Når forvaltningen realitetsbehandler en omgjøringsbegjæring, kan utfallet enten bli omgjøring eller stadfestelse av avgjørelsen. Omgjøring av et enkeltvedtak innebærer at vedtaket endres og får et annet materielt innhold enn før. Stadfestelse av en avgjørelse innebærer at den rettsposisjonen som er etablert ved det opprinnelige enkeltvedtaket bekreftes av forvaltningen i den nye avgjørelsen. Dette vil typisk være aktuelt hvis forvaltningen ikke finner feil ved avgjørelsen, og etterfølgende forhold heller ikke tilsier at det bør treffes en avgjørelse med et annet innhold, og begjæringen avslås. Det er kun hvis vedtaket endres og får et annet materielt innhold enn før, at det er det nye vedtaket som er «bestemmende for partens rettigheter og plikter», og dermed et enkeltvedtak.

Forvaltningens avslag eller avvisning av en begjæring om omgjøring anses ikke som et enkeltvedtak. I forarbeidene til ny forvaltningslov (Prop. 79 L (2024-2025)) punkt 22.7.1, uttaler departement følgende om gjeldende rett:

«Dersom forvaltningsorganet avviser å realitetsbehandle en omgjøringsanmodning eller avslår en omgjøringsanmodning etter en realitetsvurdering, vil det opprinnelige vedtaket fremdeles være bestemmende for partens rettigheter og plikter. Avvisningen er derfor ikke et nytt enkeltvedtak som er bestemmende for rettigheter og plikter» (vår kursivering).

Utgangspunktet er altså at der forvaltningen unnlater å benytte en kompetanse, vil unnlatelsen normalt ikke anses «bestemmende» for den privates rettigheter eller plikter. Sivilombudet vil imidlertid ikke utelukke at det unntaksvis kan tenkes tilfeller der både lovens ordlyd og reelle hensyn tilsier at en beslutning om ikke å bruke kompetanse, må anses som enkeltvedtak etter loven. Dette må i så fall vurderes helt konkret, se departementets vurderinger i Prop. 79 L (2024-2025) punkt 14.4.3.3.

Sivilombudet presiserer for øvrig at det ved alle henvendelser om ny behandling av en sak fra en privat part, først må klargjøres om det er tale om en begjæring om omgjøring eller en ny søknad. Grensen mellom hva som er en begjæring om omgjøring og hva som er en ny sak er omtalt i Prop. 79 L (2024-2025) punkt 22.3.1.3. Det uttales der at utgangspunktet etter gjeldende rett er at en ny søknad må behandles som en ny sak, særlig dersom det har gått noe tid siden avslaget eller dersom forholdene har endret seg.

På trygderettens område vil det for de helserelaterte livsoppholdsytelsene sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd i de fleste tilfeller være slik at et tidligere avslag ikke er til hinder for å fremme et nytt krav og få det realitetsbehandlet, med ordinær adgang til å klage og anke. For andre trygdeytelser kan lovens vilkår i noen tilfeller gi en klar grense i tid for hvilke forhold som er rettslig relevant, slik at faktiske endringer som skjer etter et slikt skjæringstidspunkt ikke kan virke inn på hvorvidt vilkårene for ytelsen var oppfylt. Hva som skal anses som en ny sak eller en begjæring om omgjøring, vil måtte bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak.

Sivilombudet undersøkte i sak SOM-2022-1413 Navs rettsanvendelse i beslutninger om å ikke omgjøre enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 35. Undersøkelsen viste at Navs beslutninger fra juli 2017 til januar 2022 var basert på en uriktig og for streng tolkning av terskelen for omgjøring etter forvaltningsloven § 35. Som oppfølging etter undersøkelsen har direktoratet blant annet oppdatert rundskrivet til forvaltningsloven § 35 og laget nye maler for beslutninger om omgjøring. Det følger nå av rundskrivet til forvaltningsloven § 35 (R36-00) at «en beslutning om ikke å ta saken opp til ny behandling, for eksempel som svar på partens krav om omgjøring, vil etter forvaltningslovens systematikk ikke være et enkeltvedtak». Direktoratet har i svaret på vår undersøkelse i klagers sak oversendt de nye malene for begjæring om omgjøring, som ble utformet etter ombudets undersøkelse i SOM-2022-1413. De nye malene angir korrekt at det ikke er klage- eller ankerett på beslutning om å ikke omgjøre et enkeltvedtak.

3.2 Vurdering av klagers sak

Spørsmålet for ombudet er om det var uaktsomt av Nav å gi feil veiledning om klage- og ankerett, slik at det foreligger ansvarsgrunnlag for erstatning for advokatutgifter.

Dette spørsmålet beror i første omgang på om klagers henvendelse til Nav i 2021 var en begjæring om omgjøring, og i så fall om Navs revurdering av det tidligere vedtaket resulterte i en avgjørelse om stadfestelse, eller en avgjørelse om omgjøring.

I klagers henvendelse 14. juni 2021 med tittel «begjæring om omgjøring av vedtak» viste hun til at tidligere vedtak bygget på feil forståelse av spesialisterklæringen. Etter ombudets syn var henvendelsen klart en begjæring om omgjøring, og ikke en ny søknad. 

Det fremgår av avgjørelsen 4. november 2022 at Nav har gjort en ny realitetsbehandling, men kommet til samme resultat som i tidligere vedtak. Nav Familie- og pensjonsytelser innhentet først en supplerende erklæring fra spesialisten, for å forsikre seg om at de hadde lagt til grunn riktig forståelse av spesialisterklæringen. Når det var anført at tidligere vedtak var ugyldig, var det etter ombudets syn riktig av Nav å gjøre de tiltak de anså nødvendig for å forsikre seg om at deres tidligere vurdering ikke var feil.

Ombudet anser avgjørelsen 4. november 2022 som en stadfestelse av tidligere vedtak om avslag på yrkessykdom. Den rettsposisjonen som ble etablert ved det forutgående enkeltvedtaket, ble bekreftet og er fortsatt er «bestemmende for klagers rettigheter og plikter». Avgjørelsen var altså ikke et enkeltvedtak med klagerettigheter.

Når Nav Familie- og pensjonsytelser og Nav klageinstans likevel opplyste at det var klage- og ankerett, er det gitt feil informasjon til klager. Å gi uriktig informasjon om klage- og ankerett, som må anses å være innenfor Navs primære ansvarsområde, utgjør brudd på veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Direktoratet har erkjent dette.

Forvaltningen kan behandle en sak på en mer betryggende måte enn loven foreskriver, se for eksempel om dette i NOU 2019: 5 punkt 11.2. For Trygderetten er imidlertid praksis tydelig på at ankerett er en absolutt prosessforutsetning, som retten må ta stilling til av eget tiltak. Sivilombudet anser det da som ekstra viktig at Nav gir klager korrekt informasjon om prosessforutsetningene for å anke.

Sivilombudet har videre kommet til at den uriktige veiledningen var ansvarsbetingende.  Nav klageinstans og direktoratet har vist til at det i aktsomhetsvurderingen er relevant at et skjønnsmessig vurderingstema gir rom for flere forsvarlige tolkninger, slik at Nav må ha et visst rom for feilvurderinger ved rettsanvendelsen, jf. HR-2019-2396-A avsnitt 71. Ombudet er enig i dette utgangspunktet, men ikke i at det i denne saken var tale om et skjønnsmessig vurderingstema. Det var her klart at det ikke var et enkeltvedtak med klagerett. Som det fremgår over, fremmet klager en begjæring om omgjøring og ikke et nytt krav, og Nav stadfestet sitt tidligere vedtak.

Direktoratet har trukket frem usikkerheten innad i Nav knyttet til trygderettspraksis og hva som er et nytt enkeltvedtak med klage- og ankerett. Sivilombudet har merket seg at kjennelsene direktoratet har vist til gjelder omgjøringsbegjæringer som ble fremmet i etterkant av at feiltolkingen av EØS-reglene knyttet til utenlandsopphold ble kjent. I de nevnte sakene har Nav etter omgjøringsbegjæring tatt vedtak opp til ny vurdering, fordi avslag som var begrunnet med opphold i EØS-land var beheftet med innholdsmangel når Nav ikke hadde hjemmel til å avslå ytelsene på dette grunnlaget. Etter ny vurdering kom Nav i de nevnte sakene til at vilkårene for ytelsene likevel ikke var oppfylt, men avslaget var da begrunnet i andre materielle vilkår. Sivilombudet bemerker at sakene av denne grunn var av spesiell karakter, gitt alvorligheten og omfanget av lovtolkningsfeilene som ble gjort i forbindelse med EØS-skandalen. Det er videre klart at de nevnte kjennelsene ikke kan sammenlignes med klagers sak.

Direktoratet har kommet til samme konklusjon, og mener heller ikke at det er tale om et skjønnsmessig vurderingstema i denne saken.

Sivilombudet er dermed kommet til at det foreligger en ansvarsbetingende uriktig veiledning fra Nav sin side.

Direktoratet har videre kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom den uriktige veiledningen om klage- og ankerett og klagers advokatutgifter. Sivilombudet legger det samme til grunn.

Vilkårene for erstatning etter skadeerstatningsloven § 2-1 er dermed oppfylt. På bakgrunn av ombudets undersøkelse har Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt om at Nav klageinstans behandler erstatningskravet på nytt. Sivilombudet legger til grunn at dette nå blir gjort i tråd med ombudets og direktoratets vurderinger gjengitt ovenfor.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at Nav Familie- og pensjonsytelser og Nav klageinstans ga klager uriktig informasjon om klage- og ankerett. Nav har etter dette brutt veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Sivilombudet er kommet til at den uriktige veiledningen er ansvarsbetingende, og at det foreligger en årsakssammenheng mellom den uriktige veiledning og klagers økonomiske tap.

Sivilombudet ber om å bli orientert om utfallet av Nav klageinstans’ nye behandling av klagers erstatningskrav.