Oppsummering

En norsk psykolog med utdanning fra Ungarn og yrkeserfaring fra Danmark og Norge søkte om autorisasjon for å arbeide i Norge. Han hadde dansk autorisasjon som psykolog. Statens helsepersonellnemnd (nemnda) traff vedtak om at han måtte gjennomføre en prøveperiode på 12 måneder før han kunne søke om autorisasjon. Årsaken var at han var utdannet i Ungarn, etter en annen utdanningsmodell enn den norske, som ikke førte til samme yrke som en norsk psykolog. Nemnda mente videre at han ikke hadde dokumentert yrkeserfaring, tilleggsutdanning eller annen relevant kompetanse som veide helt opp for at klagerens utdanning er vesentlig forskjellig fra den norske utdanningen.

Sivilombudet er kommet til at nemnda ikke har begrunnet om prøveperioden er i samsvar med det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet. I tillegg har nemnda oppgitt at klager som alternativ kan gjennomføre en egnethetsprøve, selv om dette alternativet ennå ikke tilbys av Helsedirektoratet. Sivilombudet har bedt nemnda vurdere saken på nytt i lys av våre konklusjoner innen 2. mars 2026.

1. Sakens bakgrunn

A (klager) er utdannet psykolog ved Etövös Loránd Tudományegyetem-universitetet i Budapest (ELTE). Etter fullført utdannelse i 2018 supplerte han sin kompetanse med praktisk utdanning og yrkeserfaring som psykolog i Norge og Danmark. I november 2023 fikk klager autorisasjonsbevis som psykolog i Danmark.

Klager søkte Helsedirektoratet om autorisasjon som psykolog. Helsedirektoratet avslo søknaden hans 1. mars 2024, og påla han en prøveperiode på 18 måneder. Klager påklaget vedtaket. Helsedirektoratet omgjorde vedtaket delvis 6. juni 2024, og endret prøveperioden til 12 måneder.

Klager påklaget vedtaket til Statens helsepersonellnemnd (heretter nemnda) og krevet at autorisasjon som psykolog ble innvilget umiddelbart. Nemnda avslo kravet i vedtak 4. april 2025. Nemnda begrunnet avgjørelsen med at utdanningen i Ungarn var «vesentlig forskjellig» fra den norske psykologutdanningen. Klager hadde heller ikke dokumentert yrkeserfaring, tilleggsutdanning eller annen relevant kompetanse «som veide helt opp» for at klagerens utdanning var «vesentlig forskjellig» fra den norske utdanningen. Etter EØS-forskriften § 15 første ledd bokstav a måtte klager gjennomføre en prøveperiode på 12 måneder, med seks måneder veiledet praksis som psykolog innen psykisk helsevern for barn og unge og seks måneder innen psykisk helsevern for voksne. Alternativt kunne klager ta en egnethetstest, uten at det ble gitt nærmere detaljer om hva denne testen innebar.

Klager henvendte seg til Sivilombudet 23. mai 2025, og fastholdt sitt krav om å få innvilget sin søknad om autorisasjon som psykolog umiddelbart. Sivilombudet fant grunn til å undersøke saken.

2. Oversikt over saken

2.1 Rettslig utgangspunkt

Etter lov om helsepersonell (helsepersonelloven) § 48 første ledd nr. 25 kreves det autorisasjon for å praktisere som psykolog i Norge. Autorisasjon er et kontrolltiltak som skal sikre at formelle og faglige krav til yrkestittelen er oppfylt. Vilkårene for å få autorisasjon følger av § 48 a første ledd. Før søkeren fyller kravene til autorisasjon, kan vedkommende få lisens i en periode og arbeide under tilsyn av en autorisert psykolog for å utligne det vedkommende mangler. Etter perioden kan søkeren på nytt søke autorisasjon.

EØS-loven § 1 fastsetter at EØS-avtalen gjelder som norsk lov. EØS-retten stiller krav til norske myndigheters tolkning av rettsregler. Bestemmelser i lov eller forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen skal ha forrang ved konflikt med andre bestemmelser, se lovens § 2. I denne saken er det § 48 a første ledd bokstav b som er aktuell. Etter bestemmelsen har helsepersonell som «har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52» rett til autorisasjon. Loven suppleres av forskrifter, blant annet forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits (FOR-2008-10-08-1130, heretter omtalt som EØS-forskriften). Denne er inntatt i norsk rett for å gjennomføre  yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Direktivet skal garantere at en EØS-stat (vertsstaten) som krever bestemte yrkeskvalifikasjoner for å utøve et lovregulert yrke på sitt territorium, godkjenner yrkeskvalifikasjoner oppnådd i en annen EØS-stat (hjemstaten) som gir rett til å utøve samme yrke i denne staten. Konsekvensen av slik gjensidig godkjenning er at vertstaten må gi søker adgang til «samme yrke» som vedkommende er kvalifisert til i hjemstaten, og til å utøve det på samme vilkår som egne borgere, jf. artikkel 4.

Direktivet har to systemer for godkjenning av helsepersonell. For psykologer gjelder den generelle godkjenningsordningen, som innebærer en konkret vurdering av kvalifikasjonene til søkeren. Den generelle godkjenningsordningen er regulert i EØS-forskriften § 13.

Selv om man kan utdanne seg til «samme yrke» i annet land, kan søkerens utdanning være vesentlig forskjellig fra utdanningen i Norge. Det er søkerens samlede kvalifikasjoner som er avgjørende. Vertsstaten kan da pålegge søker å gjennomføre aktiviteter (utligningstiltak) for å sikre at søkeren erverver samme kvalifikasjoner som tilsvarende yrkesutøver har i Norge. Utligningstiltak kan typisk være en prøveperiode før man kan søke autorisasjon eller en egnethetstest, jf. EØS-forskriften § 15.

EØS-avtalen artikkel 28 skal sikre fri bevegelighet for personer over landegrensene. Artikkel 31 fastsetter rett til å etablere seg som yrkesutøver i et annet land enn der man tok sin utdanning. I utgangspunktet er alle restriksjoner på fri bevegelighet i strid med EØS-retten, se artikkel 31 første ledd.

En restriksjon er lovlig hvis den tjener et legitimt formål og er i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet. I dette ligger at tiltaket må være egnet for å oppnå formålet, og at tiltaket må være nødvendig for å oppnå formålet. Vilkårene er kumulative. I HR- 2024-1107-A uttaler Høyesterett at det må foretas en samlet forholdsmessighets-vurdering, og siterer i avsnitt 118 EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i sak E-5/23:

«Kravet om forholdsmessighet innebærer rent konkret at det må kontrolleres at tiltak slik som dem hovedsaken gjelder, for det første er egnet til å nå det fastsatte formålet (…), for det andre er begrenset til det som er strengt nødvendig, i den forstand at formålet med rimelighet ikke vil kunne nås like effektivt med andre midler som ville være mindre inngripende i forhold til de rettigheter og friheter de berørte personer er sikret, og for det tredje ikke er uforholdsmessige i forhold til dette formålet, noe som særlig innebærer en avveining mellom hvor viktig formålet er, og hvor alvorlig inngrepet i disse rettighetene og frihetene er».

2.2 Om den konkrete saken

Klager har psykologutdanning fra Ungarn. Borgarting lagmannsretts dom LB-2019-189917 gjaldt et gruppesøksmål om anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner som psykolog etter samme utdanning i Ungarn som klager har tatt. Lagmannsretten innhentet rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen (sak E-4/20 datert 20. mars 2021). I uttalelsen fremgår blant annet at en søker som ikke fyller kravene for å få yrkeskvalifikasjoner godkjent etter direktivet, kan påberope seg EØS-avtalen artiklene 28 og 31 for å utøve et lovregulert yrke. EFTA-domstolen uttaler også at vertstaten skal begrunne hva søkeren mangler. Lagmannsretten vurderte innholdet i den ungarske utdanningen og konkluderte med at utdanningen var så ulik den norske psykologutdanningen at den ikke gjaldt «samme yrke». Yrkeskvalifikasjonsdirektivet kom derfor ikke til anvendelse.

I denne saken har klager har, i motsetning til partene i Borgarting lagmannsretts dom, et dansk «Autorisasjonsbevis» som «psykolog». Om dette kvalifikasjonsbeviset gir rett til å praktisere «samme yrke» i Norge, vil han omfattes av EØS-forskriften § 13 om godkjenning, til tross for at han ikke er utdannet til «samme yrke» som psykolog i Norge.

Dersom utdanningen er vesentlig forskjellig fra den norske, kan han likevel pålegges utligningstiltak for å sikre at han erverver samme kvalifikasjoner som norske psykologutdannede. Det er spørsmål om restriksjonen i form av 12 måneders prøveperiode er lovlig. For å være lovlig må den ha et lovlig formål og være egnet og nødvendig for å nå formålet. Det er også spørsmål om begrunnelsesplikten er oppfylt.

3. Våre undersøkelser

3.1 Sivilombudets første spørsmål til nemnda

I brev 4. juli 2025 spurte vi nemnda:

1.) Hva skiller kravene til den danske autorisasjonen som psykolog fra kravene til den norske autorisasjonen?

Nemnda viste til at psykolog er en beskyttet tittel i Norge, og at man må ha autorisasjon eller lisens for å jobbe som psykolog. Autorisasjon krever norsk profesjonsutdanning i psykologi (seksårig mastergrad). Dette er en generalistutdanning i klinisk psykologi. Etter studiet er man kvalifisert til selvstendig diagnostisering og behandling av psykiske lidelser, også i spesialisthelsetjenesten.

I Danmark er autorisasjon frivillig og ikke et krav for å utføre psykologfaglig arbeid, med visse unntak bl.a. knyttet til behandling av barn/mindreårige. Personer med dansk utdannelse i psykologi (cand. psych.) kan rett etter studiet praktisere som klinisk psykolog i Danmark uten autorisasjon. For å bli autorisert som psykolog i Danmark, må man gjennom en praktisk utdannelse, som omfatter to års praktisk arbeid på full tid, 500 timer med utredning og 500 timer med intervensjon, samt 160 timer med supervision/veiledning.

Nemnda opplyste at søkere med dansk utdannelse og dansk autorisasjon som psykolog normalt pålegges en prøveperiode på 6-12 måneder ved søknad om norsk autorisasjon, avhengig av søkerens samlede kvalifikasjoner. Søkere med dansk utdannelse uten autorisasjon pålegges normalt lengre prøveperioder, men avhengig av de samlede kvalifikasjonene.

Vi spurte deretter 2.) Anser nemnda at den pålagte prøveperioden på 12 måneder er i samsvar med det EØS-rettslige forholdsmessighetsprinsippet?

Nemnda svarte at de var uenige med Helsedirektoratet i at en prøveperiode på 12 måneder ville være tilstrekkelig til å veie opp for det vesentlige avviket mellom klagerens utdanning og den norske utdanningen. Forholdsmessighet var vurdert både gjennom EØS-retten og gjennom forvaltningslovens § 35 om at forvaltningen må utøve sin myndighet etter en vurdering av vedtakets forholdsmessighet. Prøveperioden på 12 måneder var forholdsmessig.

Videre skrev nemnda at en prøveperiode på 12 måneder var det tilgjengelige tiltaket som var best egnet til å veie opp for det vesentlige avviket mellom klagerens utdanning og norsk utdanning. Vedtaket viste hvordan klagerens kvalifikasjoner var vurdert og hvilke mangler som var påvist. Prøveperioden var strengt nødvendig, forholdsmessig og egnet til å oppnå formålet. I vurderingen av om søkers utdanning var vesentlig forskjellig fra den norske utdanningen, hadde nemnda både sett på utdanningen fra Ungarn og den veiledede yrkespraksisen frem til autorisasjon i Danmark.

Sivilombudet oversendte svarene til klager, som opplyste at Danmark fra 1. januar 2026 innfører en ny lovpliktig autorisasjonsmodell for psykologer. Dette var etter hans syn et motargument til nemndas svar på spørsmål 1. Han pekte også på at Helsedirektoratet hadde truffet vedtak om kun 8 måneders lisensperiode for en søker med lik bakgrunn.

3.2 Sivilombudets oppfølgingsspørsmål til nemnda

I brev 26. september 2025 stilte vi ytterligere spørsmål til nemnda. Vi viste til Borgarting lagmannsretts dom av 18. mai 2021 (LB-2019-189917) der retten kom til at søkere med samme utdanning fra Ungarn som klager ikke kunne utøve «samme yrke» som norsk psykolog. Søkerne hadde derfor ikke rettigheter etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Ettersom nemnda i vedtaket skrev at klager hadde samme grunnutdanning som i dommen, spurte vi blant annet 1.) Har nemnda ansett klagers yrkespraksis som en del av grunnutdanningen?

Nemnda svarte at de hadde ansett yrkespraksisen som del av grunnutdanningen. De hadde vurdert om «søkers utdanning», inkludert veiledet yrkespraksis fram til autorisasjon i Danmark, var vesentlig forskjellig fra den norske utdanningen. Den ungarske grunnutdanningen og den praktiske utdanningen fra Danmark hadde vesentlige mangler sammenlignet med norsk utdanning.

Vi spurte videre 2.) i tilfeller der yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13 ikke kommer til anvendelse, kan man pålegge utligningstiltak etter artikkel 14?

Nemnda svarte at direktivet artikkel 14 gir hjemmel for å pålegge utligningstiltak dersom direktivet artikkel 13 er oppfylt slik som i denne saken. Nemnda svarte også at for søkere som ikke fyller vilkårene i artikkel 13 (eller ikke har EØS-rettigheter), vil spørsmålet om autorisasjon bero på om søkerens utdanning er jevngod med den norske, eller om søkeren på en annen måte har tilegnet seg den nødvendige kyndigheten for yrket, jf. helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav c og d.

Nemnda viste også til at klagers danske kvalifikasjonsbevis ga rett til å utøve yrket som psykolog der og ga rettigheter etter EØS-forskriften § 13 og direktivet. Nemnda hadde derfor ikke vurdert helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav c og d, som ikke ville gi klager bedre rettigheter enn han får etter EØS-forskriften.

Videre spurte vi: 3) Har nemnda vurdert klagers søknad etter artikkel 28 og 31 i EØS-avtalen?

Nemnda svarte at vilkårene om jevngod utdanning og/eller nødvendig kyndighet i norsk rett oppfyller vilkårene og forpliktelsene i EØS-avtalens hoveddel artikkel 28 og 31.

Vi sendte nemndas svar til klager, som mente at det var uklart hvordan nemnda kunne finne at utdanningen hadde vesentlige mangler uten å vurdere om den er jevngod.

4. Sivilombudets syn på saken

Spørsmålet i saken er om klageren skulle fått autorisasjon som psykolog og om kravet om 12-måneders prøveperiode var lovlig. Det er også spørsmål om begrunnelsesplikten er oppfylt.

4.1 Statens helsepersonellnemnds behandling av klagers sak

4.1.1 Oppsummering av nemndas vedtak

Nemnda har kommet til at det er vesentlige mangler i klagerens ungarske grunnutdanning og praktiske utdanning frem til autorisasjon i Danmark sammenlignet med den norske psykologiutdanningen. Derfor er klagerens utdanning vesentlig forskjellig fra den norske. Klageren har ifølge nemnda ikke dokumentert yrkeserfaring, tilleggsutdanning eller annen relevant kompetanse som veier helt opp for at utdanningen er vesentlig forskjellig fra den norske utdanningen. Nemnda har derfor pålagt klageren å gjennomføre en prøveperiode på 12 måneder, alternativt å gjennomføre en egnethetstest. Det fremgår imidlertid ikke hva testen innebærer og når den skal eller kan gjennomføres.

4.1.2 Nærmere om nemndas vurderinger

Nemnda har lagt til grunn at klagers danske autorisasjon som psykolog medfører at han omfattes av EØS-forskriften § 13 (som tilsvarer yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13) til tross for at han ikke er utdannet til det samme yrke som en psykolog i Norge. Sivilombudet er enig i dette.

I likhet med lagmannsretten i LB-2019-189917 har nemnda ansett klagers utdanning vesentlig forskjellig fra den norske psykologutdanningen. Nemnda viser til at utdanningen fra Ungarn er ett år kortere enn den norske, og er en akademisk grad som ikke er rettet mot et bestemt yrke. Selv om veiledet yrkeserfaring frem til autorisasjon i Danmark må regnes som en del av klagerens praktiske utdanning, mener nemnda «[…] at selv om klagerens arbeid i disse stillingene i noen grad har vært veiledet, kan ikke arbeidet sammenlignes med veiledet klinisk praksis integrert i den norske profesjonsutdanningen. Det vurderes videre at yrkeserfaringene har gitt klageren relevant erfaring med utredning, diagnostisering og behandling av voksne, men for unge under 18 år er omfanget av arbeidet ikke nærmere beskrevet. Nemnda finner det ikke dokumentert at klageren har arbeidet med utredning, diagnostisering og behandling av barn».

Deretter har nemnda vurdert om han har yrkeserfaring som helt eller delvis veier opp for det vesentlige avviket mellom utdanningene. 

I vurderingen har nemnda sett på tilleggsutdanning og annen relevant kompetanse som klageren har fått gjennom livslang læring, jf. direktivet artikkel 14 punkt 5, og herunder vektlagt klagers arbeidserfaring utover praksisen knyttet til studiet. Arbeidserfaringen omfatter utredning, diagnostisering og psykoterapeutisk behandling av voksne med behov for spesialisert behandling av psykiske sykdommer. Han har også etablert en klinikk for unge og voksne med et bredt spekter av diagnoser, blant annet ADHD/ADD, autisme, depresjon, personlighetsforstyrrelser, traumelidelser, stresslidelser, angst og OCD, avhengighetsproblematikk og søvnforstyrrelser. I tillegg er han tilknyttet en klinikk som behandler voksne med primære problemstillinger innen stress, angst og depresjon.

Klagerens yrkeserfaring som psykolog er ifølge nemnda relevant og har tilført kompetanse og kunnskaper som «på noen områder veier opp for» avviket mellom klagerens utdanning og den norske profesjonsutdanningen. Nemnda fant likevel ikke at klageren har opparbeidet tilstrekkelig erfaring med utredning, diagnostikk og behandling av barn og ungdom med ulike psykiske lidelser. Dokumentert egenterapi og gruppeterapi, samt deltakelse på kurs, har ifølge nemnda ikke hatt tilstrekkelig omfang eller innhold til å kunne veie opp for avviket i klagerens utdanning.

Oppsummert mener nemnda at klageren ikke har dokumentert yrkeserfaring, tilleggsutdanning eller annen relevant kompetanse «som veier helt opp for» at klagerens utdanning er vesentlig forskjellig fra den norske utdanningen. Nemnda mener derfor at man kan pålegge klageren å gjennomføre en prøveperiode eller en egnethetsprøve, jf. EØS-forskriften § 15 første ledd bokstav a.

Sivilombudet er enig i at autorisasjonen gjør at yrkeskvalifikasjonsdirektivet kommer til anvendelse. Om det er vesentlige mangler i klagers utdanning er faglige vurderinger som vi ikke overprøver, og derfor ikke går nærmere inn på i denne saken.

4.1.3 Nemndas begrunnelse for en prøveperiode

En prøveperiode er en restriksjon som begrenser etableringsretten i EØS-avtalen artikkel 31. Det må da konkret vurderes om den ivaretar et legitimt formål og er i samsvar med proporsjonalitetsprinsippet. Nemndas vurderinger får direkte konsekvenser for klager. Ettersom restriksjonen er en ulempe for klager, må det stilles krav til begrunnelsen. Dette følger både av forvaltningsloven § 25 om krav til begrunnelse av et vedtak, EFTA-domstolens uttalelse i sak E-3/20, og Høyesteretts tolkning av proporsjonalitetsprinsippet, se HR-2024-1107-A, som er omtalt foran i pkt. 2.1.

Etter ombudets syn er det flere uklarheter ved nemndas begrunnelse. Det er blant annet uklart om nemnda har tatt stilling til restriksjonen etter proporsjonalitetsprinsippet.

I vedtaket fremgår det at «klageren har ikke dokumentert yrkeserfaring, tilleggsutdanning eller annen relevant kompetanse som veier helt opp for at klagerens utdanning er vesentlig forskjellig fra den norske utdanningen».

I vurderingen av hvor lang prøveperioden må være, uttaler nemnda deretter at «[s]om vist ovenfor har nemnda kommet til at det foreligger vesentlige avvik i klagerens utdanning som ikke kan veies opp for gjennom klagerens yrkeserfaring, og at vilkårene i EØS-forskriften § 15 for å pålegge utligningstiltak er oppfylt».

Det er etter ombudets syn forskjell på det mildere begrepet «ikke veier helt opp for» og det strengere begrepet «ikke kan veies opp for» som er benyttet, uten at nemnda forklarer hva som er forskjellen og hva som mangler.

Nemnda er uenig med Helsedirektoratet i at en prøveperiode på 12 måneder vil være tilstrekkelig. Nemnda viser til at «klagerens utdanning ikke bare har mangler knyttet til veiledet klinisk praksis, men også har vesentlige teoretiske mangler sammenlignet med den norske utdanningen. Videre har klageren i liten grad dokumentert erfaring med utredning, diagnostisering og behandling av barn og unge».

Så konkluderer nemnda med at klageren må gjennomføre en prøveperiode på seks måneder innen psykisk helsevern for barn og unge, og seks måneder innen psykisk helsevern for voksne.

Denne konklusjonen henger imidlertid ikke sammen med det nemnda uttaler i sitt syn på svakheter ved klagers yrkespraksis. Som det fremgår over, uttaler nemnda at den

«vurderer at klagerens yrkeserfaringer som psykolog er relevante og har tilført kompetanse og kunnskaper som på noen områder veier opp for avviket mellom klagerens utdanning og den norske profesjonsutdanningen. Nemnda kan imidlertid ikke se at klageren har opparbeidet tilstrekkelig erfaring med utredning, diagnostikk og behandling av barn og ungdom med ulike psykiske lidelser Nemnda bemerker at mesteparten av klagerens yrkespraksis etter endt praktisk utdanning er utenfor psykisk helsevern, og at brukergruppene ikke har hatt samme bredde som det man møter i norsk psykisk helsevern.».

Til tross for at klager har en dansk autorisasjon som psykolog og omfattende yrkeserfaring fra Danmark og Norge, pålegger nemnda han en prøveperiode på seks måneder innen psykisk helsevern for barn og unge, og seks måneder innen psykisk helsevern for voksne. Sivilombudet forstår begrunnelsen dithen at nemnda mener at klager mangler erfaring med psykisk helsevern for barn og unge. Det er imidlertid uklart hvor i begrunnelsen nemnda finner grunnlag for at klager også mangler erfaring med psykisk helsevern for voksne.

Sett hen til at klager både har dansk autorisasjon som psykolog og omfattende yrkespraksis både i Danmark og Norge, mener Sivilombudet at nemnda ikke har begrunnet hvorfor det er behov for en prøveperiode på 12 måneder. Det fremgår ikke av vedtaket hvilken uttelling han har fått for sin yrkeserfaring. Dette er i strid med krav til begrunnelse som følger både av forvaltningsloven § 25 og som er uttalt i EFTA-domstolens syn i sak E-3/20, og som fremgår av Høyesteretts tolkning av proporsjonalitetsprinsippet, se HR-2024-1107-A, omtalt foran i pkt. 2.1.

Sivilombudet kan heller ikke se at vedtaket viser hvordan nemnda har vurdert hensynet til pasientsikkerhet opp mot klagers samlede kompetanse som psykolog, som omfatter både utdanning, autorisasjon som psykolog fra Danmark og omfattende yrkespraksis.

Begrunnelsesplikten i forvaltningsloven § 25 skal blant annet gjøre parten i stand til å forstå hva vedtaket bygger på. Det må da fremgå av vedtaket hvilke vurderinger som er gjort. Det er derfor ikke tilstrekkelig at nemnda i svar til ombudet opplyser at det er gjort en proporsjonalitetsvurdering når det ikke fremgår av vedtaket.

Oppsummert kan ikke Sivilombudet se at nemnda har begrunnet om prøveperioden er i samsvar med det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet.

4.1.4 Har klager fått et valg mellom prøveperiode eller egnethetstest?

I selve vedtaket fremgår det at klager alternativt kan gjennomføre en egnethetsprøve utarbeidet av Helsedirektoratet. I konklusjonen fremgår det imidlertid at klager må gjennomføre en prøveperiode på 12 måneder, uten at egnethetstesten er omtalt videre. 

Slik Sivilombudet forstår det, har Helsedirektoratet i Helse- og omsorgsdepartementets Tildelingsbrev 2025 fått frist til 31. desember 2025 for å opprette tilbud om egnethetsprøve «slik at søkere med utdanning fra EU/EØS-land kan gjennomføre en egnethetsprøve som utligningstiltak ved søknad om autorisasjon, i tråd med krav i yrkeskvalifikasjons-direktivet. Forpliktelsen gjelder samtlige yrkesgrupper regulert i EØS-forskriften § 13». Etter ordlyden i nemndas vedtak fremstår dette som et eksisterende alternativ. Når nemnda i vedtaket informerer om at klager alternativt kan gjennomføre en egnethetsprøve som ikke finnes, gir vedtaket ikke riktig informasjon på dette punktet.

5. Konklusjon

Sivilombudet tar ikke stilling til nemndas konkrete vurdering av klagers utdanning, men har gjennomgått nemndas saksbehandling. Sivilombudets syn er at nemnda ikke har begrunnet om prøveperioden er i samsvar med det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet. I tillegg har nemnda oppgitt at klager som alternativ kan gjennomføre en egnethetsprøve, selv om dette alternativet ennå ikke tilbys av Helsedirektoratet. Sivilombudet ber nemnda vurdere saken på nytt i lys av våre konklusjoner innen 2. mars 2026.