Oppsummering

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus᾽ klagebehandling av et vedtak om tvungen legeundersøkelse og oppfølging av en anmodning om tilsyn.

En legevaktslege kom sammen med politi uanmeldt hjem til et ektepar og gjennomførte legeundersøkelser av begge to for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern var til stede. I forkant hadde bydelsoverlegen fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse av den ene ektefellen, uten at denne ektefellen var gitt anledning til å uttale seg. I etterkant ba begge ektefellene om tilsyn. Statsforvalteren behandlet henvendelsen som en klagesak etter psykisk helsevernloven.

Ombudet hadde ingen merknader til at Statsforvalteren behandlet tilsynsanmodningen som en klage på vedtaket om tvungen legeundersøkelse for den ene ektefellen. I svaret på ombudets undersøkelser skrev Statsforvalteren at ektefellen vedtaket gjaldt skulle ha blitt hørt før vedtaket ble fattet. Det var ombudet enig i. Etter ombudets syn gikk det heller ikke frem av Statsforvalterens avgjørelse at de hadde foretatt en tilstrekkelig selvstendig og begrunnet vurdering av vilkårene for tvungen legeundersøkelse. Den mangelfulle begrunnelsen etterlot tvil om vilkårene var oppfylt. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle klagesaken på nytt.

I svaret på undersøkelsene erkjente Statsforvalteren at den delen av tilsynsanmodningen som gjaldt den andre ektefellen ikke ble behandlet etter reglene om tilsyn i pasient- og brukerrettighetsloven, slik den skulle. Siden Statsforvalteren ville ta opp saken til tilsynsmessig vurdering, lot ombudet denne delen av saken bero med ombudets merknader om dette.

Bydelsoverlege C i bydel X i Oslo kommune fattet den 4. januar 2024 vedtak om tvungen legeundersøkelse av A. Bakgrunnen var bekymringer fra pårørende.

Neste dag kom lege D ved Oslo legevakt uanmeldt hjem til A med bistand av politi og gjennomførte undersøkelsen. Legen undersøkte også As ektefelle, B. Ifølge A og B (heretter klagerne) motsatte de seg undersøkelse, men fikk beskjed om at de ellers ville bli tatt med til sykehus for gjennomføring der. På bakgrunn av undersøkelsene konkluderte legevaktslegen med at det ikke var grunnlag for etablering av tvungent psykisk helsevern verken for A eller B.

Klagerne ble ikke varslet eller gitt anledning til å uttale seg i forkant. De fikk heller ikke se noe vedtak. I etterkant av legeundersøkelsen ba klagerne om partsinnsyn. Bydelen avslo Bs krav om innsyn i vedtaket om tvungen legeundersøkelse med begrunnelse at det ikke gjaldt henne. A fikk først avslag, men etter klage til Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, fikk han delvis innsyn i vedtaket om tvungen legeundersøkelse.

Klagerne henvendte seg etter dette til Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus med «anmodning om tilsyn» av bydelsoverlegen og legevaktslegen. Anmodningen var underskrevet av begge ektefeller.

Etter å ha bedt bydelsoverlegen om opplysninger, mottok Statsforvalteren en redegjørelse for vedtaket om den tvungne legeundersøkelsen av A.

Klagerne sendte deretter flere henvendelser til Statsforvalteren hvor de anmodet om tilsyn. De påpekte særlig at vedtaket kun gjaldt A, men at undersøkelsene omfattet dem begge. De fremla også dokumentasjon på at det var gjort oppslag i begges journaler av leger ved Oslo legevakt den 4. og 5. januar 2024.

Statsforvalteren klagebehandlet og opprettholdt 13. mai 2025 vedtaket om tvungen legeundersøkelse av A. Statsforvalteren mente at vilkårene i psykisk helsevernloven § 3-1 andre ledd om at det forelå behov for en legeundersøkelse og at A unndro seg undersøkelse var oppfylt. I tillegg viste Statsforvalteren til at de hadde mottatt flere henvendelser fra A om gjennomføringen av den tvungne legeundersøkelsen, herunder om undersøkelse av B og oppslag i hennes kjernejournal. Statsforvalteren skrev imidlertid at dette var forhold som omhandlet legevaktens oppfølging av vedtaket om tvungen legeundersøkelse og «kommenteres ikke ytterligere her».

A og B klaget til Sivilombudet. A klaget på Statsforvalterens avgjørelse om tvungen legeundersøkelse, og at han ikke var gitt anledning til å uttale seg før vedtaket ble fattet. B klaget på behandlingen av tilsynsanmodningen, og at Statsforvalteren hadde sett bort fra hennes henvendelser.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere. Vi ba Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus svare på spørsmål både om behandlingen av klagernes anmodning om tilsyn, og om vedtaket om tvungen legeundersøkelse av A.

Vi spurte hvilken vurdering Statsforvalteren hadde gjort av synspunktene i tilsynsanmodningen og hvordan den skulle følges opp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 7-4 a første og andre ledd, og hvor i så fall denne vurderingen fremgikk.

Til dette svarte Statsforvalteren at de hadde vurdert anmodningen om tilsyn som en klage på vedtak om tvungen legeundersøkelse. Siden de ikke hadde opprettet tilsynssak, hadde B heller ikke fått noen tilbakemelding i tråd med pbrl. § 7-4 a femte ledd. På bakgrunn av våre undersøkelser vurderte Statsforvalteren at den delen av anmodningen som gjaldt legeundersøkelsen av B og oppslag i hennes journal, skulle ha vært behandlet som en tilsynssak. Statsforvalteren ville derfor ta opp saken til tilsynsmessig vurdering.

Til vedtaket om tvungen legeundersøkelse, stilte vi spørsmål om Statsforvalteren mente at de i klagebehandlingen hadde foretatt en selvstendig vurdering av kravet i psykisk helsevernloven § 3-1 andre ledd om «behov» for legeundersøkelse, og hvilken vurdering som var gjort av de ulike vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern i samme lov § 3-3. Vi ba også om en nærmere redegjørelse for vurderingen av om vilkåret i § 3-1 andre ledd om at vedkommende «unndrar seg» legeundersøkelse var oppfylt, og hvilket grunnlag denne vurderingen bygget på.

Statsforvalteren svarte blant annet at de hadde innhentet relevant dokumentasjon fra bydelen, og at de mente at de hadde foretatt en selvstendig vurdering.

På spørsmål herfra svarte Statsforvalteren at A skulle ha fått anledning til å uttale seg før vedtaket ble fattet, jf. psykisk helsevernloven § 3-9, og at det ikke var rettslig grunnlag for å gjøre unntak fra uttaleretten.

Vi spurte også om Statsforvalteren mente at vedtaket var begrunnet i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og alminnelige regler om god forvaltningsskikk. Etter Statsforvalterens syn var avgjørelsen tilstrekkelig begrunnet, men på et minimumsnivå. De så at begrunnelsen kunne ha vært grundigere, særlig med tanke på at saken gjaldt et særlig inngripende vedtak.

Statsforvalterens svar er nærmere omtalt under sivilombudets syn på saken.

Klagerne hadde merknader til Statsforvalterens svar. Statsforvalteren fikk anledning til å kommentere klagernes merknader.

Sivilombudets syn på saken

Sivilombudet vil først vurdere om Statsforvalteren har klagebehandlet vedtaket om tvungen legeundersøkelse i tråd med reglene i psykisk helsevernloven og forvaltningsloven. Ombudet vil deretter ta stilling til om Statsforvaltere skulle ha behandlet anmodningen om tilsyn etter reglene om tilsyn i pasient- og brukerrettighetsloven.

1. Vedtaket om tvungen legeundersøkelse av A

1.1 Rettslige utgangspunkter

Reglene i psykisk helsevernloven

Etablering av tvungent psykisk helsevern kan ikke skje uten en forutgående legeundersøkelse der formålet er å bringe på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Dette følger av psykisk helsevernloven § 3-1 første ledd første punktum. Legen som foretar undersøkelsen skal gi en skriftlig uttalelse, jf. § 3-1 første ledd andre punktum og psykisk helsevernforskriften § 8.

Psykisk helsevernloven § 3-1 andre ledd regulerer de tilfeller der vedkommende ikke samtykker til legeundersøkelse. Dersom det foreligger «behov» for en legeundersøkelse, men vedkommende «unndrar seg», kan kommunelegen fatte vedtak om at det skal foretas en slik legeundersøkelse, jf. § 3-1 andre ledd første punktum. Vedkommende kan om nødvendig avhentes og undersøkes med tvang og med bistand fra annen offentlig myndighet, jf. § 3-1 andre ledd andre punktum og § 3-6. Vedtak om tvungen legeundersøkelse kan påklages til statsforvalteren, jf. § 3-1 tredje ledd.

At vedkommende unndrar seg, betyr at vedkommende motsetter seg legeundersøkelse i ord eller handling, se blant annet NOU 2019:14 kapittel 5.5.7.

Om det er behov for en legeundersøkelse beror på om det foreligger grunn til å tro at de kumulative vilkårene for tvungen observasjon i psykisk helsevernloven § 3-2, eller tvungent psykisk helsevern i § 3-3 er oppfylt, se Ot. prp. nr. 11 (1998-1999) punkt 7.4.2.1.

Hovedvilkåret for etablering av tvungent psykisk helsevern er at det foreligger en alvorlig sinnslidelse, og at ett av to alternative tilleggskriterier er oppfylt, se § 3-3 første ledd nr. 3. Det ene tilleggskriteriet er at det er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, jf. § 3-3 nr. 3 bokstav a. Det andre er at vedkommende på grunn av sinnslidelsen utgjør en nærliggende og alvorlig fare for enten eget eller andres liv eller helse slik at etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig (farevilkåret), jf. bokstav b. Ved fare for eget liv eller andres liv eller helse, jf. bokstav b, gjøres det også unntak fra vilkåret om at pasienten må mangle samtykkekompetanse, jf. § 3-3 nr. 4.

Etter psykisk helsevernloven § 3-9 første ledd skal personen saken direkte gjelder gis anledning til å uttale seg før det fattes vedtak om blant annet tvungen undersøkelse. Også nærmeste pårørende har en slik rett. Det følger av § 3-9 andre ledd at slike uttalelser skal nedtegnes og ligge til grunn for vedtaket.

Uttaleretten omtales i forarbeidene, Ot.prp.nr.11 (1998-1999) kapitel 14 merknadene til § 3-12 (nå § 3-9) som en «fundamental rettighet». Sivilombudet uttalte følgende i SOM-2020-4469:

«Tvungen legeundersøkelse etter lovens § 3-1 er et betydelig inngrep i en persons autonomi, og det klare utgangspunktet etter § 3-9 vil derfor være at pasienten og nærmeste pårørende har rett til å uttale seg om saken før et slikt vedtak fattes … Videre fremgår det av Ot.prp.nr. 65 (2005-2006) side 69 at den faglig ansvarlige skal vurdere ᾽de synspunkter på alternative løsninger pasienten eller pårørende måtte ha᾽, noe som innebærer at uttaleretten er et virkemiddel for om mulig å unngå tvang.»

Reglene i forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder for behandling av saker etter psykisk helsevernloven, jf. psykisk helsevernloven § 1-6. Det betyr at blant annet forvaltningslovens regler om klage, begrunnelse og forhåndsvarsling kommer supplerende til anvendelse.

Daværende Sosial- og helsedepartementet vurderte hvorvidt forvaltningslovens saksbehandlingsregler skulle få anvendelse i forarbeidene til psykisk helsevernloven av 1999, se Ot.prp.nr.11 (1998-1999) punkt 5.7.4. Departementet la avgjørende vekt på at vedtakene innebærer alvorlige inngrep overfor den enkelte, og at grunnleggende prosessuelle rettigheter som partsoffentlighet, begrunnelse og rett til å bli hørt før vedtak treffes står sentralt. Departementet viste også til at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er relativt fleksibelt utformet med egne unntaksbestemmelser, og mente at reglene derfor kunne ivareta de særbehov for rask avklaring som kunne oppstå i mer krisepregete situasjoner.  

Det følger av forvaltningsloven § 16 første ledd første punktum at en part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis mulighet til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Forhåndsvarsling kan imidlertid unnlates blant annet dersom varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre en fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres, se tredje ledd bokstav a.

Omstendigheter som kan tilsi at det kan gjøres unntak fra uttaleretten ved vedtak om tvungen legeundersøkelse, er derfor at varsling kan medføre at undersøkelsen ikke kan gjennomføres, eller innhenting av en uttalelse av andre grunner ikke er mulig.

Klageinstansens kompetanse er regulert i forvaltningsloven § 34. Bestemmelsen sier at klageinstansen kan prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. Selv om det i ordlyden står «kan», ligger det i dette at klageinstansen har en plikt til å foreta en ny og selvstendig prøving av saken ved klagebehandlingen. Det gjelder sakens rettslige, faktiske og skjønnsmessige sider, se blant annet SOM-2025-752 avsnitt (40) og SOM-2013-2528.

Begrunnelsesplikten følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25, og er en helt sentral rettssikkerhetsgaranti. Den er et av grunnkravene for å sikre at saksbehandlingen er forsvarlig og at forvaltningen treffer riktige avgjørelser. Begrunnelsesplikten er relativ. Dette lovfestet i ny forvaltningslov § 57 andre ledd, hvor det heter at «[b]egrunnelsens omfang skal tilpasses vedtakets betydning», men er allerede sikker rett, se blant annet Prop. 79 L (2024-2025) kapittel 30 merknadene til § 57. Det betyr at ved svært inngripende vedtak, stilles det strenge krav til begrunnelsen.  

1.2 Ombudets vurdering

Sivilombudet vil først ta stilling til om As rett til å bli hørt før bydelsoverlegen fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse ble ivaretatt. Dernest vil ombudet behandle spørsmålet om Statsforvalteren har foretatt en selvstendig og begrunnet vurdering av om vilkårene for tvungen legeundersøkelse var oppfylt. Sivilombudets vurdering baserer seg på Statsforvalterens begrunnelse for vedtaket. Ombudet kan ikke overprøve de helsefaglige vurderingene i saken.

1.2.1 Skulle A ha blitt gitt anledning til å uttale seg før bydelsoverlegen fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse?

Uttaleretten er som nevnt en fundamental rettighet og et virkemiddel for om mulig å unngå bruk av tvang. En uttalelse fra den saken gjelder og/eller nærmeste pårørende bidrar til å belyse saken, herunder om vedkommende ønsker behandling. Når A ikke ble hørt, skulle Statsforvalteren derfor i første omgang ha vurdert om det var grunnlag for å gjøre unntak fra denne retten.

I svaret til ombudet skrev Statsforvalteren at A skulle ha fått anledning til å uttale seg før bydelsoverlegen fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-9, og at det ikke var rettslig adgang til å gjøre unntak. Slik saken er opplyst for ombudet, er ombudet enig i denne vurderingen.

At A ikke fikk anledning til å uttale seg før vedtaket ble fattet var en saksbehandlingsfeil.

1.2.2 Har Statsforvalteren foretatt en selvstendig og begrunnet vurdering?

Vilkårene for tvungen legeundersøkelse i psykisk helsevernloven § 3-1 er som nevnt at det må foreligge et «behov» for legeundersøkelse, og at vedkommende «unndrar seg» undersøkelse. Selv om det kun kreves «grunn til å tro» at vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern er oppfylt, er selve vilkårene strengt utformet.

Det foreligger ingen helsefaglig vurdering i sakens dokumenter. Til ombudet har Statsforvalteren opplyst at det likevel ble foretatt en helsefaglig vurdering av assisterende fylkeslege. At den vurderingen som ble gjort ikke ligger som et dokument i saken, er etter ombudets syn uheldig. Det vanskeliggjør en kontroll av om Statsforvalteren har foretatt en selvstendig vurdering av de helsefaglige spørsmålene saken reiser, særlig der dette ikke ellers fremgår av vedtakets begrunnelse. Vedtak om tvungen legeundersøkelse er som nevnt særlig inngripende. Det innebærer at begrunnelsesplikten skjerpes.

Statsforvalteren kom i avgjørelsen til at vilkåret om behov for en legeundersøkelse av A var oppfylt. Statsforvalterens mente det var holdepunkter for at A kunne ha en alvorlig sinnslidelse. Vurderingen bygget på bekymringsmeldinger fra pårørende hvor det var beskrevet en atferd som kunne gi mistanke om psykose ved at A trodde han var Jesu disippel, oppga at han mottok beskjeder han måtte følge, så engler og beskrev vesener i rommet som andre ikke så. Statsforvalteren viste i tillegg til at «[b]ydelsoverlegen vurderte at det på bakgrunn av mottatte bekymringsmeldinger kunne foreligge akutt og alvorlig fare for [As] og [As] ektefelles liv og helse».

I svaret hit har Statsforvalteren forklart at de mente det var grunn til å tro at det forelå en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv og helse, fordi det var sannsynlig at A kunne være i en psykotisk tilstand. Statsforvalteren skrev at det var indikasjoner på at han kunne ha gått med ubehandlet psykose over tid, og at nærstående hadde uttrykt bekymring for mulig suicidfare. 

Slik ombudet forstår det, bygget vurderingen av alvorlig sinnslidelse i all hovedsak på opplysninger fra pårørende om en atferd knyttet til As religiøse overbevisning. Selv om sivilombudet ikke har kompetanse til å overprøve helsefaglige vurderinger, vil ombudet bemerke at det er ingen opplysninger i saken om tidligere sykehistorie i psykiatrien eller medisinering. A var på tidspunktet for legeundersøkelsen over 60 år gammel. 

Etter ombudets syn er det uansett vanskelig å se at Statsforvalteren har foretatt en selvstendig eller tilstrekkelig begrunnet vurdering av farevilkåret. Statsforvalteren viste i avgjørelsen til bydelsoverlegens vurdering, som også er knapp. Ombudet bemerker at faren må vurderes konkret, og ved vurderingen vil pasientens historikk stå sentralt, se blant annet LB-2024-110346. Antakelsen om «mulig suicid» er ikke nærmere begrunnet, men omtales riktignok noe nærmere i avgjørelsen i relasjon til unndragelsesvilkåret. At det på grunn av As antatte sinnslidelse kunne være en nærliggende og alvorlig fare for Bs liv eller helse, er ikke begrunnet. 

Statsforvalteren kom i avgjørelsen til at også vilkåret om at A unndro seg legeundersøkelse var oppfylt. Dette ble begrunnet slik:

«Vi viser til opplysningene om at du har kuttet kontakt med familie gjennom de siste fem årene, og ikke har kontakt med helsetjenesten. Videre at det var innkommet opplysninger om at du er tildekkende og at det kan resultere i at [du] kan forlate hjemmet og også landet. Saken ble vurdert som akutt grunnet endring i din atferd, der du blant annet har overført en pengesum til pårørende og bedt om en nøkkel til noe som ikke har vært brukt på mange år. Det var frykt for at du kunne planlegge noe, som suicid. Vi vurderer på bakgrunn av dette det som sannsynliggjort at du ville unndratt [deg] undersøkelse dersom [du] ble informert om bydelsoverlegens avgjørelse.»

For sivilombudet er det ikke helt klart hva Statsforvalteren her drøfter, og hvilke momenter som underbygger hvilke vilkår.

Statsforvalteren har vist til manglende kontakt med familie og helsevesen, at A var «tildekkende», hadde overført en pengesum til pårørende og bedt om en nøkkel, uten at det er redegjort nærmere for omstendighetene. Hvorfor disse forholdene kunne tilsi at A kunne forlate hjemmet og landet, samt planlegge selvmord, er heller ikke nærmere begrunnet.

I svaret på undersøkelsene skrev Statsforvalteren at de i avgjørelsen hadde vurdert om det var sannsynlig at A ville ha unndratt seg en legeundersøkelse dersom den ble forsøkt gjennomført. De så imidlertid i ettertid at vilkåret om unndragelse er et absolutt vilkår, og innebærer at vedkommende faktisk må motsette seg undersøkelsen.

Svaret kan forstås som at Statsforvalterens mener at vilkåret om at A unndro seg legeundersøkelse likevel ikke var oppfylt. Uansett er det vanskelig å se at det forelå holdepunkter for at A motsatte seg legeundersøkelse i ord eller handling før bydelsoverlegen vedtok tvungen legeundersøkelse.

Sivilombudet mener at Statsforvalteren ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og begrunnet vurdering av vilkårene for tvungen legeundersøkelse i psykisk helsevernloven § 3-1, jf. forvaltningsloven §§ 34 og 25. Den mangelfulle begrunnelsen er en saksbehandlingsfeil, og etterlater etter ombudets syn tvil om lovens vilkår var oppfylt.

2.    Skulle Statsforvalteren ha behandlet klagernes «anmodning om tilsyn» etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 og § 7-4 a?

2.1 Rettslige utgangspunkter

Pasient, bruker, eller andre som har rett til det kan be statsforvalteren om en vurdering av om plikter i helselovgivningen er brutt til ulempe for seg, jf. pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) § 7-4 første ledd.

Regler om saksbehandling av tilsynsanmodninger er gitt i pbrl. § 7-4 a. Etter § 7-4 a første ledd og andre ledd første punktum, skal statsforvalteren vurdere synspunktene fremsatt i anmodningen om tilsyn og hvordan anmodningen skal følges opp. Dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet, jf. § 7-4 a andre ledd andre punktum. Pbrl. § 7-4 a femte ledd sier at statsforvalteren skal gi den som har fremsatt en tilsynsanmodning informasjon om hvordan tilsynsmyndigheten har fulgt opp henvendelsen. Reglene om klage i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 gjelder ikke ved statsforvalterens behandling av tilsynsanmodninger, se § 7-4 a sjette ledd.

2.2 Ombudets vurdering

Psykisk helsevernloven gir som nevnt over i avsnitt (20) rett til å klage til Statsforvalteren på et vedtak om tvungen legeundersøkelse. Statsforvalteren behandlet klagernes henvendelse som gjaldt vedtaket om tvungen legeundersøkelse av A som en klage etter psykisk helsevernloven. Det ga i utgangspunktet A de prosessuelle rettsikkerhetsgarantiene som ligger i psykisk helsevernloven og i forvaltningsloven. Ombudet har derfor ingen merknader til at Statsforvalteren behandlet henvendelsen som en klage på vedtaket om tvungen legeundersøkelse.

Statsforvalteren har under sakens behandling for ombudet derimot erkjent at den delen av henvendelsen som gjaldt legeundersøkelsen av B og oppslag i hennes journal ikke ble behandlet etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a, slik den skulle ha blitt. Det er ikke tvilsomt at B anmodet Statsforvalteren om tilsyn. Det er også klart at anmodningen ikke ble behandlet, og at B ikke fikk noen tilbakemelding. Det er derfor positivt at Statsforvalteren nå vil ta opp saken til tilsynsmessig vurdering.

Ombudet finner imidlertid grunn til å bemerke at det slik saken er opplyst fremstår uklart hvorvidt det også ble fattet et vedtak om tvungen legeundersøkelse av B. Bydelens svar på Bs innsynskrav tyder på at det ikke ble fattet et slikt vedtak, se over i avsnitt (3). Samtidig ble det gjort oppslag i Bs journal både dagen før undersøkelsen og samme dag, jf. avsnitt (6). I merknadene til Statsforvalterens svar på undersøkelsene fremla B legevaktslegens skriftlige uttalelse etter undersøkelsen av henne, hvor det var vist til «vedtak om tvungen legeundersøkelse ved paragraf 3-1 i pvhl av bydelsoverlege X».

Dersom det ble fattet et vedtak om tvungen legeundersøkelse av B, hadde også hun klagerett etter reglene i psykisk helsevernloven. Om det ikke ble fattet et slikt vedtak, og likevel gjennomført en legeundersøkelse som B motsatte seg, slik som for A, mistet hun de prosessuelle rettighetene som ligger i at det skal fattes et vedtak. Siden tvungen legeundersøkelse innebærer et alvorlig inngrep i den enkeltes autonomi, og klageretten er en sentral rettssikkerhetsgaranti, antar ombudet at dette blir belyst under Statsforvalterens behandling av tilsynsanmodningen.

Konklusjon

Sivilombudet mener at A skulle ha blitt gitt anledning til å uttale seg før bydelsoverlegen fattet vedtak om tvungen legeundersøkelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-9. Statsforvalteren har sagt seg enig i dette.

Etter ombudets syn har Statsforvalteren ikke foretatt en selvstendig og begrunnet vurdering av vilkårene for tvungen legeundersøkelse i psykisk helsevernloven § 3-1, jf. forvaltningsloven §§ 34 og 25. Den mangelfulle begrunnelsen etterlater tvil om lovens vilkår var oppfylt.

Ombudet ber derfor Statsforvalteren om å vurdere klagesaken på nytt, og om å bli holdt orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Sivilombudet er enig med Statsforvalteren i at tilsynsanmodningen som gjaldt B ikke ble behandlet etter reglene om tilsyn i pasient- og brukerrettighetsloven, slik den skulle. Siden Statsforvalteren har opplyst at saken nå tas opp til tilsynsmessig vurdering, lar ombudet denne delen av saken bero med ombudets merknader om dette.