Oppsummering

Saken gjelder klage over saksbehandlingen til Nasjonalt utvalg for uredelighet i Forskning (Granskningsutvalget). Klageren hadde meldt inn en kollega i samme forskningsprosjekt for vitenskapelig uredelighet. Underinstansen kom til at det forelå alvorlige brudd på forskningsetiske normer.
Den innmeldte forskeren påklaget avgjørelsen til Granskningsutvalget. Under saksforberedelsen for Granskningsutvalget fikk klageren, som hadde meldt inn saken, ikke anledning til kontradiksjon. Granskningsutvalgets praksis var at bare den innmeldte forskeren hadde partsrettigheter. Opplysninger fra den innmeldte forskeren ble lagt til grunn i uttalelsen, uten at klageren var kjent med disse eller hadde fått uttale seg. Utvalget konkluderte med at det ikke forelå alvorlige brudd på forskningsetiske normer i saken.

Klageren anmodet om omgjøring. Han viste blant annet til at Kunnskapsdepartementet i et brev til Granskningsutvalget i en annen sak ga uttrykk for at utvalget hadde feil forståelse av hvem som har partsrettigheter i sakene for utvalget. Klageren hevdet at uttalelsen bygde på feil opplysninger og at manglende kontradiksjon hadde påvirket utfallet. Granskningsutvalget omgjorde ikke uttalelsen.

Sivilombudet kom til at klageren skulle vært gitt partsrettigheter og fått anledning til kontradiksjon. Saken var ikke tilstrekkelig opplyst før utvalget avsa sin uttalelse. Beslutningen om å ikke omgjøre var mangelfullt begrunnet. Den inneholdt ingen nærmere vurdering av klagerens argumenter, og viste ikke at alle relevante sider ved saken nå var vurdert.

Sivilombudet ba Granskningsutvalget om å behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen av saken. Ombudet ba også om informasjon om hvilke retningslinjer for kontradiksjon Granskningsutvalget vil følge fremover.

Sakens bakgrunn

A (heretter «klageren»), forsker og overlege ved Oslo Universitetssykehus (OUS), sendte i oktober 2022 melding til Felles redelighetsutvalg. Meldingen gjaldt mulig brudd på forskningsetiske normer begått av hans kollega, professor B ved X (heretter «den innmeldte forskeren»).

Klageren og den innmeldte forskeren hadde samarbeidet i et forskningsprosjekt, der den innmeldte forskeren var prosjektleder. Klageren skrev blant annet at den innmeldte forskeren, uten å informere ham, hadde publisert to artikler basert på data som var fremskaffet av klageren og OUS som ledd i det felles prosjektet. Klageren fremsatte anførsler om plagiering, gjenbruk av data uten å involvere samarbeidspartnere, brudd på samarbeidsavtaler og manglende informasjon om planlagte publikasjoner.

Felles redelighetsutvalg (opprettet av UiO, OUS og Akershus universitetssykehus, heretter «redelighetsutvalget» eller «underinstansen») avga uttalelse 19. mai 2023. Redelighetsutvalget kom til at det ikke forelå forfalskning, fabrikkering eller plagiat, og at artiklene hadde tilstrekkelig nyhetsverdi hver for seg. Utvalget fant likevel at det forelå andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, jf. forskningsetikkloven § 8 andre ledd. Utvalget ga uttrykk for at partnerne i et prosjektsamarbeid har en betydelig gjensidig informasjonsplikt. Den innmeldte forskeren handlet i strid med forskningsetiske normer ved å ikke informere klageren om planlagt publisering av de to artiklene, og hadde derfor opptrådt vitenskapelig uredelig.

Den innmeldte forskeren klaget til Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (heretter Granskingsutvalget), som avga uttalelse i saken 20. mars 2024. I motsetning til underinstansen kom Granskningsutvalget til at det ikke forelå brudd på forskningsetiske normer som tilsa at den innmeldte forskeren hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. Granskningsutvalget la vekt på den innmeldte forskerens forklaring. Underinstansen hadde, ifølge utvalget, lagt til grunn uriktig informasjon om når klageren ble kjent med arbeidet med de omstridte artiklene. Dersom klageren ønsket å være medforfatter eller hadde innvendinger til det pågående publiseringsarbeidet, burde han ha gitt uttrykk for dette på et langt tidligere tidspunkt. Utvalget kritiserte også underinstansens saksbehandling og rettsanvendelse, på bakgrunn av anførsler fra den innmeldte forskeren.

Underinstansen hadde flere ganger under saksforberedelsen kontaktet sekretariatet til Granskningsutvalget og spurt om ikke klageren skulle få anledning til kontradiksjon. Granskningsutvalget behandlet likevel saken og avsa uttalelse 20. mars 2024, uten at klageren hadde fått tilsendt eller fått anledning til å kommentere klagen og andre nye opplysninger.

I brev 10. april 2024 til Granskningsutvalget skrev klageren at manglende kontradiksjon var en saksbehandlingsfeil og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst. Uttalelsen fikk konsekvenser for ham i form av tapt medforfatterskap og inneholdt uttalelser som rammet hans kredibilitet som forsker. Han skulle fått imøtegå uriktige opplysninger i klagen, som utvalget hadde lagt vekt på. Han ba utvalget behandle saken på nytt.

Også klagerens arbeidsgiver, OUS, henvendte seg til Granskningsutvalget ved brev 30. april 2024, og ga uttrykk for at uttalelsen bygde på uriktige opplysninger. 

Både klageren og den innmeldte forskerens syn på omgjøringsspørsmålet ble innhentet.

Granskningsutvalget traff 1. oktober 2024 avgjørelse om ikke å omgjøre uttalelsen.  Klagerens argumenter for hvorfor han skulle hatt partsrettigheter i saken er ikke kommentert. I stedet skriver Granskningsutvalget, uten nærmere begrunnelse:

«Ingen som varsler om mulig vitenskapelig uredelighet er part med tilhørende partsrettigheter i slike klagesaker etter forskningsetikkloven. Det er klagers integritet som forsker som er sakens gjenstand i slike saker.»

Til klagerens anførsler om at saken ikke var tilstrekkelig opplyst på grunn av mangel på kontradiksjon, skriver Granskningsutvalget at de anså saken som godt nok opplyst, men at de «har forståelse for at det i denne konkrete saken også kan argumenteres for at [klageren] burde ha blitt spurt om han hadde mer å tilføye i saken». Et eventuelt brudd på utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 måtte «anses reparert» ved at klageren nå hadde fått fremsette sitt syn. Granskningsutvalget foretok ingen nærmere vurdering av klagerens anførsler, som blant annet gjaldt konkrete feil i uttalelsen på grunn av mangel på kontradiksjon. Ifølge klageren var disse feilene årsaken til at Granskningsutvalget kom til et annet resultat enn underinstansen. Utvalget nøyde seg med å konstatere at det ikke var «gitt nye opplysninger som gir grunn til å endre på uttalelsen».

Deretter ble uttalelsen, som hadde vært avpublisert i påvente av Granskningsutvalgets behandling av omgjøringsbegjæringen, re-publisert i uendret form.

Underinstansen, Felles redelighetsutvalg, sendte 31. januar 2025 et brev til Granskningsutvalget og ga uttrykk for at klageren skulle vært gitt partsrettigheter. De viste til at Kunnskapsdepartementet i brev 21. januar 2025 i en annen sak skrev at forskningsetikkloven må forstås slik at både melder og innmeldte kan ha partsrettigheter etter forvaltningsloven. Redelighetsutvalget skrev videre at Granskningsutvalgets uttalelse har vesentlige saksbehandlingsfeil, og er ugyldig. Ifølge redelighetsutvalget er uttalelsen «i det store og hele […] en parafrase av klagers synspunkter». Uttalelsen er re-publisert uendret, til tross for at den har faktiske feil som er påpekt, og at sentrale problemstillinger ikke er drøftet. Redelighetsutvalget viste også til at Granskningsutvalget hadde kritisert underinstansens saksbehandling, bare basert på uriktige anførsler fra den innmeldte forskeren, uten egne undersøkelser.

Granskningsutvalget sendte underinstansen et kort svar. Utvalget kommenterte verken opplysningene om at Granskningsutvalgets praktisering av partsrettigheter, ifølge departementet, var feil, eller påstandene om feil i den aktuelle uttalelsen. Granskningsutvalget skrev bare at brevet fra underinstansen var blitt forelagt utvalget i et møte, og at «et samlet utvalg» viste til at den aktuelle saken var ferdigbehandlet.

Klageren anmodet deretter Kunnskapsdepartementet om å omgjøre uttalelsen fra Granskningsutvalget. Departementet avslo dette i brev 4. juli 2025. Departementet skrev at Granskningsutvalgets faglige uavhengighet innebar en begrensning i departementets omgjøringsadgang, men at departementet etter forvaltningsloven § 35 tredje ledd bokstav c likevel kan omgjøre utvalgets uttalelse hvis den må anses ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil. Departementet fant ikke grunn til å benytte seg av omgjøringsadgangen, og viste særlig til at Granskningsutvalget i ettertid hadde gitt klageren mulighet til å uttale seg om saken og konkludert med at det ikke var fremkommet opplysninger som ga grunn til å endre uttalelsen. Departementet nevnte ikke at Granskningsutvalget ikke hadde foretatt noen nærmere vurdering av anførslene fra klageren, og gjorde heller ikke selv noen nærmere vurdering.

Ved klage 30. september 2025 brakte klageren saken inn for Sivilombudet. Han anførte blant annet at Granskningsutvalgets uttalelse var ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, og at anførslene i omgjøringsbegjæringen ikke var vurdert.

2. Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere. I brev 19. desember 2025 herfra ble Granskningsutvalget bedt om å besvare spørsmål om forvaltningslovens anvendelse og hvem som har partsrettigheter i sakene som utvalget behandler.

I vårt undersøkelsesbrev til Granskningsutvalget viste vi til Kunnskapsdepartementets brev til Granskningsutvalget 21. januar 2025 i en annen sak, der departementet skrev at den som melder inn en sak om vitenskapelig uredelighet etter omstendighetene kan ha partsrettigheter for utvalget. I brevet var det fremhevet at det må gjøres en individuell vurdering av tilknytningen og hvor berørt den som melder er av saken. Vi ba om utvalgets syn på departementets rettslige forståelse.

Vi spurte også om Granskningsutvalget, i tiden etter klagerens sak, hadde endret praksis når det gjaldt partsrettigheter og kontradiksjon. Vi ba om å få oversendt dokumentene i eventuelle saker der andre enn den innmeldte forskeren var gitt partsrettigheter. Vi spurte om hvilket syn Granskningsutvalget nå hadde på om klageren skulle hatt partsrettigheter. Vi ba Granskningsutvalget vurdere om beslutningen 1. oktober 2024 om ikke å omgjøre uttalelsen i klagerens sak var tilstrekkelig begrunnet, i lys av anførslene fra klageren og fra klagerens arbeidsgiver, OUS.

Granskningsutvalgets nye leder svarte i brev 22. januar 2026. Han viste til at utvalget hadde fått ny sammensetning, og at han ikke hadde fått anledning til å drøfte saken med utvalget ennå. Med dette forbehold, ga han uttrykk for et annet syn på spørsmålet om partsrettigheter enn det Granskningsutvalget tidligere hadde praktisert. Etter hans syn skulle klageren i denne saken fått partsrettigheter og anledning til kontradiksjon før Granskningsutvalgets uttalelse. Under forutsetning av at klageren var part i saken, mente han at Granskningsutvalgets begrunnelse for ikke å omgjøre uttalelsen var utilstrekkelig. Ettersom klageren og OUS hadde konkrete faktiske anførsler, burde utvalget ha vurdert disse, og forklart hvorfor de ikke førte til noen endret bevisvurdering.

Klageren sendte inn merknader til brevet fra Granskningsutvalget. Han skrev at både uttalelsen og beslutningen om å ikke omgjøre bygde på vesentlige saksbehandlingsfeil, som hadde fått betydning for resultatet. Han ga uttrykk for at Granskningsutvalget burde oppheve både uttalelsen og beslutningen og behandle saken på nytt.

Granskningsutvalget ble forelagt klagerens synspunkter, men ønsket ikke å kommentere saken ytterligere.

Den innklagede forskeren ble som tredjepart varslet om Sivilombudets behandling av saken. Han sendte inn merknader der han ga uttrykk for at Sivilombudet burde avvise saken som for sent fremsatt. Han ga videre uttrykk for at det ikke forelå feil ved Granskningsutvalgets behandling av saken. Det var riktig at Granskningsutvalget ikke hadde gitt klageren partsstatus, ettersom hans tilknytning til saken ikke var sterk nok. Uansett kunne eventuelle feil ved saksbehandlingen ikke ha virket inn på resultatet, ettersom også andre momenter støttet opp om Granskningsutvalgets bevisvurdering. Det forelå heller ikke feil ved Granskningsutvalgets vurdering av omgjøringsbegjæringen i saken.

3. Sivilombudets syn på saken

Spørsmålet i saken er om det utgjorde saksbehandlingsfeil at klageren ikke fikk rettigheter som part under saksforberedelsen og behandlingen i Granskningsutvalget. Det er også spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst før utvalget avga sin uttalelse, og om beslutningen om ikke å omgjøre uttalelsen er tilstrekkelig begrunnet.

Sivilombudet har tatt klagen til behandling som rettidig fremsatt, jf. sivilombudsloven § 9. Klagen er fremsatt 30. september 2025, og Granskningsutvalgets uttalelse i saken ble avsagt 20. mars 2024, slik at klagefristen over uttalelsen i utgangspunktet er utløpt. Granskningsutvalgets beslutning om ikke å omgjøre den tidligere uttalelsen er datert 1. oktober 2024, og klagen er dermed i utgangspunktet sendt innen ett år fra omgjøringsbegjæringen ble truffet. Den innmeldte forskeren har argumentert for at avgjørelsen i realiteten må ha bli truffet tidligere, ettersom spørsmålet om omgjøring ble drøftet på et forutgående utvalgsmøte. For Sivilombudet er det naturlig å ta utgangspunkt i datoen som er påført beslutningen. Spørsmålet er uansett ikke avgjørende for at Sivilombudet tar saken til behandling. Også i ettertid har det vært betydelig korrespondanse mellom klageren, klagerens arbeidsgiver, underinstansen og Granskningsutvalget om saken. Det har videre vært korrespondanse mellom Granskningsutvalget og departementene om utvalgets praktisering av forvaltningslovens regler om partsrettigheter mer generelt, jf. brev fra Kunnskapsdepartementet til Granskningsutvalget 21. januar 2025 og fra Granskningsutvalget til Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet 2. juli 2025. Denne etterfølgende utviklingen har hatt betydning for klagerens avgjørelse om å bringe saken inn for Sivilombudet. Saken gjelder prinsipielle forvaltningsrettslige spørsmål, der det er av betydning å få Sivilombudets uttalelse.

Det er nær sammenheng mellom Granskningsutvalgets saksbehandling under saksforberedelsen forut for uttalelsen og den etterfølgende behandlingen av omgjøringsbegjæringen. Sivilombudet vil derfor vurdere saksbehandlingen på alle stadier av Granskningsutvalgets behandling av saken.

3.1 Rettslige utgangspunkter – partsrettigheter

Uttalelser der det konkluderes med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig kan påklages til Granskningsutvalget, jf. forskningsetikkloven § 7 andre ledd. Utvalget oppnevnes av Kunnskapsdepartementet. Forvaltningslovens regler gjelder i utgangspunktet for Granskningsutvalgets saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 1.

Granskningsutvalget treffer ikke enkeltvedtak, men avsier uttalelser. Likevel gjelder reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om begrunnelse mv., jf. forskningsetikkloven § 7, som lyder:

«Granskingsutvalget er klageinstans for uttalelser hvor det konkluderes med at en forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Utvalget kan også behandle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer på eget initiativ. Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for disse sakene. Granskingsutvalgets uttalelser er endelige og kan ikke påklages videre.»

Også reglene i forvaltningsloven kapittel VI (om klage og omgjøring) gjelder, «med de begrensninger som følger av denne loven», jf. forskningsetikkloven § 6 siste ledd siste punktum. Vanligvis har den som er part i en sak klagerett etter forvaltningsloven § 28. I forskningsetikkloven er imidlertid adgangen til å klage underinstansens uttalelse inn for Granskningsutvalget begrenset til den forskeren som har fått en uttalelse om vitenskapelig uredelighet mot seg, jf. forskningsetikkloven § 6. Spørsmålet er om denne avgrensningen av hvem som har klagerett også innebærer en begrensning i hvem som ellers har partsrettigheter, slik Granskningsutvalget inntil nylig har praktisert.

Flere bestemmelser i forvaltningsloven kapittel IV og V (om saksforberedelse, begrunnelse mv.) gir rettigheter til den som er part i saken. Etter forvaltningsloven § 16 skal en part som ikke allerede har uttalt seg i saken varsles før avgjørelse treffes og få anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist. Forvaltningsloven §§ 18 flg. har særlige regler om innsyn for den som er part i saken. Forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt har også regler om når partene skal få seg forelagt opplysninger i saken. Bestemmelsens andre og tredje ledd lyder:

«Dersom [forvaltningsorganet] under saksforberedelsen mottar opplysninger om en part eller den virksomhet han driver eller planlegger, og parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med disse opplysninger, skal de forelegges ham til uttalelse. Dette gjelder likevel ikke når […]

Partene bør også for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Ved avveiningen skal legges vekt på om rask avgjørelse er ønskelig og om hensynet til parten er tilstrekkelig varetatt på annen måte, for eksempel ved at han er gjort kjent med retten etter §§ 18 til 19 til å se sakens dokumenter.»

Forvaltningslovutvalget oppsummer betydningen av partsrettighetene slik, jf. NOU: 2019:5, punkt 13.6.2.3:

«Partsrettighetene gir i sum parten anledning til å delta i en kontradiktorisk saksbehandling med særskilte rettssikkerhetsgarantier.»

Forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e definerer en part som den som «en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Om hvem som saken «ellers direkte gjelder» heter det i NOU 2019: 5 (Forvaltningslovutvalget), punkt 13.6.2.1:

«Dette alternativet har særlig betydning for den som må tåle sidevirkninger av en avgjørelse. Alternativet innbyr til en konkret vurdering av arten av og intensiteten i tilknytningen mellom personen og saken. Hvor sterkt berørt man må være, eller hvor sterk tilknytning som kreves, kan ikke besvares uttømmende på generelt grunnlag, men vil også bero på forholdene i det enkelte tilfellet. Det kan ha avgjørende betydning hvilke holdepunkter som forarbeidene til en lov på det aktuelle området gir.»

Tilknytningen må altså vurderes konkret. Ved vurderingen av om en person er part i saken eller ikke, vil det blant annet ha betydning hvilke faktiske virkninger avgjørelsen i saken vil ha for vedkommende, jf. NOU:2019: 5, punkt 13.6.4.2.

3. 2 Partsforholdet i saken her

Som det fremgår av Granskningsutvalgets beslutning om å ikke omgjøre uttalelsen, har utvalgets praksis vært at «[i]ngen som varsler om mulig vitenskapelig uredelighet er part med tilhørende partsrettigheter i slike saker etter forskningsetikkloven». Granskningsutvalget (med en annen sammensetning enn nå) begrunnet praksisen i brev 13. desember 2024 til Kunnskapsdepartementet og 2. juli 2025 til Justisdepartementets lovavdeling. Det er vist til at Granskningsutvalgets rolle ikke er å løse konflikter mellom forskere, men å sikre samfunnets tillit til forskning ved å vurdere om en innmeldt forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. Det sentrale måtte være å ivareta rettssikkerheten til den som er anklaget for vitenskapelig uredelighet. Det ble også vist til begrensinger i Granskningsutvalgets organisering. Automatisk oversendelse av saksdokumenter og kontradiksjon med flere parter ville være ressurskrevende, slik at man av ressurshensyn bør «tenke snevert mht. hvem som skal anses som part i disse sakene». 

Etter Sivilombudets syn fremstår det klart at den generelle praksisen om at bare den innmeldte forskeren hadde partsrettigheter var feil. Reglene i forvaltningsloven kapittel IV og V om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om begrunnelse mv. gjelder for utvalgets saksbehandling, selv om Granskningsutvalget avsier uttalelser, og ikke enkeltvedtak. Det fremgår i Prop.158 L (2015–2016), punkt 13.4.3 at det var et bevisst valg fra departementets side å gi disse reglene, som blant annet gjelder krav til opplysning av saken og rett til kontradiksjon for partene, anvendelse.

Verken forskningsetikkloven eller forarbeidene gir klare holdepunkter for at lovgiver har ment å avgrense partsforholdet slik Granskningsutvalget tidligere har tatt til orde for. Derimot er betydningen at Granskningsutvalget foretar en grundig saksbehandling i samsvar med «saksbehandlingsregler i forvaltningsloven og alminnelige normer for god saksbehandlingsskikk» understreket flere steder i forarbeidene, blant annet i Prop.158 L (2015–2016), punkt 15.4 på s. 80, der departementet understreker betydningen av at «sentrale rettssikkerhetsprinsipper som kontradiksjon, utredning, begrunnelse med videre blir ivaretatt». Se også side 70 i samme proposisjon, der det heter:

«En sak om mulig brudd på anerkjente forskningsetiske normer kan ha alvorlige konsekvenser for forskeren, men også for andre involverte. Det er derfor viktig at disse sakene gis en forsvarlig saksbehandling.»

Både Kunnskapsdepartementet og den nye lederen for Granskningsutvalget har i ettertid gitt uttrykk for at utvalgets tidligere praksis når det gjaldt partsrettigheter var feil. I brevet 21. januar 2025 til Granskningsutvalget skriver departementet (om en annen sak):

«Hvis departementet hadde ment å snevre inn partbegrepet i uredelighetssaker, eller hadde ment å begrense også andre partsrettigheter enn klageretten, ville det måtte kommet tydelig til uttrykk i loven og forarbeidene. […]  Hvem som er å anse som part i klagesaker etter forskningsetikkloven, herunder om melder er å anse som part, kan etter dette ikke besvares uttømmende på generelt grunnlag. Som omtalt over, må det bero på en konkret vurdering. Den som melder en sak inn for et redelighetsutvalg regnes ikke automatisk som part. Men dersom uttalelsen har faktiske virkninger for melder, kan disse etter omstendighetene være av en slik art og styrke at melder må anses å være part i den konkrete saken. Det vil særlig kunne være aktuelt å vurdere for medforfattere, forskere som krever medforfatterskap og eventuelt forskere i samme forskningsgruppe.»

Det avgjørende kriteriet for om den som har meldt om vitenskapelig uredelighet har partsrettigheter ved Granskningsutvalgets behandling, er om saken «direkte gjelder» vedkommende, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Ved siden av rettskildene som er gjennomgått i punkt 3.1. ovenfor, nevner vi at Sivilombudet i tidligere uttalelser har tatt utgangspunkt i om den som krever partsrettigheter har en «klar og direkte interesse» i det spørsmålet saken gjelder, se Sivilombudets uttalelse SOM-2019-5140, med videre henvisninger. Som fremhevet i NOU 2019: 5 (Forvaltningslovutvalget), punkt 13.6.2.1 kan spørsmålet om hvor sterkt berørt man må være, eller hvor sterk tilknytning som kreves, ikke besvares uttømmende på generelt grunnlag.

Den nye lederen for Granskningsutvalget skriver i sitt svar 22. januar 2026 på Sivilombudets undersøkelse i saken her:

«Siden Granskingsutvalget ikke treffer avgjørelser, må svaret på partsspørsmålet i uredelighetssaker bero på en vurdering av hvem en sak «direkte gjelder». Utgangspunktet er at dette omfatter «den hvis rettsstilling kan bli fastlagt eller direkte endret», jf. Graver og Tøssebro s. 80. Samtidig åpnes det for at «sterke faktiske virkninger» av en avgjørelse kan gi partsstilling. Siden det er snakk om uttalelser og ikke vedtak, vil det være alternativet «sterke faktiske virkninger» som det er aktuelt å vurdere ut fra. Samtidig er det naturlig å se hen til at loven gir reglene om saksbehandling ved enkeltvedtak anvendelse i Granskingsutvalgets saker, slik at partsstilling bør innrømmes den som i saken har en slik stilling at hensynet til kontradiksjon tilsier det.»

Sivilombudet er enig i disse betraktningene.

Det må altså foretas en konkret vurdering av klagerens tilknytning til og interesse i saken, og sakens faktiske virkninger for ham. Klageren og den innmeldte forskeren var ansatt ved ulike institusjoner, men arbeidet sammen i et forskningsprosjekt. Den innmeldte forskeren var prosjektleder. Klageren hadde vært involvert i utformingen av søknad til forskningsrådet, planlegging og ledelse av eksperimenter, tolkning og analyse av resultater, og artikkelskriving. De hadde tidligere publisert sammen, som ledd i prosjektet. De to artiklene til den innmeldte forskeren m.fl. som saken her gjelder, er basert på data som var fremskaffet av klageren og OUS som ledd i det felles prosjektet. Klageren har anført at den innmeldte forskeren skulle ha informert om arbeidet med artiklene, og eventuelt gitt ham anledning til å bli medforfatter.

Det er noe uklart hvor sentral anførselen om at klageren skulle ha fått anledning til å bli medforfatter har vært i saken, men spørsmålet om medforfatterskap er vurdert både av underinstansen og Granskningsutvalget. Underinstansen ga i sin uttalelse uttrykk for at utvalget enstemmig var av den oppfatning at den innmeldte forskeren «må ha forstått, eventuelt burde ha forstått, at han brøt et tillitsforhold ved å unnlate å gi [klageren] mulighet til å være medforfatter». Granskningsutvalget var av en annen oppfatning.

I brev til Granskningsutvalget 3. mai 2024 (altså etter Granskningsutvalgets uttalelse) skrev klageren at den innmeldte forskerens handlinger hadde ført til at han hadde «tapt muligheten til deltakelse i forskningsaktiviteter og medforfatterskap» og at formuleringer i Granskningsutvalgets uttalelse «rammer meg personlig og min kredibilitet som forsker, både nå og i fremtiden».

Etter en samlet helhetsvurdering er Sivilombudet, under en viss tvil, kommet til at    klageren hadde slik tilknytning til og interesse i saken at han måtte anses som part. Ombudet vektlegger blant annet at klageren og den innmeldte forskeren hadde et tett samarbeid i et felles forskningsprosjekt, og at saken har karrieremessig betydning for begge parter.

Klageren skulle altså fått oversendt klagen og eventuelle andre opplysninger som var nye for klageinstansen, og fått anledning til å uttale seg om dem, jf. forvaltningsloven § 17.

Det er uheldig at dette ikke skjedde, også med tanke på at Granskningsutvalget fikk flere henvendelser fra underinstansen under saksforberedelsen med spørsmål om klagerens mulighet til kontradiksjon. I e-post 14. november 2023 fra sekretariatet, fikk underinstansen denne beskjeden om Granskningsutvalgets syn på spørsmålet:

«Utvalgets vurdering per nå er at «[klageren] er ikke part, selv om han nok er i gråsonen for at saken «ellers direkte gjelder ham», jf. partsdefinisjonen i fvl. § 2. Hvorvidt han skal få anledning til å uttale seg på nytt, må derfor avgjøres ut fra om saken er tilstrekkelig opplyst uten at han får anledning til å uttale seg, jf. fvl. § 17. Dersom det er tvil om faktum som er av betydning for å fastslå om klager har opptrådt uredelig, bør kanskje [klageren] få anledning til å uttale seg om dette faktumet. Hvorvidt det foreligger slik tvil, vet vi ikke per nå. Her vil jo utvalgets diskusjon og vurderinger være avgjørende.» Det kan derfor bli aktuelt og nødvendig å be om ytterligere kommentarer fra [klageren], på et senere tidspunkt.»

Det ble imidlertid ikke gjort. Granskningsutvalget avga sin uttalelse uten å kontakte klageren om saken. Klageren ble ikke forelagt dokumentene i saken, og fikk dermed ikke uttale seg om de nye anførslene fra den innmeldte forskeren. Klageren fikk heller ikke redegjøre for sitt syn på partsforholdet, noe som hadde vært naturlig, ut fra utvalgets foreløpige syn om at «han nok er i gråsonen». Formuleringene i e-posten ga også inntrykk av at Granskningsutvalget var oppmerksom på problemstillingen, og ville sørge for at sakens opplysning ble tilfredsstillende håndtert.

I e-posten gis det uttrykk for at Granskningsutvalgets «diskusjon og vurderinger [vil] være avgjørende» for om det foreligger «tvil om faktum» av betydning for sakens utfall. Sivilombudet vil bemerke at det ofte er vanskelig å vite om et spørsmål er tvilsomt eller ikke, uten at begge sider i en konflikt har fått uttalt seg. Formålet med kontradiksjon er å få saken belyst fra flere perspektiver. En plausibel fremstilling kan erfaringsmessig komme i et helt annet lys når en annen part har gitt sin versjon. Etter ombudets syn er det viktig at Granskningsutvalget er bevisst på dette, også i saker der utvalget etter en konkret vurdering har kommet til at forskeren som har meldt om vitenskapelig uredelighet ikke er part. Også i slike tilfeller kan kontradiksjon eller innhenting av opplysninger fra melder eller andre, være nødvendig for å opplyse saken tilstrekkelig, jf. utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17. I saken her var det etter Sivilombudets syn behov for å sørge for kontradiksjon om anførslene i klagen, også uavhengig av spørsmålet om klagerens partsrettigheter.

3.3 Ble sakens faktiske forhold godt nok opplyst under saksforberedelsen for Granskningsutvalget?

Redelighetsutvalget hadde kommet til at det forelå vitenskapelig uredelighet som følge av «andre alvorlige brudd på forskningsetiske normer», jf. forskningsetikkloven § 8 andre ledd. Underinstansen la til grunn at den innmeldte forskeren brøt et tillitsforhold ved å unnlate å gi klageren mulighet til å være medforfatter. Den sentrale problemstillingen for underinstansen var om den innmeldte forskeren hadde gitt klageren slik informasjon om arbeidet og den planlagte publiseringen som han var forpliktet til.

I klagen til Granskningsutvalget anførte den innmeldte forskeren at underinstansens uttalelse på flere punkter bygget på feil faktum som måtte ha påvirket utfallet. Det gjaldt blant annet hvilken kjennskap klageren hadde til arbeidet som senere ledet til publisering, og fra hvilket tidspunkt. I Granskningsutvalgets uttalelse er den innmeldte forskerens anførsler gjengitt over tre sider. Ettersom klageren ikke fikk uttale seg, er det ingen gjengivelse av hans anførsler i lys av klagen. Granskningsutvalget la den innmeldte forskerens anførsler til grunn på flere punkter, blant annet at underinstansen «uriktig» la til grunn at klageren først ble kjent med arbeidet med de omstridte artiklene i august 2022. Ifølge utvalget måtte den innmeldte forskeren høres med at klageren «var informert om det pågående arbeidet, og at [klageren], dersom han ønsket å være medforfatter eller hadde innvendinger mot den pågående prosessen, gav uttrykk for dette på en tydelig måte på et langt tidligere tidspunkt enn han gjorde.» På denne bakgrunn fant Granskningsutvalget at det ikke forelå brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Granskningsutvalgets uttalelse gir inntrykk av at spørsmålet om, og fra hvilket tidspunkt, klageren var kjent med arbeidet med de omstridte artiklene, kan ha hatt betydning for at utvalget kom til et annet resultat enn underinstansen.

Den innklagede forskeren har i merknader til Sivilombudet 7. mai 2026, gitt uttrykk for at flere bevis i saken støtter opp om at det uansett var riktig at klageren ble kjent med arbeidet med de omstridte artiklene alt i mars 2022. Sivilombudet tar ikke stilling til Granskningsutvalgets bevisvurdering, men nøyer seg med å konstatere at det var brudd på utredningsplikten og klagerens rett til kontradiksjon at spørsmålet ikke ble bedre opplyst.

Granskningsutvalget kom også til at underinstansen hadde lagt til grunn uriktig beviskrav og skyldkrav, og hadde gjort saksbehandlingsfeil. Granskningsutvalget sluttet seg blant annet til den innmeldte forskerens anførsler om at han ikke fikk innsyn i relevante saksdokumenter før Redelighetsutvalgets avgjørelse. Utvalget la også til grunn at underinstansen skulle ha informert tydeligere om at vurderingstemaet i saken ble endret fra anklager om plagiat mv. til manglende kommunikasjon om arbeid med publisering mv.

Klageren, klagerens arbeidsgiver, OUS og underinstansen har alle senere bestridt at underinstansen har begått slike saksbehandlings- og rettsanvendelsesfeil.

Sivilombudet bemerker at informasjonen i saksdokumentene vi har fått oversendt tilsier at Granskningsutvalget ikke uten videre burde lagt til grunn den innmeldte forskerens anførsler om saksbehandlingsfeil og mangelfullt dokumentinnsyn hos underinstansen. I den opprinnelige meldingen om mulig vitenskapelig uredelighet står det at den også gjaldt manglende informasjon om og involvering i arbeid med publisering. Selv om det i meldingen var anførsler om bl.a. plagiat som det senere viste seg å ikke være grunnlag for, pekte klageren også på at den innmeldte forskeren hadde publisert analyser av store mengder data generert ved OUS, uten at klageren «hverken har blitt informert eller involvert». Begge parter fikk i e-poster 7. februar 2023 fra Redelighetsutvalget oversendt kopi av den sakkyndige rapporten, som blant annet konkluderte med at det ikke var grunnlag for anklager om plagiat. I en annen e-post fra Redelighetsutvalget samme dato, fikk den innmeldte forskeren oversendt kopi av referat fra samtale mellom Redelighetsutvalget og klageren 14. desember 2022 der det heter:

«For [klageren] er det sentrale i saken at han og andre forskere ved […]  ved Oslo universitetssykehus HF (OUS) er ekskludert fra medforfatterskap, og heller ikke har blitt informert om, publikasjoner som er basert på forskningsresultater i samarbeidsprosjektet […]»

Den innmeldte forskeren hadde deretter møte med Redelighetsutvalget 14. februar 2023, hvor både den sakkyndige rapporten og spørsmålet om kommunikasjonen mellom samarbeidspartnerne i prosjektet var tema. Samlet gir saksdokumentene inntrykk av at den innmeldte forskeren, i god tid før Redelighetsutvalgets uttalelse 19. mai 2023, var informert om endringene i hva som var vurderingstemaet i saken mot ham.

Granskningsutvalget skrev i sin uttalelse at saksbehandlingsfeilene i underinstansen ikke var av avgjørende betydning for utfallet av Granskningsutvalgets behandling av saken. Etter Sivilombudets syn kan det likevel ikke utelukkes at Granskningsutvalgets oppfatning om at underinstansen hadde begått alvorlige saksbehandlingsfeil til skade for den innmeldte forskeren, har spilt en viss rolle når utvalget kom til motsatt resultat av underinstansen. Det svekker derfor tilliten til uttalelsen at opplysningene om saksbehandlingsfeil ble lagt til grunn, uten kontradiksjon og uten nærmere undersøkelse.

I utgangspunktet kan klageinstansen kritisere underinstansens saksbehandling, uten å konferere med underinstansen. Det kan imidlertid følge av utredningsplikten, jf. forvaltningsloven § 17, at klageinstansen bør kontrollere at de faktiske opplysningene som kritikken bygger på er riktige. I noen tilfeller kan det da være nødvendig å kontakte underinstansen. I saken her burde utvalget ha undersøkt om de faktiske opplysningene om mangelfull kontradiksjon og dokumentinnsyn i underinstansen var riktige, før utvalget la opplysningene til grunn.

3.4 Granskningsutvalgets saksbehandling ved beslutningen om å ikke omgjøre

Både klageren og den innmeldte forskeren, ved sin advokat, fikk anledning til kontradiksjon før Granskningsutvalget traff beslutning 1. oktober 2024 om ikke å omgjøre uttalelsen. Begge parter, og OUS, sendte inn omfattende merknader. 

Granskningsutvalgets konkrete vurdering av anførslene begrenser seg til én setning i beslutningen om at: «Utvalget finner ikke at det er gitt nye opplysninger som gir grunn til å endre på uttalelsen.»

Spørsmålet er om Granskningsutvalgets beslutning om ikke å omgjøre uttalelsen er tilstrekkelig begrunnet. Beslutningen er ikke et enkeltvedtak. Forvaltningsloven § 24 og § 25 om krav til begrunnelse kommer derfor ikke til anvendelse. En plikt til å begrunne beslutningen kan likevel følge av det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling. Om krav til begrunnelse ved avslag på omgjøring, se Sivilombudets uttalelse i SOM-2019-12:

«Det grunnleggende kravet til forsvarlig saksbehandling må imidlertid ivaretas. Hvis begjæringen inneholder nye momenter, bør det fremgå av begrunnelsen at momentene har vært vurdert. Begrunnelsen bør videre gi parten mulighet til å forstå hvorfor begjæringen ikke førte frem. En begrunnelse med et slikt – om enn kortfattet – innhold, vil nok gjøre det lettere for parten å slå seg til ro med avslaget. I tillegg vil det bidra til å sikre en forsvarlig behandling og ivareta tilliten til forvaltningen.»

Omfanget av begrunnelsesplikten i omgjøringssaker må altså fastsettes konkret, og avhenger blant annet omgjøringsbegjæringens innhold, se også Sivilombudets uttalelse i SOM-2024-6240. Hvis omgjøringsbegjæringen inneholder nye momenter eller opplysninger av betydning for saken, bør det i det minste fremgå av begrunnelsen at momentene er vurdert.

I saken her var omgjøringsbegjæringen begrunnet i at klageren – på grunn av klare saksbehandlingsfeil fra Granskningsutvalgets side – ikke hadde fått satt seg inn i klagen eller gitt sin versjon av saken før Granskningsutvalgets uttalelse. Behandlingen av omgjøringsbegjæringen var altså første gang klageren fikk anledning til å fremme sitt syn på det som var anført i klagen til Granskningsutvalget. Denne situasjonen tilsa at Granskningsutvalget burde foreta en nokså grundig vurdering av klagerens anførsler. Klageren hadde, blant annet i brev 10. april og 3. mai 2024, redegjort for hva han mente var feil i den innmeldte forskerens klage og i Granskningsutvalgets uttalelse.

I beslutningen om ikke å omgjøre, har Granskningsutvalget verken gjengitt anførslene fra klageren, eller gjort noen nærmere vurdering av dem. Brevet fra klageren 3. mai 2024 er ikke en gang nevnt. Granskningsutvalget kommenterer heller ikke den innmeldte forskerens syn på omgjøringsspørsmålet eller merknadene fra OUS.

Etter Sivilombudets syn må det anses klart at begrunnelsen i beslutningen, ut fra situasjonen og anførslene som klageren hadde fremsatt, ikke var tilstrekkelig. Begrunnelsen er ikke egnet til å reparere manglende kontradiksjon forut for uttalelsen, eller gi noen betryggelse for at alle relevante sider ved saken nå er vurdert. Den gir heller ingen forklaring på hvorfor Granskningsutvalget ikke har funnet det nødvendig for saken å gjøre noen nærmere vurdering av anførslene fra klageren. Granskningsutvalget har dermed ikke foretatt en forsvarlig behandling av omgjøringsbegjæringen fra klageren.

4. Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at Granskningsutvalget har brutt utrednings- og foreleggelsesplikten i forvaltningsloven § 17, og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst. Sivilombudet har ikke grunnlag for å si at Granskningsutvalget ville ha kommet til et annet resultat dersom utredningsplikten og klagerens rett til kontradiksjon hadde vært ivaretatt, men det kan vanskelig ses bort fra muligheten. Blant annet gir uttalelsen inntrykk av at spørsmålet om, og fra hvilket tidspunkt, klageren var kjent med arbeidet med de omstridte artiklene kan ha hatt betydning for resultatet.

Beslutningen om ikke å omgjøre uttalelsen er ikke tilstrekkelig begrunnet, og ikke egnet til å reparere feilene som Granskningsutvalget har gjort under behandlingen av saken.

Sivilombudet ber Granskningsutvalget om å behandle klagerens omgjøringsbegjæring på nytt, jf. sivilombudsloven § 12, i tråd med det som fremgår ovenfor. Ombudet ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

I den forbindelse nevner Sivilombudet at det flere ganger, både i brev fra klageren 3. mai 2024 og fra Redelighetsutvalget 31. januar 2025, er fremmet krav om at saken behandles på nytt av setteutvalg. Sivilombudet oppfatter dette som en anførsel om inhabilitet hos Granskningsutvalget som avsa uttalelsen og beslutningen 1. oktober 2024 om å ikke omgjøre den. I beslutningen er anførselen om inhabilitet ikke nevnt eller vurdert.

Sivilombudet forstår det slik at Granskningsutvalget nå har en annen sammensetning enn da beslutningen ble truffet. Hvis noen av medlemmene i nåværende utvalg har deltatt i den tidligere behandlingen av saken, ber Sivilombudet om at Granskningsutvalget vurderer habiliteten. Selv om tidligere befatning med en sak som hovedregel ikke fører til inhabilitet etter forvaltningsloven, bør det vurderes om måten omgjøringsbegjæringer mv. har vært håndtert i denne saken, påvirker tillitsforholdet på en slik måte at det foreligger «særegne forhold» etter forvaltningsloven § 6 andre ledd.

Sivilombudet ber også om å få opplyst hvordan utvalget vil håndtere spørsmål om partsrettigheter og kontradiksjon fremover. I vårt undersøkelsesbrev ba vi om eksempler på saker der andre enn den som er innklaget har vært gitt partsrettigheter. Granskningsutvalget viste til sak 2024/131 og 2024/132, der partsrettigheter først ble gitt etter klage til Kunnskapsdepartementet. Departementet fastslo i to vedtak 25. juni 2025 at de to forskerne, som mente seg rammet av brudd på forskningsetiske regler, skulle anses som part i sakene og hadde rett til partsinnsyn. Sivilombudet har dermed så langt ikke sett eksempler på saker der utvalget har gitt partsrettigheter til andre enn den innklagede forskeren, uten at spørsmålet har vært behandlet i departementet som klageinstans.

Sivilombudet ber om at Granskningsutvalget innen1. juli 2026sender informasjon om hvilke retningslinjer eller hvilken praksis som vil bli fulgt fremover når det gjelder kontradiksjon og partsrettigheter under saksforberedelsen for utvalget. Vi ber også om informasjon om retningslinjer eller fremtidig praksis for kontradiksjon og opplysning av sakene, både når det gjelder saker der melder vurderes å ha partsrettigheter og når det gjelder andre saker.