Oppsummering

En person med yrkeskvalifikasjoner fra Spania (klageren) søkte om godkjenning til å ta i bruk juristtittelen i Norge. På grunn av vesentlige forskjeller mellom klagerens spanske utdanning og norsk mastergrad i rettsvitenskap, fattet Advokattilsynet vedtak om at klageren måtte avlegge egnethetsprøven før hun kunne få slik godkjenning. Vedtaket ble opprettholdt av Advokatnemnda etter klagebehandling.

Sivilombudet fant at Advokatnemndas vedtak ikke var tilstrekkelig begrunnet. Det kom ikke frem av vedtaket om nemnda hadde vurdert om søkerens yrkeserfaring delvis utlignet utdanningsforskjellene, og – i den forbindelse – om det var grunnlag for å redusere omfanget av egnethetsprøven. Sivilombudet fant videre at Advokatnemnda skulle ha gitt nærmere veiledning om hvordan yrkeserfaringen må beskrives for å dokumentere kunnskapsnivået.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) har juridisk utdanning fra Spania. Hun søkte 19. mars 2025 Advokattilsynet om godkjenning til å ta i bruk tittelen jurist i Norge. Vedlagt søknaden var blant annet attester som dokumenterte rundt fem års yrkeserfaring fra ulike stillinger i Norge med juridisk relevant innhold.

Advokattilsynet fant at klageren har yrkeskvalifikasjoner fra Spania. Som følge av vesentlige forskjeller mellom hennes spanske utdanning og norsk mastergrad i rettsvitenskap, ble det imidlertid fattet vedtak om at klageren måtte avlegge egnethetsprøven for å få godkjenning til å bruke juristtittelen i Norge. Ved Advokattilsynets vedtak 11. juli 2025 fikk klageren rett til å fremstille seg til avleggelse av egnethetsprøven. 

Klageren påklaget vedtaket til Advokatnemnda. I klagen hevdet hun at hennes yrkeserfaring, samt enkelte av hennes eksamener og kurs, gir grunnlag for godkjenning uten avleggelse av egnethetsprøven.

Klagen ble endelig avslått ved Advokatnemndas vedtak 3. desember 2025. Advokatnemnda viste til at det som hovedregel kreves at en søker med utenlandsk utdanning avlegger egnethetsprøven. Etter en helhetsvurdering fant Advokatnemnda at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i klagerens sak. Det ble vist til at egnethetsprøven vurderes som et relativt lite inngripende og forholdsmessig tiltak.

Med hensyn til klagerens arbeidserfaring ble det konkret bemerket at hennes attester ikke dokumenterte at hennes kunnskaper i norsk rett og EØS-rett har nødvendig omfang, bredde eller dybde til å utligne forskjellene mellom den spanske og den norske utdanningen. Det ble vist til at klagerens kunnskapsnivå innenfor de forskjellige rettsområdene ikke kom tilstrekkelig frem av attestene.

I klagen til Sivilombudet 9. januar 2026 gjorde klageren i hovedsak gjeldende at Advokatnemndas vedtak er ugyldig. 

Rettslig rammeverk – godkjenning til å ta i bruk juristtittelen i Norge

Overordnet

Tittelen jurist er i Norge beskyttet etter advokatloven § 67. I bestemmelsen er det fastsatt at juristtittelen bare brukes av den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, jf. første ledd.

Personer med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits kan søke Advokattilsynet om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven, jf. advokatloven § 67 andre ledd. Etter godkjenning fra Advokattilsynet kan søkeren benytte tittelen jurist i Norge.

Med grunnlag i advokatloven § 67 siste ledd er det i advokatforskriften § 61 gitt nærmere regler om adgangen til å bruke tittelen jurist på grunnlag av juridisk utdanning fra en annen stat.

Det følger av dette at adgangen til å ta i bruk juristtittelen i Norge på grunnlag av yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits, er regulert av bestemmelser i både yrkeskvalifikasjonsloven og -forskriften og advokatforskriften. Disse bestemmelsene gjennomfører Norges forpliktelser etter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektivet).

Utgangspunkter etter yrkeskvalifikasjonsregelverket

Yrkeskvalifikasjonsloven gir – i tråd med yrkeskvalifikasjonsdirektivet – anvisning på et tosporet system for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner ved etablering: En generell ordning og en ordning med automatisk godkjenning.

Godkjenning til å ta i bruk tittelen jurist er omfattet av den generelle ordningen. Denne ordningen er regulert i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 og yrkeskvalifikasjonsforskriften kapittel 3.

Etter yrkeskvalifikasjonsloven § 8 har en søker som har rett til å utøve yrket i en annen EØS-stat eller Sveits, rett til å utøve et lovregulert yrke i Norge på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.

Yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-4 anviser imidlertid at den ansvarlige myndigheten – i nærmere angitte tilfeller – kan pålegge yrkesutøveren å gjennomføre utligningstiltak før det gis godkjenning. Dette kan være å fullføre en prøveperiode i inntil tre år eller å bestå en egnethetsprøve. Ifølge første ledd bokstav a kan slike utligningstiltak pålegges der:

«… innholdet i yrkesutøverens utdanning er vesentlig forskjellig fra innholdet i den norske utdanningen»

I utgangspunktet skal yrkesutøveren ha valgfrihet mellom de nevnte formene for utlikningstiltak, jf. yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-5. Unntak fra valgfriheten er imidlertid listet opp i bokstav a til e i bestemmelsen. Ifølge bokstav a kan det gjøres unntak fra valgfriheten der:

 «… utøvelsen av yrket krever særlig kjennskap til nasjonal rett, og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og veiledning om nasjonal rett»

I disse tilfellene kan den ansvarlige myndigheten for eksempel stille absolutt krav om å avlegge en egnethetsprøve.

Før det treffes vedtak om utlikningstiltak, må den ansvarlige myndighet vurdere om den kunnskap som yrkesutøveren har ervervet ved sin yrkeserfaring eller livslange læring, helt eller delvis utligner den vesentlige forskjellen mellom den utenlandske og norske utdanningen. Dette følger av yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6. I den korresponderende bestemmelsen i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 5 er dette kravet satt i sammenheng med forholdsmessighetsprinsippet.

Adgangen til å stille krav om egnethetsprøve etter advokatregelverket

I advokatforskriften § 61 fjerde ledd er Advokattilsynet gitt hjemmel til å stille krav om at en søker med utenlandske yrkeskvalifikasjoner må bestå en egnethetsprøve før vedkommende gis godkjenning til å ta i bruk juristtittelen i Norge. Hjemmelen er forankret i yrkeskvalifikasjonsforskriften §§ 3-4 første ledd bokstav a og 3-5 første ledd bokstav a, jf. over.

Før det fattes vedtak om egnethetsprøve, må imidlertid Advokattilsynet vurdere om den kunnskap som yrkesutøveren har ervervet ved sin yrkeserfaring, helt eller delvis utligner den vesentlige forskjellen i utdanningsinnhold, jf. yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6.

Det er ikke uttrykkelig fastsatt hvilken betydning det skal ha at en søker ved sin yrkeserfaring delvis utligner utdanningsforskjellene. I lys av yrkeskvalifikasjonsdirektivets føring om at utlikningstiltak skal være forholdsmessige, jf. artikkel 14 nr. 5 og fortalepunkt 15, er det naturlig å legge til grunn at omfanget av utlikningstiltak må tilpasses i slike tilfeller. Det fremgår også av høringsnotatet til advokatforskriften at Advokattilsynet – i hvert enkelt tilfelle – må vurdere hva omfanget av en eventuell egnethetsprøve skal være, se Forslag til endringer i advokatloven mv. (overgangsregler mv.) og ny advokatforskrift (Justis- og beredskapsdepartementet, 29. september 2023) s. 48.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Advokatnemnda. Det skyldtes i hovedsak at Advokatnemndas vedtak etterlot tvil om det hadde blitt vurdert om klagerens yrkeserfaring delvis veier opp for utdanningsforskjellene, og – i forlengelsen av dette – om hadde blitt vurdert hva omfanget av egnethetsprøven skulle være.

I brev 20. februar 2026 herfra ble Advokatnemnda bedt om å besvare følgende spørsmål: 

1. I tilfeller hvor en person en person med yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat eller Sveits søker om godkjenning til å ta i bruk juristtittelen i Norge: Krever yrkeskvalifikasjonsregelverket at Advokattilsynet/Advokatnemnda vurderer om søkerens yrkeserfaring delvis veier opp for eventuelle forskjeller i utdanning?

Dersom svaret på spørsmål 1 er ja:

2. Skal en søker med yrkeserfaring som delvis veier opp for utdanningsforskjeller henvises til å avlegge en egnethetsprøve som er tilpasset i omfang?

3. Hva skal til for å dokumentere at yrkeserfaring delvis veier opp for utdanningsforskjeller? Hvilken veiledning gir Advokattilsynet/Advokatnemnda i den forbindelse?

4. Har klagerens søknad blitt behandlet i tråd med kravene som følger av yrkeskvalifikasjonsregelverket og forvaltningslovens krav til veiledning og begrunnelse?

Advokatnemnda besvarte ombudets spørsmål i brev datert 10. april 2026.

I en innledende bemerkning forklarte Advokatnemnda at klagesaker om godkjenning til å benytte juristtittelen på grunnlag av utenlandsk utdanning er en ny sakstype for nemnda. Klagerens sak er den første nemnda har behandlet. Det ble videre vist til at egnethetsprøven, per i dag, tilbys som en standardisert prøve ved Universitetet i Oslo.

På spørsmål 1 og 2 svarte Advokatnemnda at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering for hver enkelt søker – både med hensyn til om det skal ilegges egnethetsprøve og med hensyn til hvilket omfang prøven eventuelt skal ha. Det ble fremholdt at disse vurderingene hører under Advokatnemndas frie skjønn innenfor rammene av yrkeskvalifikasjonsregelverket og advokatregelverket. 

Om egnethetsprøven bemerket Advokatnemnda at hensynet til den alminnelige rettsbruker tilsier at det gjennom formelle kompetansekrav og kvalifikasjonsordninger stilles klare minimumskrav til omfanget, bredden og dybden av advokatens eller juristens juridiske kompetanse. Det ble vist til at formålet med egnethetsprøven er å kartlegge hvilke deler av kvalifikasjonsgapet som anses utlignet og hvilke som gjenstår.

Advokatnemnda fremholdt at den standardiserte egnethetsprøven gir et godt grunnlag for å vurdere søkerens kunnskapsgrunnlag. Det ble uttrykt at prøven er relativt beskjeden i omfang. Den består av en skriftlig skoleeksamen på 8 timer og en muntlig prøve på ca. 45 minutter. Det ble uttrykt at prøven ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor søkeren.

Advokatnemnda viste videre til at et betydelig antall differensierte egnethetsprøver vil kunne åpne for ulik praksis i de enkelte sakene, noe som taler for at det skal en del til før man reduserer omfanget av egnethetsprøven i det enkelte tilfellet. 

På spørsmål 3 svarte Advokatnemnda at dokumentasjonskravet retter seg mot konkret informasjon om hvilke rettsområder søkeren har arbeidet med, hvilke sakstyper og arbeidsoppgaver hun konkret har hatt, omfanget av arbeidet og graden av selvstendig rettsanvendelse og vedtaksfatting. Attester, detaljerte arbeidsbeskrivelser og eventuelle kursbevis er typiske eksempler på relevant dokumentasjon.

Advokatnemnda fremholdt at det – etter den alminnelige forvaltningsretten – er parten som først og fremst må legge frem relevante opplysninger. Det ble uttrykt at Advokatnemnda gjennom konkret og generell veiledning skal tydeliggjøre hvilke opplysninger som er særlig relevante i den konkrete klagesaken. Nemnda uttrykte imidlertid også at det er naturlig at Advokattilsynet i noe større grad utøver den generelle veiledningen på søknadstidspunktet samt at veiledningen må tilpasses den aktuelle søkerens forhåndskunnskaper og ressurser. Som ledd i veiledningsplikten hadde imidlertid nemnda etterspurt utfyllende attester.

På spørsmål 4 svarte Advokatnemnda at det i vedtaket var blitt vurdert at klagerens dokumenterte arbeidserfaring ikke utlignet – hverken helt eller delvis – de identifiserte utdanningsforskjellene. Advokatnemnda fremholdt at det var blitt vurdert at det ikke var grunnlag for å redusere omfanget av egnethetsprøven. 

Sivilombudets syn på saken

Saken reiser to hovedspørsmål. Det første er om Advokatnemndas vedtak om at klageren må avlegge den standardiserte egnethetsprøven for å få godkjenning til å ta i bruk tittelen jurist, er tilstrekkelig begrunnet. Det andre er om Advokatnemnda har overholdt plikten til å veilede klageren om hva som skal til for å dokumentere kunnskapsnivået i hennes yrkeserfaring.

Om Advokatnemndas vedtak er tilstrekkelig begrunnet

Det følger av advokatforskriften § 61 siste ledd at Advokattilsynet kan stille krav om bestått egnethetsprøve før en søker med utenlandsk utdanning gis godkjenning til å bruke tittelen jurist i Norge. Yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6 krever imidlertid at det vurderes om en søkers yrkeserfaring helt eller delvis utligner utdanningsforskjellene før det fattes vedtak om egnethetsprøve.

Spørsmålet er om Advokatnemndas vedtak er tilstrekkelig begrunnet når vedtaket ikke inneholder noen særskilt vurdering av om klagerens yrkeserfaring delvis utligner forskjellene mellom hennes spanske utdanning og norsk master i rettsvitenskap. 

Forvaltningslovens bestemmelser om begrunnelsesplikt gjelder for vedtakene til Advokattilsynet og Advokatnemnda, jf. Prop. 214 L (2020-2021) punkt 21.4.3.7.

Det følger av forvaltningsloven § 24 at enkeltvedtak skal grunngis. Forvaltningsloven
§ 25 inneholder krav til begrunnelsen. I første ledd står det:

«I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på.»

Begrunnelsesplikten har flere formål. Blant annet skal begrunnelsen sette parten i stand til å forstå hva vedtaket bygger på. Parten må kunne vurdere om avgjørelsen skal godtas eller om det er grunn til å be om omgjøring, klage til overordnet organ, eller bringe vedtaket inn for domstolene – se ombudets veileder «Begrunnelser» og SOM-2024-289.

For vedtak om utligningstiltak etter yrkeskvalifikasjonsregelverket gjelder ytterligere krav til begrunnelsen. Etter yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6 skal yrkesutøveren blant annet informeres om hvorfor utdanningsforskjellene ikke har blitt avhjulpet av den kunnskapen yrkesutøveren har ervervet gjennom sin yrkeserfaring, jf. andre ledd bokstav b.  

Etter ombudets syn må yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6 andre ledd bokstav b forstås slikt at godkjenningsmyndigheten må begrunne også hvorfor utdanningsforskjellene ikke er delvis avhjulpet av søkerens yrkeserfaring. Dette må også anses for å følge av den alminnelige begrunnelsesplikten etter forvaltningsloven § 25. Ombudet viser til at utlikningstiltak skal tilpasses i omfang der utdanningsforskjellene er delvis avhjulpet gjennom yrkeserfaring, se avsnitt 20 over. For at en søker skal kunne vurdere om det er grunn til å kreve tilpasset egnethetsprøve, må søkeren få beskjed om hvordan yrkeserfaringen er bedømt med hensyn til delvis utligning.

For dette formål må søkeren – etter ombudets oppfatning – få beskjed både om hvilken kvalitet yrkeserfaringen må ha for å kunne utligne utdanningsforskjellen og om hva som mangler i søkerens yrkeserfaring for å oppnå denne kvaliteten. Ombudet viser til at EFTA-domstolen, i tilknytning til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter EØS-avtalen artikkel 28 og 31, har uttalt at søkeren må få beskjed om hva slags utdanning han eller hun mangler dersom utdanningen, yrkeserfaringen mv. ikke utlikner utdanningsforskjellen helt eller delvis, jf. E-3/20 avsnitt 69. Dette fordrer etter ombudets syn at det forklares hva som mangler i den yrkeserfaringen som er dokumentert. Etter ombudets syn kan det ikke stilles lempeligere krav til begrunnelsen for saker som også er omfattet av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, enn det EFTA-domstolen har oppstilt i tilknytning til EØS-avtalen artikkel 28 og 31.

Sivilombudet viser også til ombudets uttalelse SOM-2025-3261. Saken gjaldt autorisasjon som psykolog på grunnlag av yrkeskvalifikasjoner fra Danmark. I uttalelsen det ble vist til at klageinstansens vedtak ikke viste hvilken uttelling søkeren hadde fått for sin yrkeserfaring.

Advokatnemndas vedtak i denne saken inneholder ingen særskilt vurdering av om klagerens yrkeserfaring delvis utligner forskjellene mellom hennes spanske utdanning og norsk mastergrad i rettsvitenskap. I stedet er det generelt uttrykt at klagerens attester ikke anses som tilstrekkelig dokumentasjon på at hennes kunnskaper innenfor norsk rett og EØS-rett har tilstrekkelig omfang, bredde eller dybde. Begrunnelsen er at klagerens kunnskapsnivå innenfor de ulike rettsområdene ikke kommer tilstrekkelig frem. Det er vist til at attestene ikke viste tidsbruk innenfor de ulike områdene og hvordan oppgavefordelingen har vært. Det er også vist til at flere av oppgavene ligger i grenseland, eller er utenfor, hva som er rent juridiske oppgaver.  

Etter ombudets syn er det vanskelig å utlede av dette om Advokatnemnda har vurdert om klagerens yrkeserfaring delvis utligner utdanningsforskjellene. Ombudet viser i den forbindelse til at Advokatnemnda innledningsvis i vedtaket formulerte problemstillingen som følger:

«Problemstillingen har vært om [klageren], etter en konkret vurdering, kan unntas fra kravet om å avlegge egnethetsprøven før hennes søknad om godkjenning av retten til å bruke tittelen jurist innvilges.»

Formuleringen gir inntrykk av at Advokatnemnda kun har vurdert om klagerens yrkeserfaring helt utligner utdanningsforskjellene, slik at det kan gis fullstendig unntak fra kravet om å avlegge egnethetsprøve.

I svar på ombudets undersøkelsesbrev har Advokatnemnda likevel fremholdt at det ble vurdert om klagerens yrkeserfaring delvis utlignet utdanningsforskjellene. Advokatnemnda fremholdt også at det ble vurdert at det ikke var grunn til å redusere omfanget av egnethetsprøven.   

Ombudet har registrert at den generelle redegjørelsen for rettsreglene i Advokatnemndas vedtak inneholder henvisninger til yrkeskvalifikasjonsloven § 3-6. I denne delen av vedtaket er det også vist til høringsnotatets føring om at Advokattilsynet i hvert enkelt tilfelle må vurdere hva omfanget av egnethetsprøven skal være.

I den konkrete vurderingen av klagerens yrkeserfaring finner ombudet imidlertid ikke spor av at nemnda har vurdert hva omfanget av egnethetsprøven skal være. Det gis ingen forklaring på hvorfor erfaringen klageren har dokumentert innenfor ulike rettsområder, er utilstrekkelig med hensyn til å utligne utdanningsforskjellen delvis.

Det kan riktignok hevdes at vedtakets formulering om at klagerens kunnskapsnivå innenfor de forskjellige rettsområdene ikke kommer tilstrekkelig frem av attestene, også vil gjelde i en vurdering av om yrkeserfaringen delvis utligner forskjellene. Slik vedtaket ellers er formulert, fremstår det imidlertid som at kunnskapsnivået er vurdert utelukkende med henblikk på spørsmålet om utdanningsforskjellen helt er utlignet. Det vises til det som allerede er sagt om Advokatnemndas formulering av problemstillingen. Det vises også til nemndas bemerkning om at varigheten av klagerens yrkeserfaring ikke anses tilstrekkelig. Etter ombudets oppfatning må – i prinsippet – fem års relevant yrkeserfaring kunne være tilstrekkelig for å utligne utdanningsforskjeller delvis. Bemerkningen underbygger derfor inntrykket av at nemnda kun har vurdert om utdanningsforskjellene er utlignet helt ved klagerens yrkeserfaring.

Etter ombudets syn ville det dessuten – dersom yrkeserfaringen ble vurdert med henblikk på delvis utlikning – være særlig nærliggende at Advokatnemnda ga nærmere veiledning om hvordan klageren skulle dokumentere kunnskapsnivået innenfor de ulike rettsområdene. Uten nærmere dokumentasjon på kunnskapsnivået, ville det jo ikke være mulig for nemnda å forklare hva som manglet, jf. kravene til begrunnelse skissert over. Ombudet kommer tilbake til dette under. 

Etter ombudets syn etterlater vedtaket samlet sett tvil om Advokatnemnda vurderte hvorvidt klagerens yrkeserfaring delvis utligner utdanningsforskjellen mellom hennes spanske utdanning og norsk mastergrad i rettsvitenskap. Ombudet mener i alle tilfeller at begrunnelsesplikten ikke er overholdt.

Ombudet har etter dette kommet til at Advokatnemnda ikke har overholdt begrunnelsesplikten i vedtaket, jf. yrkeskvalifikasjonsforskriften § 3-6 og forvaltningsloven § 25.

Det presiseres at ombudet ikke har tatt stilling til hvordan klagerens yrkeserfaring skal bedømmes. Det hører under vedkommende nasjonale myndighet under EØS-retten å vurdere verdien av søkerens yrkeserfaring, jf. E-4/20 avsnitt 90.

Om Advokatnemnda har overholdt veiledningsplikten

Advokatnemnda har lagt til grunn at klagerens kunnskapsnivå ikke kommer tilstrekkelig frem av hennes attester. Det er i den forbindelse vist til at attestene ikke viser hvor mye hun har arbeidet med hvert område eller hvordan oppgavene har vært fordelt.

Spørsmålet er om Advokattilsynet og Advokatnemnda har gitt klageren tilstrekkelig veiledning om hva som skal til for å dokumentere kunnskapsnivået innenfor de ulike rettsområdene. 

Forvaltningsorganer har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område etter forvaltningsloven § 11. Bestemmelsen gjelder for Advokattilsynet og Advokatnemnda, jf. Prop. 214 L (2020-2021) punkt 21.4.2.2.

Formålet med veiledningsplikten er å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sine interesser i bestemte saker på best mulig måte.

Det følger av forvaltningsloven § 11 annet ledd at forvaltningsorganer av eget tiltak skal vurdere partenes behov for veiledning. Videre skal det gis veiledning blant annet om gjeldende lover, forskrifter og vanlig praksis på vedkommende saksområde etter forespørsel fra en part og ellers «når sakens art eller partens forhold gir grunn til det». Det er i lovens forarbeider påpekt at myndighetene også uten at det foreligger uttrykkelig anmodning om det, plikter å gi «all den veiledning som er nødvendig for at han skal unngå feil eller forsømmelser», se Forvaltningskomiteens innstilling 1958 side 442. Veiledningsplikten begrenser seg dermed ikke til de spørsmål som aktivt stilles til forvaltningen.

Advokatnemnda har vist til at omfanget av veiledningsplikten må tilpasses den aktuelle søkeren. Nemnda utrykte i den forbindelse at klageren, som utdannet jurist og EØS-advokat, i stor grad må kunne ventes å ivareta egne interesser.

Ombudet er enig i det generelle utgangspunktet om at veiledningen må tilpasses søkerens ressurser og forhåndskunnskaper. En person med juridisk utdanning må for eksempel i større grad forventes å kunne sette seg inn i gjeldende regelverk på egenhånd.

Hva som skal til for å dokumentere tilstrekkelig kvalitet i yrkeserfaringen for å utligne utdanningsforskjeller, er imidlertid ikke fastsatt i regelverket. Det er heller ikke utarbeidet veiledninger om dette. På Advokattilsynets nettside er det så langt ombudet kan se, kun uttrykt at Advokattilsynet kan kontaktes ved spørsmål om krav og dokumentasjon i forbindelse med søknad om fritak fra egnethetsprøven. Ombudet viser videre til at det er Advokattilsynet – og i siste instans Advokatnemnda – som vurderer verdien av søkernes yrkeserfaring, og at denne vurderingen er skjønnspreget.

For en yrkesutøver – som over flere år har utført flere og varierte oppgaver – vil det følgelig være krevende å utlede av tilgjengelig informasjon akkurat hva slags informasjon Advokattilsynet og -nemnda vil vektlegge. Ombudet viser i den forbindelse til at det i denne saken er fremlagt nokså utfyllende attester, hvor det fremstår som at klagerens arbeidsgivere har bestrebet seg på å gi tilstrekkelige beskrivelser av klagerens oppgaver. Til tross for dette har Advokatnemnda konkludert med at kunnskapsnivået ikke kommer godt nok frem.

Etter ombudets syn medfører det som er fremholdt at Advokattilsynet og Advokatnemnda må gi søkere nærmere veiledning om hva slags opplysninger som må fremlegges for å dokumentere kunnskapsnivået. Ombudet viser til omtalen av gjeldende rett i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov, hvor det i tilknytning til veiledningsplikten er uttrykt at veiledningen kan gjelde hvilke opplysninger som kan ha betydning for resultatet i en sak. Det er fremholdt at det særlig ofte vil være nyttig å veilede om hvilke opplysninger som bør gis i en søknad, se punkt 17.3.6.

Basert på det som er opplyst for ombudet, fremstår det som at hverken Advokattilsynet eller Advokatnemnda ga klageren veiledning om hvordan attestene måtte utformes for å dokumentere kunnskapsnivået. Ombudet har merket seg Advokatnemndas anførsel om at klageren ikke stilte spørsmål under søknadsprosessen. Etter ombudets syn kan ikke dette begrense Advokattilsynets og Advokatnemndas plikt til å gi veiledning når det først er mottatt en søknad der en mener at kunnskapsnivået ikke kommer tilstrekkelig frem, særlig ikke når det ellers ikke foreligger tilgjengelig informasjon om dette. Ombudet viser til at veiledningsplikten ikke er begrenset til spørsmål som aktivt stilles til forvaltningen, jf. over, samt til uttalelsene i NOU 2019: 5 punkt 17.3.6 om at veiledning kan være aktuelt der det ser ut til at en part har begrenset sin søknad mer enn det formålet med søknaden tilsier eller der et innlegg er uklart.

Advokatnemnda har imidlertid gjort gjeldende at det – som ledd i veiledningsplikten – ble etterspurt supplerende attester i denne saken.

Så vidt ombudet kan se, ble det – i forbindelse med at Advokatnemnda etterspurte ytterligere dokumentasjon på klagers yrkeserfaring – kun opplyst om at dette kunne være konkrete eksempler på arbeid klageren har utført. Etter hva ombudet forstår, er det akkurat dette klagerens arbeidsgivere har beskrevet i de supplerende attestene som ble innsendt i forbindelse med klagesaksbehandlingen. Advokatnemnda ga derimot ikke informasjon om hvordan oppgavene måtte beskrives for å få frem kunnskapsnivået eller hva slags oppgaver som ville være særlig relevante. Advokatnemnda uttrykte heller ikke at det måtte opplyses om tidsbruk eller -fordeling. Etter ombudets syn hadde Advokatnemnda en klar oppfordring til å veilede om dette, siden det på dette tidspunktet allerede hadde blitt fremlagt attester som ikke viste tidsfordeling mv.

Ombudet har merket seg Advokatnemndas anførsel om at det er naturlig at Advokattilsynet i noe større grad utøver den generelle veiledningen på søknadstidspunktet. Ombudet fremholder at Advokatnemnda har en selvstendig veiledningsplikt, og at veiledningsplikten har en side til sakens opplysning, jf. NOU 2019: 5 punkt 17.3.1. Der Advokattilsynets veiledning har vært utilstrekkelig, må Advokatnemnda forventes å rette dette i klagebehandlingen, slik at saken blir så godt opplyst som mulig og slik at søkeren får ivaretatt sine interesser.

Slik saken er opplyst, mener ombudet at hverken Advokattilsynet eller Advokatnemnda oppfylt plikten til å veilede klageren i forbindelse med hennes søknad, jf. forvaltningsloven§ 11.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at Advokatnemndas vedtak ikke er tilstrekkelig begrunnet når det gjelder spørsmålet om klagerens yrkeserfaring delvis utligner forskjellen mellom hennes spanske utdanning og norsk master i rettsvitenskap.

Sivilombudet har videre kommet til at Advokatnemnda skulle ha veiledet klageren om hva som skulle til for å dokumentere kunnskapsnivået innenfor rettsområdene hun har yrkeserfaring fra.

Sivilombudet ber Advokatnemnda vurdere saken på nytt i lys av konklusjonene over. Vi ber om å bli orientert om det fornyede behandlingen innen 15. september 2026.