Oppsummering

Saken gjelder Politidirektoratets avslag på søknad om førerrett fra en innsatt under soning. Avslaget var begrunnet med at klageren ikke oppfylte vandelskravet i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd. Det ble i hovedsak vist til at det ikke kunne foretas en tilstrekkelig vandelsvurdering så lenge klageren var under lengre tids soning. Under henvisning til direktoratets rundskriv RPOD-2022-13 punkt 3.1.5.5 ble det vist til at den innsattes vandel først kunne bedømmes en viss tid etter endt soning. Som en del av begrunnelsen for avslaget ble det også vist til de straffbare forholdene klageren var domfelt for.

Ombudet kom til at rundskrivets krav om ventetid i en bestemt periode etter endt soning for å kunne foreta en vandelsvurdering manglet forankring i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd. Ombudet mente videre at forvaltningen ikke kan avslå en søknad under henvisning til manglende vurderingsgrunnlag. Endelig fant ombudet at det forelå begrunnet tvil om Politidirektoratet hadde lagt til grunn riktig forståelse av vandelskravet i denne konkrete saken. Direktoratet ble bedt om å behandle saken på nytt, samt følge opp arbeidet med å revidere rundskrivet.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) ble i 2021 dømt til ubetinget fengsel i 10 år og 6 måneder for seksuallovbrudd og besittelse av overgrepsmateriale. Han søkte under soningen om å få erverve førerrett, for å styrke muligheten til å få tilbud om lærlingplass hos et firma utenfor fengselet. Det var opplyst at han i så fall ville få frigang til å arbeide der. Klageren hadde ikke tidligere hatt førerkort.

Søknaden ble avslått av Vest politidistrikt i vedtak 4. august 2025. Etter klage opprettholdt Politidirektoratet avslaget i vedtak 9. januar 2026. Avslaget var begrunnet med at klageren ikke oppfylte vandelskravet i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd. Direktoratet viste i hovedsak til at det ikke kunne foretas en tilstrekkelig vandelsvurdering så lenge klageren var under lengre tids soning. Under henvisning til rundskriv RPOD-2022-13 (heretter rundskrivet) punkt 3.1.5.5 understreket direktoratet at det som utgangspunkt er nødvendig å se an klageren i ett år etter endt soning, for å kunne vurdere om han utgjør en trafikksikkerhetsrisiko. Direktoratet la videre vekt på at overtredelsene klageren var domfelt for, til tross for at de ikke var trafikkrelaterte, var så alvorlige at de førte til en langvarig fengselsstraff.

I klage til Sivilombudet anførte klageren at Politidirektoratet har lagt for stor vekt på uttalelser i sitt eget rundskriv om langtidssonere, og at saken reiser prinsipielle spørsmål om lovtolking og hva man kan legge vekt på ved vandelsvurderingen etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd. Klageren viste til at avslaget strider mot formålet om at straffedømte i størst mulig grad bør rehabiliteres og hjelpes tilbake til samfunnet.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Politidirektoratet, jf. sivilombudsloven § 10. I brev herfra ba vi direktoratet om begrunnede svar på følgende spørsmål:

  1. Mener Politidirektoratet at vandelskravet i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum ikke kan vurderes eller oppfylles av en person som soner en fengselsstraff? Eller mener direktoratet dette avhenger av hva vedkommende soner for og/eller lengden av straffen? Hva er i så fall det rettslige grunnlaget for en slik tolking?
  2. Mener Politidirektoratet at vandelskravet i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum i visse tilfeller ikke kan vurderes eller oppfylles før det har gått minst ett år etter endt soning? Hvis ja, mener direktoratet dette gjelder generelt for personer som har sonet lengre straffer, eller kun der de straffbare forholdene er av betydning for trafikksikkerhetsrisikoen? Hva er i så fall det rettslige grunnlaget for en slik tolking?
  3. Mener Politidirektoratet at de forholdene klageren i denne saken er domfelt for i seg selv innebærer at han ikke oppfyller vandelskravet etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum? Hvis nei, hvilke andre forhold tilsier at klageren ikke oppfyller kravet?

Når det gjaldt det første spørsmålet viste direktoratet til at politiet som vedtaksmyndighet har plikt til å overholde utredningsplikten, herunder å sørge for at saken er «så godt opplyst som mulig» før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17. På denne bakgrunn ga direktoratet uttrykk for at godkjenning av vandel som utgangspunkt ikke kan skje når en søker er under soning, fordi politiet da ofte mangler et tilstrekkelig faktisk grunnlag til å kunne foreta en forsvarlig vurdering.
Det ble samtidig understreket at det alltid skal foretas en konkret helhetsvurdering. Individuelle forhold ved saken kan tilsi at vandel likevel kan godkjennes under soning. Direktoratet opplyste at det i praksis trekkes et skille mellom lengre og kortere soning, hvor lengre tids soning (mer enn tre til fire år) i utgangspunktet tilsier tilbakeholdenhet med å godkjenne vandel under soning.

Til det andre spørsmålet opplyste direktoratet at det i enkelte tilfeller må gå om lag ett år etter endt soning før vandelskravet kan anses oppfylt. Dette gjelder særlig personer som har gjennomført en lengre soning. Direktoratet begrunnet dette med behovet for å kunne vurdere søkerens atferd etter endt soning. Det ble likevel presisert at også denne vurderingen beror på en konkret helhetsvurdering. For personer som har sonet kortere straffer, gjelder ikke et tilsvarende utgangspunkt om ventetid på ett år.

Til det tredje spørsmålet opplyste direktoratet at det ved avslaget ble lagt størst vekt på at man ikke kan foreta noen tilfredsstillende vurdering av klagerens vandel fordi han for tiden soner en lang straff. Samtidig påpekte direktoratet at de alvorlige forholdene klageren var domfelt for inngikk i denne helhetsvurderingen. Etter direktoratets syn ga dommen grunn til en generell bekymring for klagerens respekt for regler, grenser og andre personer – også i trafikken. Direktoratet viste også til at det forhold at klageren er underlagt lengre tids soning, i seg selv kan si noe om vurderingsevne og evne til å følge lover og regler, og at det derfor er nødvendig med en vurdering av vandel under frie forhold. Direktoratet opplyste at de hadde sett hen til rehabiliteringshensyn, klagerens unge alder og at forholdene han er domfelt for ikke gjelder overtredelser av vegtrafikkloven, men at disse momentene ikke kunne tillegges avgjørende vekt.

Politidirektoratet opplyste for øvrig at gjennomgangen av praksis i denne saken hadde avdekket et behov for justeringer og presiseringer, både i rundskrivet og for fremtidige vedtak. Direktoratet pekte blant annet på at rundskrivet enkelte steder var formulert noe unyansert og snevert, og at det er behov for å tydeliggjøre at det alltid skal foretas en konkret helhetsvurdering. Det ble varslet at rundskrivet vil bli gjennomgått, blant annet på det punktet som gjelder at god vandel ikke kan opparbeides under soning.

Klageren ble gitt anledning til å kommentere Politidirektoratets svar.

Sivilombudets syn på saken

1. Rettslige utgangspunkter

Vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd første punktum fastslår at

«[d]en som skal få førerkort må være edruelig, og det må ikke være noe å si på hans vandel ellers.»

Kravet om at det ikke må være «noe å si på [en søkers] vandel» gir etter en naturlig språklig forståelse av ordlyden anvisning på en konkret helhetsvurdering. Det fremgår likevel av forarbeidene til endringer i vegtrafikkloven, jf. Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) punkt 6.5.1 om gjeldende rett, at det ved vandelsvurderingen skal tas utgangspunkt i søkerens bøte- og strafferegister. Det er videre i samme punkt i proposisjonen eksplisitt angitt at

«[…] erverv av førerkort som hovedregel ikke skal nektes dersom lovbruddet ikke har sammenheng med føring av motorvogn eller atferd i trafikken».

Denne avgrensningen må ses i sammenheng med at vandelskravet først og fremst er «[…] begrunnet i et ønske om å kunne sile vekk personer som ikke anses å være tilstrekkelig pålitelige til å kunne ferdes i trafikken», jf. Bjørn Edvard Engstrøm, Lovkommentar (Juridika), kommentar til vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd, punkt 5 (bekreftet à jour 19. juni 2025). I lovkommentaren understrekes det at det i første rekke legges vekt på bøter eller dommer for overtredelser av bestemmelser i trafikklovgivningen. Det presiseres likevel at førerkort også kan nektes der søkeren ikke er straffet for brudd på trafikklovgivningen, men der det er en direkte sammenheng mellom lovbruddet og kjøring med motorvogn. Som eksempler nevnes bruk av bil i tyveritokter, bruk av bil ved utføringen av seksuelle lovbrudd, bilbrukstyveri, tyveri av deler fra bil eller bensin fra tank.

Sivilombudet har i SOM-2019-1991 lagt til grunn at «lovbrudd som det i utgangspunktet ikke er sannsynlig vil kunne anses å ha ‘sammenheng med føring av motorvogn eller atferd i trafikken’, ikke skal ha betydning ved søknadsbehandlingen», med henvisning til nevnte Ot.prp. nr. 52 (2002-2003). Den konkrete saken gjaldt tilbakekall av førerrett etter vegtrafikkloven § 34 femte ledd, men ombudet uttalte at hensynene bak vandelskravet i § 34 femte ledd er nøyaktig de samme som hensynene bak vandelskravet i § 24 fjerde ledd. Vurderingen blir derfor som utgangspunkt den samme etter de to bestemmelsene. Ombudet understreket at vurderingstemaet er hva «vandelen sier om klagers evne og vilje til å ferdes i trafikken på tilstrekkelig hensynsfull og aktsom måte, ikke hvilken vandel han har generelt sett».

I direktoratets rundskriv RPOD-2022-13 punkt 3.1.5.3 er det samme utgangspunktet reflektert, men formulert som en «bør-regel». Det legges her til grunn at erverv av førerrett i utgangspunktet ikke bør nektes dersom lovbruddet ikke har sammenheng med motorvogn eller adferd i trafikken. Det understrekes at erverv av førerrett vil kunne nektes dersom de straffbare forholdene viser at søkeren «har mangler ved vurderingsevnen at det er grunn til berettiget tvil om han har evne og vilje til den tilpasning som sikker ferdsel i trafikken forutsetter, herunder å utvise den nødvendige hensynsfullhet». Dette kan gjelde dersom søkeren «har forvoldt alvorlig kroppskrenkelse eller vist hensynsløs adferd av annen art, slik at vedkommende fremstår som ustabil eller lett kommer i affekt». Det samme gjelder «mer eller mindre veloverveide handlinger som gir et klart inntrykk av manglende respekt for andres integritet».

Det er videre presisert i rundskrivets punkt 3.1.5.4 at det stilles krav om alminnelig respekt for lovbestemmelser og andre regler, og i særdeleshet for de regler som er gitt i vegtrafikklovgivningen, til den som skal ferdes i trafikken. Det understrekes at flere domfellelser for straffbare handlinger over flere år kan indikere upålitelighet, og at søkeren i slike tilfeller bør «[…] ses an over vesentlig tid før vedkommende gis adgang til å erverve førerrett».

Under rundskrivets punkt 3.1.5.5 legges det til grunn at vandelskravet i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd er det samme for personer som er under soning av en lengre fengselsstraff. Det understrekes likevel at «for langtidssonere skal vandelsvurderingen gjøres når vedkommende – i alle fall i det vesentligste – er på frifot». Rundskrivet uttaler at «[i]ngen opparbeider seg god vandel under soning der innsatte nødvendigvis lever under langt mer kontrollerende former enn ellers i samfunnet.» Videre heter det at søkere som har vært undergitt flere års soning, «[ikke] bør … gis adgang til å erverve førerrett før han har oppholdt seg utenfor soningsanstalt i minst ett år og har vist god vandel i denne tiden»

2. Vandelsvurderingen og retningslinjen om «ventetid»

Politidirektoratet har i hovedsak begrunnet avslaget med at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å kunne foreta en forsvarlig vandelsvurdering fordi klageren soner en lengre fengselsstraff. Det er i denne forbindelse vist til rundskrivets punkt 3.1.5.5 om at ingen opparbeider seg god vandel under soning. Det er videre vist til at klageren må ses an en periode etter endt soning før en reell vurdering av hans vandel kan foretas.

Ombudet registrerer at direktoratet i sitt svar i anledning undersøkelsen i denne saken har vist til at vandelsvurderingen etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd skal være konkret og individuell. Samtidig mener ombudet at begrunnelsen i avslaget i det alt vesentlige bygger på rundskrivets forutsetning om at en vandelsvurdering ikke lar seg gjøre mens en søker er under soning, samt at det er nødvendig med en nærmere angitt «ventetid» etter endt soning før vurderingen kan foretas.

Ombudet har forståelse for at direktoratet har behov for nærmere retningslinjer for hvordan vandelsvurderinger etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd skal foretas. Slike retningslinjer i rundskriv kan bidra til en mer ensartet og forutsigbar praksis. Samtidig kan ikke et rundskriv etablere en rettsregel som begrenser det skjønn som en lovbestemmelse gir anvisning på. Ombudet kan vanskelig se at lovens ordlyd i dette tilfellet åpner for en regel om at vandelsvurderingen først kan foretas etter en nærmere angitt tidsperiode etter endt soning. Heller ikke forarbeidene eller reelle hensyn trekker i en slik retning. Tvert imot vil tungtveiende hensyn kunne tilsi det motsatte: En fast ventetid vil i noen tilfeller kunne få negative konsekvenser for den domfeltes rehabilitering og mulighet til å kunne vende raskt tilbake til samfunnet.

Ombudet oppfatter direktoratet dithen at utgangspunktet om ventetid gjelder uavhengig av hva søkeren er domfelt for. Det vises til direktoratets merknad om at

«[…] utgangspunktet begrunnes hovedsakelig i tiden søkeren er ‘tatt ut’ av samfunnet under soning, og ikke hvilken type kriminalitet søkeren er domfelt for, selv om dette også er relevant i helhetsvurderingen».

Til dette vil ombudet bemerke at det nettopp er i saker hvor lovbruddene ikke har tilknytning til trafikk at det er problematisk å anvende rundskrivets regel om ventetid. En slik tilnærming vil innebære at vandelsvurderingen i realiteten løsriver seg fra det vurderingstemaet som angitt ovenfor – nemlig om søkeren utgjør en risiko i trafikken.

Politidirektoratet har i sin redegjørelse gitt uttrykk for at rundskrivet på enkelte punkter fremstår absolutt formulert, og at det tas sikte på å oppdatere og presisere retningslinjene. Ombudet er enig i direktoratets vurdering på dette punkt, og ser positivt på en slik revidering av rundskrivet. Ombudet legger til grunn at en klargjøring av rundskrivet vil kunne bidra til å sikre at det tydelig fremgår at vandelsvurderingen både skal være konkret og knyttet til trafikksikkerhetsrisiko i den enkelte sak.

3. Vandelsvurderingen og betydningen av manglende vurderingsgrunnlag

Politidirektoratet har som ledd i begrunnelsen for at vandelsvurderingen etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd ikke kan foretas på en tilfredsstillende måte mens klageren soner en lengre dom, vist til utredningsplikten i forvaltningsloven § 17.

Ombudet finner grunn til å påpeke at forvaltningsloven § 17 er en saksbehandlingsregel som skal sikre at en sak er tilstrekkelig opplyst før vedtak treffes. Bestemmelsen regulerer fremgangsmåten for forvaltningens saksbehandling, men sier ikke noe om de materielle vilkårene i saken. Slik ombudet ser det, kan direktoratets redegjørelse etterlate et inntrykk av at bestemmelsen er tolket slik at den i seg selv gir grunnlag for å avslå en søknad om førerrett, fordi vurderingsgrunnlaget anses å være utilstrekkelig. En slik forståelse av forvaltningsloven § 17 er det ikke grunnlag for. Dersom forvaltningen mener at saken ikke er tilstrekkelig opplyst, må den i utgangspunktet sørge for ytterligere utredning. Deretter må avgjørelsen treffes på det grunnlaget som foreligger, med den usikkerheten dette innebærer. Dette gjelder også der vurderingstemaet er skjønnsmessig, slik som ved vandelsvurderingen etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd.

Ombudet har forståelse for at det kan være mer krevende å foreta vandelsvurderinger for personer som soner en lengre fengselsstraff. Dette kan likevel ikke i seg selv frita forvaltningen fra å måtte foreta denne vurderingen dersom en søknad om førerrett først foreligger. For søkeren vil det i mange tilfeller også være fordelaktig med en rask avklaring, særlig dersom et eventuelt avslag også inneholder opplysninger om hva som skal til for at søknaden skal innvilges.

4. Vandelsvurderingen og betydningen av domfellelse for ikke-trafikkrelaterte forhold

Politidirektoratet har i vandelsvurderingen etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd vektlagt at klageren er domfelt for alvorlige straffbare forhold, og at disse gir grunn til bekymring for om han har tilstrekkelig respekt for regler, grenser og andre personer – også i trafikken. Direktoratet har samtidig erkjent at ingen av forholdene klageren er domfelt for er trafikkrelaterte.

Som det fremgår av de rettslige utgangspunktene foran, herunder ombudets uttalelse i SOM-2019-1991, er det ikke avgjørende for vurderingen etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd hvilken vandel søkeren har generelt. Det sentrale i vurderingen er om det foreligger forhold ved vandelen som gir berettiget grunn til å frykte at vedkommende ikke vil ferdes i trafikken med tilstrekkelig hensynsfullhet og aktsomhet. Om et straffbart forhold er relevant for denne vurderingen, vil blant annet kunne avhenge av forholdets art og karakter, tidsforløpet siden lovbruddet samt faren for gjentakelse.

I denne saken har domfeltes forhold ingen direkte sammenheng med føring av motorvogn eller atferd i trafikken. Det må derfor foretas en nærmere vurdering av om forholdene likevel har en slik karakter at de kan gi grunnlag for tvil om klagerens skikkethet som trafikant.

Ombudet oppfatter at begrunnelsen i avslaget i denne saken i det alt vesentlige bygger på en generell henvisning til alvorlighetsgraden av de straffbare forholdene klageren er domfelt for, samt til en antatt generell manglende respekt for lover og regler. Det er etter ombudets syn i liten grad synliggjort hvordan klagerens lovovertredelser konkret tilsier at han vil være en risiko i trafikken. Å utelukkende bygge på en slik generell tilnærming i vandelsvurderingen vil, slik det også fremgår av SOM‑2019‑1991, innebære en uriktig lovforståelse. Etter ombudets syn etterlater direktoratets begrunnelse derfor berettiget tvil om vandelsvurderingen i denne saken er korrekt.

Konklusjon

Sivilombudet mener at retningslinjene i Politidirektoratets rundskriv RPOD-2022-13 punkt 3.1.5.5 om ventetid i en bestemt periode etter endt soning for å kunne foreta en vandelsvurdering mangler forankring i vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd. Ombudet er derfor tilfreds med at direktoratet i sitt svar har gitt uttrykk for at rundskrivet på dette punktet er for absolutt og skal gjennomgås.

Ombudet mener videre at utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 ikke kan gi grunnlag for å avslå en søknad om førerrett med den begrunnelse at det foreligger manglende vurderingsgrunnlag for vandelskravet etter vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd.

Endelig mener ombudet at det knytter seg berettiget tvil til om Politidirektoratet har lagt til grunn en riktig forståelse av vandelskravet i denne saken. Vurderingen av klagerens vandel fremstår generell og i liten grad knyttet til spørsmålet om han utgjør en risiko i trafikken, slik vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd forutsetter.

Ombudet ber Politidirektoratet om å behandle saken på nytt i lys av de føringene som er gitt i uttalelsen, og om å bli holdt orientert om utfallet av den nye behandlingen innen 1. oktober 2026.

Politidirektoratet bes innen utgangen av 2026 om å orientere om status for arbeidet med å gjennomgå og oppdatere rundskrivet.