Oppsummering

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kommunale vann- og avløpsgebyrer som er beregnet på grunnlag av feil bruksareal. Klagerens bolig var registrert med større bruksareal enn boligen faktisk hadde, og hun hadde derfor siden 2017 betalt for mye i vann- og avløpsgebyrer. Tinn kommune tilbakebetalte for mye innbetalt gebyr fra det tidspunktet klageren meldte fra om feilen i 2024. Kommunen mente at klageren ikke hadde oppfylt sin plikt etter forskriften § 9-10 om å melde fra om endringer i abonnementsforholdet, og at klageren av den grunn ikke hadde krav på tilbakebetaling for en lengre periode.

Ombudet kom til at kommunens vedtak bygger på feil rettsanvendelse. Feil gebyrberegning som følge av mangelfulle eller uriktige opplysninger, reguleres av forskriftens § 9-12 som bestemmer at beregningen skal rettes opp og differansen tilbakebetales. Meldeplikten i forskriftens § 9-10 gir ikke hjemmel til å avkorte klagerens tilbakebetalingskrav.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) overtok boligen på eiendom X i Tinn kommune i 2017. I 2024 oppdaget klageren at årsgebyret for vann og kloakk var beregnet med grunnlag i feil areal for boligen. Den 26. april 2024 henvendte klageren seg til kommunen og ba om at det registrerte arealet på boligen ble rettet opp. I tillegg ble kommunen bedt om å tilbakebetale det som var betalt for mye i vann- og avløpsgebyrer. Som dokumentasjon vedla hun boligens takst fra da hun kjøpte boligen.

Kommunen innvilget delvis kravet i vedtak 30. august 2024. Kommunen la til grunn at boligens registrerte bruksareal på 255 m2 var feil, og at faktisk bruksareal var 213 m2. Boligens areal ble rettet med virkning for fremtidige gebyr. Kommunen tilbakebetalte det som var betalt for mye fra det tidspunktet klageren meldte fra om feilen til kommunen. Kommunen avslo å tilbakebetale tidligere innbetalte gebyrer. Det ble vist til at tidligere eier fikk en byggetillatelse for enebolig med tilbygg på til sammen 254,4 m2, men hadde bygget mindre enn det som var omsøkt. Kommunen hadde fakturert årsgebyret for vann og kloakk basert på det som var tillatt bygget og registrert i matrikkelen. 

Klageren påklaget kommunens vedtak 11. september 2024. Hun viste til at gebyret skal beregnes basert på faktisk areal, og at klageren ikke kunne holdes ansvarlig for at kommunen baserte gebyrberegningen på feil arealdata, som følge av manglende ferdigattest fra tidligere eier og feil i kommunens systemer. Klageren krevde tilbakebetaling fra hun overtok boligen i mars 2017 og frem til retting av arealet 1. mai 2024.

Kommunen avviste klagen i administrativt vedtak 27. juni 2025. Det ble vist til Tinn kommunes forskrift om vann og avløpsgebyr (FOR-2019-02-13-429) (heretter forskriften) § 9-10. Etter bestemmelsen skal abonnenten melde fra til kommunen om endringer i abonnementsforholdet, og inntil kommunen har mottatt slik melding, skal abonnenten betale årsgebyr som tidligere. 

Klageren påklaget kommunens nye vedtak 7. juli 2025. Klageren anførte hovedsakelig at det ikke hadde skjedd noen endring i abonnementsforholdet som utløser meldeplikt etter forskriftens § 9-10. Det var ikke utført eller søkt om bygningsmessige endringer. Feilen besto i at boligens areal hele tiden hadde vært registrert uriktig. Etter klagerens syn måtte saken avgjøres på bakgrunn av forskriftens § 9-12. Bestemmelsen fastsetter at dersom mangelfulle eller feil opplysninger har ført til feilaktig gebyrberegning, skal beregningen rettes og differansen gjøres opp.

Kommunens særskilte klagenemnd – formannskapet – avviste klagen i vedtak 11. november 2025. Formannskapet viste til kommunens tidligere begrunnelse om abonnentens meldeplikt etter forskriftens § 9-10. 

Klageren brakte saken inn for ombudet 12. desember 2025. I klagen hit, anførte klageren blant annet at formannskapet i vedtak 11. november 2025 hadde brukt feil bestemmelse og at saken skulle vært behandlet etter forskriftens § 9-12.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Tinn kommune i brev herfra 20. februar 2026. 

Vi la til grunn at det ikke var bestridt at klageren hadde betalt for mye i vann- og avløpsgebyr siden hun overtok boligen i 2017 og ba om kommunens tilbakemelding og redegjørelse dersom dette ikke var tilfellet. Kommunen ble også bedt om å oppgi den totale summen for klagers tilbakebetalingskrav og om klagers fakturagrunnlag inneholdt informasjon om hvordan årsgebyret er beregnet. Kommunen svarte at det samlede tilbakebetalingskravet for perioden 21. april 2017 til 30 april 2024 utgjør kr 21 834,09 inkl. merverdiavgift. Kommunen opplyste at klageren har mottatt fakturaer som har vist hvilket grunnlag (m³) forbruksgebyret var beregnet etter.

Videre spurte vi om kommunen hadde vurdert forskriftens § 9-12 og forholdet til reglene i foreldelsesloven. Kommunen svarte at denne bestemmelsen ikke gjaldt i den konkrete saken. Vi ba også om en nærmere begrunnelse for kommunens forståelse av forskriftens § 9-10, herunder at bestemmelsen skal forstås slik at et tilbakebetalingskrav skal beregnes fra tidspunktet abonnenten informerte om feil gebyrberegning. Til dette spørsmålet svarte kommunen at klageren unnlot å melde fra om at det hadde skjedd en endring av omsøkte tiltak, til tross for at hun allerede ved boligkjøpet fikk informasjon om boligens bruksareal i takst/salgsoppgave og faktura som viste hvordan gebyret var beregnet.

Dernest ba vi kommunen oppgi om det var gitt ferdigattest og/eller midlertidig brukstillatelse for bygget. Forutsatt at slik tillatelse var gitt, ba vi kommunen redegjøre for om boligens bruksareal ble kontrollert og/eller korrigert i forbindelse med utstedelsen. Kommunen svarte at det ikke er søkt om ferdigattest for bygget. Videre skrev kommunen at de ikke skal føre kontroll med omsøkte tiltak og det ligger innenfor ansvarsrettssystemet at ansvarlige foretak erklærer at et tiltak er prosjektert i henhold til gjeldende regelverk og utført i henhold til gitt tillatelse. Kommunen opplyste at de ikke har ført tilsyn med tiltaket og at de først oppdaget at arealet var registrert feil i forbindelse med klagen på kommunale gebyrer.

Til sist ba vi kommunen redegjøre for hvordan de hadde vurdert klagerens synspunkter, slik de fremkom av klagen 7. juli 2025. Kommunen svarte blant annet at feilen skyldes en mangelfull eller uriktig opplysning fra klageren, og klageren har hatt rimelig mulighet til å oppdage eller korrigere dette. Etter kommunens syn var det derfor «rimelig og forsvarlig å avkorte erstatningsperioden med henvisning til foreldelse.»

Klageren kom med merknader til kommunens svar. Klageren fastholdt at kommunen har vurdert saken basert på feil rettslig grunnlag, og at saken skulle vært vurdert etter forskriftens § 9-12 som gjelder retting av uriktig gebyrberegning.

Klagers merknader ble oversendt kommunen.

Kommunen fastholdt at saken er håndtert i samsvar med gjeldende forskrift og viste til sine tidligere svar i anledning saken. I tillegg skrev kommunen at endringer, eller feil innmeldt informasjon om areal, er den til enhver tids eiers ansvar, uavhengig av hvem/hva/når areal er registrert/meldt inn. Når ny eier overtar eierskap til eiendom, følger tilhørende forpliktelser og ansvar med overtakelsen.

Klageren kom med ytterligere merknader til kommunens merknader.

Sivilombudets syn på saken

1.  Beregning av vann- og avløpsgebyrer 

Ny lov om kommunale vass- og avløpsanlegg trådte i kraft 1. januar 2026. Det følger av lovens § 19 at forskrifter gitt i medhold av lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) fortsetter å gjelde. Etter vass- og avløpsanleggslova § 5 kan den enkelte kommune i forskrift fastsette avgiftenes størrelse og gi nærmere regler om gjennomføring og innkreving. Bestemmelsen suppleres av forurensningsforskriften § 16-1 annet ledd, hvor det fremgår at kommunen i forskrift skal fastsette regler for beregning og innkreving av vann- og avløpsgebyrene, samt gebyrenes størrelse.

For Tinn kommune er det gitt regler om beregning av vann- og avløpsgebyr i FOR-2019-02-13-429 (heretter forkortet «forskriften»). Årsgebyret for vann og kloakk består av to deler, herunder ett abonnementsgebyr og ett forbruksgebyr, jf. forskriftens § 9-2. Slik saken er opplyst for ombudet, gjelder den for mye innbetalt forbruksgebyr. For boliger uten vannmåler, skal forbruksgebyret beregnes ut fra eiendommens bruksareal, jf. forskriftens § 9-6 andre ledd. Etter forskriftens § 7 danner bruksarealet beregnet etter NS-3940 grunnlaget for gebyrfastsettelsen.

Kommunen har brukt opplysninger fra matrikkelen ved beregningen av bruksarealet. Innhenting av opplysninger om eiendommen fra matrikkelen er forenlig med forskriften, jf. forskriftens § 3 bokstav n. Matrikkelen er en kilde til opplysninger om eiendommen, men det er ikke matrikkelen som avgjør hvilket gebyr kommunen kan kreve. Gebyrberegningen skal baseres på boligens bruksareal, jf. forskriftens §§ 9-6 og 7, samt forurensingsforskriften § 16-4 første ledd. Dette har sammenheng med at gebyret i størst mulig grad skal tilsvare reelt forbruk, jf. forurensingsforskriften § 16-4 første ledd.

Det er ikke uenighet om at opplysningene om bruksareal i matrikkelen var feil. Kommunen la til grunn et areal på 255 m2, mens faktisk bruksareal var 213 m2. Dette utgjorde ett avvik på til sammen 42 m2.  Klageren har dermed betalt høyere gebyr enn det kommunen hadde hjemmel for i den kommunale forskriften.

2.  Gjelder forskriftens § 9-12?

Spørsmålet videre er ikke om gebyrberegningen var feil, men om klageren har krav på tilbakebetaling av for mye innbetalt gebyr, som følge av feilen.

Forskriftens § 9-12 regulerer retting av feil gebyrberegning. Bestemmelsen lyder som følger:

«Har mangelfulle eller feil opplysninger ført til feilaktig gebyrberegning, skal beregningen rettes og differansen gjøres opp. Krav som er foreldet etter lov om foreldelse av fordringer, dekkes normalt ikke.»

Situasjonen i denne saken synes å falle direkte under ordlyden i bestemmelsen. Opplysningene om boligens areal var feil, og det førte til at det ble krevd for høyt gebyr. Ved uriktig gebyrberegning som følge av feil eller mangelfulle opplysninger, skal differansen tilbakebetales. Det er etter bestemmelsen ikke avgjørende hvem som er ansvarlig for de feilaktige opplysningene. Heller ikke oppstiller den som vilkår for tilbakebetaling at abonnenten selv ikke kunne oppdage feilen.

Som nevnt, skal gebyrberegningen ta utgangspunkt i boligens bruksareal. Feil opplysninger i matrikkelen vil derfor føre til en uriktig gebyrberegning. Etter § 9-12 er det ikke avgjørende for spørsmålet om tilbakebetaling at abonnenten eventuelt kan lastes for feilen.

Ombudet er ikke kjent med at det finnes forarbeidsuttalelser eller rettspraksis som drøfter det nærmere innholdet i forskriftsbestemmelsen. Kildene som omhandler tilbakebetaling av kommunale gebyrer, er hovedsakelig knyttet til den ulovfestede læren om condictio indebiti. Læren om condictio indebiti er ikke anført i denne saken. Ombudet finner likevel grunn til å nevne Rt. 2010 s. 816. Saken gjaldt blant annet tilbakebetaling av for mye innbetalt konsesjonsavgift. Dommen inneholder noen generelle uttalelser om det offentliges tilbakebetalingsplikt. I avsnitt 62 uttaler Høyesteretts flertall følgende:

«Slik eg ser det, må det i alle fall vere eit utgangspunkt at det offentlege som mottakar av avgifter er pliktig til tilbakebetaling der avgift er motteke med urette, så langt tilbakebetalingskravet ikkje er forelda.»

Uttalelsen illustrerer at det offentlige som hovedregel ikke bør beholde ytelser som er mottatt uten rettsgrunnlag. Dette har sammenheng med hensynet til et materielt riktig resultat og borgernes tillit til det offentlige. Forskriftens § 9-12 synes å kodifisere denne hovedregelen.

Etter ombudets syn er klagerens situasjon omfattet av vilkårene i forskriftens § 9-12. Kommunen har derfor som utgangspunkt plikt til å gjøre opp differansen for minst tre år tilbake i tid, samt vurdere eventuelle tilleggsfrister i foreldelsesloven.

Begrenses tilbakebetalingskravet av meldeplikten i § 9-10?

Kommunen har vist til forskriften § 9-10, og videre konkludert med at forskriftens § 9-12 ikke kommer til anvendelse. Bestemmelsen lyder som følger: 

«Abonnenten skal skriftlig melde fra til kommunen om endringer i abonnementsforholdet. Inntil kommunen har mottatt melding og oppdatert abonnementsdata fra matrikkelen, skal abonnenten betale årsgebyr som tidligere.»

Etter ombudets syn regulerer bestemmelsene i § 9-10 og § 9-12 forskjellige spørsmål. Bestemmelsen i § 9-10 gjelder abonnentens plikt til å melde fra om endringer i abonnementsforholdet, og hva som skal betales mens endringen behandles i kommunen. Kommunen kan fortsette den gjeldende faktureringen inntil endringen er meldt og registrert. Bestemmelsen i § 9-12 gjelder derimot situasjonen hvor det i ettertid konstateres at feil eller mangelfulle opplysninger har ført til feil gebyrberegning. I slike situasjoner skal beregningen rettes og differansen gjøres opp.

Det er ingen holdepunkter i noen av bestemmelsene for at eventuell manglende melding om endringer i abonnementsforholdet etter § 9-10, medfører at kommunen kan beholde et uriktig beregnet gebyr. Ombudet kan heller ikke se at forskriftens system tilsier at meldeplikten gis en slik rettsvirkning. Tilbakebetaling ved feilaktig gebyrberegning er som nevnt særskilt regulert i § 9-12, uten at det er inntatt en kobling til meldeplikten i § 9-10. Uten en uttrykkelig henvising til meldeplikten, er det vanskelig for abonnenten å forutse sin rettsstilling. Dersom manglende oppfyllelse av meldeplikten skulle begrense abonnentens rett til tilbakebetaling, ville det vært nærliggende at dette kom til uttrykk i § 9-12.

Ombudet kan heller ikke se at kommunen har en beskyttet interesse i å beholde gebyrer som senere viser seg å ha vært beregnet på et uriktig grunnlag. Gjennom de alminnelige foreldelsesreglene vil kommunen uansett være vernet mot de mest urimelige virkningene av feilberegning av kommunale gebyrer.

Etter dette mener ombudet at § 9-12 kommer til anvendelse i klagerens sak. Meldeplikten i § 9-10 gir ikke hjemmel til å begrense klagerens tilbakebetalingskrav. Kommunens vedtak bygger derfor på feil rettsanvendelse.

3. Særlig om foreldelse av kravet

Utover reglene om foreldelse, regulerer ikke § 9-12 noen form for avkortning av tilbakebetalingskravet. Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år, jf. foreldelsesloven § 2. Bestemmelsen må derfor forstås slik at kommunen skal tilbakebetale feilaktige gebyrer for en periode på tre år tilbake i tid. Foreldelsesloven oppstiller også tilleggsfrister, som i enkelte tilfeller kan tilsi en lengre foreldelsesfrist, jf. foreldelsesloven § 10.

I svaret på undersøkelsen skriver kommunen at kravet er avkortet med henvisning til foreldelse. Det er imidlertid uklart hvilke foreldelsesregler kommunen mener å ha brukt. Dersom kravet var avkortet med henvisning til foreldelse, skulle klageren som utgangspunkt fått tilbakebetalt for en periode på tre år tilbake i tid, jf. foreldelsesloven § 2. Kommunen har derimot kun tilbakebetalt for en periode på tre måneder.

Kommunen synes heller ikke å ha vurdert hvorvidt klageren har krav på tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr.1. Ombudet forutsetter at kommunen gjør en slik vurdering ved den nye behandlingen av saken.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at kommunen har lagt til grunn feil rettslig grunnlag ved vurderingen av klagerens tilbakebetalingskrav.  Klageren har innbetalt for mye i vann- og avløpsgebyr siden 2017, grunnet feil opplysninger om boligens bruksareal i matrikkelen. Etter ombudets syn kommer derfor forskriftens § 9-12 til anvendelse, og kommunen skulle vurdert klagerens krav etter denne bestemmelsen. Meldeplikten i forskriftens § 9-10 gir ikke hjemmel til å avkorte klagerens tilbakebetalingskrav.

Kommunen bes om å behandle klagen på nytt, herunder vurdere klagerens anførsler om tilleggsfrist etter foreldelsesloven.

Sivilombudet ber om å bli holdt orientert om kommunens fornyede behandling.