Oppsummering

Saken gjelder Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeters avgjørelse om å innvilge Bergens Tidende (BT) delvis innsyn i en avsluttet straffesak. I forbindelse med innsynskravet viste avisen til retten til ytringsfrihet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10. De etterlatte i saken mente på sin side at innsynet krenket deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8, og påklaget avgjørelsen til Sivilombudet.

Sivilombudet kom til at det er tvilsomt om innsyn av det omfanget statsadvokaten har innvilget, er nødvendig for at BT skal kunne kontrollere politiet og påtalemyndigheten og legge til rette for offentlig debatt. I forholdsmessighetsvurderingen må det i tillegg legges vekt på at flere av opplysningene er av svært privat karakter, og på belastningen innsynet derfor vil innebære for de etterlattes privatliv. Sett opp mot hensynene som taler for innsyn, mente ombudet at inngrepet som innsynet medfører ikke er forholdsmessig. Vilkårene for inngrep etter EMK artikkel 8 nr. 2 er dermed ikke oppfylt.

Ombudet ba statsadvokaten om å vurdere BTs innsynskrav på nytt. Vurderingen må gjøres for hvert enkelt dokument.

Sakens bakgrunn

A (heretter fornærmede) og B (heretter siktede) ble i januar 2025 funnet døde i en låst leilighet. Saken ble etterforsket som drap og selvdrap, og ble i juni 2025 besluttet henlagt fordi antatt gjerningsmann er død.

Bergens Tidende (BT) har bedt om innsyn i sakens dokumenter. Som begrunnelse for innsynskravet viste BT til at «sakens store offentlige interesse» gjør det viktig at pressen får utøve sin kontrollfunksjon. BT viste til retten til ytringsfrihet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 nr. 1, og at den i enkelte saker vil kunne innebære en plikt for myndighetene til å tilgjengeliggjøre informasjon for pressen. De viste også til at det så langt ikke har vært mulig for andre enn politiet å vurdere bevisene i saken.

Vest politidistrikt avslo først innsynskravet, blant annet med henvisning til at saken inneholder svært sensitiv informasjon som de avdøde og deres etterlatte har krav på at vernes mot deling med media. Det inkluderer informasjon om de involvertes bruk av digitale enheter og diverse helseopplysninger. Når det gjelder informasjon om vitner og deres uttalelser, er det videre etter politiets syn et poeng at vitneforklaringer ikke blir gjengitt i media og at media ikke kontakter vitnene, da det kan føre til at vitner kan bli motvillige til å forklare seg til politiet. Vest politidistrikt anså ikke de øvrige dokumentene i saken – som ikke omhandler særlig sensitive opplysninger – for å være egnet til å gi et opplysende bilde av saken eller etterforskningen.  

BT påklaget avslaget til Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, som i avgjørelse 29. oktober 2025 innvilget BT delvis innsyn i straffesaksdokumentene. Innsynet omfatter blant annet åsteds- og obduksjonsrapporter, inkludert informasjon fra partenes helsejournaler, enkelte åstedsbilder, dagboknotater og private brev. Det omfatter også informasjon fra de avdødes elektroniske enheter, herunder informasjon om privat kommunikasjon og internetthistorikk. I avgjørelsen viste statsadvokaten til at pressen har saklig grunn til å søke innsyn under henvisning til pressens kontrollfunksjon. Denne funksjonen kunne etter statsadvokatens oppfatning vanskelig ivaretas uten innsyn i – i det minste deler av – sakens dokumenter. Statsadvokaten viste videre til at BT er et redaktørstyrt mediehus og la til grunn at avisen ville behandle sakens opplysninger etter presseetisk standard.

Advokat Maria Hessen Jacobsen påklaget i november 2025 avgjørelsen til Sivilombudet på vegne av siktede og hans etterlatte. I forbindelse med at vi innhentet sakens dokumenter, orienterte statsadvokaten oss om at de har mottatt flere innspill fra partsrepresentanter om omfanget av innsynet. Disse ville statsadvokaten ta stilling til i en oppdatert, endelig avgjørelse. I tråd med prinsippet om at Sivilombudets kontroll er etterfølgende, jf. sivilombudsloven § 8, avsluttet vi derfor saken i påvente av statsadvokatens endelige avgjørelse. Statsadvokaten fattet en slik avgjørelse 1. april 2026, hvor enkelte spørsmål om avgjørelsen 29. oktober 2025 ble avklart. 

Siktedes side opprettholdt klagen til Sivilombudet i mai 2026. I samme periode mottok vi i tillegg en klage fra advokat Mikkel Toft Gimse på vegne av fornærmede og hennes etterlatte. I klagene er det anført at innsyn vil utgjøre en krenkelse av de involvertes rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Det er blant annet gjort gjeldende at innsynet statsadvokaten har innvilget har et større omfang enn det som er nødvendig for å etterprøve politiets konklusjoner. Videre er det mindre behov for media som en offentlig vakthund i denne saken, fordi siktede har hatt forsvarer og fornærmedes etterlatte har hatt bistandsadvokat. Begge advokatene har hatt fullt innsyn i straffesaksdokumentene, og anledning til å begjære etterforskningsskritt og påklage henleggelsen og avgjørelseskoden.

Statsadvokaten har besluttet utsatt iverksettelse av innsynsavgjørelsen som følge av klagene til Sivilombudet.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken. Etter den nye organiseringen av statsadvokatembetene er tidligere Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter nå en del av Vest statsadvokatembeter. Undersøkelsen ble derfor sendt til sistnevnte embete.

Under henvisning til nødvendighetskravene etter norsk rett og EMK, ba vi statsadvokaten redegjøre for om samtlige av opplysningene det er innvilget innsyn i er nødvendige for å muliggjøre en reell offentlig debatt og utøvelsen av pressens kontrollfunksjon. Videre spurte vi om opplysningene bidrar til offentlig debatt på annen måte, utover hensynet til myndighetskontroll.

Vi spurte også om det er nøytrale, oppsummerende dokumenter i saken som alene kan ivareta formålet med innsynet. I forlengelsen av det ba vi om statsadvokatens syn på om innsyn i færre, enkeltstående dokumenter vil kunne gi et for fragmentert og misvisende bilde av saken.

Statsadvokaten svarte at hovedbegrunnelsen for å gi innsyn er pressens funksjon som kontrollør, særlig i saker som ikke behandles i rettsapparatet. Innsynet som er innvilget er videre et relevant forberedende skritt i journalistisk aktivitet som kan legge grunnlag for en offentlig debatt. Statsadvokaten viste til at drap/selvdrap har vært mye kommentert media de senere årene, og har kommet i fokus blant annet med årvåkenhet for hjelpebehov ved psykisk uhelse.

Videre svarte statsadvokaten at en politi- og påtaleprodusert sammenstilling neppe vil avhjelpe pressens behov for å se premissene for politiets vurderinger og vurdere disse. Politi og påtalemyndighet vil i ytterste konsekvens kunne bli bebreidet for seleksjonen av opplysninger, og det kan oppstå inntrykk av at de har noe å skjule. Et ytterligere fragmentert dokumentinnsyn syntes etter statsadvokatens oppfatning ikke formålstjenlig. Statsadvokaten erkjente samtidig at vurderingen er vanskelig, og muligens preget av at en viker tilbake for å ikke fremstå som «kurator» for pressens kontroll med ens arbeid.

Sivilombudets syn på saken

1. Innledning

Hovedspørsmålet i saken er om statsadvokatens avgjørelse om å gi Bergens Tidende (BT) delvis innsyn i straffesakens dokumenter er forenlig med de etterlattes rett til respekt for sitt privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 8.

I punkt 2.1 gis en kort redegjørelse for de nasjonale reglene om innsyn i straffesaksdokumenter. Selv om politiet og påtalemyndigheten skulle ha adgang til å gi eller nekte innsyn etter de nasjonale reglene, må innsynsavgjørelsen være i tråd EMK. EMK er gjort til en del av norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og skal ved eventuell motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.

Saken reiser derfor spørsmål både om innsynsavgjørelsen er forenlig med de etterlattes rett til respekt for sitt privatliv etter EMK artikkel 8, og om hva BT kan kreve av innsyn etter EMK artikkel 10 nr. 1. Mer generelt gjelder saken den avveiningen som må foretas mellom hensynet til vern om privatlivet for personer som berøres av en straffesak på den ene siden, jf. artikkel 8, og pressens rolle som formidler av informasjon og kontrollør av det offentlige på den andre, jf. artikkel 10. I punkt 2.2-2.4 gis det derfor en redegjørelse for EMK artikkel 8 og 10, og relevante momenter i avveiningen mellom de to rettighetene.

Til slutt vil ombudet vurdere hvordan statsadvokatens avgjørelse står seg mot disse rettslige utgangspunktene, se punkt 3.

2. Rettslige utgangspunkter

2.1 Norske regler om innsyn i straffesaksdokumenter

Politiet og påtalemyndigheten har taushetsplikt om det de i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om «noens personlige forhold», jf. politiregisterloven § 23 første ledd nr. 1. Utgangspunktet er derfor at det ikke kan gis innsyn i slike opplysninger.

Begrepet «noens personlige forhold» skal forstås vidt, jf. HR-2021-526-A avsnitt 32, med videre henvisning til Rt-2015-1467.

Taushetsplikten gjelder også opplysninger om døde personer, jf. Ot.prp.nr.108 (2008-2009) punkt 7.2.1.4:

«Departementet er derimot enig i at også opplysninger om døde personer omfattes av personopplysningsbegrepet i politiregisterloven. Opplysninger om døde personer omfattes ikke av personopplysningsloven og heller ikke av rammebeslutningen om personvern i tredje søyle, mens helseregisterloven gir døde personer den samme beskyttelse som levende. Opplysningene politiet sitter inne med vil som regel være så sensitive at ens død ikke bør ha noen betydning for beskyttelsen. Hensynet til den registrertes ettermæle og de etterlatte trekker i samme retning. Det samme gjelder for øvrig også i de tilfellene der behandlingen fullt ut skjer etter at vedkommende har avgått ved døden.»

Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at allmennheten, herunder pressen, gis opplysninger fra straffesak der det er «nødvendig» for «offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen» og for å gi «saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse», jf. politiregisterloven § 34 første ledd nr. 1. Bestemmelsen utfylles i politiregisterforskriften § 9-8, hvor det står at opplysninger kan utleveres til allmennheten «i en refererende og nøktern form uten vurderende kommentarer», blant annet for å medvirke til en «saklig og nøktern reportasje og omtale i massemedia om strafforfølgning og behandling av straffesaker», jf. første ledd nr. 1.

Verken politiregisterloven, politiregisterforskriften eller forarbeidene gir nærmere svar på når innsyn er nødvendig av hensyn til de angitte formålene, og dermed når unntaket fra taushetsplikten gjør seg gjeldende.

Det følger videre av politiregisterforskriften § 27-2 tredje ledd at begjæring om innsyn i dokumentene i en avsluttet straffesak bare «kan» etterkommes for den som har «saklig grunn» for det. Bestemmelsen er en meroffentlighetsregel som gir politiet og påtalemyndigheten en adgang til å gi innsyn. Verken denne bestemmelsen eller politiregisterloven § 34 gir imidlertid pressen eller andre en rett til innsyn.

Selv om politiet og påtalemyndigheten skulle ha adgang til å gi – eller nekte – innsyn etter politiregisterregelverket, må som nevnt innsynsavgjørelsen være i tråd med EMK.

2.2 EMK artikkel 8 – retten til respekt for privatliv og familieliv

Retten til respekt for privatlivet er vernet i EMK artikkel 8. Bestemmelsen lyder slik i norsk oversettelse:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

2.2.1 Hva er vernet etter artikkel 8 nr. 1?

Privatlivsbegrepet er vidt og lar seg ikke uttømmende definere, jf. blant annet EMDs dom 9. april 2009 A mot Norge avsnitt 63. EMD har videre lagt til grunn at en persons omdømme kan være beskyttet av bestemmelsen som en del av privatlivet. Angrepet på omdømmet må i så fall nå et visst alvorlighetsnivå og være egnet til å påvirke den enkeltes utøvelse av retten til respekt for privatlivet («a certain level of seriousness and be made in a manner causing prejudice to personal enjoyment of the right to respect for private life»), se nevnte A mot Norge avsnitt 63-64. Kravet er i senere praksis blitt omtalt som en «threshold of severity», se EMDs storkammerdom 25. september 2018 Denisov mot Ukraina avsnitt 110-116.

EMD har videre slått fast at vernet etter EMK artikkel 8 nr. 1 omfatter personopplysninger som den enkelte med rimelighet kan forvente ikke blir offentliggjort uten vedkommendes samtykke, jf. EMDs storkammerdom 7. februar 2012 Axel Springer AG mot Tyskland avsnitt 83. Vernet omfatter også privat kommunikasjon og korrespondanse, se EMDs dom 25. september 2001 P.G. og J.H. mot Storbritannia avsnitt 59 samt EMDs dom 17. juli 2003 Craxi mot Italia (nr. 2) avsnitt 57. Også formen opplysninger formidles på kan ha betydning. Fotografier kan for eksempel inneholde svært personlige eller intime opplysninger om en person og vedkommendes familie, jf. EMDs storkammerdom 7. februar 2012 Von Hannover mot Tyskland (nr. 2) avsnitt 103. Enkelte typer informasjon er dessuten gitt et særlig sterkt vern etter bestemmelsen. Dette gjelder blant annet helseopplysninger, se EMDs dom 25. februar 1997 Z mot Finland avsnitt 95-96.

EMD har lagt til grunn at en avdød persons privatliv ikke fortsetter etter dødsfallet, jf. EMDs dom 18. juni 2024 Suprun and Others mot Russland avsnitt 96. Rettighetene etter artikkel 8 er dessuten av personlig karakter og kan ikke overføres til etterlatte. Etterlatte kan derfor ikke gjøre gjeldende den avdødes egne rettigheter etter bestemmelsen, jf. EMDs avgjørelse 9. desember 2014 Dzhugashvili mot Russland avsnitt 22-24.

Imidlertid kan omtale av en avdød person gripe inn i de etterlattes egne rettigheter etter bestemmelsen. I EMDs dom 21. november 2013 Putistin mot Ukraina la EMD til grunn at omdømmet til et avdødt familiemedlem under visse omstendigheter kan påvirke den etterlattes privatliv og identitet, slik at forholdet omfattes av artikkel 8, jf. avsnitt 33-40.

Ombudet viser videre til EMDs dom 14. oktober 2021 M.L. mot Slovakia, som ble reist av moren til en avdød katolsk prest. Sønnen var tidligere dømt for seksuelt misbruk av en mindreårig gutt, samt for ordensforstyrrelse knyttet til seksuell aktivitet med en annen voksen mann på offentlig sted. Tre tabloidaviser publiserte flere artikler om sønnen flere år etter hans død. Artiklene omtalte blant annet hans tidligere straffesaker, påståtte seksuelle orientering, seksualliv og de angivelige årsakene til hans død. EMD la til grunn at avisartiklene hadde påvirket morens eget privatliv i en slik grad at terskelen for inngrep i artikkel 8 var overskredet, jf. dommens avsnitt 24. Domstolen la videre vekt på at omtalen var egnet til å påvirke hennes følelser som mor, samt hennes privatliv og identitet, hvor sønnens omdømme utgjorde en del av denne sfæren, jf. avsnitt 48.

Ombudet viser også til EMDs dom 20. september 2018 Solska og Rybicka mot Polen. Saken gjaldt en beslutning fra polske myndigheter om å foreta obduksjon og senere oppgraving av to avdødes levninger mot de etterlattes ønske. EMD la vekt på at forholdet mellom de etterlatte og den avdøde, herunder de etterlattes interesser knyttet til å sørge over og vise respekt for den avdøde, inngår i deres private og familiære liv, jf. avsnitt 105-106. Dommene illustrerer at EMK artikkel 8 kan beskytte etterlattes interesser som springer ut av deres relasjon til en avdød, herunder interesser knyttet til sorg, minne og respekt for den avdødes omdømme.

2.2.2 Adgangen til å gjøre inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8 nr. 2

Inngrep i retten til privatliv er tillatt dersom vilkårene i EMK artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være «i samsvar med loven», altså ha grunnlag i nasjonal rett, og være «nødvendig i et demokratisk samfunn» av hensyn til nasjonal sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

I foreliggende sak er det etter ombudets syn hensynet til å «beskytte andres rettigheter og friheter» som er relevant. EMD har akseptert ulike interesser under dette formålet, og praksis viser at formålet ikke er begrenset til situasjoner hvor det påvises en konkret konvensjonsrettighet hos en bestemt person. I EMDs dom 20. juni 2023 Margari mot Hellas la EMD eksempelvis til grunn at det å publisere bilder og personopplysninger om en siktet for å beskytte samfunnet og bidra til etterforskningen av andre mulige lovbrudd, utgjorde vern av «andres rettigheter og friheter», jf. avsnitt 52.

At inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» av hensyn til det angitte formålet, innebærer videre et krav til forholdsmessighet. Kravet til forholdsmessighet innebærer at tiltaket må være egnet for å oppnå formålet, det må være nødvendig, dvs. at formålet ikke kan oppnås ved bruk av mindre inngripende midler, og tiltaket må være forholdsmessig i snever forstand, dvs. at det legitime formålet må veie tyngre enn ulempene tiltaket medfører for rettigheten. Ombudet viser til HR-2018-104-A avsnitt 23 med videre henvisninger til EMDs praksis. 

Interessene som kan begrunne et inngrep etter EMK artikkel 8 nr. 2, vil kunne overlappe med andre konvensjonsfestede rettigheter. Privatlivet må for eksempel noen ganger tåle begrensninger av hensyn til ytringsfriheten, jf. EMK artikkel 10. 

2.3 Betydningen av EMK artikkel 10 i vurderingen etter EMK artikkel 8 nr. 2

EMK artikkel 10 lyder slik i norsk oversettelse:

«1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkelen skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.»

Bestemmelsen verner ytringsfriheten, men gir etter sin ordlyd ingen rett til innsyn. I EMDs storkammerdom 8. november 2016 Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn fastslo imidlertid EMD at EMK artikkel 10 nr. 1 kan gi en rett til tilgang til informasjon

«… in circumstances where access to the information is instrumental for the individual’s exercise of his or her right to freedom of expression, in particular ‘the freedom to receive and impart information’ and where its denial constitutes an interference with that right.»

Den som ber om det kan altså ha rett til innsyn dersom innsynet er «instrumental» for vedkommendes utøvelse av ytringsfriheten. Ordet «instrumental» må her forstås som «avgjørende» eller «nødvendig», jf. HR-2021-526-A avsnitt 43.

Hvorvidt innsyn er «instrumental» for utøvelse av ytringsfriheten beror på en konkret vurdering. Basert på domstolens tidligere praksis, utformet EMD i den nevnte storkammerdommen fire terskelkriterier som skal brukes i denne vurderingen (se avsnitt 158-170 i dommen):

  • Formålet med innsynskravet – «The purpose of the information request»
  • Opplysningenes karakter – «The nature of the information sought»
  • Rollen til den som krever innsyn – «The role of the applicant»
  • Foreliggende og tilgjengelig informasjon – «Ready and available information»

Når det gjelder det første kriteriet om innsynskravets formål, sier EMDs storkammer følgende i avsnitt 158:

«First, it must be a prerequisite that the purpose of the person in requesting access to the information held by a public authority is to enable his or her exercise of the freedom to ‘receive and impart information and ideas’ to others. Thus, the Court has placed emphasis on whether the gathering of the information was a relevant preparatory step in journalistic activities or in other activities creating a forum for, or constituting an essential element of, public debate. (…)»

Innsynskravets formål må med andre ord være å ivareta friheten til å motta og formidle informasjon og ideer til andre. Det må derfor vurderes om informasjonen det bes om innsyn i er nødvendig for utøvelsen av denne retten, jf. avsnitt 159.

I forbindelse med kriteriet om opplysningenes karakter, er det sentralt om opplysningene har en særlig offentlig interesse, for eksempel ved at de gir innsyn i hvordan myndighetene utøver sin virksomhet, jf. HR-2021-526-A avsnitt 48 med videre henvisninger.

Når det gjelder det tredje kriteriet – rollen til den som krever innsyn – er det ifølge EMD sentralt om vedkommende ber om innsyn i rollen som «vakthund» («public watchdog»), jf. avsnitt 164-168. Slike aktører, som pressen, er ofte avhengig av tilgang til informasjon for å kunne utøve sin kontrollfunksjon. Kriteriet vil normalt være oppfylt for mediene, jf. Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn avsnitt 167.

Det fjerde kriteriet – at informasjonen må være foreliggende og tilgjengelig – er ment som en avgrensning mot å pålegge myndighetene å samle inn informasjon for å kunne gi innsyn, jf. HR-2015-2536-A avsnitt 87 med videre henvisninger til praksis fra EMD. 

Kriteriene gir hver for seg anvisning på konkrete vurderinger, og samtlige må være oppfylt, jf. HR-2021-526-A avsnitt 45. Samtidig fremstår de overlappende, slik at vurderingen i den enkelte sak i en viss utstrekning vil måtte skje samlet, jf. avsnitt 51.

Dersom terskelkriteriene er oppfylt, har søkeren i utgangspunktet en rett til innsyn etter EMK artikkel 10 nr. 1. Innsyn kan imidlertid likevel nektes hvis vilkårene for inngrep etter EMK artikkel 10 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må etter bestemmelsen være foreskrevet ved lov, ha et legitimt formål, og være nødvendig i et demokratisk samfunn målt opp mot dette formålet.

Artikkel 10 nr. 2 nevner vern av andres omdømme eller rettigheter som et legitimt formål. På samme måte som at privatlivet noen ganger må tåle begrensninger av hensyn til ytringsfriheten, jf. avsnitt 34, kan inngrep i ytringsfriheten være rettmessig av hensyn til retten til privatliv etter EMK artikkel 8. EMD har uttalt at avveiningen som må foretas i prinsippet ikke skal avhenge av om saken kommer inn som en artikkel 8-sak fra den som mener privatlivet er krenket, eller som en artikkel 10-sak fra media/ytreren, jf. Axel Springer AG mot Tyskland avsnitt 87 og Von Hannover mot Tyskland (nr. 2) avsnitt 106. Rettighetene skal gis «equal respect».

Vurderingen av om innsyn er «nødvendig i et demokratisk samfunn» etter EMK artikkel 8 nr. 2, og avveiningen mot artikkel 10, må knyttes til hvert dokument det kreves innsyn i. Ombudet viser til at opplysningenes betydning for pressens kontrollfunksjon og den offentlige debatten vil kunne variere mellom ulike dokumenter. Tilsvarende vil privatlivsinteressene kunne ha ulik styrke.

2.4 Når er dokumenter og opplysninger av offentlig interesse?

Et sentralt moment i avveiningen mellom privatlivet og ytringsfriheten er hvorvidt ytringen/opplysningene bidrar til debatt av offentlig interesse, jf. Axel Springer AG mot Tyskland avsnitt 90. Som nevnt er dette også sentralt ved vurderingen av om pressen har rett til innsyn etter EMK artikkel 10 nr. 1, jf. avsnitt 39. Ombudet vil derfor redegjøre for hvordan dette er vurdert i rettspraksis.

Opplysninger som er særlig sentrale for pressens utøvelse av ytringsfriheten er blant annet de som gir innsyn i hvordan offentlige myndigheter utøver sin virksomhet, jf. HR-2021-526-A avsnitt 90 og Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn avsnitt 161. I forbindelse med straffesaker vil det etter ombudets oppfatning for eksempel være opplysninger som gir grunnlag for å kontrollere forsvarligheten av politiet og påtalemyndighetens undersøkelser og konklusjoner.

I tillegg til selve myndighetskontrollen, kan innsyn i straffesaker gi grunnlag for å rapportere om hendelser i samfunnet. I den forbindelse er det viktig å skille mellom opplysninger som det faktisk har en samfunnsmessig verdi at pressen rapporterer om, og opplysninger som først og fremst er egnet til å tilfredsstille allmennhetens nysgjerrighet. Ombudet viser i denne sammenheng til EMDs dom 30. januar 2020 Studio Monitori m.fl. mot Georgia. Når det gjaldt spørsmålet om hva som er av offentlig interesse, presiserte domstolen at «the public interest is hardly the same as an audience’s curiosity», jf. avsnitt 42. Tilsvarende fremhevet EMD følgende i avsnitt 162 i Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn:

«(…) The public interest relates to matters which affect the public to such an extent that it may legitimately take an interest in them, which attract its attention or which concern it to a significant degree, especially in that they affect the well-being of citizens or the life of the community. This is also the case with regard to matters which are capable of giving rise to considerable controversy, which concern an important social issue, or which involve a problem that the public would have an interest in being informed about. The public interest cannot be reduced to the public’s thirst for information about the private life of others, or to an audience’s wish for sensationalism or even voyeurism. In order to ascertain whether a publication relates to a subject of general importance, it is necessary to assess the publication as a whole, having regard to the context in which it appears. (…)».

Opplysninger har med andre ord offentlig interesse typisk der de angår eller berører samfunnet ellers. Det kan for eksempel være ved at opplysningene belyser et samfunnsproblem. Alvorlige hendelser og straffesaker, blant annet forhold som etterforskes som drap, vil det derfor være naturlig at pressen har grunnlag for å rapportere om. Hvorvidt de nærmere opplysningene i en straffesak er av offentlig interesse, beror på om de sier noe om forhold som nettopp berører samfunnet for øvrig.

3. Er statsadvokatens avgjørelse om innsyn i tråd med de etterlattes rettigheter etter EMK artikkel 8?

3.1 Er avgjørelsen et inngrep i de etterlattes rettigheter etter EMK artikkel 8?

Statsadvokatens avgjørelse gir BT innsyn i et omfattende materiale fra straffesaken. Materialet omfatter blant annet enkelte åstedsbilder og vitneavhør, politiets anmeldelse, rettsmedisinske undersøkelser, åstedsrapport, bankopplysninger og data fra de avdødes elektroniske enheter. Dokumentene inneholder til dels svært personlige opplysninger, herunder helseopplysninger. Materialet omfatter videre privat kommunikasjon i form av meldingsutveksling og brev, samt nedtegnelser som etter sin art normalt ikke er ment delt med andre. Det dreier seg dermed om opplysninger som, dersom de hadde dreid seg om levende personer, ville ha ligget i kjernen av vernet etter EMK artikkel 8

Etter ombudets syn er noen av opplysningene av en slik art at et eventuelt innsyn må anses egnet til å påvirke de etterlatte og deres private sfære. Ombudet viser særlig til EMDs dommer i Putistin mot Ukraina, M.L. mot Slovakia og Solska og Rybicka mot Polen, jf. omtalen av disse i avsnitt 27-28 over. Innsynet i vår sak gjelder opplysninger som knytter seg til en alvorlig hendelse som har rammet de etterlatte direkte, og som belyser de avdødes personlige forhold. Det dreier seg videre om opplysninger som de etterlatte trolig fortsatt må bearbeide. Etter ombudets syn vil et innsyn i tråd med statsadvokatens avgjørelse være et inngrep i de etterlattes rett til respekt for privatlivet etter EMK artikkel 8.

3.2 Har inngrepet nasjonal hjemmel og et legitimt formål?

Inngrepet må oppfylle vilkårene i EMK artikkel 8 nr. 2, jf. punkt 2.2.2. Når det gjelder spørsmålet om inngrepet er «i samsvar med loven», viser ombudet til politiregisterforskriften § 27-2 tredje ledd, som gir påtalemyndigheten hjemmel til å gi innsyn i dokumentene i en avsluttet straffesak, jf. også punkt 2.1. Etter ombudets syn vil det normalt være «saklig grunn» når pressen ber om innsyn i en avsluttet straffesak for å rapportere om den.

For opplysninger som er underlagt taushetsplikt, må i tillegg vilkårene i politiregisterloven § 34 være oppfylt. Etter første ledd nr. 1 kan taushetsbelagte opplysninger gis til allmennheten – inkludert pressen – når dette er «nødvendig» blant annet for «offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen» og for å gi «saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse». Nødvendighetsvilkåret innebærer dermed en begrensning i hvilke taushetsbelagte opplysninger som kan utleveres, selv om formålet med utleveringen er i tråd med § 34. Ved utformingen av bestemmelsen ble det sett hen til kravene etter EMK artikkel 8. I forarbeidene heter det at «[b]åde kravene etter EMK art. 8 og forpliktelsen etter forliket må anses oppfylt ved det forslag til regulering som følger av § 34», jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 21.6.

Vurderingen av nødvendighetsvilkåret i § 34 har nær sammenheng med vurderingen av om inngrepet er forholdsmessig og «nødvendig i et demokratisk samfunn» etter EMK artikkel 8 nr. 2. Ombudet finner det derfor ikke nødvendig å ta endelig stilling til den nærmere rekkevidden av § 34 på dette punktet. For den videre vurderingen legges det til grunn at utleveringen hadde tilstrekkelig rettslig grunnlag, og spørsmålet er om inngrepet oppfylte de øvrige kravene i artikkel 8 nr. 2.

Statsadvokatens begrunnelse for å gi BT innsyn er som nevnt å ivareta pressens funksjon som kontrollør, og legge grunnlag for offentlig debatt. Etter ombudets syn omfattes dette av hensynet til å «beskytte andres rettigheter og friheter», og er derfor legitimt etter EMK artikkel 8 nr. 2. Ombudet viser videre til avsnitt 32 med videre henvisninger.

3.3 Er inngrepet i de etterlattes rettigheter etter EMK artikkel 8 «nødvendig i et demokratisk samfunn»?

Det avgjørende blir derfor om inngrepet i de etterlattes rett etter EMK artikkel 8 er «nødvendig i et demokratisk samfunn» – herunder om det er egnet, nødvendig og forholdsmessig i snever forstand – av hensyn til myndighetskontroll og offentlig debatt .

Som nevnt må denne vurderingen knyttes til hvert dokument det kreves innsyn i. Sivilombudet kan ikke se at statsadvokaten har gjort en slik konkret vurdering. Ombudets vurdering i denne saken vil derfor være av mer overordnet karakter, og knytte seg til omfanget av det innsynet statsadvokaten har innvilget.

3.3.1 Er innsynet statsadvokaten har innvilget et egnet og nødvendig tiltak for at BT skal kunne utøve myndighetskontroll og bidra til offentlig debatt?

Som et utgangspunkt er innsyn i straffesaksdokumenter egnet til å ivareta formålet om myndighetskontroll og tilrettelegging for offentlig debatt. Dokumentene inngår i grunnlaget for politiets og påtalemyndighetens håndtering av saken, og innsyn kan derfor bidra til offentlig etterprøving av myndighetenes arbeidsmetoder, vurderinger og beslutninger.

Det er etter ombudets syn også nødvendig for BTs myndighetskontroll og bidrag til offentlig debatt at det gis innsyn av et visst omfang. Spørsmålet er imidlertid om det er nødvendig med innsyn av det omfanget som statsadvokaten har lagt opp til.

I denne sammenheng viser ombudet til den nevnte M.L. mot Slovakia, som illustrerer nødvendighetskravets betydning for innsynets omfang. EMD aksepterte at de aktuelle avisartiklene gjaldt et tema av offentlig interesse. Domstolen la likevel til grunn at den offentlige interessen i temaet ikke uten videre begrunnet publisering av alle opplysningene om den avdøde personen. Særlig fremhevet EMD at artiklene inneholdt «particularly intrusive information concerning the intimate sphere» om den avdødes privatliv, og at publiseringen av slike opplysninger og fotografier ikke kunne rettferdiggjøres av allmenne interesser alene, jf. avsnitt 53.

Også HR-2021-526-A er illustrerende. Saken gjaldt en begjæring fra Verdens Gang (VG) om innsyn i dokumenter i en henlagt straffesak. I straffesaken ble en høytstående polititjenestemann etterforsket for befatning med våpen. Høyesterett kom til at VG hadde krav på innsyn i saken, men ikke i dokumenter ut over det begrunnede påtalevedtaket, som allerede var utlevert. Under vurderingen av om VG hadde rett til innsyn etter EMK artikkel 10 nr. 1 (avsnitt 78-94) understreket Høyesterett at påtalevedtaket i seg selv ga et godt grunnlag for å vurdere dets innhold, og at innsyn i innstillingen til påtalevedtaket ikke ville ha vesentlig betydning for muligheten til å etablere en offentlig debatt, jf. avsnitt 85.

Som støtte for dette viste Høyesterett til Studio Monitori m.fl. mot Georgia avsnitt 41. EMD fremhevet der at journalistene som hadde begjært innsyn, uten å motta det materialet de ønsket, hadde vært i stand til å avslutte sitt arbeid og publisere resultatene av det. Dette kunne, slik Høyesterett forsto EMD, «gi et grunnlag for å slutte at begjæringen om innsyn ikke var nødvendig – ‘instrumental’ – for effektiv utøvelse av retten til ytringsfrihet». Høyesterett bygget også på tilsvarende betraktninger i proporsjonalitetsvurderingen etter EMK artikkel 10 nr. 2 (avsnitt 95-112), og la til grunn at inngrepet i ytringsfriheten som manglende innsyn innebar, derfor var begrenset.  Etter ombudets syn er disse betraktningene relevante for vurderingen av om inngrepet etter EMK artikkel 8 nr. 2 her er nødvendig, da vurderingstemaene i vår sak har nær sammenheng.

Sakene viser at det ikke er tilstrekkelig at saken som sådan er av offentlig interesse. Ved vurderingen av om innsyn er nødvendig, er det for det første avgjørende om dokumentene eller opplysningene tilfører informasjon av reell betydning for offentlig debatt og kontroll med myndighetene, utover det som allerede er kjent. Dersom flere dokumenter har slik betydning, må det for det andre vurderes om det er nødvendig å gi innsyn i alle, eller om formålet med innsynet kan ivaretas ved å gi innsyn i kun et utvalg.

På denne bakgrunn er ombudet tvilende til om innsyn i det omfanget statsadvokaten har innvilget er nødvendig for at BT skal kunne utøve myndighetskontroll og tilrettelegge for offentlig debatt.

3.3.2 Forholdsmessighet i snever forstand – avveiningen mellom hensynet til BTs funksjon som myndighetskontrollør og bidragsyter til offentlig debatt, og de etterlattes privatliv

For at innsynet ikke skal utgjøre en krenkelse av de etterlattes rettigheter etter EMK artikkel 8, kreves det at hensynene som taler for innsyn i de ulike dokumentene veier tyngre enn ulempene innsynet medfører for de etterlatte. 

Hovedformålet med innsynet er som nevnt å legge til rette for offentlig kontroll med politiets og påtalemyndighetens håndtering av saken og legge til rette for samfunnsdebatt. Dette er tungtveiende hensyn. Det er dessuten sannsynlig at EMK artikkel 10 nr. 1 gir BT rett til innsyn av et visst omfang, jf. EMDs terskelkriterier omtalt i avsnitt 36-43.

På den andre siden dreier det seg som nevnt om sensitive opplysninger, og opplysninger som de etterlatte bearbeider midt i en sorgprosess. Ombudet viser til avsnitt 52-53.

Det er også relativt kort tid siden den aktuelle hendelsen. Det kan tale for at innsynet utgjør et større inngrep i de etterlattes rett etter EMK artikkel 8 enn dersom det hadde gått lengre tid. Samtidig er det klart, som statsadvokaten har påpekt, at det nettopp er når saken er fersk at den offentlige interessen er størst.   

Når det gjelder den konkrete vurderingen av hvilke dokumenter det bør gis innsyn i, bemerker ombudet at opplysninger som kun i begrenset grad berører samfunnet for øvrig, men først og fremst omhandler private forhold, neppe er av offentlig interesse. Ombudet viser eksempelvis til personlige nedtegnelser, dagboknotater og privat kommunikasjon. Dette er opplysninger som i beste fall ligger i randsonen av det legitime formålet som begrunner innsynet, og langt fra kjernen av pressens funksjon som offentlig kontrollør og tilrettelegger for samfunnsdebatt. Dersom det er enkeltelementer i disse dokumentene som statsadvokaten mener er nødvendige for å forstå sentrale deler av saken, kan øvrige opplysninger sladdes.

For dokumenter som i større grad er av offentlig interesse, må det vurderes om innsynet likevel kan begrenses til et utvalg av disse. I vurderingen må det både ses hen til hvor stort inngrep innsyn i de aktuelle opplysningene vil innebære for de etterlatte, og hvilket bidrag opplysningene gir til innsynets formål. Slik ombudet ser det, er det da relevant om det er enkelte dokumenter i saken som inneholder mer etterprøvbare opplysninger om resultatene i etterforskningen, og som kan gi grunnlag for myndighetskontroll. For eksempel kan obduksjonsrapporter og andre dokumenter tilknyttet til medisinske undersøkelsene gi innsyn i vurderinger om dødsårsaker og -tidspunkter. I den grad disse dokumentene inneholder sensitive opplysninger som ikke gir nevneverdige bidrag til BTs kontroll, kan disse opplysningene sladdes.

Statsadvokaten legger vekt på at ytterligere fragmentering av innsynet ikke er formålstjenlig. Ombudet er enig i at dette er relevant. I noen tilfeller vil innsyn i enkeltstående dokumenter kunne gi et fragmentert og misvisende bilde av saken, jf. Rt-2015-1467 avsnitt 69. Ombudet kan imidlertid ikke se at et mindre omfattende innsyn her vil gi et misvisende bilde av saken eller myndighetenes håndtering av den.

Ombudet er likevel enig med statsadvokaten i at disse vurderingene er vanskelige, og forstår at man ikke ønsker å fremstå som at man «kuraterer» grunnlaget for pressens kontroll. Likevel er dette vurderinger som må gjøres for de ulike dokumentene. Dersom man etter en konkret vurdering kommer til at enkelte mindre private dokumenter oppfyller formålet med innsynet, er det ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn» med innsyn i øvrige dokumenter. Dersom myndighetene er for tilbakeholdne i sin selektering av relevante opplysninger, for å unngå mistanker om at man holder noe skjult, vil innsynet fort kunne være i strid med de involvertes rettigheter etter EMK artikkel 8. Det vises igjen til HR-2021-526-A, og hvordan saken illustrerer nødvendighets- og forholdsmessighetskravet.

I forlengelsen av dette vil ombudet også knytte noen merknader til utfordringene en står overfor ved behandling av innsynskrav i uoppklarte, henlagte straffesaker. I noen saker gir ikke straffesaksopplysningene tilstrekkelig grunnlag for å trekke sikre slutninger om hendelsesforløp, skyldspørsmål eller eventuelle motiver. I henlagte straffesaker kan det typisk være slik at bevisene er ufullstendige, eller at sentrale personer ikke kan avhøres. Det er i denne sammenheng et sentralt poeng for ombudet at innsynet ikke nødvendigvis skal sette pressen i stand til å avgjøre hva som faktisk har skjedd. Det beskyttelsesverdige formålet er først og fremst å gjøre det mulig for pressen å etterprøve hvordan politiet og påtalemyndigheten har håndtert saken og hvilke vurderinger som ligger til grunn for deres konklusjoner.

Oppsummert mener ombudet det er tvilsomt om innsyn i alle de enkeltdokumentene statsadvokaten har innvilget, er nødvendig for at BT skal kunne kontrollere politiet og påtalemyndigheten og legge til rette for offentlig debatt. I forholdsmessighetsvurderingen må det i tillegg legges vekt på at flere av opplysningene er av svært privat karakter, og på belastningen innsynet derfor vil innebære for de etterlattes privatliv. Sett opp mot hensynene som taler for innsyn, mener ombudet at inngrepet som innsynet medfører ikke er forholdsmessig. Innsynet statsadvokaten har innvilget er dermed ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf. EMK artikkel 8 nr. 2.

Ombudet ber derfor statsadvokaten om å vurdere BTs innsynskrav på nytt. I den grad EMK artikkel 10 nr. 1 i utgangspunktet gir BT rett til innsyn i enkelte dokumenter, kan en begrensning i denne retten i tråd med ombudets uttalelse være lovlig etter EMK artikkel 10 nr. 2. 

Ombudet gjentar at statsadvokatens vurdering må gjøres for hvert enkelt dokument, og at ombudet ikke har foretatt en konkret vurdering av hvilke dokumenter som bør unntas innsyn.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at det er tvilsomt om innsyn av det omfanget statsadvokaten har innvilget, er nødvendig for at BT skal kunne kontrollere politiet og påtalemyndigheten og legge til rette for offentlig debatt. I forholdsmessighetsvurderingen må det i tillegg legges vekt på at flere av opplysningene er av svært privat karakter, og på belastningen innsynet derfor vil innebære for de etterlattes privatliv. Sett opp mot hensynene som taler for innsyn, mener ombudet at inngrepet som innsynet medfører ikke er forholdsmessig. Vilkårene for inngrep etter EMK artikkel 8 nr. 2 er dermed ikke oppfylt.

Ombudet ber statsadvokaten om å vurdere BTs innsynskrav på nytt. Vurderingen må gjøres for hvert enkelt dokument.