Oppheving av vedtak om tilknytning til offentlig avløpsledning
Publisert: 17.11.2026
Sist oppdatert: 17.11.2026
Oppsummering
En kommune ble i 2015 varslet om forurensning som skyldtes utslipp av sanitært avløpsvann. Som følge av flere tilsyn påla kommunens administrasjon i 2023 16 innbyggere å knytte bygninger på sine eiendommer til en offentlig avløpsledning. Etter klage over 14 av påleggene, opphevet bystyret samtlige vedtak og utsatte behandlingen av sakene i påvente av «ytterligere undersøkelser av sakskomplekset». Statsforvalteren stadfestet opphevingsvedtaket etter klage fra berørte av forurensningen.
Ombudet la til grunn at det var ulovlig forurensning i området, og at de ansvarlige etter forurensningsloven hadde plikt til å treffe tiltak mot forurensningen.
Ombudet kom til at bystyret ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å oppheve påleggene med hjemmel i forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum. Slik saken var opplyst for ombudet, var det ikke holdepunkter for at de opprinnelige vedtakene bygget på klare feil. Eventuelle behov for ytterligere utredning burde i en sak som denne derfor vært gjennomført innenfor den ordinære klagesaksbehandlingen, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd første punktum og § 33 fjerde ledd første punktum.
Ombudet kom også til at begrunnelsen for opphevingsvedtaket var mangelfull, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Vedtaket ga ikke tilstrekkelig grunnlag for å forstå hva som konkret begrunnet opphevingen i lys av Grunnloven § 112 og forurensningslovens krav om tiltak mot forurensning.
Ombudet kom videre til at Statsforvalterens behandling av klagesaken ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 34 annet ledd første og annet punktum. Statsforvalteren avgrenset sin prøving av saken og tok ikke stilling til sentrale anførsler om bystyrets bruk av sin opphevingskompetanse. Ombudet kom også til at det var begrunnet tvil om Statsforvalterens vedtak bygde på en riktig forståelse av begrunnelsen for bystyrets vedtak.
Ettersom sakene lå til behandling hos kommunen, fant ombudet det lite hensiktsmessig å be Statsforvalteren behandle saken på nytt. Ombudet la derfor til grunn kommunens vedtak om å oppheve de tidligere påleggene om tilknytning, et vedtak som Statsforvalteren stadfestet.
Bystyrets vedtak om å oppheve påleggene, sammenholdt med saksbehandlingen for øvrig, innebar at spørsmålet om tiltak mot forurensningen i området som klagen hit gjaldt, ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Behandlingstiden var ikke forenlig med kommunens ansvar for å motvirke forurensing og ivareta retten til miljø i Grunnloven § 112.
Ombudet ba kommunen om å fatte vedtak om effektive tiltak for å stanse forurensningen fra de aktuelle eiendommene innen 15. februar 2027 og om å bli underrettet om resultatet ved kopi av vedtakene. Dersom kommunen allerede hadde fattet slike vedtak, ba ombudet om å få oversendt kopi av vedtakene nå.
Sakens bakgrunn
I 2015 mottok Lillesand kommune melding om forurensning som skyldtes utslipp av sanitært avløpsvann i området der A (klageren) er grunneier. Samme år førte kommunen tilsyn i området. Det ble tatt prøver som viste høye verdier av koliforme bakterier og E.coli. I 2018 og 2019 forhåndsvarslet kommunen flere grunneiere i området om at den vurderte å gi pålegg om å stanse forurensningen og om å knytte bygninger på eiendommene til en offentlig avløpsledning. En av grunneierne etablerte et privat avløpsanlegg som følge av forhåndsvarselet, og klageren knyttet bygningen på sin eiendom til dette anlegget. Forhåndsvarslene ble ikke fulgt opp fra kommunens side i form av vedtak.
I 2022 førte kommunen nytt tilsyn, og sendte nye forhåndsvarsler om pålegg. Deretter fattet kommunens administrasjon i mai 2023 16 vedtak med pålegg om å knytte bygninger på de aktuelle eiendommene til en offentlig avløpsledning innen november 2024. Kostnadene var beregnet til kr. 155.783 i ni saker og kr. 385.286 i syv saker.
I en felles klage 7. juni 2023 over 14 av vedtakene gjorde klagerne blant annet gjeldende at kostnadene for tilknytning ville bli uforholdsmessig store og at eierne kunne benytte andre akseptable løsninger for avløp. Det ble også anført at den øvre kostnadsgrensen på om lag kr. 800.000 som kommunen opererte med for å gi pålegg, var uforholdsmessig høy.
På bakgrunn av klagen fra de 14 grunneierne opphevde bystyret 8. november 2023 alle de 16 vedtakene om pålegg. Samtidig besluttet bystyret å utsette til høsten 2024 behandlingen av saker der den anslåtte kostnaden for tilknytning oversteg 2G (den gang kr. 237.240). Administrasjonen skulle innen høsten 2024 legge frem en sak om «bedre håndtering av innbyggernes påkoblingsplikt». Temaer i saken var blant annet informasjon og veiledning til innbyggerne, praksis i andre kommuner og forslag til endret øvre kostnadsgrense for tilknytningsplikt.
Bystyrets vedtak lød:
«1. Lillesand bystyre opphever vedtak om tilknytning til offentlig avløpsledning for gnr. […] bnr. […]. Bakgrunn for opphevingen er at kommunen ønsker å foreta en ytterligere undersøkelse av sakskomplekset, det er ikke tatt stilling til anførslene i klagen.
2. Utsending av saker om tilknytningsplikt utsettes til høsten 2024. Da legger administrasjonen frem en sak om bedre håndtering av innbyggernes påkoblingsplikt. Saken bør omfatte god informasjon til innbyggerne, en koordinatorrolle som bistår innbyggerne samt forslag på maks kostnadsgrense. Administrasjonen bes se på praksis i andre kommuner på dette området.
Lillesand kommune vedtar å lage en veileder til bruk for privatpersoner som skal koble seg på offentlig vann og avløp. Veilederen beskriver hvordan flere private kan gå sammen i et samvirke SA eller eventuelt på annen måte kan organisere seg for å få refundert mva på investeringskostnadene. Veilederen beskriver også hvordan kommunen etter ferdigstillelse kan overta anlegget vederlagsfritt for ordinær drift.
3. Der kommunen bygger ut kommunale hovedledninger kan administrasjonen fortsette å sende ut pålegg om tilknytningsplikt der estimerte kostnader er under 2G (grunnbeløp i folkeregistre). Dersom estimerte kostnader er høyere enn 2G, oversendes saken til formannskapet for behandling. Formannskapet avgjør om eiendommen skal kobles på offentlig avløpsnett eller om det skal søkes om annen godkjent avløpsløsning.
4. Inntil sak om hvordan innbyggernes påkoblingsplikt skal håndteres er lagt frem, fortsetter arbeidet med opprydding i spredt avløp i henhold til forurensingsloven. Dersom estimerte kostnader er under 2G (grunnbeløp i folkeregistre) kan kommunen sende ut pålegg på dette. Dersom estimerte kostnader er høyere enn 2G oversendes saken til formannskapet for behandling. Formannskapet avgjør om et slikt pålegg skal sendes ut eller om det skal sees på andre løsninger.»
Klageren og grunneieren som hadde etablert privat avløpsanlegg, klaget på opphevingsvedtaket hhv. 21. og 22. desember 2023. I sistnevnte klage ble det blant annet fremholdt at det politisk hadde vært en «tydelig vegring mot å fatte vedtak som vil påføre kostnader på eierne av anleggene som forurenser». Det ble anført at det både var «uforståelig og feil» at bystyret opphevet påleggene. Begge naboene viste til de ulempene som eiendommene deres hadde av forurensningen.
Statsforvalteren i Agder la til grunn at kommunen hadde hjemmel til å oppheve vedtakene, og stadfestet 7. mai 2024 opphevingsvedtaket.
I klagen hit 6. mai 2025 gjorde klageren blant annet gjeldende at kommunens opphevingsvedtak var i strid med forurensningsloven § 7, og at kommunen som forurensningsmyndighet hadde forsømt sine plikter. Han gjorde også gjeldende at Statsforvalteren ikke hadde vurdert saken i tråd med forvaltningsloven § 34.
Saken er behandlet av undertegnete, Inge Lorange Backer, som setteombud, fordi sivilombud Hanne Harlem anså seg inhabil.
På bakgrunn av klagen hit og sakens dokumenter besluttet ombudet å foreta nærmere undersøkelser. I brev herfra 24. september 2025 sendte vi varsel om ombudets undersøkelser til de partene som var tilgodesett ved kommunens vedtak.
Våre undersøkelser
I brev herfra 24. september 2025 til Statsforvalteren spurte vi blant annet om Statsforvalteren hadde vurdert klagernes anførsler i klagene 21. og 22. desember 2023, særlig deres anførsler om at klagen fra de 14 grunneierne 7. juni 2023 ikke ga grunnlag for omgjøring, at kommunen har plikt til å stanse forurensing som er i strid med forurensningsloven § 7, og at Statsforvalteren måtte fatte nytt vedtak om påkoblingsplikt, jf. plan- og bygningsloven § 27-2. Dersom anførslene ikke ble vurdert, ba vi om en begrunnelse for det. I brev 22. oktober 2025 svarte Statsforvalteren at de mente det overordnete i saken var om kommunens vedtak var gyldig, men erkjente at de skulle ha gjort en uttrykkelig vurdering av klagernes anførsler.
Statsforvalteren redegjorde nærmere for sin vurdering av anførslene. De mente ikke det var grunnlag for å omgjøre bystyrets opphevingsvedtak. Statsforvalteren viste til at avgjørelsen lå til kommunens skjønn, og at det også var mest hensiktsmessig at kommunen selv fattet nye vedtak om pålegg, ettersom det var den som hadde best oversikt over lokale forhold. Statsforvalteren viste også til at vedtak om tilknytningsplikt etter plan- og bygningsloven § 27-2 bare var ett av alternativene som kunne brukes for å følge opp forurensningen. Videre fremhevet Statsforvalteren at kommunen hadde angitt en konkret tidsplan for når nye pålegg skulle sendes ut. Dette tilsa at det ikke var hensiktsmessig å gå inn i en prosess med selv å fatte nye vedtak.
På spørsmål om kommunens vedtak 8. november 2023 og Statsforvalterens eget vedtak 7. mai 2024 var korrekt og tilstrekkelig begrunnet, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25, svarte Statsforvalteren at det var mangler ved begrunnelsene. Statsforvalteren mente bystyret i vedtaket skulle ha vist til at utredningsplikten følger av forvaltningsloven § 17. Kommunen skulle også vist til hvilke sider av sakens faktum den mente måtte utredes nærmere, og på hvilke måter dette eventuelt skulle gjøres. Videre mente Statsforvalteren at kommunen i større grad burde ha begrunnet hvorfor det var nødvendig med ytterligere utredninger før nye pålegg kunne gis i løpet av høsten 2024. Samtidig påpekte Statsforvalteren at klagerne fikk medhold, noe som tilsa at kravene til begrunnelsen var noe lempeligere. På den annen side pekte Statsforvalteren også på at de motstridende interessene i saken og hensynet til miljøet tilsa et skjerpet krav til begrunnelse.
Som en følge av at det var mangler ved kommunens begrunnelse, mente Statsforvalteren at også deres eget vedtak var mangelfullt begrunnet. Det kunne ha kommet tydeligere frem at vurderinger i plan- og bygningsloven § 27-2 ligger til kommunens skjønn. Ettersom det ikke var tatt utenforliggende hensyn eller forelå andre grunner som tilsa at kommunens avgjørelse skulle settes til side, hadde Statsforvalteren ment at det ikke forelå tilstrekkelig tungtveiende grunner til å overprøve skjønnet. Statsforvalteren mente manglene ved begrunnelsen ikke hadde påvirket utfallet av klagebehandlingen.
Under henvisning til forurensningsloven § 48 a spurte vi om Statsforvalteren mente at kommunen ved behandlingen av sakskomplekset hadde oppfylt sitt ansvar etter Grunnloven § 112. Ombudet forstår det slik at Statsforvalteren ikke konkluderte endelig på dette punktet, men isteden viste til at det pågikk et relevant arbeid i kommunen, og til at kommunen nå hadde oppgitt at det skulle sendes ut nye forhåndsvarsler om pålegg innen utløpet av 2025.
Statsforvalteren innhentet på vår forespørsel informasjon fra kommunen om hvordan den hadde fulgt opp opphevingsvedtaket, og om status for arbeidet. I brev 7. oktober 2025 opplyste kommunen at det etter 8. november 2023 var lagt frem flere saker til politisk behandling om tilknytningsplikt og om opprydding i spredt avløp. Tema i sakene hadde gjennomgående vært kommunedirektørens handlingsrom, den politiske forståelsen av tilknytningsplikten i plan- og bygningsloven og forurensningsloven, og veiledning til innbyggerne. Bystyret hadde våren 2025 vedtatt at ordføreren skulle undersøke om det var interesse hos andre kommuner i regionen for å utarbeide en felles strategi for behandling av denne type saker. Det ble opplyst at kommunen ville sende ut nytt forhåndsvarsel om tilknytningsplikt innen utløpet av 2025.
I desember 2025 kontaktet vi kommunen for å undersøke om nye forhåndsvarsler ville bli sendt ut innen utløpet av 2025. Kommunen opplyste da at sakene ikke kunne behandles før bystyret i møte 11. februar 2026 hadde behandlet en sak om å endre kommunedirektørens fullmakt.
Ombudet fant etter dette grunn til å foreta nærmere undersøkelser av saken direkte overfor kommunen. I undersøkelsesbrev herfra 17. desember 2025 ba vi kommunen svare på spørsmål om behandlingen av enkeltsakene, og om berostilling av sakstypen. Frist for svar ble satt til etter bystyrets møte 11. februar 2026. Vi mottok 23. februar 2026 to svar fra kommunen; ett fra administrasjonen som svarte på spørsmål om faktiske og rettslige forhold, og ett fra bystyret som svarte på spørsmål om politiske beslutninger. I oversendingsbrevet opplyste kommunen at bystyret hadde vedtatt å utsette saken om å endre kommunedirektørens fullmakt.
På spørsmål om når kommunen ble kjent med forurensning eller fare for forurensning fra de aktuelle avløpsanleggene, svarte administrasjonen at det både etter befaringen i 2015 og 2022 ble konkludert med at anleggene utgjorde fare for forurensning, jf. forurensningsloven § 7. Grunneierne ble første gang informert om saken før befaringen i 2015, og kommunen varslet i 2018, 2019 og 2023 om at den vurderte å gi pålegg.
På spørsmål om kommunen kunne redegjøre for hvordan sakskomplekset var fulgt opp etter berostillingen 8. november 2023, svarte administrasjonen at den blant annet hadde utarbeidet en veileder til innbyggerne og avholdt en workshop med bred politisk deltakelse, samt foretatt nye kostnadsberegninger. Den hadde også vist til en felles løsning for eiendommene som kunne gi en lavere totalkostnad. Våren 2025 hadde administrasjonen avholdt et informasjonsmøte, der innbyggerne blant annet ble informert om at det ikke kunne gis nye utslippstillatelser for de eksisterende avløpsanleggene på grunn av resipientforholdene. I sitt brev til ombudet 7. oktober 2025, skrev kommunen at det på møtet også ble informert om at tilknytning til det private ledningsnettet som var etablert i området, kunne vurderes som en alternativ løsning for avløp. Saksbehandlere i 8 samarbeidskommuner hadde utredet alternative samarbeidsformer, men konkludert med at det eksisterende samarbeidet mellom kommunene fungerte fint. Samarbeidet besto i utveksling av erfaring, diskusjoner om aktuelle problemstillinger og deling av maler i saksbehandlingen. I tillegg til å delta i et regionalt samarbeid deltok administrasjonen i en nasjonal nettverksgruppe med andre kommuner.
Bystyret opplyste at det hadde besluttet å oppheve vedtakene og stilt saker om tilknytningsplikt i bero, fordi det ønsket å ta stilling til prinsipielle spørsmål før kommunen realitetsbehandlet enkeltsaker. Spørsmålene gjaldt håndtering av svært høye kostnader for enkeltinnbyggere, kommunens handlingsrom etter plan- og bygningsloven § 27-2, og behovet for en mer forutsigbar og ensartet praksis. Bystyrets vurdering var at disse spørsmålene burde avklares før klagesakene ble realitetsbehandlet, og at det var mer hensiktsmessig å oppheve vedtakene enn å avgjøre klagene innenfor en praksis som var under revisjon. På spørsmål om hva som var bystyrets begrunnelse for at det ikke forelå tilknytningsplikt etter plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd første punktum, svarte bystyret at det ikke hadde tatt endelig stilling til spørsmålet. Det ble presisert at kommunen ikke hadde stanset arbeidet med opprydding i spredt avløp, og at det pågikk et arbeid med en veileder, informasjonsrutiner og dialog med andre kommuner.
På spørsmål om hvilken betydning en eventuell felles strategi i regionen ville ha for kommunens arbeid med sakene, svarte bystyret at den ville være veiledende og ikke erstatte kommunens plikt til å foreta konkrete og individuelle vurderinger etter gjeldende regelverk. I vurderingen av sine plikter som forurensningsmyndighet hadde bystyret foretatt en avveining mellom behovet for å redusere forurensningen, hensynet til innbyggernes rettssikkerhet og nødvendigheten av politisk avklaring i saker med svært høye kostnader for innbyggerne. Bystyret understreket at kommunen ikke hadde besluttet å unnlate å bruke sine virkemidler som forurensningsmyndighet, men å differensiere behandlingen, slik at alvorlige forurensningssaker fortsatt ble fulgt opp, samtidig som saker med betydelige økonomiske konsekvenser ble undergitt særskilt politisk behandling.
Bystyrets mindretall innga merknader til saken. Det ble satt spørsmålstegn ved om kommunen hadde vurdert sin handlingsplikt etter forurensningsloven før sakene ble stilt i bero. Mindretallet mente kommunen hadde plikt til å følge opp pågående forurensning med pålegg om tilknytning der vilkårene var oppfylt, og at økonomiske og politiske hensyn ikke kunne begrunne utsatt håndheving av lovpålagte plikter.
En av de varslede partene i saken kom også med merknader til saken. Han ba blant annet om å bli unntatt fra ombudets undersøkelser.
Sivilombudets syn på saken
De sentrale spørsmålene i saken gjelder kommunens oppheving av vedtak om tiltak for å motvirke forurensing som skyldtes utslipp av sanitært avløpsvann, opphevingens konsekvenser for saksbehandlingstiden og kommunens oppfølging etter at sakene ble stilt i bero. Saken reiser også spørsmål om Statsforvalterens klagebehandling, herunder prøvingen av opphevingsvedtaket.
Rettslige utgangspunkter
Forurensningslovens og plan- og bygningslovens krav til lovlig avløpsløsning
Forurensningsloven § 7 første ledd første punktum lyder:
«Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9, eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11.»
Bestemmelsen fastsetter et generelt forbud mot forurensning, med mindre aktiviteten er tillatt etter lov, forskrift eller særskilt tillatelse.
Dersom det foreligger fare for ulovlig forurensning, har den ansvarlige plikt til å iverksette tiltak for å hindre at forurensning inntrer, jf. forurensningsloven § 7 annet ledd første punktum. Dersom forurensning har inntrådt, har den ansvarlige plikt til å sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense skadevirkningene, jf. § 7 annet ledd annet punktum. Forurensningsmyndigheten kan etter § 7 fjerde ledd gi den ansvarlige pålegg om å treffe slike tiltak.
Forurensningsloven § 8 regulerer unntak fra utgangspunktet i § 7. Etter § 8 første ledd første punktum nr. 2 kan blant annet «vanlig forurensning» fra boliger og fritidshus være lovlig uten særskilt tillatelse. For utslipp av sanitært avløpsvann gjelder likevel en hovedregel om at det må søkes om tillatelse med mindre noe annet er bestemt i forskrift, jf. § 8 første ledd annet punktum.
Utslipp av sanitært avløpsvann fra en eiendom blir ansett som lovlig etter forurensningsloven hvis utslippet skjer til en offentlig avløpsledning, når denne omfattes av utslippstillatelsen for et offentlig avløpsanlegg som den er knyttet til, jf. Miljødirektoratets kommentar til forurensningsforskriften § 12-1 annet ledd (tilgjengelig på Miljødirektoratets hjemmeside).
Alternativt kan utslippet skje gjennom en privat avløpsledning til et felles privat avløpsanlegg innenfor rammen av en tillatelse som dette anlegget har etter forurensningsloven, eller i henhold til en tillatelse etter forurensningsloven som er gitt særskilt for den enkelte eiendommen.
Hovedregelen er likevel at bygning på eiendom skal knyttes til en offentlig avløpsledning som går over eller nær eiendommen. Det følger av forurensningsloven § 23 annet ledd første punktum, lest i sammenheng med plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd første punktum. Tilknytningsplikten gjelder også for eksisterende bygninger, jf. § 27-2 fjerde ledd. Den er et sentralt virkemiddel for å sikre at eiendommer har en forsvarlig avløpsløsning som ivaretar hensynet til å forebygge forurensning og helseproblemer, jf. Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) s. 186.
Kommunen kan gjøre unntak fra den lovbestemte tilknytningsplikten dersom det etter kommunens skjønn vil være forbundet med «uforholdsmessig stor kostnad» eller «særlige hensyn tilsier det», jf. plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd annet punktum. Det er en forutsetning at en annen forsvarlig ordning sikres for eiendommen, det vil si at utslippet på annen måte må være lovlig etter forurensningsloven.
En forsvarlig ordning kan være å knytte bygning på eiendommen til en privat avløpsledning med utslippstillatelse, jf. plan- og bygningsloven § 27-3. Dersom eiendommen hverken knyttes til en offentlig avløpsledning eller en privat avløpsledning med utslippstillatelse, må eieren etablere et eget privat avløpsanlegg og innhente individuell utslippstillatelse etter reglene i forurensningsforskriften kapittel 12.
Dersom en eiendom ikke er tilknyttet et offentlig eller privat avløpsanlegg med utslippstillatelse, vil utslipp av sanitært avløpsvann som utgangspunkt være ulovlig.
1.2 Grunnloven § 112 og kommunens oppgaver
Grunnloven § 112 første ledd første punktum lyder: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.»
Etter Grunnloven § 112 tredje ledd skal statens myndigheter iverksette tiltak for å sikre at denne retten overholdes. Forurensningsloven og plan- og bygningsloven gir sentrale virkemidler for å oppfylle tiltaksplikten. Når det gjelder utslipp av sanitært avløpsvann, er forvaltningsoppgaver og myndighet i stor grad lagt til kommunene.
Ved utøving av offentlig myndighet har Grunnloven § 112 betydning som moment ved lovtolkingen og som pliktig hensyn ved utøving av forvaltningsskjønnet, jf. Høyesteretts plenumsdom HR-2020-2472-P avsnitt 145. I juridisk teori forstås dette som en plikt til å vektlegge miljøhensynet på kort og lang sikt ved avveiningen mot andre mål og hensyn, jf. Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett (7. utg., 2026) side 187-89. Grunnloven § 112 vil etter dette ha betydning for kommunen, både i spørsmålet om det skal gjøres vedtak overhodet og når det gjelder vedtakets innhold.
Kommunen er lokal forurensningsmyndighet og «skal» føre tilsyn med den alminnelige forurensningssituasjonen og med forurensning fra de enkelte kilder, jf. forurensningsloven § 48 første ledd, jf. § 81 første ledd bokstav c. Lovens § 48 andre ledd regulerer hvordan tilsynsplikten skal følges opp. Kommunen skal blant annet «se til at reglene i loven […] blir fulgt».
Når kommunen blir kjent med forhold som kan innebære forurensning innenfor dens ansvarsområde, tilsier disse bestemmelsene at forholdene følges opp i samsvar med de plikter og virkemidler som følger av regelverket.
1.3 Krav til saksbehandlingstid
Etter forvaltningsloven § 11 a første ledd skal et forvaltningsorgan «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold». Kriteriet «uten ugrunnet opphold» er skjønnsmessig. Hva som i det enkelte tilfellet vil være en forsvarlig saksbehandlingstid, vil variere med sakens art og omfang, tilgjengelige ressurser mv., jf. Ot.prp. nr. 75 (1993-94) s. 59.
Utgangspunktet er at en sak, eller en sakstype, ikke uten videre kan stilles i bero. Om gjeldende rett heter det i NOU 2019:5 punkt 13.7.3.1 (side 189) at dette følger av kravet om at en sak skal avgjøres uten ugrunnet opphold. Behandlingen kan utsettes i påvente av en prinsipiell avklaring eller for å se flere saker i sammenheng, jf. også NOU 2019: 5 punkt 26.5.4 (side 424). Ombudet har tidligere lagt til grunn at berostilling i slike tilfeller må forutsette at den forventede avklaringen faktisk vil kunne få betydning for saken, og at den endelige avklaringen ikke ligger for langt frem i tid, se SOM-2012-2672.
Lang saksbehandlingstid er ikke i seg selv i strid med bestemmelsen, så lenge det er tilstrekkelig saklig grunn til at saken ikke avgjøres, jf. SOM-2020-766. Ombudet har tidligere uttalt at behovet for ytterligere utredning etter omstendighetene kan utgjøre en slik saklig grunn. Dette gjelder likevel bare så langt utsettelsen er nødvendig for å innhente opplysninger av betydning for avgjørelsen, se blant annet SOM-2022-4445 avsnitt 20 og 26.
1.4 Behandlingen av en klagesak
Den ordinære fremgangsmåten ved behandlingen av en klagesak etter forvaltningsloven er at førsteinstansen, som mottar klagen, jf. forvaltningsloven § 32, foretar «de undersøkelser klagen gir grunn til», og så oversender klagesaken til klageinstansen for avgjørelse, jf. § 33.
Førsteinstansen kan likevel «oppheve eller endre et vedtak dersom den finner klagen begrunnet», jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum. At et vedtak «kan» oppheves eller endres, innebærer at det er opp til førsteinstansens skjønn å avgjøre hva utfallet skal bli, innenfor de rettslige rammer som gjelder for det aktuelle vedtaket.
Vilkåret for at førsteinstansen kan endre eller oppheve sitt vedtak, er at den «finner klagen begrunnet». I juridisk teori er det lagt til grunn at førsteinstansen kan endre eller oppheve sitt tidligere vedtak i favør av klageren også av grunner som klageren ikke har gjort gjeldende, se Frihagen, Forvaltningsloven bind II (1986) s. 700. Hvis førsteinstansen treffer et nytt vedtak, må det nye vedtaket være i samsvar med regelverket som gir grunnlag for det.
Spørsmålet om når førsteinstansen bør avstå fra å prøve klagen, er omtalt i merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (1964-65) side 105, der det står:
«Etter første ledds første punktum kan førsteinstansen oppheve eller endre et vedtak dersom den finner klagen grunnet. En slik «omgjøring» fra førsteinstansens side vil først og fremst være praktisk der det bare er en enkelt part som berøres. Foreligger det kolliderende interesser mellom flere parter, vil en endring i vedtaket lett føre til ny klage fra en av de andre parter, som nå kommer i en ugunstigere stilling. Slike tilfelle vil kunne forekomme i rene interessetvister […]. Når situasjonen ligger slik an, er det lite hensiktsmessig at førsteinstansen treffer nytt vedtak, med mindre klagen skulle vise at det første vedtaket åpenbart var et feilgrep. For ikke å trekke saken unødig i langdrag, bør klagen ellers sendes klageinstansen til endelig avgjørelse.»
Da forvaltningsloven ble revidert i 1977, vurderte departementet om dette burde komme direkte til uttrykk i forvaltningsloven. Man ble likevel stående ved fortsatt å overlate spørsmålet til praksis, jf. merknadene til § 33 i Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 93.
I juridisk teori gir Bernt og Rasmussen, Frihagens Forvaltningsrett bind I (2. utg. 2010) s. 315 uttrykk for at førsteinstansen bare bør oppheve eller endre vedtaket når det det lider av «slike opplagte feil at også motparten vil skjønne at vedtaket måtte endres». Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5. utg. 2011) s. 545, uttaler i tråd med proposisjonen at «[r]egelmessig bør endring til skade for andre parter bare skje i tilfelle hvor det er temmelig klart at det første vedtaket var et feilgrep». Graver og Tøssebro, Alminnelig forvaltningsrett (6. utg., 2024) s. 513, uttaler at «underinstansen bør i slike tilfeller vise tilbakeholdenhet, og som en hovedregel overlate vurderingen til klageorganet, slik at man får en reell behandling i klageinstansen».
Når klageinstansen får oversendt en sak til behandling, skal den påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd første punktum. Den kan pålegge førsteinstansen å foreta nærmere undersøkelser, jf. § 33 femte ledd andre punktum. Det kan være hensiktsmessig på områder hvor førsteinstansens personellmessige ressurser, sakstilfang eller nærhet til saksfeltet gjør at den har særlige forutsetninger for å foreta de undersøkelsene det er behov for, jf. NOU 2019:5 punkt 24.11.2.2 (side 386).
Klageinstansens kompetanse er regulert i forvaltningsloven § 34. Klageinstansen «kan prøve alle sider av saken», jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd første punktum. Hva som hører til klagesaken, er ikke angitt i loven. Etter rettspraksis vil det bero på en samlet vurdering av sakens rettslige og faktiske sider, jf. Rt-1997-343 (side 362) og Rt-2011-910 (avsnitt 55-56). Klageinstansen «skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med», jf. lovens § 34 annet ledd annet punktum. I Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5. utgave, 2011) på side 458 er det fremholdt at hvis klagen fører frem på ett grunnlag, behøver klageinstansen likevel ikke vurdere andre synspunkter som klageren har gjort gjeldende. Videre er det lagt til grunn at der klagen ikke fører frem, må klageinstansen kommentere de sentrale delene av klagerens argumentasjon.
Når et statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune, skal klageinstansen legge «stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn» kommunen har utøvd, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Dette er ikke en absolutt hindring for at klageinstansen kommer til et annet resultat enn førsteinstansen, men det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret.
2. Kommunens opphevingsvedtak 8. november 2023
Slik saken er opplyst, legger ombudet til grunn at kommunen siden 2015 har vært kjent med forurensning som skyldes ulovlig utslipp av sanitært avløpsvann i det området klagen gjelder. Blant annet etter henvendelser fra dem som har vært berørt av ulempene, har kommunen flere ganger tatt opp forurensningen til behandling som sak og sendt forhåndsvarsel til de ansvarlige for forurensningen. Hverken de ansvarlige eller kommunen har gitt opplysninger om noe lovlig grunnlag for utslippene.
Kommunen tok i 2022 opp 16 saker til behandling. I mai 2023 traff administrasjonen vedtak som påla de ansvarlige for forurensningen å knytte bygninger på sine eiendommer til en offentlig avløpsledning. Vedtakene ble gjort med hjemmel i plan- og bygningsloven § 32-3, jf. § 27-2 annet ledd. Saken gjelder dermed forurensningsspørsmål som kommunen har ansvar for å følge opp etter forurensningslovgivningen, og berører miljøinteresser som kommunen ved utøving av offentlig myndighet skal vektlegge i lys av Grunnloven § 112.
2.1 Kommunens bruk av omgjøringskompetansen etter forvaltningsloven § 33
Etter klage fra 14 grunneiere vedtok bystyret å oppheve administrasjonens vedtak i alle 16 sakene. Hovedanførselen i klagen fra de 14 synes å være at kostnadene ved tilknytning ville bli uforholdsmessig store. Det fremgår uttrykkelig av bystyrets begrunnelse at det valgte å ikke ta stilling til anførslene i klagen:
«Bakgrunn for opphevingen er at kommunen ønsker å foreta en ytterligere undersøkelse av sakskomplekset, det er ikke tatt stilling til anførslene i klagen».
I svaret på ombudets undersøkelse har bystyret opplyst at bakgrunnen for å oppheve vedtakene var behov for nærmere avklaringer, blant annet knyttet til kostnadsnivå, kommunens handlingsrom etter plan- og bygningsloven § 27-2 og mer ensartet praksis.
Kostnadsspørsmålet synes over tid å ha vært et sentralt tema i kommunen. Allerede i 2021 behandlet bystyret en sak om «øvre kostnadsgrense for å gi pålegg om tilkobling til kommunalt nett». I 2022 vedtok bystyret at det ikke skulle etableres en tilskuddsordning ved tilknytning til offentlig vann- og avløpsnett eller ved pålegg om etablering av nytt privat avløpsanlegg. I vedtaket 8. november 2023 ba bystyret kommunen om å fremme et nytt forslag til øvre kostnadsgrense, som på det tidspunktet var satt til om lag kr. 800 000. De beregnete kostnadene ved de aktuelle påleggene lå imidlertid vesentlig lavere. Ombudet kan derfor vanskelig se at spørsmål om kommunens fremtidige praksis knyttet til en øvre kostnadsgrense kunne gi tilstrekkelig grunnlag for å oppheve de konkrete vedtakene.
Samtidig som bystyret opphevet de 16 vedtakene, besluttet det at administrasjonen kunne fortsette å gi pålegg i saker der anslåtte kostnader ikke oversteg 2G (kr. 237 240). Dette trekker i retning av at bystyret ikke anså kostnader på dette nivået som uforholdsmessig store. I ni av klagesakene var anslåtte kostnader lavere enn 2G (kr. 155 783). Opphevingsvedtaket for disse sakene fremstår som vanskelig å forene med den begrunnelsen som nå er gitt for utsettelsen.
Ombudet bemerker at vurderingen av hva som skal regnes som «uforholdsmessig stor kostnad» etter plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd annet punktum, må ses i lys av den rett enhver har til et miljø som sikrer helsen etter Grunnloven § 112 og den tid som de tilknytningspliktige har hatt til å innrette seg på kostnadene ved tiltaket. Bystyrets begrunnelse sier ikke noe om hvordan disse hensynene er veid opp mot hensynet til den økonomiske belastningen for den enkelte.
Ombudet bemerker også at selv om en tilknytning til offentlig avløpsledning skulle være forbundet med «uforholdsmessig stor kostnad», jf. plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd annet punktum, må kommunen godkjenne en «annen ordning», slik at forholdet blir lovlig etter forurensingsloven. Bystyret ser ikke ut til å ha hatt dette for øye.
Ombudet utelukker ikke at førsteinstansen i enkelte saker kan ha grunn til å oppheve sitt opprinnelige vedtak fordi saken ikke var tilstrekkelig opplyst, også der klageren ikke har gjort dette gjeldende. Vanligvis bør imidlertid førsteinstansen i stedet sørge for supplerende utredninger som ledd i klagesaksbehandlingen, og deretter oversende saken til avgjørelse i klageinstansen på vanlig måte. Dette gjør seg særlig gjeldende i saker som berører motstående interesser, som i denne saken. I slike saker bør omgjøringskompetansen bare brukes til å rette opp klare feil, fordi omgjøring vil kunne forsinke en endelig avklaring av saken. Slik denne saken er opplyst, kan ombudet ikke se at det forelå noen slike klare feil ved de 16 vedtakene.
Ombudet har etter dette kommet til at bystyret ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å oppheve påleggene med hjemmel i forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum. Eventuelle behov for ytterligere utredning burde i en sak som denne derfor vært gjennomført innenfor den ordinære klagesaksbehandlingen, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd første punktum og § 33 fjerde ledd første punktum.
2. 2 Begrunnelsen for opphevingsvedtaket, jf. forvaltningsloven § 25
Når bystyret valgte å oppheve vedtakene om tilknytningsplikt, var dette et enkeltvedtak som skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24. Høyesterett har fremhevet at «[h]ovedhensyn bak begrunnelsesplikten er at parter og domstolene skal ha mulighet for å etterprøve vedtaket, herunder at skjønnsutøvelsen er forsvarlig, samt å bygge opp under og vise at saksbehandlingen har vært forsvarlig», jf. Rt-2008-96 avsnitt 58.
Avgjørelsen av om et vedtak skal oppheves etter forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum, beror på forvaltningsskjønn. Etter forvaltningsloven § 25 tredje ledd «bør» de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn nevnes. Selv om bestemmelsen bruker uttrykket «bør», kan forvaltningen etter omstendighetene ha plikt til å redegjøre for slike hensyn i begrunnelsen, jf. Rt-2008-96 avsnitt 57. Dette utgangspunktet har ombudet også tidligere lagt til grunn, se SOM-2017-3495.
I denne saken må det antas at formålet med administrasjonens vedtak var å stanse forurensning som var i strid med forbudet i forurensningsloven § 7. Hensynet til å motvirke den pågående forurensningen fremsto som et sentralt moment, både ved administrasjonens forberedelse av sakene før vedtak om pålegg ble fattet og i kommunedirektørens saksfremlegg 9. oktober 2023 til bystyrets behandling av klagesakene.
Bystyrets begrunnelse – se avsnitt 54 ovenfor – fremstår som helt generell, og gir ikke grunnlag for å forstå hvilke konkrete hensyn som var avgjørende for vedtaket. Når avgjørelsen gikk ut på å oppheve vedtak som var truffet for å stanse forurensning i strid med forurensningsloven § 7, må det etter ombudets vurdering forventes at bystyret konkretiserte hvilke hensyn som begrunnet at tiltakene skulle utsettes til tross for de miljøhensyn som gjorde seg gjeldende.
Ombudet har etter dette kommet til at begrunnelsen for opphevingsvedtaket er mangelfull, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Vedtaket gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å forstå hva som konkret begrunnet opphevingen i lys av Grunnloven § 112 og forurensningslovens krav om tiltak mot forurensning.
3. Statsforvalterens behandling av klagesaken og prøving av opphevingsvedtaket
Statsforvalteren opprettholdt 7. mai 2024 kommunens vedtak om å oppheve påleggene. Klagebehandlingen ble begrenset til «om kommunen hadde hjemmel til å oppheve sine egne vedtak om pålegg, og ikke en prøving av vedtakene som nå er opphevet».
Etter ombudets syn innebar dette en begrensning som det ikke var grunnlag for. Etter forvaltningsloven § 34 annet ledd første punktum kan klageinstansen prøve «alle sider av saken». Opphevingsvedtaket var en avgjørelse som innebar at det inntil videre ikke ville bli gitt noe slikt pålegg som klageren hit ønsket. Ombudet anser det da ikke tvilsomt at «saken» gjelder spørsmålet om tilknytningsplikt for de 16 eiendommene. Statsforvalteren hadde derfor kompetanse til å prøve de opphevete vedtakene.
I klagen til Statsforvalteren over kommunens opphevingsvedtak pekte klagerne på at deres eiendommer var utsatt for ulovlig forurensning. De gjorde gjeldende at det måtte vedtas tiltak for å stanse forurensningen. Statsforvalterens vedtak gjenga hovedtrekkene i anførslene, men anførslene ble ikke vurdert nærmere i vedtaket. I forbindelse med ombudets undersøkelse har Statsforvalteren erkjent at de skulle ha vurdert anførslene, all den stund kommunens vedtak ble opprettholdt. Statsforvalteren har samtidig fremholdt at anførslene ikke kunne ha ført frem fordi vedtaket var gyldig.
Ombudet er enig med Statsforvalteren i at klagerne hadde krav på at anførslene deres ble vurdert i klagesaken. Dette følger etter ombudets syn allerede av at «saken» ikke kan anses begrenset til opphevingsvedtaket – se avsnitt 68 ovenfor. Slik saken lå an, kunne det neppe utelukkes at opphevingsvedtaket var ugyldig som følge av kravene etter forurensningsloven sett i lys av Grunnloven § 112, eller fordi vedtaket bygget på hensyn som ville være uten betydning for avgjørelsen av de 16 sakene. Av den grunn ville det i alle tilfeller ha vært riktig av Statsforvalteren å kommentere anførslene i klagen over opphevingsvedtaket.
I svaret på ombudets undersøkelse skrev Statsforvalteren at det i tråd med forvaltningsloven § 25 tredje ledd kunne kommet tydeligere frem hvorfor kommunen mente at det var avgjørende å utrede saken ytterligere. At det forelå motstridende interesser i saken og at den berørte miljøhensyn, tilsa etter Statsforvalterens vurdering et skjerpet krav til begrunnelse. Ombudet er enig i dette, men mener at det er begrunnet tvil om kommunens begrunnelse for å oppheve vedtakene kunne forstås slik Statsforvalteren gjorde.
I begrunnelsen for Statsforvalterens vedtak het det blant annet:
«Vi tolker kommunen slik at de opphevet påleggene fordi de vurderte at sakene ikke var tilstrekkelig opplyst før det var blitt fattet vedtak, jf. fvl. § 17.»
Med en slik begrunnelse konkluderte Statsforvalteren med at kommunens vedtak om å oppheve påleggene fremsto som «saklig og adekvat».
Bystyret hadde ikke vist til forvaltningsloven § 17 i sitt vedtak, og det fremgikk ikke av begrunnelsen at det var behov for ytterligere utredning av de konkrete enkeltsakene. Etter ombudets vurdering trakk både bystyrets begrunnelse for å oppheve påleggene og beslutningen om hvilke forhold som skulle utredes i vedtakets punkt 2, i retning av at opphevingsvedtaket var begrunnet i et ønske om å avvente behandling av sakene i påvente av en generell utredning, snarere enn et behov for ytterligere opplysning av sakene i tråd med forvaltningsloven § 17.
Statsforvalterens forståelse av bystyrets begrunnelse synes å ha vært sentral for vurderingen av at opphevingsvedtaket var saklig og adekvat. Dersom Statsforvalteren mente at opphevingsvedtaket var begrunnet i behovet for ytterligere utredning av saken, jf. forvaltningsloven § 17, burde det etter ombudets syn ha ligget nær for Statsforvalteren å be kommunen foreta de nærmere undersøkelser som måtte være nødvendig for at Statsforvalteren kunne avgjøre klagesaken, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd.
I svaret på ombudets undersøkelse skrev Statsforvalteren at det er i samsvar med god forvaltningsskikk å legge til rette for tilstrekkelig medvirkning og informasjon i en sak der pålegg kan medføre store kostnader for den enkelte. Ombudet er enig i dette utgangspunktet. Hensynet til informasjon og medvirkning ivaretas også gjennom forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Det fremgår av klagen 22. desember 2023 at kommunen første gang hadde sendt ut forhåndsvarsler om pålegg i 2018, og at eierne siden da hadde vært engasjert i saken. Sett i lys av at eiendommene hadde avløpsanlegg uten lovlig utslippstillatelse, mener ombudet at eierne i løpet av de fem årene som hadde gått, måtte anses å ha fått tilstrekkelig anledning til å ivareta sine interesser.
Hovedanførselen i klagen fra de 14 som var grunnlag for bystyrets behandling, synes å være at kostnadene var uforholdsmessig store. Det er derfor vanskelig å se hvilken betydning den bebudete undersøkelsen kunne få for avgjørelsen av de konkrete klagesakene. Som det fremgår i punkt 2.1 ovenfor, har ombudet vanskelig for å se at kostnadsbeløpene var å anse som uforholdsmessig store slik denne saken lå an. Sett i lys av at saken berørte miljøhensyn, den tiden som hadde gått, og at det forelå motstridende interesser i saken, mener ombudet det burde ha fremstått som viktig for Statsforvalteren å sikre at sakene ikke trakk unødig ut i tid.
Ombudet har etter dette kommet til at Statsforvalterens behandling av klagesaken ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 34 annet ledd første og annet punktum. Statsforvalteren avgrenset sin prøving av saken og tok ikke stilling til sentrale anførsler om kommunens bruk av sin opphevingskompetanse. Videre bygde Statsforvalteren sitt vedtak på en forståelse av kommunens begrunnelse for å oppheve vedtakene, som det er begrunnet tvil om hadde tilstrekkelig grunnlag i bystyrets vedtak.
Ettersom sakene nå ligger til behandling hos kommunen, finner ombudet det lite hensiktsmessig å be Statsforvalteren behandle saken på nytt. Ombudet legger derfor til grunn kommunens vedtak om å oppheve de tidligere påleggene om tilknytning, et vedtak som Statsforvalteren stadfestet.
4. Kommunens saksbehandlingstid og oppfølging etter berostillingen
Forvaltningsloven § 11 a stiller krav til forsvarlig fremdrift i saksbehandlingen. Kravet til fremdrift gjør seg med tyngde gjeldende i denne saken, som gjelder ulovlig utslipp av sanitært avløpsvann i lengre tid. Kommunen har et lovpålagt ansvar for å «se til at reglene i loven […] blir fulgt», jf. forurensningsloven § 48. Ved utøvingen av offentlig myndighet skal den legge vekt på de miljøhensyn som kommer til uttrykk i Grunnloven § 112. Når kommunen valgte å oppheve vedtakene med sikte på å treffe nye vedtak etter at saken var bedre utredet, måtte den sørge for at dette aktivt ble fulgt opp.
Det fremgår av bystyrets vedtak at det ikke tok stilling til anførslene i klagen. Sammenholdt med kommunens svar på ombudets undersøkelser synes det dermed som at bystyret ikke vurderte om det trengtes nærmere utredning av konkrete faktiske eller rettslige spørsmål som hadde betydning for sakene.
Da bystyret vedtok å utsette behandlingen av sakene 8. november 2023, ble det samtidig vedtatt at det skulle legges frem en sak om «bedre håndtering av innbyggernes påkoblingsplikt». Etter dette har administrasjonen lagt frem flere slike saker.
Ombudet har merket seg at bystyret 5. mars 2025 vedtok at ordføreren skulle kontakte andre kommuner i regionen for å undersøke om det var interesse for å utarbeide en felles strategi. Det er ikke redegjort for hvilken betydning en slik strategi skulle ha for disse sakene, som ligger klart innenfor kommunens grenser.
I svaret på ombudets undersøkelse presiserte bystyret at kommunen ikke hadde besluttet å unnlate å bruke sine virkemidler som forurensningsmyndighet, men å differensiere saksbehandlingen. Alvorlige forurensningssaker skulle fortsatt følges opp, samtidig som saker med betydelige økonomiske konsekvenser skulle undergis særskilt politisk behandling. Behovet for å stanse utslippene, både av hensyn til klageren hit og av hensyn til kommunens plikter etter forurensingsloven § 48, er ikke særskilt nevnt. Dette hensynet synes heller ikke å ha vært særlig fremtredende i bystyrets behandling av sakskomplekset.
Slik saken er opplyst for ombudet, har bystyret ikke på en effektiv måte fulgt opp vedtakene som ble opphevet for tre år siden, 8. november 2023. Bystyret synes heller ikke å ha truffet andre vedtak om tiltak som kan avhjelpe forurensningssituasjonen på klagerens eiendom. Etter ombudets vurdering viser bystyrets opphevingsvedtak, berostilling av sakene og den etterfølgende saksbehandlingen at bystyret over lengre tid har hatt større oppmerksomhet rettet mot de økonomiske konsekvensene av pålegg generelt enn mot behovet for å følge opp med tiltak mot den avdekkede forurensningen. Konsekvensen har vært at sakene om forurensning fra ulovlig utslipp av sanitært avløpsvann har blitt stående uavklart over lang tid.
Ombudet har etter dette kommet til at bystyrets vedtak om å oppheve påleggene, sammenholdt med saksbehandlingen for øvrig, innebærer at spørsmålet om tiltak mot forurensningen i området som klagen hit gjelder, ikke er avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Behandlingstiden er ikke forenlig med kommunens ansvar for å motvirke forurensning og ivareta retten til miljø i Grunnloven § 112.
Konklusjon
Ombudet har kommet til at bystyret ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å oppheve påleggene med hjemmel i forvaltningsloven § 33 annet ledd annet punktum. Slik saken er opplyst for ombudet, var det ikke holdepunkter for at de opprinnelige vedtakene bygget på klare feil. Eventuelle behov for ytterligere utredning burde i en sak som denne derfor vært gjennomført innenfor den ordinære klagesaksbehandlingen, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd første punktum og § 33 fjerde ledd første punktum.
Ombudet har også kommet til at begrunnelsen for opphevingsvedtaket er mangelfull, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Vedtaket gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å forstå hva som konkret begrunnet opphevingen i lys av Grunnloven § 112 og forurensningslovens krav om tiltak mot forurensning.
Ombudet har videre kommet til at Statsforvalterens behandling av klagesaken ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 34 annet ledd første og annet punktum. Statsforvalteren avgrenset sin prøving av saken og tok ikke stilling til sentrale anførsler om bystyrets bruk av sin opphevingskompetanse. Ombudet er også kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalterens vedtak bygde på en riktig forståelse av begrunnelsen for bystyrets vedtak.
Ettersom sakene nå ligger til behandling hos kommunen, finner ombudet det lite hensiktsmessig å be Statsforvalteren behandle saken på nytt. Ombudet legger derfor til grunn kommunens vedtak om å oppheve de tidligere påleggene om tilknytning, et vedtak som Statsforvalteren stadfestet.
Bystyrets vedtak om å oppheve påleggene, sammenholdt med saksbehandlingen for øvrig, innebærer at spørsmålet om tiltak mot forurensningen i området som klagen hit gelder, ikke er avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Behandlingstiden er ikke forenlig med kommunens ansvar for å motvirke forurensing og ivareta retten til miljø i Grunnloven § 112.
Ombudet ber kommunen om å fatte vedtak om effektive tiltak for å stanse forurensning fra de aktuelle eiendommene innen 15. februar 2027, og om å bli underrettet om resultatet ved kopi av vedtakene. Dersom kommunen allerede har fattet slike vedtak, ber ombudet om å få oversendt kopi av vedtakene nå.