A, som var innsatt ved X fengsel, klaget til ombudsmannen over nektet dokumentinnsyn. Dokumentet han ønsket innsyn i inneholdt opplysninger om hvilke stoffer en urinprøve han hadde avlagt var blitt testet for. Urinprøven var avlagt etter pålegg, jf. straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 29. Prøven hadde ikke gitt positivt utslag på noen av stoffene den var blitt testet for. I klagen til ombudsmannen opplyste A at han ønsket å ha en kopi av analyseresultatet som dokumentasjon på at han hadde vært rusfri under straffegjennomføringen. Han hadde en fortid med rusmisbruk, og mente slik dokumentasjon ville være viktig overfor potensielle arbeidsgivere.
Det ble besluttet å be om en skriftlig redegjørelse fra Kriminalomsorgen region nordøst, som hadde fattet endelig avgjørelse i saken. Regionen ble også bedt om å undersøke om innsatte i andre fengsler og kriminalomsorgsregioner ga innsatte tilgang til slike opplysninger A var blitt nektet innsyn i.
I svaret til ombudsmannen viste regionen til at innsyn var nektet i medhold av straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c annet punktum, fordi innsyn måtte anses utilrådelig på grunn av sikkerhetsmessige hensyn. Å gi innsatte innsyn i hvilke stoffer urinprøver var blitt testet for, ville etter regionens syn kunne gjøre det lettere for innsatte å tilpasse rusmisbruket sitt. Regionen viste til at en stor del innsatte ved norske fengsler har en bakgrunn med rusmisbruk. Overvåking og kontroll med rusmisbruk under straffegjennomføringen var derfor viktig av hensyn til sikkerheten for både innsatte og tilsatte i fengselet. Det ble også vist til at A, dersom han ønsket det, kunne be fengselet om en skriftlig bekreftelse på at han ikke hadde avlagt positive urinprøver under straffegjennomføringen. Dette var etter regionens syn en løsning som i tilstrekkelig grad ivaretok As behov for dokumentasjon overfor potensielle arbeidsgivere.
Regionen opplyste for øvrig at den hadde henvendt seg til øvrige fengsler i region nordøst, og til de øvrige kriminalomsorgsregioner, for å høre om disse hadde som praksis å gi innsatte tilgang til slike opplysninger som A var nektet innsyn i. Tilbakemeldingene tydet på at praksis ikke var ensartet.
Etter dette ble det besluttet å innhente en uttalelse fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF), som i sin tilbakemelding støttet regionens avslag på As innsynsbegjæring. KSF så imidlertid det uheldige i at regelverket ble praktisert ulikt innad i kriminalomsorgen, og ville vurdere å iverksette tiltak for å rette på dette.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg bl.a.:
«Urinprøven As klage knytter seg til medførte ingen reaksjon som følge av påviste narkotiske stoffer, jf. straffegjennomføringsloven § 40. Det er ikke nødvendig for meg å ta stilling til om begjæringen skal anses fremsatt i medhold av forvaltningsloven 10. februar 1967 § 18 eller offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 2 annet ledd. Utgangspunktet måtte i begge tilfeller være at A hadde krav på innsyn i dokumentet så lenge det ikke inneholdt opplysninger som var underlagt taushetsplikt av hensyn til andre enn ham selv. Jeg viser i denne sammenheng til Justis- og politidepartementets rundskriv G-98/28.
Spørsmålet blir etter dette om A kunne nektes innsyn etter straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c annet punktum. Bestemmelsen gir hjemmel for å nekte innsyn i tilfeller der innsyn er «utilrådelig på grunn av sikkerhetsmessige hensyn, eller av hensyn til etterforskning av straffbare forhold». Etter sin ordlyd gir bestemmelsen derimot ikke hjemmel for å nekte innsyn for å forebygge straffbare forhold, og heller ikke av hensyn til den innsattes rehabilitering. Regionen har imidlertid vist til at innsyn er utilrådelig ut fra «sikkerhetsmessige hensyn», fordi redusert kontroll med narkotikamisbruk vil kunne gå utover sikkerheten til innsatte og tilsatte.
På generelt grunnlag er det neppe tvilsomt at behovet for å forebygge og føre kontroll med rusmiddelmisbruk blant innsatte vil kunne anses som «sikkerhetsmessige hensyn» i relasjon til straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c. Dette er også lagt til grunn i kriminalomsorgens «Veiledning om saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og straffegjennomføringsloven § 7» pkt. 3.8. For at § 7 bokstav c annet punktum skal gi hjemmel for å nekte innsyn, må det imidlertid også kreves at innsyn i det konkrete dokumentet vil utgjøre en risiko for sikkerheten ved kriminalomsorgsanstalten. Dette er i første rekke en vurdering av faktiske forhold, og forutsetter også særlig kunnskap om sikkerhetsmessige forhold ved fengselet. Undersøkelsene av saken herfra har i første rekke bestått av skriftlig korrespondanse og gjennomgang av sakens dokumenter, og jeg har derfor bare begrenset mulighet for å overprøve regionens vurdering på dette punktet. Slik saken er opplyst, har jeg følgelig ikke holdepunkter for å anta at regionen har tatt feil når den har lagt til grunn at innsyn var «utilrådelig på grunn av sikkerhetsmessige hensyn» i As tilfelle.
Etter dette finner jeg ikke grunn til å rette kritikk mot Kriminalomsorgen region nordøsts beslutning om å nekte A innsyn i opplysningene om hvilke stoffer urinprøven hans var blitt testet for. Jeg presiserer likevel at kriminalomsorgen, som er nærmest til å kjenne til de faktiske forholdene, har et selvstendig ansvar for å se til at innsyn ikke nektes med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c med mindre det etter en konkret vurdering finnes å foreligge en saklig grunn for dette. Som overordnet organ har også regionen et ansvar for å påse at regelverket praktiseres konsekvent innenfor dens geografiske ansvarsområde, slik at det ikke oppstår usaklig forskjellsbehandling.»
En kopi av brevet til regionen ble sendt KSF. I brevet til KSF presiserte ombudsmannen at KSF har et overordnet ansvar for å påse at regelverket praktiseres riktig og konsekvent i alle regioner og anstalter under kriminalomsorgen.