A var bidragspliktig for ett barn. Nav trygd fastsatte bidraget til kr 4 330 pr. måned. Bidragspliktiges klage medførte at fastsettingen ble endret til kr 3 390 pr. måned. Bidragsmottakerens faktiske inntekt ble lagt til grunn ved beregningen.
Etter ny klage fra bidragspliktige fastsatte Nav Klage og anke bidraget til kr 3 740 pr. måned. Nav Klage og anke fastsatte bidragsmottakerens inntekt etter skjønn, jf. forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 4 sjette ledd.
Etter en bachelorgrad for flere år siden hadde bidragsmottakeren vært deltidsstudent ved praktisk-pedagogisk utdanning ved et universitet. Hun hadde hatt lærervikariater ved en videregående skole. I tillegg til omsorg for bidragsbarnet hadde hun omsorg for et barn på åtte år med sin samboer. Hun regnet med å avslutte videreutdanningen våren 2008, slik at hun kunne være i fast jobb fra høsten 2008.
Bidragspliktige brakte saken inn for ombudsmannen og anførte at vanlig praksis ikke var fulgt ved fastsettelsen av inntekten, da det var tatt utgangspunkt i minsteinntekt for lærere i grunnskolen. Han mente at dette måtte være feil, da bidragsmottakeren hadde universitetsutdanning og arbeidet i videregående skole. Bidragspliktige mente at det ikke var grunnlag for et måteholdent skjønn, og viste til at bidragsmottakeren hadde vært hjemme med barn, slik at lav eller manglende inntekt på grunn av dette ikke skulle få konsekvenser for han.
Nav Klage og anke ble i brev herfra bedt om å redegjøre for vurderingen som lå til grunn for at det ved fastsettelsen av bidragsmottakerens lønn var tatt utgangspunkt i minstelønn for en lærer i grunnskolen, og det ble vist til opplysningene om hennes utdanning og yrkespraksis. Det ble stilt spørsmål om det var gjort nærmere undersøkelser med for eksempel lokale arbeidslivsmyndigheter om antatt inntektsnivå i et slikt tilfelle.
Videre ble det vist til at det i et notat i saken fra Nav Klage og anke var uttalt at «bidragsmottaker er i grenseland for det som kan skjønnsfastsettes…», noe som hadde medført en «måteholden skjønnsfastsettelse av inntekten». Det ble herfra bedt opplyst om det ved inntektsberegningen kan ses hen til tvil med hensyn til om det er «rimelig grunn» til skjønnsfastsetting.
Nav Klage og anke svarte at det ikke er gitt konkrete retningslinjer som gir nærmere anvisning på hvordan en beregning skal foretas når inntekten fastsettes ved skjønn, og hvilke forhold som er relevante. Innenfor de rammer som er lagt av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, mente Nav Klage og anke at ingen hensyn etter sin art er utelukket i fastsettelsen, men den må bero på et konkret skjønn i den enkelte sak.
Når det gjaldt vurderingen om det er rimelig grunn til å være uten inntekt, viste Nav Klage og anke til at utdanning, som den helt klare hovedregel, vil være grunn til ikke å ha inntekt. Det ble vist til at dette i hovedsak gjelder kvalifiserende utdanning, men at gjeldende rundskriv også åpner for at videreutdanning kan anses som rimelig grunn til ikke å ha inntekt i visse situasjoner.
Til vurderingen i nærværende sak ble det vist til at bidragsmottakeren var i ferd med å avslutte et utdanningsløp for å kvalifisere seg som lærer, og at dette i utgangspunktet var en situasjon der det ikke ville være rimelig å skjønnsfastsette inntekt. Det ble likevel sett hen til at bidragsmottakeren har brukt mer tid på utdanningen enn det som kan anses rimelig, selv når det ble tatt høyde for hennes omsorgssituasjon. Nav Klage og anke viste til at ferdigstillelsen av utdanningen uten tvil ville øke bidragsmottakerens evne til å forsørge sine barn, men fant det likevel, ut fra en konkret vurdering, riktig å skjønnsfastsette inntekten. Nav Klage og anke fant at det aktuelle tilfellet ikke var fullgodt dekket av gjeldende retningslinjer. I vurderingen av kryssende hensyn fant Nav Klage og anke at hensynene for å skjønnsfastsette bidragsmottakerens inntekt, hadde marginal overvekt.
Med hensyn til den konkrete skjønnsfastsettingen av inntekten, opplyste Nav Klage og anke at det ikke var funnet grunn til å innhente opplysninger ut over det som fremgikk av sakens dokumenter. Det ble vist til at det ikke var grunn til å tvile på at bidragsmottakeren hadde tatt de vikariatene hun hadde fått. Dette forhold, sammenholdt med at hun ikke hadde avsluttet utdanningen sin, mente Nav Klage og anke gjorde det vanskelig å legge til grunn den inntekten hun hadde hatt, oppjustert til fulltids inntekt. Det ble derfor funnet relevant å sammenligne med en relativt lav inntekt innenfor hennes fagfelt. Nav Klage og anke mente at det var feil å ta utgangspunkt i en inntekt som ferdig utdannet lærer i den videregående skolen, da bidragsmottakeren ikke hadde slik utdanning og dermed ikke mulighet til å skaffe seg slik inntekt. Nav Klage og anke mente også at saken var opplyst i tråd med forvaltningslovens krav.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
Etter barnelova 8. april 1981 nr. 7 § 66 plikter begge foreldre å forsørge sine barn etter evne, og ifølge § 71 skal bidragsmyndighetene fastsette tilskudd til barn slik at fastsatte utlegg til forsørging av barnet blir delt mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres. Tilskuddet skal som hovedregel fastsettes på grunnlag av aktuell og fremtidig inntekt. Inntekten til hver av foreldrene skal settes til «personinntekt og positiv kapitalinntekt som overstig kr 10.000,- per år», jf. forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 4 første ledd. I § 4 sjette ledd, annet punktum er det bestemt at inntekten skal fastsettes etter skjønn når en part er uten inntekt, eller inntekten er vesentlig lavere enn det han eller hun burde oppnå ut fra utdanning og evner, uten at parten kan gi en rimelig grunn til at han eller hun ikke har inntekt eller at inntekten ikke er høyere.
Nav Klage og anke har lagt til grunn at bidragsmottakerens inntekt er vesentlig lavere enn det hun burde kunne oppnå ut fra utdanning og evner, uten at det er gitt en rimelig grunn til at inntekten ikke er høyere. Det er derfor vurdert at bestemmelsen om skjønnsmessig fastsetting av inntekten kommer til anvendelse, jf. forskriften § 4 sjette ledd. Spørsmålet som er reist i saken, er beregningen av den skjønnsfastsatte inntekten.
Det siste er en prinsipielt annen vurdering enn spørsmålet om vilkårene for å anvende bestemmelsen om skjønnsfastsetting er til stede.
Nav Klage og anke har vist til at bidragsmottakeren ikke har avsluttet utdanningen som skal kunne gi ansettelse i videregående skole og at hun dermed ikke har mulighet for å skaffe seg slik inntekt. Videre er det lagt til grunn at bidragsmottakeren har tatt de vikariatene hun har fått tilbud om. Ved beregningen av hennes inntekt synes det således å være lagt avgjørende vekt på hennes faktiske situasjon nå, og den inntekt hun med dette utgangspunkt har mulighet for å oppnå.
Det blir spørsmål om dette er et riktig utgangspunkt for skjønnsberegningen av bidragsmottakerens inntekt. Situasjonen er at inntekten skal skjønnsfastsettes fordi faktisk inntekt er vesentlig lavere enn det inntektsevnen tilsier. Dette tilsier at evnen må være mer sentral i vurderingen enn den faktiske situasjonen hun befinner seg i. I Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til barneloven kapittel 8 er det da også uttalt at utgangspunktet for vurderingen er partenes inntektsevne.
Det skal gjøres en konkret og individuell vurdering i den enkelte sak av momentene knyttet til inntektsevnen. Dette er en vanskelig vurdering, fordi den dels er hypotetisk og fordi de ulike vurderingstemaene griper noe over i hverandre.
Bidragsmottakeren har en bachelorgrad fra flere år tilbake og har de siste årene tatt videreutdanning for å kvalifisere seg til en fast stilling som lærer i videregående skole. I et slikt tilfelle må det ses hen til årsaken til at hun ikke tidligere har benyttet muligheten til videre kvalifikasjon for yrkeslivet og om hun har benyttet de muligheter tidligere utdanning alene har gitt, eventuelt bakgrunnen for at dette ikke er gjort. Manglende inntekt som følge av omsorg for barn, får i begrenset grad betydning når bidrag skal fastsettes. I bidragsrundskrivet er det i punktet om vilkår for å anvende skjønn, uttalt at foreldrene i utgangspunktet står fritt til å innrette seg slik de måtte ønske, men at det ikke uten videre er gitt at de med sine valg kan fri seg fra den lovbestemte forsørgingsplikten og føre byrdene over på den andre av foreldrene eller det offentlige.
Nav Klage og ankes vurdering synes å bygge på et for snevert utgangspunkt ved fastsettingen av bidragsmottakerens inntektsevne. Det må, i tillegg til å vurdere evnen ut fra de faktisk foreliggende forhold, også ses hen til inntektsevnen i et bredere perspektiv. At utgangspunktet har vært for snevert underbygges også av et notat i saken, der Nav Klage og anke ga uttrykk for at det er en viss usikkerhet rundt hva det kan ventes at bidragsmottakeren hadde oppnådd av faktisk inntekt dersom hun hadde gått ut på arbeidsmarkedet før avsluttet pedagogisk utdanning. I tillegg ga notatet inntrykk av at beregningen av inntekten kan ha vært måteholden som følge av tvil om det var grunnlag for å anvende regelen om skjønnsfastsetting, i så fall en forståelse av reglene om skjønnsfastsetting som det ikke kan ses å være holdepunkter for. Dersom det skal skje en skjønnsfastsetting, skal det tas utgangspunkt inntektsevnen til den aktuelle forelderen.
Jeg finner etter dette at det knytter seg tvil til om utgangspunktet for beregningen av den skjønnsfastsatte inntekten er riktig. Nav Klage og anke bes på denne bakgrunn vurdere saken på nytt, i lys av det som fremkommer i min gjennomgang av saken. I den forbindelse minnes det om at bidragsmottakeren ikke har vært part i saken, slik at hennes uttalelse må søkes innhentet.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av Nav Klage og ankes nye behandling av saken, ved oversendelse av kopi av brev til partene.