Oppsummering

Saken gjelder Oslo politidistrikts og Politidirektoratets behandling av en sak om opphold i sentralarresten i Oslo. Gjennom et arrestopphold på omtrent ti og en halv time skal klageren ha sittet i egen avføring og urin. Ifølge klageren avslo politiet et ønske om å få dusje. Verken Oslo politidistrikt eller Politidirektoratet ga ham medhold i klagen han innga om arrestoppholdet.

Sivilombudet kom for det første til at Politidirektoratet ikke har oppfylt begrunnelsesplikten i instruks for behandling av klager på politi- og lensmannsetaten (klageinstruksen) § 5 eller kravene til god forvaltningsskikk.

For det andre anså ombudet at verken Oslo politidistrikt eller Politidirektoratet hadde behandlet saken i tråd med kravene til behandlingstid og foreløpig svar i klageinstruksen § 4 tredje ledd første og siste punktum og forvaltningsloven § 11 a første og andre ledd.

For det tredje kom ombudet til at Oslo politidistrikt ikke hadde sikret slik notoritet som arrestforskriften § 2-2 og politiregisterforskriften § 54-1 krever.

Sakens bakgrunn

Natt til 20. juni 2021 ble A (heretter klageren) innsatt i sentralarresten i Oslo på Grønland politistasjon. Etter det opplyste var han innsatt i omtrent ti og en halv time. Klageren innga 21. august 2023 klage til Oslo politidistrikt over behandlingen han var blitt utsatt for. Under hele oppholdet i arresten skal han ha sittet i egen avføring og urin. Et ønske om å få ta en dusj skal ha blitt avslått. Klagen ble underbygget gjennom en henvisning til arrestjournalen, der det fremgår at det etter ca. 45 minutter ble «[r]egistrert avføringslekkasje» hos klageren. Behandlingen ble anført å være i strid med forbudet mot nedverdigende og umenneskelig behandling etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 3.

Oslo politidistrikt besluttet 12. juni 2024 å ikke ta klagen til følge. Det ble deretter fremsatt klage 2. juli 2024 til Politidirektoratet, som i avgjørelse 27. januar 2025 kom til samme resultat som politidistriktet. Til klagerens anførsel om at han hadde blitt nektet å ta en dusj, ble det i direktoratets avgjørelse vist til at det ikke forelå holdepunkter i arrestjournalen for at klageren fremsatt et slikt ønske:

«Det er ikke registeringer i arrestjournalen som underbygger at du ønsket å dusje. Din påstand om at du ønsket å dusje er på ingen måte dokumentert. Politidirektoratet ser det ikke som sannsynliggjort at du under oppholdet i arresten ba om å få dusje.»

Politidirektoratet konkluderte deretter med at det «ikke [er] holdepunkter for at politiansatte opptrådte uheldig eller kritikkverdig i denne sammenheng». Det ble ikke tatt stilling til klagerens anførsel om brudd på EMK art. 3.

Den 27. januar 2026 mottok Sivilombudet en klage fra advokat Thomas Horn på vegne av klageren. I klagen til ombudet ble det opprettholdt at behandlingen var i strid med EMK art. 3. Klagen gjaldt nå også lang saksbehandlingstid og mangelfull begrunnelse.

Våre undersøkelser

Vi fant i brev 29. april 2026 grunn til å undersøke saken nærmere med Politidirektoratet.

Vi spurte om Politidirektoratets syn på klagerens anførsel om brudd på EMK art. 3, og viste til praksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) om hva som kan utgjøre brudd på EMK art. 3. I denne sammenheng viste vi også til praksis om bevisvurderinger og bevisbyrde ved påståtte konvensjonsbrudd under frihetsberøvelse. Vi spurte også om Politidirektoratets syn på klagerens anførsel om at han uavhengig av EMK art. 3 ble utsatt for kritikkverdige forhold under sitt opphold i arresten.

Politidirektoratet har i sitt svar 1. juni 2026 vist til at det må foreligge et minimumsnivå av alvorlighet for at EMK art. 3 skal komme til anvendelse, og at man i denne vurderingen må etterleve nevnte bevisbyrderegel. Når det gjelder vurderingen i denne saken, viste Politidirektoratet til at begrepet «avføringslekkasje», som ble brukt i arrestjournalen, var «lite presist» da det ikke inneholdt noen nærmere beskrivelse av «verken omfang eller hvordan dette fremstod». Det var dermed uklart hvilken ydmykelse klageren var utsatt for.

Politidirektoratet viste videre til reglene i forskrift om bruk av politiarrest, samt tilhørende rundskriv fra direktoratet, der det fremgår at arrestanter som hovedregel skal gis daglig adgang til dusjrom. Politiansatte har derfor en særlig oppfordring til å vurdere innsattes behov for dette. Dersom klageren rent faktisk hadde ytret et ønske om å få dusje, ville det vært naturlig at dette hadde blitt loggført. Det samme gjelder hvordan dette ønsket ble vurdert. De politiansatte husket ikke den aktuelle innbringelsen, men uttalte på generelt grunnlag at arrestanter som har avføring på seg vil bli ført til dusjrommet dersom de har en atferd som tilsier at det er forsvarlig.

Politidirektoratet kunne etter dette ikke se at klageren hadde blitt utsatt for en krenkelse av EMK art. 3. Når det gjaldt spørsmålet om klageren ble utsatt for kritikkverdig behandling uavhengig av EMK art. 3, viste Politidirektoratet til at det er gitt detaljerte regler som skal sikre at innsatte i politiets arrest blir håndtert adekvat. Det er etter direktoratets oppfatning ikke holdepunkter i saken for at disse ikke ble overholdt.

Ombudet ba også Politidirektoratet om å redegjøre for om saksbehandlingen i saken hadde vært i tråd med instruks 21. november 2005 nr. 5026 om behandlingen av henvendelser om kritikkverdige forhold utført i tjeneste i politi- og lensmannsetaten (heretter klageinstruksen). Vi viste særlig til klageinstruksen §§ 4 og 5, om henholdsvis saksbehandlingstid og krav til begrunnelse.

Når det gjaldt begrunnelsen erkjente direktoratet at de «… med fordel kunne vist at EMK art 3 ble anerkjent, og at denne var vurdert». Direktoratet viste ellers videre til politidistriktets begrunnelse, hvor det fremgikk at «[n]år behandlingen har skjedd i tråd med gjeldende instrukser og regelverk, forutsettes også at behandlingen er i tråd med menneskerettslige forpliktelser, herunder bestemmelsene i EMK art.3».

Hva angikk behandlingstiden svarte direktoratet at Oslo politidistrikt tilsynelatende ikke hadde sendt et slikt varsel som anvist i klageinstruksen § 4 tredje ledd siste punktum. Den del av klagen som gjaldt behandlingstiden var heller ikke behandlet av Oslo politidistrikt. Ettersom det fortsatt er mulig å klage til politidistriktet over behandlingstiden, ønsket ikke Politidirektoratet å ta stilling til dette spørsmålet.

Endelig stilte vi spørsmål om hvorvidt Politidirektoratet anså at Oslo politidistrikt hadde sikret tilstrekkelig notoritet omkring forholdene under klagerens opphold i arresten, jf. forskrift 30. juni 2006 nr. 749 om bruk av politiarrest (heretter arrestforskriften) § 2-2. Til dette sluttet direktoratet seg til politidistriktets erkjennelse av at «loggføringen i arrestjournalen kunne vært mer utfyllende med tanke på om og eventuelt hvilke vurderinger som ble gjort knyttet til klagers mulighet til å dusje». Det ble samtidig bemerket at det i ny arrestinstruks er oppstilt et tydeligere krav om at arrestantens ønsker skal dokumenteres.

Klageren innga 12. juni 2026 merknader til direktoratets svar. 

Sivilombudets syn på saken

1 Innledning

Saken gjelder Politidirektoratets oppfølging av en klage på behandlingen under et opphold i arrest. Den reiser for det første spørsmål om direktoratet har prøvd saken slik klageinstruksen forutsetter, herunder om instruksens krav til begrunnelse og behandlingstid er oppfylt. For det andre reiser den spørsmål om journalføring ved behandling av innsatte i arrest etter arrestforskriften, og betydningen av notoritet ved vurderingen av klager. Disse spørsmålene vil ombudet ta stilling til i punkt 3-5.

Før dette vil ombudet redegjøre for de rettslige utgangspunktene som gjelder for behandling av klager på politiet, samt reglene om journalføring. Videre gjelder den underliggende klagen en påstått krenkelse av EMK art. 3. Ettersom denne bestemmelsen danner utgangspunktet for Politidirektoratets behandling av saken, herunder også omfanget av begrunnelsesplikten, finner ombudet grunn til å kort redegjøre for de rettslige utgangspunktene også for denne bestemmelsen. Ombudet vil likevel ikke ta stilling til om bestemmelsen er krenket. Ombudets saksbehandling er skriftlig, og i denne saken er det uenighet om faktiske forhold som best kan avklares gjennom umiddelbar bevisføring. 

2 Rettslige utgangspunkter

2.1  Klageinstruksen

Klageinstruksen regulerer behandlingen av henvendelser fra publikum om «påståtte kritikkverdige forhold utført i tjeneste i politi- og lensmannsetaten», jf. instruksen § 1 første ledd. Formålet med instruksen er å ivareta borgernes rettssikkerhet gjennom en betryggende og ensartet behandling av slike henvendelser, jf. § 2. Klageordningen ble opprettet i 2005 blant annet fordi en betydelig andel av anmeldelsene til de særskilte etterforskingsorganene (SEFO, senere erstattet av Spesialenheten for politisaker) i realiteten gjaldt kritikkverdige, men ikke straffbare forhold i politiet. Fordi slike saker ikke hørte hjemme i straffesakssporet, ble de ofte henlagt uten nærmere etterforskning, jf. Ot.prp. nr. 96 (2002–2003) s. 37. Departementet fremhevet at «[k]lagesaksbehandlingen i slike saker er sentral for å sikre borgernes og publikums kontroll med og innsyn i etaten», jf. samme proposisjon s. 5.

Klager om kritikkverdige forhold skal avgjøres av politimesteren, sjef for særorganet eller sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, jf. § 4 første ledd. Etter § 4 andre ledd skal det om nødvendig innhentes supplerende opplysninger fra involverte parter, slik at saken er så godt opplyst som mulig.

Videre følger det av § 4 tredje ledd første punktum at saken som hovedregel skal være ferdig behandlet innen en måned etter at politiet mottok den. Av andre punktum fremgår at klager skal få beskjed om forsinkelse og når saken kan ventes ferdig dersom månedsfristen ikke kan overholdes.

Klageinstruksen § 5 stiller videre krav til begrunnelse av avgjørelsen, og før avgjørelse skal politiet etter § 4 andre ledd sikre at «saken er så godt opplyst som mulig».

Avgjørelsen fra politimesteren, sjef for særorganet eller Politiets sikkerhetstjeneste, kan klages inn for Politidirektoratet for ny vurdering, jf. § 6 første ledd. Direktoratet er som et utgangspunkt underlagt ovennevnte regler ved behandlingen av slike klager. Etter ombudets syn er det imidlertid uklart om også § 4 tredje ledd om saksbehandlingstid og foreløpig svar gjelder for klageorganet. At fristen for å behandle klagen løper fra da «politiet mottok den», kan tilsi at den kun gjelder for politiets førsteinstansbehandling. Ombudet nøyer seg med å bemerke at Politidirektoratet i så fall uansett må «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før klagen kan besvares, skal det snarest mulig gis et foreløpig svar om grunnen til at klagen ikke kan behandles tidligere, samt en angivelse av når svar kan ventes, jf. § 11 a andre ledd.

2.2 Nærmere om kravene til begrunnelse 

Klageinstruksens system for saksbehandling forutsetter en plikt for politidistriktet til å vurdere og begrunne den enkelte klage. Tilsvarende gjelder for Politidirektoratet når politidistriktets avgjørelse bringes inn for direktoratet til ny vurdering.

Klageinstruksen § 5 fastsetter at det i avgjørelsen skal fremkomme «hvordan saken er vurdert og begrunnelsen for utfallet». Ombudet forstår ordlyden slik at klageren skal settes i stand til å forstå hvilke vurderinger som ligger til grunn for resultatet. Utover dette gir bestemmelsen begrenset veiledning om hvilke krav som stilles til begrunnelsens omfang og innhold. 

Ombudet bemerker at avgjørelser i klagesaker om kritikkverdige forhold i politi- og lensmannsetaten ikke er å anse som enkeltvedtak, se SOM-2016-557 punkt 6. Verken politidistriktene eller Politidirektoratet er derfor i slike saker underlagt kravene til begrunnelse etter forvaltningsloven §§ 24 og 25.

Etter ombudets syn gjør likevel hensynene bak forvaltningslovens regler om begrunnelse seg gjeldende også ved avgjørelser etter klageinstruksen. Kravet etter § 5 må derfor forstås i lys av blant annet hensynet til at den berørte skal kunne forstå avgjørelsen, og til kontroll og etterprøving av forvaltningens vurderinger, se for eksempel Rt. 2008 s. 96 avsnitt 58.

Videre legger ombudet til grunn at kravet til begrunnelse etter klageinstruksen § 5 er relativt og må tilpasses sakens art, de spørsmål klagen reiser og de konkrete omstendighetene. Som et generelt uttrykk for et slikt relativt begrunnelseskrav vises det til HR-2017-2336-A avsnitt 48, hvor Høyesterett uttalte at «grunngjevingsplikta [er] relativ» og at begrunnelsen må tilpasses «sakas art og dei konkrete omstenda».

Kravene til begrunnelse etter klageinstruksen § 5 suppleres av kravene til god forvaltningsskikk. Ombudet har tidligere lagt til grunn at det følger av krav til god forvaltningsskikk at hovedtrekkene i forvaltningens vurdering av klagerens sentrale anførsler fremgår av begrunnelsen, se blant annet SOM-2020-292 punkt 2. I den saken kom ombudet til at det var i strid med god forvaltningsskikk at sentrale menneskerettslige anførsler ikke var kommentert i avgjørelsen, selv om forvaltningen opplyste at anførslene faktisk var vurdert. Når klagen inneholder menneskerettslige anførsler, må det derfor vurderes om disse kan føre frem. Etter ombudets syn følger dette også forutsetningsvis av Grunnloven § 92, hvor det står at som fastslår at «[s]tatens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater».

2.3 Krav til journalføring og notoritet

Det følger av arrestforskriften § 2-2 at politiet skal føre en arrestjournal over alle personer som er innbrakt eller satt i politiarrest. Journalen skal føres etter reglene i politiregisterforskriften kapittel 54. Ifølge politiregisterforskriften § 54-1 første ledd nr. 2 er et av formålene med arrestjournalen å sikre notoritet om arrestoppholdet og politiets oppgaveløsning. 

Etter arrestforskriften § 5-1 kan Politidirektoratet gi nærmere retningslinjer til blant annet innhold, føring og kontroll av arrestjournal. På tidspunktet for arresten i denne saken var slike retningslinjer gitt i RPOD-2018-11 (instruks for bruk av politiets arrester 9. november 2018, arrestinstruksen). I RPOD-2018-11 punkt 4 fremgikk blant annet følgende:

«Vaktsjefen skal sikre at alle relevante opplysninger knyttet til den enkelte arrestantens opphold i arresten journalføres på en klar og tydelig måte. Dette innebærer at alle relevante tidspunkter, alle vurderinger og beslutninger, herunder tiltak, begrunnelser for og utfall av tiltak, samt all kommunikasjon knyttet til arrestanten skal journalføres. Det må også fremgå hvem som har foretatt de enkelte vurderingene og truffet beslutningene.»

I samme punkt het det også at journalen skulle føres «slik at det er mulig å fastslå om arrestantens rettigheter er meddelt og ivaretatt».

2.4 EMK art. 3 og bevisvurderinger under frihetsberøvelse

EMK art. 3 slår fast at ingen skal utsettes for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. For alternativet om nedverdigende behandling, har EMD slått fast at det kreves «a minimum of severity» for å rammes av forbudet mot nedverdigende behandling, jf. blant annet EMDs storkammerdom 20. oktober 2016 Muršić mot Kroatia avsnitt 97. Hvorvidt denne terskelen er overskredet, beror på en helhetsvurdering hvor det blant annet skal legges vekt på behandlingens varighet, dens fysiske og psykiske konsekvenser for den som rammes, og i noen tilfeller også vedkommendes kjønn, alder og helsetilstand. Behandling som enten ydmyker eller fornedrer en person, viser mangel på respekt for eller krenker vedkommendes menneskelige verdighet kan etter forholdene være konvensjonsstridig jf. Muršić mot Kroatia avsnitt 98.

EMD har presisert at staten er forpliktet til å sikre at en frihetsberøvelse skjer under forhold som respekterer menneskelig verdighet, samt fremhevet at frihetsberøvede er i en sårbar posisjon og må beskyttes, jf. EMDs storkammerdom 31. januar 2019 Rooman mot Belgia avsnitt 143. Tilgang til toalett vil normalt være et vilkår, jf. EMDs dom 10. januar 2012 Ananyev m.fl. mot Russland avsnitt 156.

Ved uenighet om faktiske forhold er utgangspunktet at klageren må underbygge anførselen om brudd på EMK. EMD har imidlertid lagt til grunn et prinsipp om omvendt bevisbyrde ved forhold under frihetsberøvelse, jf. HR-2021-1155-A og HR-2024-1935-A. Dersom den innsatte gir en troverdig og rimelig detaljert beskrivelse som indikerer brudd på EMK-forpliktelser, må staten sannsynliggjøre det motsatte, blant annet ved relevant dokumentasjon og en detaljert redegjørelse for forholdene under frihetsberøvelsen, jf. HR-2024-1935-A avsnitt 29. Bakgrunnen er at staten normalt er nærmest til å sikre og fremskaffe bevis. Det må likevel foretas en konkret vurdering av bevissituasjonen i den enkelte sak, se HR-2024-1935-A avsnitt 31 flg.

3 Politidirektoratets begrunnelse – klageinstruksen § 5

Politidirektoratet har i sitt svar på ombudets undersøkelse ikke direkte tatt stilling til hvorvidt begrunnelsen oppfyller kravene i klageinstruksen § 5. Det er likevel erkjent at vurderingene knyttet til EMK art. 3 burde ha fremgått i selve avgjørelsen.

Sivilombudet er enig i dette. Ombudet viser til at klageren i denne saken innga en detaljert klage om forholdene han skal ha opplevd i arresten, og også viste til relevant rettspraksis fra EMD om betydningen av EMK art. 3 under frihetsberøvelse. Det ble også beskrevet hvordan enkelte av disse sakene skal ha hatt likhetstrekk med klagerens opplevelser. Etter ombudets oppfatning innebærer dette at kravene til begrunnelsen ble skjerpet, jf. det som er angitt over om den relative begrunnelsesplikten. Det gjelder både spørsmålet om EMK art. 3 ble krenket og om det på annet grunnlag forelå kritikkverdig opptreden fra Oslo politidistrikt.

Når det gjelder EMK art. 3 mener ombudet det ikke var tilstrekkelig å vise til at nasjonale instrukser og regelverk ble fulgt, og at behandlingen derfor var i tråd med menneskerettslige forpliktelser. Begrunnelsen skulle ha inneholdt en omtale av hvorfor minimumsterskelen for alvorlighet ikke ble ansett oversteget, og klagerens anførsel om at han ble liggende i egen avføring gjennom natten skulle vært kommentert. Det samme gjelder betydningen av den journalførte opplysningen om «avføringslekkasje».

Det synes videre å ha vært et sentralt spørsmål for direktoratet hvorvidt klageren ba om å få dusje, jf. merknaden om at klageren «på ingen måte [har] dokumentert at han ønsket å dusje». Det kommer imidlertid ikke frem hvorfor. Både betydningen av dette momentet og selve bevisvurderingen burde derfor vært omtalt. Det minnes på dette punkt om regelen om omvendt bevisbyrde ved uenighet om faktiske forhold under en frihetsberøvelse.

Samlet innebærer disse manglene at Politidirektoratet klart ikke har oppfylt begrunnelsesplikten i klageinstruksen § 5. Det er i tillegg i strid med kravene til god forvaltningsskikk at hovedtrekkene i direktoratets vurdering av klagerens sentrale anførsler ikke fremgår av begrunnelsen.

Ombudet har merket seg Politidirektoratets utsagn om at vurderingene knyttet til EMK art. 3 ble gjort selv om de ikke fremgikk av begrunnelsen. Ombudet tar dette til etterretning. På generelt grunnlag vil ombudet likevel understreke viktigheten av å undergi en klage over kritikkverdige forhold en reell vurdering, som gjenspeiles i begrunnelsen. Dette er viktig både av hensyn til den enkelte klageren og for at kritikkverdige forhold på systemnivå skal kunne avdekkes, følges opp og eventuelt korrigeres.

Ombudet er likevel gjennom sin klagebehandling kjent med at både Politidirektoratet og politidistriktene får mange klager om påståtte kritikkverdige forhold med anførsler om menneskerettighetsbrudd. Ombudet har forståelse for at klagene varierer betydelig i alvor, kompleksitet og hvor godt de er underbygget. Ombudet vil derfor understreke at begrunnelsen i mange saker kan være adskillig kortere enn det som kreves i denne saken, der det var særlig viktig at Politidirektoratets vurderinger kom til uttrykk i avgjørelsen. Det vises til det som er sagt over om den relative begrunnelsesplikten.  

4 Behandlingstiden – klageinstruksen § 4

Oslo politidistrikt brukte om lag ti måneder på å behandle klagen. Oslo politidistrikt behandlet derfor ikke saken i tråd med hovedregelen i klageinstruksen § 4 tredje ledd første punktum om at den skal være ferdig behandlet innen en måned. Klageren fikk heller ikke informasjon om at det ikke var mulig å overholde fristen eller opplysning om når saken kunne antas ferdigbehandlet, jf. § 4 tredje ledd siste punktum.

Deretter tok det i overkant av seks måneder fra saken ble forelagt Politidirektoratet til direktoratet kom med sin avgjørelse. Politidirektoratet har ikke gitt noen fyllestgjørende forklaring på behandlingstiden i denne saken, ei heller hvorfor det ikke ble gitt foreløpige tilbakemeldinger til klageren. Ombudet legger derfor til grunn at Politidirektoratet ikke behandlet saken «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Direktoratet ga heller ikke klageren informasjon underveis om årsaken til forsinkelsen eller når svar kunne ventes. Når det ble klart at behandlingen ville trekke ut i tid, skulle direktoratet ha gitt et foreløpig svar etter § 11 a andre ledd.

5  Notoriteten omkring oppholdet i arresten – arrestinstruksen §2-2

Slik saken er dokumentert for ombudet, inneholder arrestjournalen primært informasjon om klagerens atferd. Den omstendighet at klageren hadde gjort på seg, fremgår kun gjennom en merknad om «avføringslekkasje». Det fremgår ingen vurderinger av om klageren skulle vært tilbudt dusj eller om et slikt tilbud ble ansett uforsvarlig.

Innsatte som overnatter i politiarrest skal som hovedregel gis daglig adgang til dusjrom, jf. arrestforskriften § 2-8. Sammenholdt med merknaden om «avføringslekkasje» ga dette etter ombudets syn en klar foranledning til å vurdere om klageren skulle gis adgang til dusj. Dette gjelder uavhengig av om klageren selv ba om dette. Dersom politiet etter en konkret vurdering kom til at dusj ikke kunne tilbys, skulle vurderingen og begrunnelsen for dette vært tatt inn i arrestjournalen. Det vises til punkt 4 i daværende arrestinstruks om at «alle vurderinger og beslutninger», inkludert begrunnelser for tiltak, skal journalføres. En slik journalføring er også i samsvar med arrestjournalens formål om å sikre notoritet om arrestoppholdet og politiets oppgaveløsning, jf. politiregisterforskriften § 54-1 første ledd nr. 2.

Etter ombudets oppfatning illustrerer denne saken hvor viktig det er å sikre notoritet og journalføring ved frihetsberøvelse. De ansatte som jobbet i arresten den aktuelle natten kan som nevnt ikke huske klageren, men mente det var «nærliggende å tro» at man hadde vurdert dusjing som uforsvarlig. Slike etterfølgende vurderinger vil ofte være umulig å imøtegå. Ombudet viser til at regelen om omvendt bevisbyrde nettopp bygger på at staten er i en bedre posisjon til å sikre og fremskaffe bevis om forholdene i et fengsel.

Visepolitimesteren ved Oslo politidistrikt og Politidirektoratet har erkjent at arrestjournalen kunne vært mer utfyllende med tanke på vurderingene av klagerens mulighet til å dusje. Ombudet mener imidlertid at manglene ved journalføringen innebar at politidistriktet ikke sikret slik notoritet som regelverket om arrestjournalføring krevde etter arrestforskriften § 2-2, politiregisterforskriften § 54-1 og daværende arrestinstruks punkt 4. Ombudet mener derfor at arrestjournalen ikke bare kunne, men skulle ha inneholdt vurderinger av klagerens mulighet til å dusje.

Konklusjon

Politidirektoratet har ikke oppfylt begrunnelsesplikten i klageinstruksen § 5 eller kravene til god forvaltningsskikk.

Verken Oslo politidistrikt eller Politidirektoratet har behandlet saken i tråd med kravene til behandlingstid og foreløpig svar i klageinstruksen § 4 tredje ledd første og siste punktum og forvaltningsloven § 11 a første og andre ledd.

Oslo politidistrikt har ikke sikret slik notoritet som arrestforskriften § 2-2 og politiregisterforskriften § 54-1 krever.