Oppsummering

Saken gjelder barnevernet i X kommunes avslag på anmodning om å overta jurisdiksjonen fra myndighetene i Y. Klager var fostermor for sin niese, som var født i Y. Omsorgsovertakelse ble besluttet ved fødselen, og barnet har siden kort tid etter det bodd hos klager i Norge. I beslutningen om å avslå anmodningen om å overta jurisdiksjon, hadde ikke det norske barnevernet foretatt noen vurdering av barnets beste.

Sivilombudet kom til at barnevernets manglende vurdering av barnets beste medførte at kravene til dette i Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 ikke var overholdt i saken. Barnevernet hadde heller ikke foretatt en tilstrekkelig vurdering av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 fjerde ledd.

Ombudet fant ikke grunn til å be barnevernet behandle saken på nytt ettersom utstedelse av adopsjonsbevilling var nært forestående. Ombudet ba barnevernet merke seg ombudets syn og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Sakens bakgrunn

A (heretter «klager») er fostermor for sin niese, B (heretter «barnet»). Klagers søster, som er barnets biologiske mor, har dobbelt statsborgerskap (Y og norsk), men er bosatt i Y. Barnet ble født i Y i september 2024.

Barnevernet i Y gjennomførte en såkalt barnefaglig graviditetsundersøkelse før fødselen. Basert på denne vurderte barnevernet i Y at biologisk mor ikke hadde eller ville kunne oppå tilstrekkelig foreldrekompetanse til å ta seg av barnet. Myndighetene i Y fattet derfor et muntlig vedtak om plassering utenfor hjemmet ved fødselen. Vedtaket ble skriftliggjort få dager senere.

Klager kom i kontakt med barnevernet i Y før fødselen. Klager er bosatt i X kommune i Norge. Barnets biologiske mor samtykket til at klager skulle ha den daglige omsorgen for barnet mens det ble avklart om kompetansen i saken kunne flyttes til norske myndigheter. Det barnevernet i Y frikjøpte klager fra jobb, slik at hun kunne være hjemme med barnet det første leveåret. Myndighetene i Y kontaktet barnevernet i X kommune (heretter «barnevernet») for å undersøke mulighetene for overføring av jurisdiksjon slik at barnet kunne komme i fosterhjem hos sin biologiske tante. Barnet flyttet til Norge sammen med klager kort tid etter fødselen, og begynte i barnehage der da hun var litt over ett år gammelt.

Myndighetene i Y sendte en formell henvendelse via Sentralmyndighetene 6. november 2024 og ba om at jurisdiksjonen ble overført til X kommune etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8. Av henvendelsen fremgikk det at Myndighetene i Y vurderte at det ville være til barnets beste, og det mest skånsomme for barnet, å kunne bo hos sin biologiske tante. Det var også lagt vekt på at barnet erfaringsmessig ville sikres en større mulighet for stabilitet og kontinuitet ved å få bo hos nær familie.

Barnevernet i X kommune besluttet 20. mars 2025 å avslå anmodningen. Avslaget var begrunnet med at barnevernet ikke hadde tilstrekkelige opplysninger i saken, bl.a. om barnets mor og hennes endringspotensial, samt at barnevernet hadde lite informasjon om myndighetene i Ys oppfølging av barn og foreldre i tiden etter omsorgsovertakelsen. Etter avslaget ønsket myndighetene i Y å avholde Teams-møter for å opplyse situasjonen ytterligere. Teams-møter mellom barnevernet i Y og barnevernet i X kommune ble avholdt i august og september 2025. Det er opplyst at det ikke finnes referater fra møtene. En ny beslutning om å avslå anmodningen om overtakelse av jurisdiksjon i saken ble fattet 9. september 2025.

Barnevernet skrev i beslutningen at:

«Barnevernstjenesten i X ser ikke at vi er bedre egnet enn Y til å vurdere barnets beste i denne saken, og mener at Y er egnet til å vurdere barnets beste. X har ingen kjennskap til verken barnet, tante, biologisk mor eller nettverk for øvrig. Ei heller historikk eller mors nåværende situasjon. X mener at Y har bedre kjennskap til barnets bakgrunn, familieforhold og kulturelle kontekst, noe som vil være avgjørende for å kunne å kunne vurdere barnets beste samt å gi riktig hjelp og støtte. 

I henhold til Haagkonvensjonen 1996 § 5 og barnevernloven § 1-3, er det viktig å vurdere barnets beste i alle beslutninger. Juridiske og praktiske hensyn tilsier at Y, som har bedre kjennskap til barnets situasjon, er best egnet til å ivareta barnets behov.

Videre mener vi at for å sikre stabilitet og kontinuitet i barnets liv, er det viktig at saken behandles av den tjenesten som allerede har vært involvert og har etablert en relasjon med barnet og familien.»

I klagen hit 6. oktober 2025 skrev klagers advokat blant annet at klager ved gjentatte anledninger har forsøkt å få i stand et møte med barnevernet i kommunen uten hell. Advokaten viste til at det at overføring av jurisdiksjon er ressurskrevende ikke fritar kommunen fra å oppfylle sin undersøkelsesplikt og fra plikten til å vurdere barnets beste. Han viste også til at det var en nærliggende risiko for at barnet ville miste sin primære omsorgsperson og tilknytning dersom hun nå ble tilbakeført til Y.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med barnevernet.

I brev 18. desember 2026 herfra stilte vi spørsmål om hvilken informasjon barnevernet mente at manglet i saken, og om barnevernet hadde forsøkt å skaffe seg denne informasjonen. Vi spurte også barnevernet om hvilken forpliktelse den mente at den hadde til å få saken ytterligere opplyst dersom den mente at den ikke hadde nok informasjon til å vurdere barnets beste.

I svaret opplyste barnevernet at den hadde mottatt omfattende dokumentasjon fra myndighetene i Y, men at den mente at den manglet direkte kjennskap til barnet, tante, biologisk mor og nettverket for øvrig. Barnevernet skrev at det ikke hadde møtt barnet og klager personlig, noe som ble ansett viktig for å kunne gjøre en grundig vurdering av barnets beste. Det ble opplyst at det var forsøkt å få ytterligere informasjon gjennom skriftlig korrespondanse og de avholdte møtene på Teams. Barnevernet skrev videre at de har en forpliktelse til å få saken tilstrekkelig opplyst for å kunne vurdere barnets beste, og erkjente at de kunne ha gjort mer for å få denne saken ytterligere opplyst, inkludert å takke ja til et møte med klager og barnet.

Videre spurte vi om det var foretatt en identifisering av barnets interesser, og en tilstrekkelig vurdering og avveining av hensynet til barnets beste mot andre hensyn. Barnevernet svarte at de hadde vurdert stabilitet og kontinuitet i barnets liv, og hvilken myndighet som har best kjennskap til barnets bakgrunn, familieforhold og kulturelle kontekst. Avslaget på forespørselen om å overføre jurisdiksjonen var basert på en vurdering av at myndighetene i Y, som hadde bedre kjennskap til barnets situasjon og allerede hadde etablert en relasjon med barnet og familien, var best egnet til å ivareta barnets behov. Juridiske og praktiske hensyn ble også vurdert.

Vi spurte også om barnevernet hadde vurdert hva som ville være alternativet for barnet dersom hun ikke lenger kunne bo hos klageren, og om barnevernet, basert på den informasjonen som forelå i saken, mente at en plassering av barnet i et nytt fosterhjem i Y ville være det beste for barnet.

Til dette svarte barnevernet at de ikke hadde vurdert om en plassering i et nytt fosterhjem i Y ville være det beste for barnet, men la til grunn at myndighetene i Y, som allerede hadde etablert en relasjon med barnet og familien, var best posisjonert til å gjøre denne vurderingen.

Til slutt spurte vi barnevernet om de hadde vurdert hvorvidt barnets alminnelige bosted etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 nr. 1 må anses å være i Norge, og om det norske barnevernet allerede har jurisdiksjon i saken som følge av dette.

Barnevernet svarte at de hadde lagt til grunn myndighetene i Ys vurdering av at Y hadde jurisdiksjon i saken, men at de nå anså at barnets alminnelige bosted var i Norge ettersom hun har bodd her siden rett etter fødselen og går i barnehage her.

Klageren fikk anledning til å inngi kommentarer til barnevernets svar. Klagerens advokat opplyste om at klager i 2025 ble sagt opp som fosterhjem av barnevernet i Y, da Y ikke lenger mente å ha jurisdiksjon over barnet, og at en adopsjonsprosess er igangsatt, muliggjort av biologisk mors samtykke. Advokaten påpekte også at myndighetene i Y gjentatte ganger hadde formidlet til barnevernet at de vurderte det til barnets beste at barnet fikk bli boende hos klager i Norge.

I brev 16. februar 2026 opplyste barnevernet at de hadde gjennomgått sakens historikk og dokumenter på nytt i lys av klagers kommentarer, og de for barnevernet nye opplysningene om at klager var oppsagt som fosterhjem av Ys myndigheter, og at det var satt i gang en adopsjonsprosess. Barnevernet erkjente at vurderingen av jurisdiksjonsspørsmålet i september 2025 var uriktig, og at konklusjonen burde ha vært at Norge har jurisdiksjon i saken. Det ble også opplyst om at det var avholdt et møte mellom klager og barnevernet 13. februar 2026. I dette møtet fikk barnevernet opplyst fra klager at utstedelse av adopsjonsbevilling var veldig nært forestående, og de mente derfor at en ytterligere avklaring av jurisdiksjonsspørsmålet i utgangspunktet ikke vil ha praktiske eller rettslige konsekvenser for klager eller barnet.

Sivilombudets syn på saken

1. Rettslige utgangspunkter

Saken gjelder barnevernets saksbehandling i forbindelse med myndighetene i Ys anmodning om overføring av jurisdiksjon for barnet fra Y til Norge. Særlig er det et spørsmål om barnevernet har vurdert barnets beste i beslutningen, jf. Grunnloven § 104 annet ledd, barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Haagkonvensjonen artikkel 8 fjerde ledd.

Barnets beste

At barnets beste er et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn følger av Grunnloven § 104, samt barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Prinsippet om barnets beste innebærer blant annet at avgjørelser som gjelder barn både må vise at barnets interesser er identifisert, og hvordan de er veiet mot andre hensyn, jf. f.eks. HR-2015-206-A avsnitt 65. I dommens avsnitt 64 viser Høyesterett til at FNs barnekomités veiledning, General Comment No. 14, om hvordan barnets beste skal ivaretas som et grunnleggende hensyn er «et naturlig utgangspunkt ved tolkningen».

Komiteen fremhever at barnets beste må kartlegges og vurderes individuelt i hver enkelt sak, og i lys av situasjonen for hvert enkelt barn eller gruppe av barn. Det er understreket at enhver beslutning om barnet eller barna bør være motivert, begrunnet og forklart. Motivasjonen bør eksplisitt stadfeste alle de faktiske forhold vedrørende barnet, hvilke elementer som er blitt funnet relevant i vurderingen om barnets beste, innholdet av elementene i den enkelte saken, og hvordan de har blitt vektlagt for å bestemme barnets beste, jf. FNs barnekomité, General comment No. 14 (2013) on the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration, del 5, kapittel B Procedural safeguards to guarantee the implementation of the child’s best interests.

Prinsippet om barnets beste gjelder i alle handlinger som berører barn. Ordet «handling» omfatter ikke bare enkeltvedtak, men også andre beslutninger, gjerninger, atferd, forslag, tjenester, prosedyrer og andre tiltak, jf. General comment No. 14 (2013), avsnitt 17 og 18.

Selv om Høyesterett har uttalt at Barnekomitéens uttalelse er et naturlig utgangspunkt for tolkningen, har de i HR-2015-2524-P uttrykt at selv om barnets beste-vurderingen ikke er synliggjort, er det avgjørende at saksbehandlingen samlet ivaretar kravene til barnets beste (avsnitt 194):

«Det avgjerande må såleis vere om det etter ei konkret vurdering av vedtaket som heilskap går fram kva som er barnets beste og at dette omsynet er vektlagt i samsvar med dei prinsippa eg har gjort greie for».

Jurisdiksjon

Hovedregelen i Haagkonvensjonen av 1996 er at den staten der barnet har sitt vanlige bosted («habitual residence») har jurisdiksjon til å treffe rettslige eller administrative tiltak for å beskytte barnets person eller formue jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 nr. 1. «Vanlig bosted» er ikke definert, men det er forstått slik at det vurderes etter hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser på bakgrunn av en konkret vurdering, se Innst. 329 L (2014- 2015) kapittel 1 med sammendrag av proposisjonens hovedinnhold. Av artikkel 5 nr. 2 følger det at «ved endring i barnets vanlige bosted til en annen konvensjonsstat, har myndighetene i den staten der barnet har nytt vanlig bosted jurisdiksjon, med unntak for artikkel 7».

Anmodninger om overføring av jurisdiksjon fra en konvensjonsstat til en annen er regulert i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8:

«1. Unntaksvis kan den myndighet i en konvensjonsstat som har jurisdiksjon etter artiklene 5 eller 6, dersom den anser en annen konvensjonsstats myndighet for å være bedre egnet til å vurdere barnets beste i det enkelte tilfellet, enten

– anmode den andre myndigheten, direkte eller med bistand fra sentralmyndigheten i sin stat, om å påta seg jurisdiksjon til å treffe de beskyttelsestiltak den anser som nødvendige, eller

– utsette behandlingen av saken og oppfordre partene til å fremme slik anmodning for myndigheten i den andre staten.

2. De konvensjonsstater som det kan rettes henvendelse til som fastsatt i nr. 1 er:

a. en stat der barnet er statsborger,

b. en stat der barnet har formue,

c. en stat der myndighetene har mottatt begjæring om skilsmisse eller separasjon for barnets foreldre, eller om at ekteskapet skal anses annullert,

d. en stat som barnet har en vesentlig tilknytning til.

3. Deretter kan de berørte myndigheter utveksle synspunkter.

4. Myndigheten som det er gjort henvendelse til som fastsatt i nr. 1, kan påta seg jurisdiksjon i stedet for den myndighet som har jurisdiksjon etter artiklene 5 eller 6 dersom den anser dette for å være til barnets beste.»

Etter Haagkonvensjonen artikkel 8 fjerde ledd kan altså den «[m]yndigheten som det er gjort henvendelse til», som i dette tilfellet er Norge, påta seg jurisdiksjon «dersom den anser dette for å være til barnets beste». Haagkonvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1.

2. Barnevernets behandling av saken

Som nevnt over, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 andre ledd. At barnets beste skal vurderes ved en anmodning om overføring av jurisdiksjon fra en stat til en annen følger i tillegg direkte av Haagkonvensjonen artikkel 8 fjerde ledd. Vurderingstemaet etter Haagkonvensjonen artikkel 8 er hvorvidt den myndigheten som har mottatt anmodningen om å overta jurisdiksjon mener at det vil være til barnets beste at den påtar seg jurisdiksjonen. Forvaltningen må da, under saksforberedelsen, identifisere hva som er til barnets beste. Dersom forvaltningen mener at den mangler informasjon for å kunne foreta vurderingen, må den aktivt forsøke å innhente den nødvendige informasjonen. Dette følger forutsetningsvis av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 andre ledd.

Etter ombudets syn er det vanskelig å se at det samlet sett fremgår av barnevernets behandling av saken hva som er barnets beste. Verken barnevernets konkrete avgjørelser i sakens anledning eller sakens øvrige dokumenter viste at barnevernet hadde foretatt en slik vurdering. I beslutningen 9. september 2025 viste derimot barnevernet til at de mente at myndighetene i Y var bedre egnet til å vurdere barnets beste. Av myndighetene i Ys anmodning om overføring av jurisdiksjon fremgikk det imidlertid tydelig at Ys myndigheter mente at det beste for barnet vil være en overføring av jurisdiksjonen til Norge, slik at barnet kunne vokse opp hos sin biologiske tante.

I beslutningen 9. september 2025 har barnevernet vist til at de manglet kjennskap til saken, barnet, biologisk familie og klager. I svaret på ombudets undersøkelse har barnevernet erkjent at de hadde en forpliktelse til å få saken tilstrekkelig opplyst for å kunne vurdere barnets beste, og at de kunne ha gjort mer for å få saken ytterligere opplyst, inkludert å takke ja til klagers tilbud om et møte. Ombudet er enig i dette.

Myndighetene i Y hadde sendt over utfyllende dokumentasjon i forbindelse med anmodningen til Norge om å overta jurisdiksjon, det var avholdt flere møter mellom norsk barnevern og barnevernet i Y, og barnevernet hadde fått tilbud om å møte klager og barnet. Det fremstår dermed som om barnevernet hadde god mulighet til å skaffe seg den nødvendige informasjonen. Etter ombudets syn har ikke barnevernet kunnet vise til noen god begrunnelse for fraværet av en konkret og individuell vurdering av barnets beste i denne saken.

Ombudet er etter dette kommet til at barnevernets manglende vurdering av barnets beste medfører at Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 ikke er overholdt i saken. Barnevernet har heller ikke foretatt en tilstrekkelig vurdering av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 nr. 1 og artikkel 8 fjerde ledd.

Ombudet har ikke funnet grunn til å be barnevernet vurdere saken på nytt, da barnevernet har erkjent at deres tidligere vurdering av hvilken stats myndigheter som hadde jurisdiksjon i saken var feil, og at Norge allerede i september 2025 hadde jurisdiksjon som følge av at barnets alminnelige bosted på det tidspunktet måtte anses å være i Norge. Ombudet har også fått opplyst at utstedelse av adopsjonsbevilling er nært forestående. Ombudet ber likevel barnevernet merke seg ombudets syn, og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at barnevernet skulle ha vurdert hensynet til barnets beste, og at unnlatelsen av å gjøre dette innebærer at kravene i Grunnloven § 104 andre ledd, barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 fjerde ledd ikke er oppfylt i saken.

Da utstedelse av adopsjonsbevilling etter det opplyste er veldig nært forestående, har ombudet ikke funnet grunn til å be barnevernet behandle saken på nytt, men ber barnevernet merke seg ombudets syn og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.