Oppsummering

Saken gjelder Interkommunal klagenemd for Søndre Helgeland Miljøverks (SHMILs) vedtak om å tilbakebetale for mye innbetalt renovasjonsgebyr for tre år. Nemnda mente at krav fra tidligere år var foreldet. Klageren krevde tilbakebetaling for ytterligere ti år fordi han hadde vært uvitende om kravet, jf. foreldelsesloven § 10.

Sivilombudet mente det er tvil om Klagenemnda hadde tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering av saken, og om nemnda har vurdert klagerens anførsler jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum. Ombudet ba Klagenemnda behandle saken på nytt.

Sakens bakgrunn

X (klageren) oppdaget i mai 2025 at han hadde betalt dobbelt renovasjonsgebyr siden mai 2010. Søndre Helgeland Miljøverk (SHMIL) la til grunn at feilen skyldtes feil i fakturagrunnlaget, og vedtok 22. mai 2025 å tilbakebetale for mye innbetalt gebyr for de siste tre årene, men mente at krav fra tidligere år var foreldet. Klageren påklaget vedtaket og anførte at han hadde krav på tilbakebetaling for ytterligere ti år fordi han hadde vært uvitende om kravet, jf. foreldelsesloven § 10. Interkommunal klagenemnd for SHMIL opprettholdt 24. juni 2025 selskapets vedtak.

I klagen til ombudet fastholdt klageren at han hadde krav på tilbakebetaling for 13 år og anførte at Klagenemnda ikke hadde vurdert hans anførsler. På bakgrunn av klagen hit og sakens dokumenter fant ombudet grunn til å foreta nærmere undersøkelser av saken.

Våre undersøkelser

I brev 11. september 2025 herfra ba vi om en nærmere redegjørelse for på hvilket tidspunkt Klagenemnda la til grunn at klageren «fikk eller burde skaffet seg» kunnskap om fordringen, jf. foreldelsesloven § 10. Klagenemndas leder svarte i brev 30. september 2025 at nemnda hadde lagt til grunn at klageren fikk kunnskap om kravet i mai 2025, og at han umiddelbart etter dette kontaktet SHMIL. Videre skrev lederen at dette ikke innebar at perioden 2010-2022 kunne omfattes av kravet. Han begrunnet dette med at krav «etter § 13 i renovasjonsforskriften er eksplisitt avgrenset til 3 år tilbake». I den nærmere redegjørelsen sto det blant annet at klageren selv er abonnent og fakturamottaker, og at han gjennom hele perioden hadde mottatt spesifikke fakturaer hvor grunngebyret, samt volumavhengig gebyr for to dunker fremkom.

I undersøkelsesbrevet spurte vi også om Klagenemnda hadde vurdert klagerens synspunkter slik de fremkom i hans klage 22. mai 2025 og tillegg 13. juni 2025, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum, og hvor denne vurderingen eventuelt fremgikk. Klagenemndas leder svarte at anførslene var vurdert. Selv om det ikke eksplisitt ble vist til foreldelsesloven § 10 i vedtaksteksten, mente han at dette fremgikk av saksfremlegget, som ble diskutert i nemndsmøte. I saksfremlegget sto det i punkt 4 om vurdering av saken:

«Det er erkjent at [klageren] har blitt ilagt for høyt renovasjonsgebyr som følge av manglende oppdatering av boenhetsstaus etter ombygging. Det foreligger ingen dokumentasjon som viser at det er gjort en skriftlig melding eller søknad om endring i abonnementsgrunnlag til SHMIL i perioden 2010-2015, slik abonnenten plikter etter renovasjonsforskriften § 14.

I henhold til gjeldende forskrift og retningslinjer har SHMIL derfor kun hjemmel for å tilbakebetale for de siste 3 årene. Å gå utover dette vil kreve avvik fra forskriften og kan skape presedens med betydelige økonomiske konsekvenser for eierkommunene. SHMIL har derfor fattet vedtak i tråd med gjeldende regelverk.»

Endelig spurte vi om Klagenemnda mente det ble gitt en korrekt og tilstrekkelig begrunnelse for vedtaket, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. Klagenemndas leder erkjente at begrunnelsen i vedtaket var knapp og at det burde vært redegjort mer utførlig for det rettslige grunnlaget for avgjørelsen, vurderingen av foreldelsesloven § 10 nr. 1, klagerens anførsler om fakturautforming og mangel på kunnskap, samt hvilket faktum som ble lagt til grunn i saken.  Det burde også i større grad fremgått hvordan klagerens synspunkter var vurdert og hvorfor de ikke hadde førte frem. Det ble opplyst at Klagenemnda ville endre sine rutiner for utforming av vedtak og protokoll i senere saker. Dersom Sivilombudet mente det var nødvendig å gi en mer presis begrunnelse for vedtaket i tråd med forvaltningslovens krav, ville Klagenemnda gjenåpne saken for ny behandling.

Klageren kom med merknader til svaret.

Sivilombudets syn på saken

1. Foreldelse på grunn av manglende kunnskap om fordringen

1.1 Rettslig utgangspunkt

Krav foreldes etter reglene i foreldelsesloven når ikke annet er lovbestemt, jf. foreldelsesloven § 1. Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Utgangspunktet er at fristen regnes «fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse», jf. foreldelsesloven § 3 nr. 1. Dette innebærer at krav som utgangspunkt bortfaller dersom de ikke er gjort gjeldende innen tre år.

Dersom fordringshaver mangler kunnskap om fordringen eller skyldneren gis en tilleggsfrist for foreldelse, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Bestemmelsen lyder:

«Dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.»

Av bestemmelsen fremgår det at et krav tidligst foreldes ett år etter at fordringshaver fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap for å gjøre kravet gjeldende. I ordlyden «burde» ligger at fordringshaveren har en undersøkelsesplikt som innebærer at han utviser «rimelig aktsomhet» med hensyn til kunnskap om fordringen og skyldneren, se merknadene til bestemmelsen i kapittel IX i Ot.prp. nr. 38 (1977-1978).

Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter paragrafen med mer enn til sammen ti år, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 4 første setning. Dette innebærer at krav som foreldes etter den alminnelige foreldelsesfristen på tre år i § 2, vil være foreldet etter 13 år, selv om det foreligger uvitenhet hos fordringshaveren.

1.2 Nærmere om Klagenemndas vurdering av saken

Klagenemndas leder opplyste i svaret på ombudets undersøkelse, at nemnda hadde lagt til grunn at klageren «fikk eller burde skaffet seg» kunnskap om kravet i mai 2025. foreldelsesfristen ble dermed ansett å løpe tidligst fra dette tidspunktet, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Nemnda hadde også lagt til grunn at klageren umiddelbart tok kontakt med SHMIL, slik at tilleggsfristen på ett år etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 ikke ble oversittet. Utgangspunktet er da at klageren har krav på tilbakebetaling av for mye innbetalt gebyr. Innbetalinger fra 2012 eller tidligere er imidlertid foreldet som følge av den absolutte 13-årsgrensen i § 10 nr. 4.

Klagenemnda besluttet å tilbakebetale gebyrer for tre år tilbake i tid, med henvisning til renovasjonsforskriften § 13, jf. foreldelsesloven, som «kun gir hjemmel for å tilbakebetale gebyr for inntil tre år tilbake i tid». Dette gir inntrykk av at nemnda har lagt til grunn at forskriften oppstiller en absolutt grense for tilbakebetaling på tre år. Et slikt syn er ikke rettslig holdbart. Foreldelsesloven § 1 fastslår at det kun kan gis lovbestemmelser med andre regler for foreldelse. Foreldelsesloven har forrang fremfor renovasjonsforskriften, og det er loven som regulerer når et krav bortfaller.  

Ombudet oppfatter svaret på undersøkelsen slik at nemndas leder antyder at klageren «burde» skaffet seg kunnskap om kravet tidligere, fordi klageren «gjennom hele perioden […] har mottatt spesifikke fakturaer hvor grunngebyret, samt volumavhengig gebyr for to dunker fremkommer». Utformingen av en faktura fra det offentlige kan være et relevant moment i vurderingen av på hvilket tidspunkt klageren burde ha skaffet seg kunnskap om fordringen, se ombudets uttalelse i årsmelding 1998 (SOM-1998-89). For å avgjøre om vilkåret er oppfylt, må det foretas en konkret helhetsvurdering der alle relevante momenter veies opp mot hverandre.

Det fremgår ikke av saksfremlegget at tidspunkt for når klageren «burde» skaffet seg kunnskap om kravet var et vurderingstema da Klagenemnda behandlet saken. Saksfremlegget gir derimot inntrykk av at temaet var om klageren hadde krav på tilbakebetaling når han ikke hadde dokumentert melding eller søknad om endring av abonnementsgrunnlaget, jf. renovasjonsforskriften § 14. Slik ombudet leser saksfremlegget, gis det også uttrykk for at selskapet ikke bør tilbakebetale gebyrer utover det som følger av gjeldende regelverk, av hensyn til økonomiske konsekvenser for eierkommunene. Klagenemnda vedtok å tilbakebetale gebyrer for tre år, noe som indikerer at selskapet har erkjent feil. Det fremstår etter dette som uklart hvilket rettslig grunnlag Klagenemnda la til grunn for delvis tilbakebetaling.

Ombudet mener det er tvil om Klagenemnda har tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering av saken.

2. Ble klagerens anførsel om tilbakebetaling for ytterligere ti år vurdert?

Det følger av forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum at klageinstansen «skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, […]». Dette innebærer at klageinstansen skal ta stilling til den faktiske og rettslige argumentasjonen som fremgår av klagen.

Videre følger det av forvaltningsloven § 24 første ledd, jf. § 33 første ledd, at klageinstansen som hovedregel skal begrunne et vedtak samtidig med at vedtaket treffes. Forvaltningsloven § 25 angir minimumskrav til begrunnelsens innhold. Av § 25 første ledd fremgår at det i begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. Forvaltningen skal også nevne de faktiske forhold som vedtaket bygger på, jf. § 25 andre ledd. De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn bør også nevnes, jf. § 25 tredje ledd. De lovfestede kravene til begrunnelse utfylles av normer for god forvaltningsskikk.

Hovedformålet med forvaltningslovens krav til begrunnelse er å ivareta partens behov for å forstå innholdet i avgjørelsen, slik at en kan vurdere om den kan godtas eller om det er grunn til å gå vider med saken, se Forvaltningskomiteens innstilling (NUT 1958 :3) side 221. Av innstillingen fremgår det også at et annet formål er å bidra til at forvaltningen behandler saken grundig og nøyaktig. Dersom forvaltningsorganet ikke forklarer hvilke rettsregler et vedtak bygger på, kan det oppstå tvil om de riktige reglene er anvendt, og om forvaltningsorganet har forstått dem riktig. Forvaltningslovens krav til begrunnelse innebærer ikke at forvaltningen i et vedtak skriftlig imøtegår alle klagerens argumenter. Men dersom det i begrunnelsen ikke redegjøres kort for at partens anførsler er vurdert, kan det gi ham grunn til å tro at de er oversett.

Klagenemnda begrunnet vedtaket slik:

«Renovasjonsforskriften § 13, jf. foreldelsesloven, gir kun hjemmel for å tilbakebetale gebyr for inntil tre år tilbake i tid. Det er ikke grunnlag for unntak i denne saken.»

I svaret på ombudets undersøkelse erkjente Klagenemndas leder at vedtaket ikke oppfyller forvaltningslovens krav til begrunnelse. Ombudet er enig i dette, og har merket seg at Klagenemnda vil endre sine rutiner for utforming av vedtak.

Den sentrale anførselen i klagen var at klageren mente han hadde krav på tilbakebetaling for ytterligere ti år, foreldelsesloven § 10. Det fremgår ikke av vedtaket at anførselen ble vurdert. Klagenemndas leder mener dette fremgår av saksfremlegget, som ble diskutert i nemndsmøte. I saksfremlegget (gjengitt i protokoll fra nemndmøte 19. juni 2025) står det at rettslig grunnlag for saken er Renovasjonsforskriften § 13. Rettsregelen er presisert slik:

«Bestemmelsen er i tråd med foreldelsesloven § 2, jf. § 3, som setter foreldelsesfristen til 3 år med mindre visse unntak er oppfylt. Det foreligger ingen indikasjon på at unntaksbestemmelsene (f.eks. passivitet fra SHMILs side i ond tro) skulle komme til anvendelse i denne saken.»

Det fremgår ikke av saksfremlegget at klagerens anførsel knyttet til foreldelsesloven § 10 ble vurdert da Klagenemnda behandlet saken i møtet. Det vises riktignok til at det finnes regler om unntak fra utgangspunktet om at et krav foreldes etter tre år, og at unntak til en viss grad er vurdert. Det fremgår derimot ikke hvilke unntaksbestemmelser som er vurdert.

Ombudet mener det er tvil om Klagenemnda vurderte klagerens anførsler, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum.

Konklusjon

Sivilombudet mener det er tvil om Klagenemnda har tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering av saken og om nemnda har vurdert klagerens anførsler. Ombudet ber om at Klagenemnda behandler saken på nytt.