Oppsummering

Saken gjelder utestengelse av en beboer fra et midlertidig botilbud i Trondheim kommune. Spørsmålene for ombudet var hvilke krav som gjelder i slike saker, herunder når kommunen benytter seg av et privat botilbud for å oppfylle forpliktelsen etter sosialtjenesteloven § 27, og om kravene var oppfylt i denne saken.

Sivilombudet kom til at Trondheim kommune ikke hadde sørget for tilstrekkelig kontradiksjon og notoritet i klagerens sak. Dette var i strid med krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk.

På uttalelsens tidspunkt var det over to år siden klageren ble utestengt fra botilbudet. Ombudet fant derfor ikke grunn til å be Trondheim kommune om å innhente uttalelser fra ham om situasjonen som medførte utestengelsen, eller på annen måte behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid kommunen om å merke seg ombudets syn, og legge det til grunn i fremtidige saker.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) har sammensatte personlige utfordringer, et omfattende rusproblem og har i en lang periode vært bostedsløs. I Nav [område] (heretter Nav) vedtak [dato] 2023 ble han innvilget midlertidig botilbud etter lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven, sotjl.) § 27. Vedtaket garanterte ham opphold på Herberget i Trondheim kommune i perioden [to uker i] 2023. Herberget er et midlertidig botilbud for rusavhengige menn over 18 år, og drives av Frelsesarmeens rusomsorg.

Den [dato under oppholdet] 2023 ble klageren utestengt fra Herberget, med den begrunnelse at han ikke overholdt ordensreglene. Nav [område] fattet samme dag et såkalt «stoppvedtak», der det står at hans vedtak om midlertidig botilbud ved Herberget «stanses fra og med xx.xx.2023 fordi [han] ikke overholder ordensreglene. Utestengelsen fra Herberget er varig».

Klageren opplevde dette som en uforholdsmessig reaksjon, og var uenig i de faktiske forholdene som Herberget la til grunn for utestengelsen. Herberget begrunnet utestengelsen med bruk av åpen ild og trusler mot ansatte fra klageren, mens han selv mener han kun «fiklet» med en lighter.

Den [dato] 2023 påklaget Gatejuristen Trondheim Navs stoppvedtak på vegne av klageren. Klagen ble først ikke gitt en fullverdig behandling, fordi Nav mener de ikke skal fatte slike vedtak. Dette opplyste leder for sosialavdelingen ved Nav [område] per telefon til Gatejuristen i mars 2024. Han opplyste videre at det utelukkende er Herberget som beslutter hvem som er utestengt fra tilbudet, og at Nav ikke har styringsmyndighet over beslutninger om utestengelse.

På vegne av klageren påklaget Gatejuristen Trondheim saken inn til Sivilombudet. Gatejuristen fremhevet blant annet at klageren ikke fikk det botilbudet han hadde rett til etter sotjl. § 27, samt at han ikke fikk sine prosessuelle rettigheter oppfylt i forbindelse med utestengelsen. 

Statsforvalteren i Trøndelag har en pågående tilsynssak med Trondheim kommune om kommunens ansvar for midlertidig botilbud til personer med kjent rusproblematikk (Statsforvalterens sak 2018/2080). Statsforvalteren har her lagt til grunn at kommunen ikke har et bredt nok tilbud, som sikrer at alle som ønsker og har rett på midlertidig botilbud, får det. Saken er under oppfølging hos kommunen. I brev 22. oktober 2024 avsluttet vi derfor først saken hos ombudet, med henvisning til prinsippet om at ombudets etterfølgende kontroll, se sivilombudsloven § 8.

I ny henvendelse 6. mars 2025 oversendte imidlertid Gatejuristen en tilbakemelding fra Statsforvalteren om at de ikke ville behandle kravene til saksbehandling ved utestengelse fra midlertidig botilbud i tilsynssaken.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke deler av saken nærmere med Trondheim kommune.

I brev 10. april 2025 stilte vi spørsmål om hvilke saksbehandlingskrav kommunen mener gjelder ved utestengelse fra botilbud etter sotjl. § 27, inkludert hva som gjelder der botilbudet gis av en privat tilbyder.

Vi spurte også om kommunen i avtaleforholdet med den private tilbyderen har stilt bestemte krav til saksbehandling dersom en beboer ikke overholder institusjonens ordensregler. Avslutningsvis ba vi kommunen redegjøre for sin vurdering rundt at en beboers rettssikkerhet eventuelt avhenger av om kommunen bruker en privat tilbyder, eller drifter tilbudet i egen regi.

I sitt svar viste kommen til forvaltningslovens regler om veiledningsplikt, behandlingstid og foreløpig svar, utrednings- og informasjonsplikt, begrunnelsesplikt og klage, og mente at disse reglene var oppfylt i denne saken. Kommunen viste også til den særskilte regelen i sotjl. § 17 om kommunens veiledningsplikt for å forebygge sosiale problemer. Slik veiledning hadde i denne saken skjedd ved to anledninger. Utover dette er kommunens muligheter begrenset. Trondheim kommune mente saksbehandlingen har vært forsvarlig og i tråd med saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og sosialtjenesteloven.

Når det gjelder betydningen bruken av en privat tilbyder har for saksbehandlingskravene, viste kommunen at de ikke kun baserer seg på en privat tilbyder, men også har øvrige botilbud som kommunen selv drifter. Etter kommunens oppfatning bygger derfor spørsmålet på en forutsetning som ikke stemmer overens med kommunens faktiske tilbud.

Kommunen viste også til at de har inngått en ny avtale med Frelsesarmeen om tiltaket Herberget. Avtalen er gjeldende fra 1. januar 2025, og har et eget punkt om utskriving:

«Det er oppdragsgiver (Trondheim kommune ved Nav), evt. personen selv, som bestemmer om personen kan skrives ut eller ei. Leverandøren (Frelsesarmeen Herberget) skal informere oppdragsgiver om forhold som bør føre til utskrivning, både planlagt og ikke planlagt. Unntak er ved vold og trusler mot personell eller andre beboere.»

Til avtalen følger videre en rutine som nærmere beskriver utskrivelser som ikke er planlagt:

«En ikke-planlagt utskrivning skal alltid gjøres i samråd med daglig leder/helse- og sosialfaglig leder. En umiddelbar utskrivelse skal alltid vurderes ut fra forsvarlighet. Det er flere grunner til at man må gjennomføre en ikke-planlagt utskriving. Herberget har null-toleranse for vold og trusler om vold både mot ansatte og andre beboere. Med bakgrunn i slike hendelser kan det anses som uforsvarlig å ha beboer på Herberget pga. ansattes og øvrige beboers sikkerhet (…).

Daglig leder/helse- og sosialfaglig leder skal informere NAV så fort det lar seg gjøre om hvorfor Herberget har valgt å avslutte oppholdet til vedkommende.»

Den tidligere avtalen, som gjaldt da klageren ble utestengt fra Herberget, hadde ikke et eget punkt om utskrivelser. Kommunen opplyste at praksis under den forrige avtalen likevel var at Frelsesarmeen opprettet dialog med Nav i de tilfeller der noen ville bli utestengt eller ikke få et videre tilbud på grunn av brudd på husregler.

Kommunen avkreftet at beboeres rettsikkerhet var avhengig av om botilbudet er privat eller ikke. Nav-kontoret skal etter en individuell vurdering beslutte hvilket midlertidig botilbud som skal tilbys. Dersom det ikke er mulig for en beboer å benytte det private tilbudet eller et tilbud driftet i egen regi, er det Nav-kontoret sitt ansvar etter sotjl. § 27 å finne et annet tilbud.

Gatejuristen kommenterte kommunens svar. Gatejuristen mente blant annet at kommunen ikke besvarte hvilke saksbehandlingskrav som gjelder ved utestengelser konkret. Gatejuristen stilte seg videre uforstående til kommunens tilbakemelding om at de også har midlertidige botilbud som er kommunalt driftet. Gatejuristen opplyste at Herberget er det eneste botilbudet som tar imot menn i aktiv rus og derfor det eneste aktuelle tilbudet for klageren. Dette må ifølge Gatejuristen skjerpe kravet til forholdsmessighet ved beslutning om varig utestengelse.

Når det gjelder den nye avtalen mellom Trondheim kommune og Frelsesarmeen, viste Gatejuristen videre til at det ikke sto noe i denne om hvordan beboer skal involveres i saker om utestengelse. Gatejuristen mente også at valg av privat tilbyder går på brukerens rettssikkerhet når det er tilbyderen selv som beslutter utestengelse, ettersom det da ikke stilles krav til forsvarlig saksbehandling.

Trondheim kommune kom med ytterligere kommentarer til saken.  Kommunen skrev at de nå vil innarbeide rutiner for å fatte vedtak om avslutning av opphold i de tilfeller det er aktuelt. Kommunen presiserte videre at det vil være kommunen ved Nav som tar den endelige avgjørelsen ved eventuell tildeling og avslutning av opphold i midlertidige botilbud. Når det gjelder denne saken, erkjente kommunen at notoriteten rundt avslutningen av klagerens opphold kunne vært bedre.

Når det gjelder saksbehandlingskravene ved bruk av privat tilbyder, bemerket kommunen at nåværende avtale mellom Trondheim kommune og Frelsesarmeen er tydelig på at det er kommunen (ved Nav) eller beboeren selv som bestemmer om beboeren kan skrives ut eller ei. Unntaket er ved vold og trusler mot personell eller andre beboere. Beboere informeres om dette ved ankomst hos Herberget. Dette er kun aktuelt i svært få tilfeller. I slike tilfeller kan ikke Trondheim kommune instruere Herberget i å tilby beboeren et midlertidig botilbud eller videreføre et opphold. 

Sivilombudets syn på saken

1. Innledning

Saken gjelder utestengelse av en beboer fra et midlertidig botilbud som beboeren var tildelt av Nav i medhold av sosialtjenesteloven § 27. Spørsmålet i saken er hvilke krav som stilles til saksbehandlingen ved utestengelse fra et slikt botilbud. Med utestengelse sikter ombudet i denne saken til de situasjoner hvor de som driver botilbudet beslutter at oppholdet opphører mot beboerens vilje. Slike beslutninger fattes typisk som følge av beboerens adferd.

Under punkt 2 vil ombudet gjøre rede for de rettslige utgangspunktene ved utestengelse fra botilbud gitt i medhold av sotjl. § 27, inkludert ved bruk av private tilbydere. Under punkt 3 vil ombudet vurdere om disse kravene ble oppfylt i klagerens sak.

2. Rettslige utgangspunkter ved utestengelse fra midlertidige botilbud

2.1 Overordnet

Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv, jf. sotjl. § 27. Loven stiller ikke krav til hva slags botilbud kommunen skal finne eller tilby i egen regi. I Ot.prp.nr.103 (2008-2009) s. 20 nevnes natthjem med miljøarbeideroppfølging og kriseboliger som eksempler. Kommunen kan oppfylle plikten etter sotjl. § 27 gjennom private botilbud, for eksempel gjennom en fast avtale. Plikten kan også oppfylles ved at kommunen helt eller delvis betaler opphold i pensjonat eller hotell, se Köhler-Olsen, Karnov lovkommentar, note 6 til sotjl. § 27.

Verken sosialtjenesteloven eller lovens forarbeider sier noe om adgangen til å utestenge beboere fra botilbud gitt i medhold av sotjl. § 27. Retten til botilbud er etter loven ubetinget, og består uavhengig av eventuelle ordensforstyrrelser. Ombudet bemerker at retten etter sotjl. § 27 er myntet på sårbare personer i vanskelige livssituasjoner, og som nettopp kan ha en større risiko for utagerende oppførsel enn gjennomsnittet.

Samtidig vil de som driver botilbud for personer med et akutt behov for «tak over hodet», kunne stå overfor vanskelige avveininger mellom oppfyllelse av retten til botilbud på den ene siden, og øvrige beboeres og ansattes sikkerhet på den andre. Det inkluderer botilbud som Herberget, som tilbys personer med kjent og aktiv rusproblematikk. Frelsesarmeen, som driver Herberget, har plikt til å ivareta arbeidsmiljølovens krav til arbeidsmiljøet for de ansatte. Ombudet er innforstått med at et botilbud etter forholdene kan måtte utestenge beboere av hensyn til sikkerhet for øvrige beboere og ansatte. Hvorvidt Herberget hadde anledning til å avslutte klagerens opphold er heller ikke temaet i denne saken.

Ombudet bemerker likevel at saklighets- og forholdsmessighetshensyn, som står sentralt i forvaltningsretten, tilsier at utestengelse kun bør være aktuelt der det er nødvendig for å ivareta nettopp hensynet til beboere, ansatte og for å unngå skade. Utestengelsen skal forhindre at det skjer en ny uønsket hendelse, og skal ikke fungere som en sanksjon mot noe som allerede har funnet sted. En beslutning om utestengelse bør altså skje ut fra et fremtidsrettet formål. Ombudet har tidligere gitt uttrykk for det samme i forbindelse med utestengelse fra Nav-kontorer, se uttalelse 29. juni 2022 (SOM-2022-1416). Dette er en forpliktelse som påhviler kommunen, og som kommunen derfor bør ta hensyn til ved bruk av, og avtale med, private botilbud.

En utestengelse fra et midlertidig botilbud innebærer at borgeren mister sitt lovbestemte tilbud inntil kommunen får etablert et annet botilbud. Videre vil utestengelse fra midlertidige botilbud som nevnt typisk være aktuelt overfor personer i vanskelige livssituasjoner, ofte med begrenset mulighet til å ivareta egne interesser. Det er derfor viktig at saksbehandlingen i slike saker ivaretar grunnleggende krav. Hvilke krav som gjelder ved utestengelse fra midlertidige botilbud gjennomgås i det følgende.

2.2 Hva slags rettslig karakter har en beslutning om utestengelse?

Sotjl. § 41 første ledd bestemmer at forvaltningsloven kommer til anvendelse, med de særregler som er fastsatt i sosialtjenesteloven. I bestemmelsens andre ledd er det presisert at tildeling av sosiale tjenester er å anses som enkeltvedtak. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ifølge Ot.prp.nr.103 (2008-2009) s. 37 at det «tidligere var en del uklarheter om den rettslige karakteren av enkelte av de avgjørelser som sosialtjenesten treffer». Tildeling av et midlertidig botilbud etter sotjl. § 27 er derfor et enkeltvedtak etter forvaltningsloven uavhengig av om det brukes en offentlig eller privat tilbyder til å oppfylle vedtaket.

At tildeling av midlertidig botilbud er et enkeltvedtak betyr at mottakerens rett – og sosialtjenestens motsvarende plikt – består inntil vedtaket enten er utløpt, ikke lenger har aktualitet eller blir omgjort etter forvaltningsloven (fvl.) § 35.

Et spørsmål som oppstår, er hva slags rettslig karakter en avgjørelse om utestengelse fra et bestemt midlertidig botilbud har. Hvis en slik avgjørelse anses som et enkeltvedtak, vil det utløse en rekke krav til saksbehandlingen, jf. forvaltningsloven kapittel IV.

Det må i denne sammenheng skilles mellom avgjørelser om opphør av den arten tjeneste – her midlertidig botilbud – tildelingsvedtaket gir rett til, og avgjørelser om endringer i hvordan den tildelte tjenesten gjennomføres. Avgjørelser som gjelder gjennomføring av tjenester som allerede er tildelt, faller utenfor enkeltvedtaksbegrepet, jf. Prop. 79 L (2024-2025) punkt 14.2.3. Ombudet viser til at for at en avgjørelse skal anses som et enkeltvedtak, må den være «bestemmende for rettigheter eller plikter» til en eller flere bestemte personer, jf. fvl. § 2 første ledd, bokstav a og b. Sosialtjenesteloven § 27 gir rett til et midlertidig botilbud. Hvor og på hvilken måte botilbudet stilles til disposisjon, er opp til kommunen. Hvis utgangspunktet er at en utestengelse fra ett tilbud skal erstattes med et annet tilbud, har ikke den tildelte retten falt bort. Resultatet av utestengelsen er formelt sett en endring i gjennomføringen av tilbudet, og ikke et bortfall av en rettighet. Retten til et midlertidig botilbud vil fortsatt bestå, uavhengig av utestengelsen.

Det kan tenkes at kommunen i tildelingsvedtaket også har tildelt andre tjenester enn det som følger av retten til midlertidig botilbud. Beboeren er for eksempel i vedtaket gitt plass på et kommunalt drevet botilbud med helseoppfølging. Det kan skyldes at vedtaket omhandler flere tjenester, men kan også tenkes å ha vært en nærmere angivelse i vedtaket om hva som tildeles. Hvordan et bestemt vedtak skal forstås beror på en konkret tolkning i det enkelte tilfelle. Ombudet har ikke funnet det nødvendig å gå nærmere inn på dette i denne uttalelsen.

Uavhengig av hva et tildelingsvedtak omfatter i en konkret sak, vil det gjelde krav til saksbehandlingen. Alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk gjelder for hele forvaltningens virksomhet, uavhengig av sakstyper, om det dreier seg om et enkeltvedtak eller om forvaltningslovens regler ellers kommer til anvendelse.

2.3 Krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk ved utestengelse fra midlertidige botilbud

2.3.1 Krav til kontradiksjon og notoritet

Krav til forsvarlig saksbehandling og utøvelse av god forvaltningsskikk innebærer for det første at prinsippet om kontradiksjon må ivaretas. Det følger av fvl. §§ 16-19 at den som er gjenstand for en offentlig avgjørelse som berører vedkommendes rettigheter eller plikter, skal få varsel og gis rett til å uttale seg. Kontradiksjonsprinsippet gjelder imidlertid etter forholdene også utenfor lovens virkeområde (jf. Hans Petter Graver og Henriette N. Tøssebro, Alminnelig forvaltningsrett, Universitetsforlaget, 2024 s. 253).

Når en person utestenges fra et botilbud gitt i medhold av sotjl. § 27, må personen derfor gis anledning til å uttale seg om saken. Ombudet minner om at dersom en utestengelse har funnet sted, må kommunen raskt finne et nytt botilbud til vedkommende. Når kommunen skal vurdere hva som vil være et egnet og forsvarlig botilbud i fremtiden, vil det være viktig å ha kunnskap om grunnlaget for utestengelsen.

Ombudet viser videre til at det i sotjl. § 42 er inntatt en regel om at tjenestetilbudet «så langt som mulig [skal] utformes i samarbeid med tjenestemottaker». Det står i bestemmelsen at det «skal legges stor vekt på hva vedkommende mener». Etter forholdene kan kontradiksjon i forbindelse med en utestengelse være nødvendig for å oppnå tilstrekkelig brukermedvirkning ved etableringen av et nytt botilbud. Videre vil man lettere kunne oppnå en forståelse og aksept av hva slags oppførsel som er akseptabel i fremtiden.

Hvordan kravet til kontradiksjon gjør seg gjeldende ved utestengelser fra midlertidige botilbud, avhenger av hva slags situasjon det dreier seg om. Slike utestengelser er etter ombudets oppfatning aktuelt hovedsakelig i to typetilfeller. Tilfelle 1 er der en beboer har en oppførsel over tid som gjør vedkommende lite egnet til å benytte det aktuelle botilbudet i fremtiden. I slike tilfeller bør beboeren av hensyn til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk, få anledning til å uttale seg før en eventuell beslutning om utestengelse treffes. Dersom det for eksempel skal besluttes utestengelse på ubestemt tid fra et botilbud gitt i medhold av sotjl. § 27, bør beboeren altså varsles om dette, og det faktiske grunnlaget for utestengelsen bør forelegges beboeren for uttalelse.

Tilfelle 2 er der det oppstår en akuttsituasjon, og det av hensyn til ansattes og øvrige beboeres umiddelbare sikkerhet er nødvendig at beboeren utestenges uten videre varsel. Da ligger det i situasjonens natur at beboeren vanskelig kan uttale seg før utestengelsen. Imidlertid er det viktig at vedkommende får uttale seg i etterkant av hendelsen, slik at beboerens syn kan inngå i vurderingen av behovet for og innretningen på et midlertidig botilbud framover.

I tillegg må kommunen sørge for notoritet rundt hendelsen som foranlediget utestengelsen. Det er særlig aktuelt i typetilfelle 2, der beboeren ikke får uttalt seg om saken i forkant. Da er det viktig at det foreligger tidsnær dokumentasjon om hendelsen og botilbudets vurdering av den, som beboeren senere kan få kommentere. Ved tilstrekkelig kontradiksjon og notoritet rundt denne vurderingen, vil hensynene til sikkerhet og forsvarlig arbeidsmiljø lettere kunne ivaretas i et nytt botilbud.

2.3.2 Saksbehandlingskrav ved bruk av private botilbud

Et privat botilbud, som Herberget, er ikke selv underlagt forvaltningsrettslige regler. Plikten til å sikre at tjenestetilbudet med tilhørende saksbehandling ivaretar grunnleggende krav, påhviler kommunen. Det gjelder uavhengig av om kommunen tilbyr botilbudet selv eller kjøper tjenesten privat. I tillegg til at kommunen må sørge for at det private botilbudet er forsvarlig i seg selv, jf. sotjl. § 4, må den sørge for at krav til saksbehandling bl.a. ved utestengelse og tilrettelegging for nytt tilbud oppfylles. Ombudet minner om at selv om det offentlige overlater til en privat virksomhet å utføre en lovpålagt tjeneste, vil det offentlige fortsatt ha et overordnet ansvar for å sørge for at befolkningen blir tilbudt en forsvarlig og fullført tjeneste i samsvar med lovens krav, se Velferdstjenesteutvalgets uttalelser i NOU 2020:13 punkt 4.2.2.

Det samme følger etter ombudets syn av grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Dersom det private tjenestetilbudet ikke i seg selv oppfyller disse kravene, må kommunen altså sørge for å kompensere for dette på annen måte. For private botilbud som kommunen benytter etter en fast avtale, kan kommunen gjennom avtalen regulere hvordan saker om etablering og avslutning av botilbud behandles hos den private tilbyderen.

3. Har Trondheim kommune sørget for at utestengelsen av klageren skjedde i tråd med forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk?

Det er i denne saken uomtvistet at klageren har rett til midlertidig botilbud i henhold til sotjl. § 27. Etter utestengelsen fra Herberget, er derfor Trondheim kommune forpliktet til å finne et nytt botilbud til ham.

Utestengelsen av klageren skjedde samme dag som hendelsen som lå til grunn for den, og var tilsynelatende akutt. Slik saken er opplyst for ombudet, har utestengelsen i praksis vært varig. Herberget vil fortsatt ikke ta ham imot, med den konsekvens at han siden har stått uten et botilbud, i strid med hva han har rett til etter sotjl. § 27.

Da klageren ble utestengt fra Herberget, sto det ingenting i avtalen mellom Trondheim kommune og Frelsesarmeen om såkalte ikke-planlagte utskrivelser/utestengelser besluttet av Herberget selv. Det var derfor ikke regulert når slike utestengelser er aktuelt, og hvordan prosessen ved en slik utestengelse skal foregå.

Dette ga seg også utslag i klagerens sak. Han er uenig i grunnlaget for utestengelsen, men har aldri fått anledning til å uttale seg om saken. Etter ombudets syn skulle han i etterkant av utestengelsen vært gitt anledning til å uttale seg om sakens faktiske forhold, før det ble besluttet å utestenge ham over lengre tid og eventuelt varig. Videre er ombudet enig med Trondheim kommune i at det burde vært bedre notoritet rundt hendelsen som foranlediget utestengelsen. At Trondheim kommune ikke sørget for tilstrekkelig kontradiksjon og notoritet i klagerens sak, var i strid med krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk, jf. avsnitt (34)-(39).

Manglene ved saksbehandlingen i klagerens sak gir utestengelsen preg av å være en etterfølgende sanksjon, som gir kommunen et svakt grunnlag for den fremtidsrettede vurderingen som skal foretas når den skal finne et nytt botilbud til klageren. Dersom klageren hadde fått anledning til å uttale seg om saken, ville dette videre i større grad ha lagt til rette for brukermedvirkning ved etableringen av et nytt tilbud, slik sotjl. § 42 gir anvisning på.

Ombudet vil også knytte noen kommentarer til Trondheim kommunes nye avtale med Frelsesarmeen om Herberget. Någjeldende avtale inneholder et eget punkt om utskrivelser, med en egen rutine for «ikke-planlagt utskriving»/utestengelse. Når det gjelder utestengelser som følge av beboerens oppførsel, viser rutinen til Herbergets nulltoleranse for vold og trusler om vold mot ansatte og andre beboere. Det er positivt at rutinen tilsynelatende angir en norm for når utestengelse er aktuelt. Ombudet er videre enig i utestengelse ofte vil kunne være en saklig reaksjon på vold og trusler om vold, jf. hensynet til sikkerhet og et forsvarlig arbeidsmiljø.

Videre er ombudet er positiv til at Nav ifølge rutinen så fort det lar seg gjøre skal informeres om hvorfor Herberget har valgt å avslutte et opphold. Det skal etter det opplyste skrives et avslutningsnotat med informasjon om dette, hvordan beboer etterlot rommet og hvordan oppholdet har vært (f.eks. framtoning, atferd, rusmønster og boevne under hele oppholdet). Dette er egnet til å sikre notoritet rundt oppholdet, og gir et opplyst vurderingsgrunnlag ved en eventuell ny søknad om opphold.

Rutinen sier imidlertid ingenting om hvordan eller hvorvidt beboeren skal involveres i forbindelse med en utestengelse. Ombudet bemerker at også beboerens syn er relevant ved beslutninger utestengelser fra midlertidige botilbud etter sotjl. § 27, og ved tildeling av nytt botilbud. Om dette sikres gjennom avtaleverket med Frelsesarmeen eller på annen måte, er imidlertid opp til kommunen.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at Trondheim kommune ikke har sørget for tilstrekkelig kontradiksjon og notoritet i klagerens sak. Dette er i strid med krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk.

På tidspunktet for denne uttalelsen er det over to år siden klageren ble utestengt fra det aktuelle botilbudet. Ombudet finner derfor ikke grunn til å be Trondheim kommune om å innhente uttalelser fra ham om situasjonen som medførte utestengelsen, eller på annen måte behandle saken på nytt. Ombudet ber imidlertid kommunen om å merke seg ombudets syn i denne uttalelsen, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.