Oppsummering

Saken gjelder tolkningen av vilkåret om «nødvendige ekstrautgifter» i folketrygdloven § 6-3 første ledd ved krav om grunnstønad for slitasje på klær og sengetøy som følge av en tvangslidelse. Klageren søkte grunnstønad grunnet en varig tvangslidelse som blant annet førte til hyppig og ødeleggende klesvask. Nav avslo søknaden, og Trygderetten stadfestet avslaget under henvisning til tidligere trygderettspraksis som fastslo at utgiftene ikke var å anse som nødvendige i lovens forstand.

Sivilombudet kom til at ekstrautgifter til klesslitasje som skyldes varig tvangslidelse kan være nødvendige og at vilkåret har blitt tolket feil av Nav og Trygderetten. Ombudet så positivt på at Arbeids- og velferdsdirektoratet har besluttet å endre praksis. Klagerens sak er allerede blitt behandlet på nytt, og grunnstønad er blitt innvilget.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) fremsatte 9. mars 2024 krav om grunnstønad etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav g. Hun viste til at hun hadde ekstrautgifter som følge av slitasje på klær og sengetøy grunnet en dokumentert varig tvangslidelse. Hun forklarte at tvangslidelsen blant annet førte til hyppig vasking av klær.  

Nav Arbeid og ytelser avslo søknaden i vedtak 23. april 2024, under henvisning til at klager ikke hadde dokumentert eller sannsynliggjort at ekstrautgiftene minst tilsvarte Stortingets fastsatte minstesats etter folketrygdloven § 6-3 tredje ledd.

Etter klage opprettholdt Nav Klageinstans avslaget i vedtak 6. januar 2025. Klageinstansen la til grunn at klageren oppfylte bestemmelsens hovedvilkår, ved at hun hadde en varig sykdom som medførte ekstrautgifter til klesslitasje som oversteg Stortingets fastsatte minstesats. Klageinstansen vurderte likevel at disse utgiftene ikke var «nødvendige» i lovens forstand.

Trygderetten stadfestet Nav Klageinstans’ vedtak i kjennelse 21. mai 2025. Ved vurderingen kom Trygderetten til at nødvendighetskravet i folketrygdloven § 6-3 første ledd ikke var oppfylt ettersom utgiftene ikke var «knyttet til formål som kan redusere eller kompensere for de spesielle problemene sykdommen medfører», og at å gi stønad i et slikt tilfelle ikke ville være i tråd med folketrygdens formål fordi dette ville bygge opp under hennes tvangshandlinger.

Klageren brakte saken inn for Sivilombudet 18. juni 2025. I klagen og senere brev, stilte hun spørsmål ved hvorvidt det foreligger et vilkår om at grunnstønad må være behandlingsrettet, og om hvorfor personer med ADHD kvalifiserer for grunnstønad etter folketrygdloven § 6-3 første ledd, i motsetning til personer med tvangslidelser.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere. I brev 18. september 2025 ba vi om Arbeids- og velferdsdirektoratets syn på hva som menes med at ekstrautgiftene i folketrygdloven § 6-3 først ledd må være «nødvendige» og hva formålet bak grunnstønadsordningen er. Vi spurte videre om Trygderettens praksis var så fast og konsekvent at den hadde stor rettskildemessig vekt, og hvorvidt praksisen var i tråd med likebehandlingsprinsippet.

Direktoratets svarte i brev 30. oktober 2025. Direktoratet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for gjeldende praksis, og at direktoratet nå ville instruere Nav om å endre praksis, samt vurdere klagerens sak på nytt.

Direktoratet viste til at praksisen var basert på en innskrenkende tolkning av begrepet «nødvendige ekstrautgifter» i folketrygdloven § 6-3 første ledd, som ikke var i tråd med bestemmelsens ordlyd, forarbeider eller formål. Direktoratet vurderte at Trygderettens praksis bare kunne tillegges liten vekt, da praksisen ikke var forankret i lovteksten eller bestemmelsens formål. Direktoratet bemerket her at Trygderettens praksis heller ikke var i tråd med annen praksis i sammenlignbare tilfeller. Direktoratet svarte ikke på spørsmålet om den tidligere praksisen var i tråd med likebehandlingsprinsippet.

Klageren fikk anledning til å kommentere direktoratets svar. Hun stilte blant annet spørsmål til hvorvidt saken hennes ville bli vurdert på nytt, om direktoratet anerkjente at det var begått en rettsanvendelsesfeil, og om de som tidligere hadde fått avslag ville bli informert.

Arbeids- og velferdsdirektoratet fikk oversendt klagerens kommentarer, og svarte i brev 19. november 2025. Direktoratet forklarte at de mener det foreligger en rettsanvendelsesfeil. Direktoratet bekreftet at Nav Klageinstans skulle vurdere saken på nytt, og beklaget at klageren hadde fått motstridende informasjon om å sende ny søknad. Til slutt opplyste direktoratet at de vurderer eventuelle behov for oppdatering av rundskriv og om Nav av eget tiltak skal rette opp i tidligere lignende saker eller informere dem det gjelder. Klageren fikk 19. november 2025 innvilget grunnstønad med sats 1 til slitasje på klær og sengetøy med virkning fra 1. desember 2023. 

Sivilombudets syn på saken

Spørsmålet i saken er hvordan nødvendighetskravet i folketrygdloven § 6-3 første ledd skal tolkes ved krav om grunnstønad for ekstrautgifter til slitasje på klær og sengetøy forårsaket av en tvangslidelse.

Rettslige utgangspunkter – innledning

Ordningen med grunnstønad er regulert i folketrygdlovens kapittel 6. Grunnstønaden tar sikte på å kompensere for nærmere angitte ekstrautgifter som er forårsaket av en varig sykdom, skade eller lyte. De sentrale vilkårene for rett til grunnstønad står i folketrygdloven § 6-3:

«Grunnstønad ytes til et medlem som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, har nødvendige ekstrautgifter

a.       til drift av tekniske hjelpemidler

b.       til transport, herunder drift av medlemmets bil

c.       til hold av førerhund

d.       – – –

e.       – – –

f.        på grunn av fordyret kosthold ved nødvendig spesialdiett som er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis for den aktuelle diagnosen

g.       som følge av slitasje på klær og sengetøy

h.       til hold av servicehund gitt med hjemmel i forskrift

Stortinget fastsetter satsene for grunnstønad.

Det er et vilkår for rett til grunnstønad at de ekstrautgiftene som er nevnt i første ledd, minst svarer til laveste sats. Stønad etter høyere sats gis dersom ekstrautgiftene minst svarer til den forhøyede satsen.

Grunnstønad til dekning av utgifter til transport ytes bare når vilkårene for rett til stønad er oppfylt før fylte 70 år»

Bestemmelsen oppstiller fire vilkår for at grunnstønad for ekstrautgifter til slitasje på klær og sengetøy (heretter klesslitasje) skal kunne tilstås. For det første må det foreligge ekstrautgifter til klesslitasje. For det andre må disse ekstrautgiftene være forårsaket av varig sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven § 6-2. For det tredje må ekstrautgiftene være nødvendige. Til slutt er det et vilkår at de nødvendige ekstrautgiftene minst svarer til Stortingets fastsatte minstesats.  

Ordlyden «nødvendige ekstrautgifter»

Lovens ordlyd er avgjørende ved tolkning av folketrygdloven, særlig når forarbeidene ikke gir klart uttrykk for lovgivers intensjon, jf. Høyesteretts avgjørelser med referanse
HR-2021-2126-A avsnitt 74 til 75 og HR-2023-2432-A avsnitt 49.

Folketrygdloven § 6-3 første ledd definerer ikke nærmere hva som ligger i formuleringen «nødvendige ekstrautgifter». Etter Sivilombudets syn er det i alle fall nærliggende å tolke nødvendighetsvilkåret som en føring om at utgiftene må begrenses i omfang til det som er rimelig. For grunnstønad etter bokstav g, vil dette f.eks. tilsi at kostnader til uvanlig dyre eller unyttige klær og sengetøy ikke kan dekkes. Vilkåret kan videre tolkes som en presisering av at grunnstønad bare gis for ekstrautgifter som direkte skyldes sykdommen, skaden eller lytet.

Er tvangslidelsen av en sånn karakter at den kan anses som en varig sykdom, en skade eller et lyte i folketrygdlovens forstand, og ekstrautgiftene har sammenheng med denne, er det etter ombudets vurdering vanskelig å se at ordlyden i seg selv skal kunne avskjære retten til grunnstønad.

Lovhistorikk og forarbeider

Ordningen med grunnstønad ved uførhet ble innført i uføretrygdloven av 1960. Begrunnelsen for ordningen var at uførheten i seg selv kunne medføre betydelige ekstrautgifter personen ellers ikke ville hatt. Grunnstønaden var derfor ment å kompensere for disse, jf. Ot.prp. nr. 22 (1959) side 16. Grunnstønadsordningen ble videreført i folketrygdloven av 1966.

Etter den tidligere grunnstønadsbestemmelsen i folketrygdloven 1966 § 8-2, var det ikke oppstilt en uttømmende liste over utgiftsposter som kunne gir rett til grunnstønad. Man kunne derfor tilstås grunnstønad for alle former for ekstrautgifter forårsaket av uførheten.

Det var utarbeidet en forskrift 21. oktober 1966 om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad (FOR-1966-10-21-9547), som listet opp eksempler på utgiftsposter som kunne gi rett til grunnstønad, herunder blant annet slitasje på klær og sengetøy, jf. § 4 første ledd. Forskriften presiserte at grunnstønad til transportutgifter og tekniske hjelpemidler måtte være «nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen», jf. § 4 andre ledd. Et tilsvarende nødvendighetskrav var ikke oppstilt for de andre utgiftspostene.

Trygdelovutvalget, som i NOU 1990: 20 leverte utredningen Forenklet folketrygdlov, benyttet ikke formuleringen «nødvendige ekstrautgifter», men foreslo istedenfor formuleringen «utgifter som han eller hun ellers ikke ville ha hatt», jf. NOU 1990: 20 side 541. I lovforslaget som senere ble fremmet for Stortinget kommenterte ikke Sosial- og helsedepartementet dette særskilt, utover at «[i]nnledningvis er det imidlertid presisert at bare nødvendige utgifter gir rett til grunnstønad», jf. Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 70. Departementet beskrev sitt eget forslag som at intensjonen var «å videreføre gjeldende bestemmelser og praksis, men [at] lovutkastet medfører en ubetydelig innskjerping». Forslaget inneholdt i motsetning til Trygdelovutvalgets forslag, en uttømmende liste med utgiftsposter som kunne gi rett til grunnstønad som var basert på oppregningen i forskriften av 21. oktober 1966.

Sivilombudet kan ikke se at det foreligger holdepunkter i forarbeidene for at utgiftene grunnstønaden skal dekke, i tillegg skal bedre helsesituasjonen til mottaker. Utvalgets forslag «utgifter [personen] ellers ikke ville hatt» inkluderer ikke noe vilkår om at det skulle virke til bedring av helsesituasjonen. Ingenting tilsier at departementets «ubetydelig innskjerping» betød et slikt tilleggsvilkår. Det er mer nærliggende å tolke departementets tilføyelse av ordet «nødvendig» som en presisering av at listen med utgiftsposter i folketrygdloven § 6-3 første ledd nå var ment uttømmende.

Grunnstønadsordningens formål

Formålet bak grunnstønad og hjelpestønad er nå særskilt regulert i folketrygdloven § 6-1. Bestemmelsen lyder:

«Formålet med stønad etter dette kapitlet er å gi økonomisk kompensasjon til medlemmer for visse ekstrautgifter og for særskilt tilsyn eller pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte.»

Folketrygdloven oppstiller også en generell formålsbestemmelse i § 1-1, hvor det står at lovens formål blant annet er å gi økonomisk trygghet og å kompensere for særlige utgifter, men også bidra til selvhjelp. Folketrygdloven i sin helhet ivaretar flere formål, som kan komme i konflikt med hverandre, jf. Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 26. For hver enkelt ytelse kan det derfor være særskilte formål som bør tillegges større vekt ved tolkningen av bestemmelsen.

Sivilombudet kan ikke se at det var lovgivers intensjon at grunnstønadens formål også var å bedre helseutsiktene eller funksjonsevnen til stønadsmottakeren. Dette er videre understøttet av at medlemmet forut for søknaden som klar hovedregel må ha forsøkt hensiktsmessig behandling for å få konstatert varig sykdom, skade eller lyte etter folketrygdloven § 6-3 første ledd, jf. § 6-2 første ledd. I denne forbindelse, kan det også nevnes at folketrygdloven oppstiller en annen stønadsordning i kapittel 10 for dekning av utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet. Det er derfor denne stønadsordningen, ikke grunnstønaden, som ivaretar formålet om å bedre funksjonsevnen til stønadsmottakeren, jf. folketrygdloven § 10–1.  

På bakgrunn av bestemmelsens ordlyd, forarbeider og formål, finner ikke ombudet klare holdepunkter for at nødvendighetskravet i folketrygdloven § 6-3 kan avskjære et krav om grunnstønad for ekstrautgifter som følge av klesslitasje forårsaket av en varig tvangslidelse. Det finnes imidlertid trygderettspraksis som argumenter for en slik tolkning. Ombudet vil derfor i det følgende vurdere hvilken rettskildemessig vekt Trygderettens praksis skal ha.

Trygderettens praksis

Forvaltningspraksis på trygderettens område kan ha rettskildemessig vekt dersom den er fast, langvarig og konsekvent, og er tilstrekkelig forankret i loven, jf. blant annet Høyesteretts dommer med referanse HR-2021-2126-A avsnitt 67 og HR-2024-2092-A avsnitt 42. Spørsmålet for ombudet er derfor hvilken vekt Trygderettens praksis på dette området skal tillegges.

Trygderetten har i klagerens sak og lignende saker vurdert at ekstrautgifter til klesslitasje som følge av tvangshandlinger ikke er «nødvendige» etter folketrygdloven § 6-3 første ledd, herunder kjennelser med referanse TRR-2013-2230, TRR-2016-998, TRR-2023-1955, TRR-2023-2660 og TRR-2024-2164.

Trygderetten har i sin praksis ikke utdypet sin tolkning av nødvendighetskravet utover å vise til at «[u]tgiftene må være nødvendige. I dette ligger at utgiftene må være knyttet til formål som kan redusere eller kompensere for de spesielle problemene som sykdommen medfører.»

Utsagnet ser ut til å stamme fra Kjønstads (red.) Folketrygdloven med kommentarer(1998), side 274, note 6 om folketrygdloven § 6-3 første ledd. For ombudet er det uklart hvilken mening Trygderetten har tillagt dette sitatet. Det ser her ut til at Trygderetten legger til grunn at grunnstønaden ikke kun skal kompensere for ekstrautgifter, men også bør bøte på andre problemer forårsaket av sykdommen.

I klagerens sak, uttalte Trygderetten videre at «å gi [grunn]stønad i et slikt tilfelle som i den ankende parts sak, ville være med på å bygge opp under hennes tvangshandlinger, noe som ikke er i tråd med folketrygdens formål». Trygderetten har i denne forbindelse verken vist til folketrygdlovens formålsbestemmelse, jf. § 1-1, eller grunnstønadsordningens formålsbestemmelse, jf. § 6-1.

I kjennelse 27. mai 2025 (TRR-2025-2842), som ble avsagt uken etter kjennelsen i klagerens sak, stilte Trygderetten spørsmål ved sin tidligere praksis, men fant likevel ikke grunn til å drøfte dette nærmere. Også i enkelte tidligere kjennelser (TRR-2010-775, TRR-2010-2363 og TRR-2013-1108), ser det ut til at Trygderetten forutsatte at personer med varig tvangshandlingsatferd kunne tilkjennes grunnstønad for klesslitasje.

Vurderingen av hvorvidt praksisen i Trygderetten har vært fast og konsekvent, er dermed avhengig av det tidsperspektivet som legges til grunn. Fra omtrent 2014 synes det imidlertid som klart at praksis har vært at klesslitasje forårsaket av tvangshandlinger ikke gir krav på grunnstønad.

Praksisen bør videre vurderes sammen med Trygderettens øvrige praksis om grunnstønad etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav g. Trygderetten har i andre saker vurdert at det kan tilkjennes grunnstønad for klesslitasje som skyldes et ødeleggende handlingsmønster, slik som ved diagnosene ADD, ADHD og autisme, jf. blant annet TRR-2020-2693, TRR-2022-2692 og TRR-2024-819. Trygderetten oppstilte likevel ikke et tilsvarende nødvendighetskrav i disse sakene. Trygderetten har videre vurdert at det etter tidligere og gjeldende folketrygdlov ikke skal sondres mellom ekstrautgifter forårsaket av slitasje og på grunn av ødeleggelse, jf. blant annet TRR-1999-1810 og TRR-2003-459. I kjennelsene om tvangslidelser, har ikke Trygderetten vist til deres egen øvrige praksis om grunnstønad, ei heller drøftet hva som eventuelt skiller disse sakene fra hverandre.

Selv om praksisen de siste tolv år i saker som gjelder varig sykdom i form av tvangslidelse i hovedsak kan fremstå som konsekvent og langvarig, virker den til dels motstridende når den ses i sammenheng med Trygderettens øvrige praksis om grunnstønad etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav g. Trygderetten har heller ikke redegjort for hvordan praksisen er forankret i bestemmelsens ordlyd. 

Ombudet kan derfor ikke se at disse kjennelsene bør tillegges rettskildemessig vekt for tolkningen av nødvendighetsvilkåret i folketrygdloven § 6-3 først ledd.

Likebehandlingsprinsippet

Det er et grunnleggende forvaltningsrettslig prinsipp at like tilfeller skal behandles likt, sml. ombudets uttalelse 17. mars 2025 (SOM-2024-5225). Dette er også kommet til uttrykk i Grunnloven § 98, som slår fast at «[a]lle er like for loven». Høyesterett har vurdert at likebehandlingsprinsippet også gjelder for forvaltningens rettsanvendelsesskjønn, jf. Høyesteretts dommer med referanse HR-2019-273-A avsnitt 68 og Rt-2007-302 avsnitt 56. Dette medfører at forvaltningen ikke bare er forpliktet til skjønnsutøvelse som ikke fører til usaklig forskjellsbehandling, men at dette også gjelder ved rettsanvendelsen, jf. Høgberg/Sunde (red.) Juridisk metode og tenkemåte (2019), side 305 til 306.

Nav og Trygderetten har i sin praksis lagt til grunn et rettslig standpunkt om at klesslitasje forårsaket av en tvangslidelse ikke utgjør «nødvendige ekstrautgifter» etter folketrygdloven § 6-3 første ledd. Det har ikke vært lagt til grunn en tilsvarende forståelse av nødvendighetsvilkåret for personer med andre diagnoser som medfører lignende ukontrollerbar selvpåført ødeleggelse og slitasje av klær. Ombudet har ikke funnet et klart svar på denne ulike rettsanvendelsen ved gjennomgangen av gjeldende trygderettspraksis.

Gjennom behandlingen av saken i Nav og Trygderetten, har klageren gjentatte ganger bedt om en redegjørelse for hvorfor klesslitasje forårsaket av ADHD, i motsetning til en tvangslidelse, kan kvalifisere for grunnstønad etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav g. I oversendelsesbrevet til Trygderetten, bemerket Nav Klageinstans at dette reiste «en del interessante rettslige problemstillinger». Utover dette har hverken Nav eller Trygderetten redegjort for spørsmålet. 

For ombudet er det fortsatt uklart hvorfor nødvendighetsvilkåret tilsynelatende har hatt ulikt innhold i sakene om tvangshandlinger, sammenlignet med andre lignende saker. Når rettsanvendelsen avviker mellom tilsynelatende like tilfeller til ugunst for den enkelte, bør dette begrunnes særskilt. Sivilombudet trekker imidlertid ingen endelig konklusjon i spørsmålet om likebehandlingsprinsippet, da dette uansett ikke vært avgjørende for ombudets standpunkt.

Oppsummering

Sivilombudet mener at vilkåret i folketrygdloven § 6-3 om at ekstrautgiftene må være «nødvendige» i denne saken er blitt tolket feil av Nav og Trygderetten. Ombudet er kommet til at slitasje på klær og sengetøy forårsaket av en tvangslidelse, kan utgjøre nødvendige ekstrautgifter etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav g. Bestemmelsens ordlyd, forarbeider og formål støtter opp under denne tolkningen.

Trygderetten har i en rekke kjennelser, inkludert klagerens sak, kommet frem til at klesslitasje forårsaket av tvangshandlinger ikke utgjør «nødvendige ekstrautgifter». Etter ombudets syn har ikke denne praksisen den rettskildemessig vekten at den kan få avgjørende betydning for tolkningsspørsmålet.

Konklusjon

Sivilombudet mener at vilkåret i folketrygdloven § 6-3 om at ekstrautgiftene må være «nødvendige» har blitt tolket feil av Nav og Trygderetten. Ombudet er kommet til at slitasje på klær og sengetøy forårsaket av en tvangslidelse, kan utgjøre nødvendige ekstrautgifter etter folketrygdloven § 6-3 første ledd bokstav g.

Sivilombudet ser positivt på at Arbeids- og velferdsdirektoratet vil endre sin praksis. Klagerens sak er allerede blitt behandlet på nytt, og grunnstønad er blitt innvilget. Sivilombudet avslutter derfor saken med denne uttalelsen.