A overtok en eiendom i Audnedal kommune fra sine foreldre. Under henvisning til lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odl.) § 29, jf. §§ 27-28, påla kommunen ham å søke om konsesjon for ervervet. Han påklaget ikke pålegget og sendte inn en søknad om konsesjon. Kommunens avslag ble stadfestet av Fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder 22. februar 2007.
Advokat B klaget på vegne av A til ombudsmannen over avslaget. Fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder ble tilskrevet med spørsmål om blant annet det rettslige og faktiske grunnlaget for å gi odelslovens regler anvendelse i saken. A kom med merknader til fylkeslandbruksstyrets svar. Disse ble igjen kommentert av Fylkesmannen i Vest-Agder. A kom ikke tilbake til saken etter dette.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det rettslige utgangspunktet
Odelsrett kan hevdes til fast eiendom som «kan nyttast til landbruksdrift og har ein viss storleik», jf. odl. § 1 første ledd første setning. Eiendom som etter «skifte av tilhøva» ikke lenger oppfyller vilkårene for odlingsjord, kan ikke løses på odel, jf. § 23. Selv om § 23 bare viser til § 2, er det etter rettspraksis klart at også det alminnelige vilkåret i § 1 om at eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift», må være oppfylt. Den som overtar en eiendom han har odelsrett til, har plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år og bo på og drive den i en fastsatt periode, jf. § 27. Dersom bo- og driveplikten ikke blir oppfylt, kan det settes en frist for eieren til å søke om konsesjon for ervervet, jf. § 29.
Spørsmålet om en eiendom fyller lovens vilkår for å være odlingsjord, er langt på vei et privatrettslig spørsmål som forvaltningen verken kan eller skal endeligavgjøre. Odelslovens regler skal imidlertid bare anvendes hvis den aktuelle eiendommen oppfyller vilkårene i odl. § 1, jf. §§ 2 og 23. Landbruksmyndighetene er derfor etter omstendighetene nødt til prejudisielt å ta stilling til om eiendommen (fortsatt) er odlingsjord.
Pålegget 8. juni 2006 om å søke om konsesjon ble gitt etter odl. § 29. I vedtaket 22. februar 2007 la fylkeslandbruksstyret til grunn at det ikke har noen «selvstendig betydning for konsesjonspålegget om eiendommen ikke skulle fylle kravene til odelseiendom», idet eiendommen «uansett måtte anses som en landbrukseiendom» med boplikt etter lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsl). Denne uttalelsen er lite treffende. Når pålegget er gitt under henvisning til odl. § 29, må vilkårene for odlingsjord være oppfylt for at pålegget skal ha hjemmel. Dessuten har ombudsmannen i flere saker lagt til grunn at vilkåret «jord- og skogbrukseiendom» i konsesjonsloven § 5 annet ledd i det vesentligste er sammenfallende med kriteriet i odl. § 1, om at en eiendom må kunne «nyttast til landbruksdrift». Ved brev 18. april 2007 ble spørsmålet tatt opp med Landbruks- og matdepartementet, som i svar 19. juni 2007 sa seg enig i denne oppfatningen. Saken er inntatt i årsmeldingen for 2007 s. 371 (Somb-2007–97).
Av fylkeslandbruksstyrets svar på ombudsmannens spørsmål, fremgår at det mener departementets brev innebar en «endring i forhold til tidligere forvaltningspraksis», hvoretter de to uttrykkene ble tolket forskjellig. Det kan etter mitt syn ikke uten videre legges til grunn at rettstilstanden ble endret ved Landbruks- og matdepartementets brev 19. juni 2007. Ettersom fylkeslandbruksstyret i den senere korrespondansen hit uansett har fremholdt at eiendommen oppfyller kravet i odl. § 1, finner jeg det imidlertid lite hensiktsmessig å forfølge dette spørsmålet nærmere her.
Det grunnleggende spørsmålet er dermed om eiendommen gnr … bnr … i Audnedal kommune oppfyller kravene til odlingsjord, slik at reglene i odelsloven får anvendelse. I denne saken er ikke arealgrensene et tema. Det avgjørende er om eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift» i lovens forstand.
Utredningsplikten og begrunnelsesplikten
Det følger av forvaltningsloven 10. februar 1967 (fvl.) § 17 første ledd første punktum at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Klageinstansen er pålagt en selvstendig utredningsplikt og kan pålegge underinstansen å foreta nærmere undersøkelser, jf. § 33 siste ledd. Enkeltvedtak skal grunngis samtidig med at vedtaket treffes, jf. § 24 første ledd. Begrunnelsen skal foruten det faktiske grunnlaget, angi de reglene vedtaket bygger på, og i nødvendig utstrekning reglenes innhold eller problemstillingen som er lagt til grunn. De hovedhensynene som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør også nevnes, jf. § 25.
Ved avslutningen av en sak om varig fritak for boplikt, gjengitt i årsmeldingen for 2005 s. 290 (Somb 2005-81), uttalte jeg blant annet:
«Når forvaltningen vurderer spørsmål om boplikt for eiendommer som er så små eller har så begrensede ressurser at det med rimelighet kan spørres om den fremdeles har karakter av å være en landbrukseiendom, må det etter mitt skjønn kreves at det tas stilling til om eiendommen har en slik økonomisk avkastningsevne at noen kan tenke seg å drive landbruk på den med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. I en slik vurdering er det naturlig at landbruksmyndighetene i rimelig grad søker å tallfeste det økonomiske utbytte eiendommen antas å gi. Det ligger imidlertid i sakens natur at en slik tallfesting må bli skjønnsmessig.»
Av brevet fra Landbruks- og matdepartementet 19. juni 2007 fremgår:
«Kommune og fylkeslandbruksstyre må etter [fvl. §§ 17 og 25] undersøke saken, og angi i vedtaket hvilken hjemmel det er bygget på, noe som innebærer at de må ta stilling til om eiendommen er å anse som odelsjord.
…
Dersom landbruksmyndighetene, ut fra de opplysningene som foreligger om eiendommen og området, er i tvil om eiendommen tilfredsstiller kravene til odelsjord … må de … av eget tiltak framskaffe de opplysninger som er nødvendige for å vurdere spørsmålet.
I de tilfellene saken gjelder oppfølging av mislighold av boplikt, må det generelt kunne sies at undersøkelsesplikten er større enn ved søknad om fritak fra boplikt.
… Det må … kreves at kommunen tar stilling til om eiendommen har slik økonomisk avkastningsevne at noen kan tenke seg å drive landbruk på den med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. … Vi antar at det følgende kan danne utgangspunkt for undersøkelsesplikten:
—
– I klagesak til fylkeslandbruksstyret skjerpes kravet til opplysninger.
– Gjelder saken oppfølging av misligholdt boplikt må en også i større grad forvente at landbruksmyndighetene både på kommune- og fylkesnivå framskaffer de konkrete opplysningene som er nødvendige for å vurdere lovvalgspørsmålet.»
I As første søknad om utsettelse av boplikt opplyste han at «det økonomiske utbytte av skogen er minimalt, da det årlige driftsgrunnlaget er lite», og at gården mangler tjenlig våningshus og redskapshus. I den andre søknaden om utsettelse fremholdt han at han ikke kan «regne med noe særlig økonomisk avkastning fra skogdriften da gården har for lite areal til det». Han beskrev eiendommen som «arealmessig liten» og avkastningsevnen som «svært begrenset».
I den nærmere begrunnelsen for klagen på konsesjonsavslaget, skrev A at avslaget måtte oppheves fordi det bygget på et ugyldig pålegg. Han anførte at eiendommen ikke (lenger) oppfylte kravet i odl. § 1 om å kunne «nyttast til landbruksdrift», jf. praksis fra domstolene og ombudsmannen. Videre ble det fremholdt at spørsmålet uansett ikke var tilstrekkelig utredet av kommunen. I et senere tillegg til klagen viste A til at det i takst ble lagt til grunn et årlig hogstkvantum på ca. 100 m3 med en nettoverdi på 50 kr/m3, at det ikke hadde bodd folk i husene på 50 år, og at «både innhus og uthus» måtte rives eller totalrenoveres.
I pålegget 8. juni 2006 ble det uten nærmere drøfting eller begrunnelse lagt til grunn at «eiendommen er en odelseiendom». Saksfremstillingen til kommunens avslag 29. august 2006 inneholder en oppgave over eiendommens areal, samt opplysninger om driften på bruket og i området, tilstanden til bolighus og uthus, adkomsten til offentlig vei, og jord- og skogbruksvilkårene i området. Det fremgår også at «[k]jøpesum/verdi er satt til kr. 190.000,-, jfr. verditakst 05.08.2002». Kommunen slo fast at eiendommen «med sine ressurser vil som ellers i bygda være greit drivverdig i kombinasjon med annet yrke». Under kommunens klagebehandling 19. desember 2006 fremgikk at saken «er blitt behandla ut fra at … gnr. …, bnr. … med sine ressurser er en landbrukseiendom med grunnlag i de kriterier/definisjoner som ligger til grunn i odelslov og konsesjonslov».
Noen nærmere vurdering av eller begrunnelse for at eiendommen oppfyller vilkårene for odlingsjord fremkommer verken av kommunens eller fylkeslandbruksstyrets vedtak. Det fremgår ikke at ressursgrunnlaget på eiendommen er blitt utredet nærmere.
Etter mitt skjønn skulle landbruksmyndighetene ha gått konkret inn på klagers anførsler knyttet til eiendommens ressursgrunnlag og tatt begrunnet stilling til om eiendommen kunne «nyttast til landbruksdrift». For klageinstansen følger det direkte av fvl. § 34 annet ledd annen setning at den «skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med».
Denne unnlatelsen utgjør i seg selv en rettslig mangel ved vedtaket som gjør at jeg må be om at saken blir behandlet på nytt. Ved den nye behandlingen må myndighetene foreta de vurderinger og gi en slik begrunnelse som loven krever. Av hensyn til denne nye behandlingen, og på bakgrunn av de svarene fylkeslandbruksstyret har gitt på spørsmålene herfra, finner jeg det riktig å knytte enkelte rettslige bemerkninger til spørsmålet om eiendommen kan nyttes til landbruksdrift.
Kan eiendommen «nyttast til landbruksdrift»?
Vurderingstemaet
Det rettslige utgangspunktet for vurderingen av om en eiendom «kan nyttast til landbruksdrift» er utmeislet gjennom Høyesteretts praksis, senest dom 19. april 2007 (Lid) publisert i Rt. 2007 s. 552.
Vurderingen skal være objektiv. Det gjelder ingen presumsjon for at eiendommen er odlingsjord bare fordi arealkravene er oppfylt. I Rt. 1998 s. 450 (Vesterøya) er vurderingstemaet formulert slik:
«… Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men den må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold, jf. NOU 1972:22 side 44 og avgjørelsene i Rt-1972-1286 og Rt-1974-195.
Problemstillingen er om det – ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv – kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Av sentral betydning er her de naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen. Andre momenter er – ifølge lovforarbeider og rettspraksis – den aktuelle bruk av eiendommen, om den tidligere har vært benyttet til landbruksdrift, og karakteren av det området der eiendommen ligger.»
Høyesterett har i Rt. 2001 s. 561 (Nordtveiten) uttalt at kravet om «tilskudd av betydning» ikke innebærer noe krav om en bestemt minsteavkastning. I dommen skiller førstvoterende mellom avkastning av bruken av eiendommen til landbruksdrift og tilleggsinntekter fra for eksempel utleie til jakt, og uttaler at slike tilleggsinntekter ikke kan «danne det eneste eller vesentligste grunnlag for å anse en eiendom som landbrukseiendom».
Vurderingstemaet er således om det fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve gnr … bnr … i Audnedal kommune med sikte på å drive den til landbruksformål. Det må i denne sammenheng foretas en nettoberegning av forventet driftsresultat, der det blant annet gjøres fradrag for å forrente kjøpesummen, jf. blant annet Rt. 2007 s. 552 premiss 45.
Nærmere om eiendommen gnr … bnr … i Audnedal kommune
Av arealoppgaven gjengitt i kommunens avslag 29. august 2006 fremgår at eiendommen har et samlet areal på 449 da, hvorav 18 da fulldyrket jord, 2 da overflatedyrket/beite, 144 da skog med høy bonitet, 253 da skog med middels bonitet, samt 32 da annet areal. Tilstanden til bolighus og uthus er beskrevet som dårlig. Videre fremkommer blant annet:
«Drift på bruket er skogbruk. Drift i området er planteproduksjon, skogbruk. Området bruket ligger i har middels/gode jord- og skogbruksvilkår.
Eiendommen ligger greit og nært til mht. adkomst fra offentlig rv. …
Søkeren bor ikke på bruket. Jorda er bortleid. Driveplikten (jordbruk) oppfylles ved bortleie. …»
Av Audnedal kommunes vedtak 20. april 2004 om utsettelse av boplikt fremkom for øvrig at området bruket ligger i har «middels jord- og skogbruksvilkår».
I verditakst 5. august 2002, som det kort ble vist til i kommunens avslag, ble kjøpesum/verdi satt til 190 000 kr. Videre fremgikk av taksten:
«Den dyrka jord og beite er i flere teiger, etter opplysninger fra landbrukskontoret er der 8 da fulldyrka A jord, 10 da B jord og 2 da overflatet dyrka jord.
En del av teigene er bratte, som gjør drift vanskelig.
—
… I følge skogbruksplan med planperiode 1989-1999 var den totale kubikkmasse på 2765 m3, med en tilvekst på 84 m3. Etter det som er tatt ut i planperioden må en anta at kubikkmassen i dag er på ca 2800 m3.
Treslagfordelingen er 18 % gran, 41 % furu og 41 % lauv.
Det er plantet en god del gran som enkelte steder trenger avstandsregulering, og i teig nr 10 er furua sterkt angrepet av sopp, og bør hogges snarest.
Driftsforholdene er stort sett ganske bra, der er bygget en god del traktorveier …
I taksten har en lagt til grunn et årlig hogstkvantum på 100 m3 og en nettoverdi på kr 50,- pr m3, og en kapitaliseringsrente på 5 %.
—
Boligen er gammel og tilfredsstiller ikke kravene for bolig, der har ikke vært bosetting der på flere år. Det er ikke innlagt vann.
—
Uthuset er og gammelt, det står for nedfalls, og har i takstsammenheng negativ verdi (rivingskostnader).»
Basert på angitt årlig hogstkvantum og nettoverdi ble det i taksten, så vidt skjønnes, lagt til grunn en årlig avkastning på 5 000 kr fra skogbruk på eiendommen.
I forbindelse med ombudsmannens undersøkelse av saken ble fylkeslandbruksstyret bedt om å redegjøre for om eiendommens avkastningsevne gjør at den fyller vilkårene for odlingsjord. Styret fremholdt at eiendommen oppfylte kravene i odl. § 1 og viste til (nyutarbeidet) brev 8. august 2007 fra seniorrådgiver C, Fylkesmannen i Vest-Agder, der følgende fremgikk:
«Erfaringer fra tilsvarende eiendommer, jfr. treslagsfordeling, hogstklassefordeling og terrengforhold tilsier at et hogstkvantum basert på balansekvantumprinsippet må reduseres for topp og avfall, biologisk mangfold, flerbruk samt ikke økonomisk drivbare arealer.
Årlig, nyttbart balansekvantum vurderes på dette grunnlag til å utgjøre 95 kbm.
Tømmerprisen er vurdert til å ligge på nivå med gjennomsnittsprisen som er oppnådd i Audnedal de senere år. Driftsforholdene i den økonomisk drivbare delen av skogen vurderes som gode. Når det gjelder skogkulturarbeider legges dagens tilskottsnivå, samt skattefri bruk av skogfond til grunn for.
Nettoverdien pr. kbm vurderes ut fra det som er anført ovenfor til å ligge vesentlig over det som framgår av taksten som ligger til grunn for avkastningsvurderingen og bør kunne gi en årlig netto avkastning på 12-13.000 kroner.
Dersom det legges til grunn at skogeier selv utfører arbeidet og vederlag for eget arbeid tas inn, vurderes årlig nettoavkastning til å ligge i størrelsesorden kr. 20.000.-.
I tillegg til denne avkastningsverdi kommer tilleggsverdier knyttet til dyrka mark/beite og jakt.»
Til dette har A blant annet bemerket at verdien av dyrket jord og beite på eiendommen er «tilnærma kr 0,-». Fylkesmannen i Vest-Agder fremholdt deretter, på vegne av fylkeslandbruksstyret:
«Når det gjelder vurderingen av den årlige avkastningen, så ble tømmerprisen satt til et nivå som reflekterte gjennomsnittsprisen som er oppnådd i Audnedal de siste 5 år. Dagens tømmerpris (2007) ligger vel 10 % eller ca. kr. 35,- over denne pris som ble lagt til grunn ved avkastningsberegningen.
Inntektspotensiale som en eventuell produksjon av juletrær representerer på deler av dyrka mark er ikke vurdert, selv om eiendommen ligger i et område hvor det drives juletreproduksjon av betydelig omfang.
Under henvisning til ovennevnte synes det åpenbart at den årlige nettoavkastningen på eiendommen, sett hen til dagens tømmerpriser, ligger over det som ble anført i notatet datert 08.08.07 og som Fylkeslandbruksstyret la til grunn for sine vurderinger.»
Eiendommen må vurderes i forhold til lov, rettspraksis og andre rettskilder. Om eiendommens avkastningsevne tilsier at den kan «nyttast til landbruksdrift», må nødvendigvis bero på brede og sammensatte drøftelser, der landbruksfaglige vurderinger står sentralt. Det foreligger betydelig veiledning i rettspraksis for dette spørsmålet.
Høyesterett kom således i Rt. 2002 s. 112 til at en avkastningsevne fra skogdrift på maksimalt 5 000 kr pr. år var for lav til at det var realistisk at en fornuftig kjøper ville erverve eiendommen med sikte på landbruksdrift. At eiendommen hadde tilleggsinntekter fra jakt-, fiske- og hytteutleie på 8 000 kr samt inntekter fra utleie av beiterett på 4 000 kr kunne ikke gi eiendommen karakter av å være en landbrukseiendom. I Rt. 2007 s. 552 ble et dekningsbidrag på rundt 10 000 kr fra skogdrift, der det måtte gjøres fradrag for å forrente kjøpesummen, ikke funnet tilstrekkelig. Ettersom tilleggsinntekter ikke kan utgjøre det vesentligste grunnlaget, fant Høyesterett ikke at eiendommen kunne «nyttast til landbruk».
Nettolønn fra drift på «minst» 25 000 kr pr. år ble funnet tilstrekkelig i Agder lagmannsretts dom 23. august 2007. I rettens dom 4. oktober 2006 ble også vilkåret ansett oppfylt. Her utgjorde anslått samlet netto årsinntekt ca. 35 000 kr.
I Hålogaland lagmannsretts dom 26. oktober 2006 ble netto årlig avkastning på 10 000 – 20 000 kr ansett som for lite. Det samme ble konklusjonen for 15 000 – 20 000 kr «årlig inntekt» fra vedhogst og utleie til jakt i Agder lagmannsretts dom 3. oktober 2005. Borgarting lagmannsrett fant i overskjønn 14. juni 2004 at anslagsvis 25 000 kr årlig fra vedsalg ikke var tilstrekkelig til at «en fornuftig kjøper ville ha ervervet eiendommen» med sikte på vedsalg «verken i kombinasjon med juletreproduksjon eller alene». Engangsinvesteringer i forbindelse med driftsoppstart og kapitalkostnader for eiendomskjøpet måtte her komme til fradrag.
Det er fortsatt skogdrift på As eiendom og i området rundt. Adkomst til offentlig vei er beskrevet som «greit og nært». I taksten 5. august 2002 ble det lagt til grunn en avkastning på 5 000 kr pr. år. Verken i kommunens eller fylkeslandbruksstyrets vedtak angis annen tallfesting av eiendommens avkastningsevne. I svaret til ombudsmannen anførte imidlertid fylkeslandbruksstyret at nettoverdien pr. m3 vurderes til å ligge «vesentlig over» det som fremgår av taksten og «bør kunne gi en årlig netto avkastning på 12-13.000 kroner». Dersom det legges til grunn at skogeier selv utfører arbeidet og vederlag for eget arbeid tas inn, «vurderes årlig nettoavkastning til å ligge i størrelsesorden kr. 20.000.-». Det fremgår at «tømmerprisen er vurdert til å ligge på nivå med gjennomsnittsprisen som er oppnådd i Audnedal de senere år». I et senere brev fra fylkesmannen ble det imidlertid fremholdt at «[d]agens tømmerpris (2007) ligger vel 10 % eller ca. kr. 35,- over den… pris som ble lagt til grunn ved avkastningsberegningen».
Det vil ikke være riktig av meg å gå nærmere inn på hva som bør bli resultatet av den rettslige vurderingen av eiendommen. Dette er det opp til landbruksmyndighetene å ta stilling til i den fornyede behandlingen av saken. Jeg finner det likevel riktig å påpeke at den antatte avkastningen fra skogbruk på eiendommen må antas å ligge i nedre sjikt i forhold til den veiledning rettspraksis gir.
Konsekvensene dersom eiendommen ikke «kan nyttast til landbruksdrift»
Fast eiendom kan ikke erverves uten konsesjon, jf. konsl. § 2 første ledd. Unntak fra denne hovedregelen er imidlertid gitt i § 5 første, jf. annet ledd:
«Konsesjon er ikke nødvendig når erververen er:
1. … i slekt med eieren … i rett … nedstigende linje … forutsatt at eieren har sitt konsesjonsforhold i orden. …
—
Ved erverv av jord- og skogbrukseiendommer med et totalareal på over 100 dekar, eller der mer enn 20 dekar er fulldyrket, er konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor og driver den i minst 5 år. …»
Tolkningen av begrepene «kan nyttast til landbruksdrift» i odl. § 1 og «jord- og skogbrukseiendommer» i konsl. § 5 annet ledd er langt på vei sammenfallende, jf. ovenfor. Det innebærer at dersom eiendommen ikke oppfyller vilkåret i odl. § 1, er konsesjonsfrihet etter konsl. § 5 første ledd pkt. 1 ikke betinget av boplikt. A overtok eiendommen etter sine foreldre og har levert egenerklæringsskjema om konsesjonsfrihet etter konsl. § 5 første ledd pkt. 1. Forutsatt at eieren hadde sitt konsesjonsforhold i orden, var As erverv av eiendommen i så tilfelle konsesjonsfritt uten betingelse av boplikt.
Avslutning
Som det fremgår, er jeg kommet til at spørsmålet om eiendommen kunne «nyttast til landbruksdrift», ikke ble tilstrekkelig behandlet i fylkeslandbruksstyrets vedtak, og heller ikke i kommunens vedtak i forkant av dette. I forbindelse med ombudsmannssaken har fylkeslandbruksstyret kommet med supplerende opplysninger. Opplysninger gitt til ombudsmannen i ettertid kan likevel ikke reparere det vedtaket som er truffet når mangelen består i at lovbestemte vilkår ikke er tilstrekkelig vurdert. En slik materiell mangel kan kun repareres ved at den myndighet som har truffet vedtaket, behandler saken på nytt.
Ettersom feilene jeg har påpekt også rammer kommunens saksbehandling, bør fylkeslandbruksstyret vurdere hvorvidt riktig fremgangsmåte vil være å oppheve vedtaket og vise saken tilbake til kommunen for ny behandling der.
Behandlingen må blant annet ta sikte på å klarlegge om det var rettslig grunnlag for å pålegge A å søke om konsesjon, eller om hans erverv var konsesjonsfritt etter konsesjonsloven § 5 første ledd pkt. 1. I denne sammenheng må det utredes hvorvidt det fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve gnr … bnr … i Audnedal kommune til landbruksdrift, herunder foretas en nettoberegning av forventet driftsresultat, der det blant annet gjøres fradrag for å forrente kjøpesummen.
Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye vurderingen.»
Saken ble deretter behandlet på nytt i fylkeslandbruksstyret. Etter å ha vært på befaring konkluderte styret med at det var realistisk at en «fornuftig kjøper» ville erverve eiendommen for å drive landbruksdrift og gi et tilskudd til familiens underhold. Fylkeslandbruksstyret fastholdt at det var rettslig grunnlag for å pålegge A å søke konsesjon.