Oppsummering

Stiftelsen Kirkens Bymisjon, tiltak Gatejuristen, hadde søkt Lillehammer kommune om bistand etter boligsosialloven på vegne av en klient. Mer enn ett år senere hadde kommunen ennå ikke fattet vedtak etter boligsosialloven. Det var kun fattet vedtak om avslag på kommunal bolig og på veiledning etter sosialtjenesteloven § 17.

Sivilombudet kom til at kommunen ikke hadde behandlet saken «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Ombudet kom også til at søknaden uoppfordret skulle ha vært oversendt til den enheten i kommunen som kunne fatte vedtak etter boligsosialloven. Ombudet kritiserte også kommunen for å ikke ha sendt vedtaket til Kirkens Bymisjon, som fullmektig for klageren, slik forvaltningsloven § 12 gir anvisning på.

Sivilombudet kom til at kommunens manglende oppfølging av ombudets henvendelser ga grunn til alvorlig kritikk. Kommunen hadde gjentatte ganger unnlatt å overholde Sivilombudets frister og i liten eller ingen grad besvart de spørsmålene som ble stilt. Kommunens sene og mangelfulle svar hadde vanskeliggjort ombudets behandling av saken. Ombudet forutsatte at fremtidige henvendelser til kommunen blir undergitt den nødvendige behandling, og at de svarfrister ombudet setter blir overholdt.

Sakens bakgrunn

Stiftelsen Kirkens Bymisjon, tiltak Gatejuristen (heretter Kirkens Bymisjon) søkte 10. januar 2025 på vegne av A (heretter klageren) Lillehammer kommune (heretter kommunen) om hjelp etter boligsosialloven. Klagen var adressert til Nav Lillehammer Gausdal (heretter Nav). Etter telefonsamtale med Nav sendte Kirkens Bymisjon søknaden på nytt, denne gang til Tildelingsenheten for helse- og sosialtjenester i kommunen (heretter Tildelingsenheten).

Nav fattet vedtak 14. februar 2025 om at klager ikke hadde rett til råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17. Det ble vist til at han ikke ønsket dette.

Kirkens Bymisjon purret på svar på søknaden etter boligsosialloven i e-post 10. mars 2025. De skrev her at de hadde vært i kontakt med Tildelingsenheten per telefon 26. februar 2025 og da fått beskjed om at de skulle få snarlig tilbakemelding.

Kirkens Bymisjon klaget på vegne av klageren til Sivilombudet 13. mars 2025. Saken ble avsluttet fra ombudets side, blant annet under henvisning til at kommunen måtte få mer tid på seg til å besvare den skriftlige purringen i saken.

Tildelingsenheten fattet 12. mars 2025 vedtak om avslag på søknad om kommunal bolig, under henvisning til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7. Det ble i vedtaket opplyst at klageren etter boligsosialloven hadde rett til boligbistand i den kommunen han var folkeregistrert i, men at klageren var folkeregistrert i annen kommune. I e-post 18. mars 2025 etterlyste Kirkens Bymisjon svar på søknaden om bistand etter boligsosialloven. Det ble deretter utvekslet en rekke e-poster med Tildelingsenheten, uten at noe nytt vedtak ble truffet.

Kirkens Bymisjon klaget saken på nytt til Sivilombudet 28. april 2025, fordi de fortsatt ikke hadde fått noe vedtak etter boligsosialloven. Sivilombudet oversendte klagen til kommunen. Vi skrev at vi oppfattet klagen slik at det var søkt om vedtak etter boligsosialloven, men at det ikke var fattet et slikt vedtak ennå. Vi forutsatte at saken nå ble behandlet «uten ugrunnet opphold», og at kommunen ville sende et foreløpig svar dersom dette var nødvendig.

Det kom ny klage til Sivilombudet 2. juni 2025, der det fremgikk at Kirkens Bymisjon fremdeles ikke hadde mottatt noe vedtak etter boligsosialloven.

Våre undersøkelser

Vi fant i brev 30. september 2025 grunn til å undersøke saken nærmere med kommunen.

Vi spurte om vedtakene 14. februar (Nav) og 12. mars 2025 (Tildelingsenheten) var svar på klagerens søknad om bistand etter boligsosialloven. Vi spurte også om kommunen hadde fattet vedtak etter boligsosialloven «uten ugrunnet opphold» etter forvaltningsloven § 11 a.

Kommunen erkjente i brev 8. desember 2025 at det ikke hadde blitt truffet noe vedtak spesifikt for boligsosial bistand, verken av Nav eller Tildelingskontoret. De hadde heller ikke noen mal for å svare på søknader etter boligsosialloven. Tildelingskontoret hadde vurdert at kommunen ikke hadde den tjenesten klageren ønsket. Det ble derfor besluttet å sende et avslag på kommunal bolig, der det ble vist til at han burde henvende seg til kommunen han var folkeregistrert i.

Vi spurte videre om Nav skulle ha videresendt klagerens søknad til Tildelingsenheten, ev. annen rett instans, i stedet for å gi muntlig beskjed til Kirkens Bymisjon om at de skulle sende søknaden selv.

Kommunen mente Nav ikke skulle ha sendt søknaden videre, og de viste til at klageren i møte hadde uttrykt at han ikke ønsket at de skulle videresende den.

Vi spurte også om betydningen av at klager var representert ved Kirkens Bymisjon. Vi viste til at Tildelingsenhetens vedtak var blitt sendt til klageren direkte, og ikke til Kirkens Bymisjon som hans fullmektig.

Kommunen svarte at det er praksis å sende alle vedtak direkte til den som søker, men at fullmektigen ved en feil i dette tilfelle ikke hadde blitt lagt til som kopimottaker.

Vi stilte til slutt spørsmål om hvorfor kommunen ikke besvarte Sivilombudets henvendelser. Kommunen svarte at de hadde oversendt vedtak til Sivilombudet ved to anledninger, og at det hadde vært telefonsamtaler med ombudet om dette. Kommunen opplevde saken som en misforståelse, fordi det ble etterspurt et vedtak som kommunen ikke hadde fattet. Kommunen anså at de hadde besvart alle Sivilombudets henvendelser.

Kirkens Bymisjon kommenterte kommunens redegjørelse i brev 9. januar 2026. Det er her gjentatt at klageren har søkt om bistand etter boligsosialloven og skal dermed også ha et vedtak etter denne loven. Slikt vedtak er ennå ikke truffet. Muligheten for å bringe et eventuelt avslag inn for Statsforvalteren er dermed blitt avskåret. Klageren har verken ønsket veiledning etter sosialtjenesteloven eller fremsatt søknad om kommunal bolig, og de to vedtakene som er truffet, er derfor av mindre interesse for klager.

Det er heller ikke riktig, slik Tildelingsenheten har lagt til grunn i sitt vedtak, at klageren ikke var folkeregistrert i Lillehammer på vedtakstidspunktet. Det er lagt ved kopi av vedtak 1. oktober 2024 fra Skatteetaten om registrering av flytting til Lillehammer kommune.

Sivilombudets syn på saken

Sivilombudet vil først redegjøre for det rettslige grunnlaget for behandlingen av søknader om bistand etter boligsosialloven og forholdet til andre boligsosiale ytelser (punkt 1). Bakgrunnen for dette er at både denne saken og andre klagesaker hos ombudet kan tyde på at dette ikke er så godt kjent i norske kommuner, se også Sivilombudets uttalelse 26. november 2025 (SOM-2025-1536). Også Kirkens Bymisjons egen rapport fra 2025 om temaet («Boligsosialloven – Papirlov eller boligsosialt løft?») trekker i den retning.

Ombudet vil deretter se på om kommunen har behandlet klagerens søknad «uten ugrunnet opphold» (punkt 2). Videre behandles spørsmålene om Nav av eget tiltak skulle ha oversendt saken til rett instans (punkt 3), og endelig om kommunen skulle ha sendt Tildelingsenhetens vedtak til Kirkens Bymisjon, som klagerens fullmektig (punkt 4). Til slutt vil ombudet omtale kommunens oppfølging av ombudets henvendelser i saken (punkt 5).

Generelt om boligsosialloven og klagereglene

Boligsosialloven trådte i kraft 1. juli 2023. Formålet med loven er å forebygge boligsosiale utfordringer og bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. Bakgrunnen for lovforslaget var at kommunenes boligsosiale ansvar ble ansett som fragmentert og utydelig. Det ble også pekt på at det er stor variasjon i kommunenes boligsosiale arbeid og tilbud til brukerne, se Prop. 132 L (2021–2022) punkt 6.1.

Loven oppstiller i § 6 en plikt for kommunen til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Selve saksbehandlingen er regulert i § 7, der det fremgår at når noen ved søknad eller på annen måte ber om bistand fra kommunen, skal kommunen ta stilling til om personen er å anse som vanskeligstilt på boligmarkedet. En avgjørelse om å gi eller avslå bistand, er et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren. Det er presisert i Prop. 132 L (2021-2022) punkt 13.3.2 tredje avsnitt at lovens ordning med klage til statsforvalteren ikke berører de kommunale klageorganer som ellers måtte gjelde for boligsosiale virkemidler. Som konkret eksempel nevnes at vedtak om å tildele eller avslå en søknad om kommunal bolig fortsatt skal påklages til det organet kommunen har etablert for dette. Når en statlig klageinstans likevel ble valgt i boligsosialloven, ble dette begrunnet i ønsket om å oppnå en mer ensartet praksis mellom kommunene.

For en mer utfyllende omtale av boligsosialloven vises det ellers til nevnte uttalelse 26. november 2025 (SOM-2025-1536).

Lang saksbehandlingstid/manglende svar

Reglene om kommunens saksbehandling i boligsosialloven § 7 suppleres av forvaltningsloven bestemmelser, jf. også Prop. 132 L (2021–2022) kapittel 20 side 107. Etter forvaltningsloven § 11 a første ledd skal forvaltningen behandle og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Kravet til saksbehandlingstiden avhenger blant annet av sakens art og omfang, herunder hvor komplisert saken er.

Søknader om vedtak etter boligsosialloven kan i en del tilfeller komme fra personer som er i en akutt nødsituasjon, for eksempel ved at de står i fare for å bli – eller allerede er – bostedsløse. Etter Sivilombudets syn tilsier dette at disse sakene bør underlegges en rask saksbehandling. Det vises også til at bestemmelsene i boligsosialloven er vedtatt for å ivareta Norges menneskerettslige forpliktelser, se igjen ombudets uttalelse 26. november 2025 (SOM-2025-1536) avsnitt 26 med henvisninger til forarbeider og internasjonale forpliktelser.

Klageren har i denne saken fått to svar fra kommunen på sin søknad 10. januar 2025: Et vedtak fra Nav og et vedtak fra Tildelingsenheten. Kommunen har erkjent at ingen av disse to vedtakene kan anses som svar på en søknad etter boligsosialloven. Sivilombudet er enig i dette. Så vidt ombudet forstår, har klageren fortsatt ikke fått svar på søknaden. På bakgrunn av klagerens situasjon som mulig bostedsløs, er det åpenbart at kommunen ikke har svart på søknaden «uten ugrunnet opphold» etter forvaltningsloven § 11 a. At kommunen ikke har mal for å svare på slike søknader, kan ikke utgjøre et begrunnet opphold. At sakstypen er ny for kommunen, kan formodentlig begrunne en noe lenger behandlingstid. Det er likevel langt ifra tilstrekkelig til å begrunne så lang behandlingstid som i denne saken.

Sivilombudet bemerker at manglende vedtak etter boligsosialloven også har fått den konsekvens at klageren har fått avskåret sin klagemulighet til statsforvalteren etter § 7 fjerde ledd. Som tidligere nevnt ble et slikt statlig klagespor nettopp opprettet for å oppnå en mer ensartet praksis mellom kommunene.

Oversendelse av søknad til rette instans

Etter forvaltningsloven § 11 har kommunen alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Det fremgår av bestemmelsens fjerde ledd at dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Dette er nærmere regulert i forvaltningslovforskriften § 4 første ledd, som lyder:

«Skriftlig henvendelse som er kommet til urette myndighet, bør i alminnelighet oversendes rett myndighet direkte, samtidig som avsenderen underrettes om oversendingen.»

Det var Nav som først mottok klagers søknad om bistand etter boligsosialloven, men søknaden ble verken oversendt Tildelingsenheten eller annen kommunal instans. Kommunen har forklart dette med at klageren motsatte seg oversendelse til Tildelingsenheten fordi klager mente denne enheten kun behandler søknader om kommunal bolig. Det er for Sivilombudet fortsatt uklart om Tildelingsenheten, i tillegg til å fatte vedtak om kommunal bolig, også er rette instans til å treffe avgjørelser etter boligsosialloven. Dette får uansett ikke avgjørende betydning.

Da Kirkens Bymisjon tok kontakt med Nav, gjorde de på vegne av klageren det nok en gang klart at klageren ønsket et vedtak etter boligsosialloven. Nav skulle da ha avklart hva som er rette instans og deretter videresendt søknaden. Det er ikke i tråd med veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 å be Kirkens Bymisjon om å gjøre dette selv. Sivilombudet ber kommunen tydeliggjøre hvilken instans som skal behandle søknader etter boligsosialloven.

Underretning om vedtak

Forvaltningsloven § 12 tredje ledd lyder:

«Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet. Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også underrettes direkte. Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.»

Kommunen har erkjent at vedtaket de sendte til klageren skulle vært sendt til hans fullmektig, Kirkens Bymisjon. Dette er Sivilombudet enig. I en situasjon som denne, der klageren tilsynelatende mangler fast bopel, vil dette være spesielt viktig.

Det er ellers uklart for Sivilombudet hvorfor kommunen synes å legge til grunn at fullmektigen skal orienteres som kopimottaker, da hovedregelen etter forvaltningsloven § 12 tredje ledd er at henvendelsene skal rettes til fullmektigen. Sivilombudet ber om at kommunen går gjennom sine rutiner for å sikre at denne typen henvendelser sendes til en klagers fullmektig.

Tilgang til nødvendig informasjon om saken – kommunens manglende opplysning av saken overfor Sivilombudet.

Sivilombudet er oppnevnt av Stortinget for å føre kontroll med den offentlige forvaltning og alle i dens tjeneste for å hindre at det utøves urett mot den enkelte, jf. Grunnloven § 75 bokstav l og sivilombudsloven §§ 1 og 2.

Etter sivilombudsloven § 20 første ledd første punktum, jf. § 4, kan Sivilombudet pålegge forvaltningen å gi opplysninger som er nødvendige for å utøve sine oppgaver. Etter § 20 første ledd andre punktum, kan ombudet overfor forvaltningen sette en frist for å etterkomme et slikt pålegg. En slik frist har kommunen plikt til å overholde.

For at ombudet effektivt skal kunne utøve sitt verv med å hindre at den enkelte utsettes for urett, er det viktig at forvaltningen prioriterer ombudets henvendelser og gir tilstrekkelige og rettidige svar på de spørsmålene som blir tatt opp herfra. Stortinget har forutsatt at ombudets henvendelser skal prioriteres.

I denne saken ba Sivilombudet første gang om sakens dokumenter 20. juni 2025, med frist til 4. juli 2025. Kommunen sendte et svar 16. juli 2025, tolv dager etter fristen, og de sendte bare Tildelingsenhetens vedtak – ikke alle sakens dokumenter, slik ombudet hadde bedt om. Sivilombudet ba derfor 31. juli 2025 på nytt om å få tilsendt alle sakens dokumenter. Det ble samtidig bedt om en presisering av om det er, eller har vært, andre saker til behandling i kommunen om søknad etter boligsosialloven for klageren.

Kommunen overholdt ikke denne fristen, og ombudet sendte derfor skriftlige påminnelser 18. og 27. august og 16. september 2025, det siste fra ombudet selv til kommunedirektøren. Fordi kommunen fremdeles ikke hadde svart, ringte ombudets saksbehandler til kommunens tildelingsenhet 26. september 2025. Ombudet ble lovet at en leder skulle ringe tilbake 27. september 2025. Ingen ringte tilbake. Først 3. oktober 2025 mottok Sivilombudet flere dokumenter fra kommunen – rundt tre måneder etter den fristen som opprinnelig ble satt – men uten den presiseringen vi ba om i brevet 31. juli 2025. Forsendelsen inneholdt heller ikke alle dokumentene i saken og manglet blant annet flere e-poster mellom kommunens saksbehandler og Kirkens Bymisjon, som vi hadde fått tilsendt fra Kirkens Bymisjon.

Sivilombudet ba kommunen om en redegjørelse i saken 30. september 2025 og satte frist til 22. oktober 2025 for tilbakemelding. Heller ikke denne fristen ble overholdt av kommunen, og ombudet sendte derfor skriftlige påminnelser 27. oktober og 4. og 17. november 2025. Den siste påminnelsen gikk igjen fra ombudet selv til kommunedirektøren. Heller ikke nå svarte kommunen. Sivilombudet valgte den 3. desember 2025 å kontakt kommunedirektøren per telefon og SMS. Kommunen besvarte Sivilombudets undersøkelsesbrev først 8. desember 2025 – litt over seks uker etter fristen som opprinnelig ble satt.

Sivilombudet kan ikke se at kommunens manglende oppfølging av henvendelser herfra kan forklares med misforståelser etc., fordi ombudet skal ha etterspurt et vedtak som kommunen ikke hadde truffet. Det vises til at kommunen tross alt oversendte et vedtak som gjaldt klageren tidlig i ombudets behandling av saken, og at det dermed må ha vært registrert minst én sak på ham. Det er fremdeles uklart for ombudet hvorfor sakens øvrige dokumenter ikke ble sendt samtidig. En mulig misforståelse forklarer heller ikke hvorfor ombudets senere brev – der referansenummeret til kommunens sak ble oppgitt – heller ikke ble besvart. Endelig er det vanskelig å se noen god grunn at kommunen ikke kunne svare på om det fantes flere saker eller dokumenter som gjaldt klagerens søknad om bistand etter boligsosialloven.

Kommunen skriver at de anser å ha svart ut Sivilombudets henvendelser. Dette er ikke ombudet enig i. Kommunen har gjentatte ganger unnlatt å overholde de fristene som ble satt og heller ikke svart på spørsmålene som ble stilt. Kommunens sene og mangelfulle oppfølging har vanskeliggjort ombudets behandling av denne saken. Det er alvorlig nok at det tok flere måneder å få tilsendt sakens dokumenter, og at det fremdeles er uklart om alle dokumentene faktisk er blitt oversendt. Det gjør saken enda mer alvorlig at det var nødvendig å sende flere påminnelser og ta kontakt med kommunedirektøren personlig for å få kommunen til å besvare Sivilombudets spørsmål i saken.

Ombudet forutsetter at fremtidige henvendelser herfra undergis den nødvendige behandling av kommunen, og at de svarfrister som ombudet setter, blir overholdt.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at kommunen ikke har behandlet saken «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Ombudet har også kommet til at søknaden uoppfordret skulle ha vært oversendt til den enheten i kommunen som kunne fatte vedtak etter boligsosialloven. Kommunen skulle videre ha sendt vedtaket til Kirkens Bymisjon, som fullmektig for klageren, slik forvaltningsloven § 12 gir anvisning på.

Sivilombudet er kommet til at kommunens oppfølging av ombudets henvendelser gir grunn til alvorlig kritikk. Kommunen har gjentatte ganger unnlatt å overholde Sivilombudets frister, og i liten eller ingen grad besvart de spørsmålene som er blitt stilt. Kommunens sene og mangelfulle svar har vanskeliggjort ombudets behandling av saken. Ombudet forutsetter at fremtidige henvendelser herfra undergis den nødvendige behandling av kommunen, og at de svarfrister ombudet setter blir overholdt.

Sivilombudet har nylig fått opplyst at klager har mottatt annet botilbud, uten bistand fra Lillehammer kommune. Ombudet anser det derfor ikke hensiktsmessig å be kommunen treffe vedtak i saken.