Oppsummering

Saken gjelder offentlig fastsettelse av barnebidrag når barnet har delt bosted, jf. barnelova § 71 første ledd siste punktum. Spørsmålet for ombudet var om det etter barnelova kan oppstilles et krav om at hver av foreldrene må ha barnet minst en tredjedel av tiden for at en avtale om delt fast bosted skal kunne legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag.

Klageren i saken hadde inngått en foreldresamarbeidsavtale med barnets mor om at barnet hadde delt bosted. Avtalen gikk ut på at barnet bodde hos klageren mindre enn en tredjedel av tiden, og Nav klageinstans hadde vurdert at partenes foreldresamarbeidsavtale ikke oppfylte vilkåret om delt fast bosted i lovens forstand.

Sivilombudet kom etter en samlet gjennomgang av rettskildene til at det etter gjeldende barnelov ikke kan oppstilles et absolutt krav om at barnet må oppholde seg minst en tredjedel av tiden hos hver av foreldrene for at en avtale om delt fast bosted skal kunne legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag. Nav klageinstans ble bedt om å behandle klagerens sak på nytt.

Sakens bakgrunn

A (heretter «klageren») har et barn sammen med B(heretter «bidragsmottakeren»). I mai 2023 inngikk klageren og bidragsmottakeren en foreldresamarbeidsavtale. Av avtalen fremgår det at klageren og bidragsmottakeren hadde felles foreldreansvar, og at barnet hadde delt fast bosted.

I september 2023 søkte bidragsmottakeren om fastsettelse og innkreving av barnebidrag. I vedtak 27. februar 2024 fastsatte Nav Familie- og pensjonsytelser størrelsen på barnebidraget. Nav la til grunn at barnets oppholdstid hos klageren var mindre enn en tredjedel av tiden. Som følge av dette ble avtalen om delt fast bosted ikke lagt til grunn ved beregningen av bidraget.

Etter at klageren klaget på vedtaket, traff Nav Familie- og pensjonsytelser nytt vedtak i saken 12. juli 2024. Nav Familie- og pensjonsytelser fastholdt at avtalen om delt bosted ikke kunne legges til grunn for bidragsberegningen, fordi barnet etter avtalen skulle oppholde seg for lite av tiden hos klageren.

Klageren påklaget vedtaket, og anførte blant annet at avtalen om delt fast bosted skulle legges til grunn for bidragsberegningen.

Nav klageinstans vest traff vedtak i klagesaken 19. juni 2025. I likhet med Nav familie- og pensjonsytelser vurderte klageinstansen at avtalen om delt fast bosted ikke kunne legges til grunn for bidragsberegningen, ettersom barnets oppholdstid hos klageren utgjorde mindre enn en tredjedel av tiden. Under henvisning til NOU 2008:9 punkt 5.4, Prop.161 L (2015-2016) s. 6, LB-2018-36770 og Navs rundskriv til barnelova § 67, vurderte Nav klageinstans at partenes foreldresamarbeidsavtale ikke oppfylte vilkåret om delt fast bosted i lovens forstand.

Klageren tok saken opp med Sivilombudet 8. februar 2026. Klageren har i hovedsak gjort gjeldende at det ikke er rettslig grunnlag for å oppstille et krav om at hver av foreldrene må ha barnet minst en tredjedel av tiden for at en avtale om delt fast bosted skal legges til grunn ved bidragsberegningen. Klagen til Sivilombudet gjelder bidragsperioden frem til 1. juli 2025. Fra denne dato er barnebidraget endret ved at det er lagt til grunn at barnet har delt fast bosted.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Arbeids- og velferdsdirektoratet. I vårt brev 16. april 2026 ble direktoratet bedt om å redegjøre nærmere for om det etter gjeldende barnelov kan oppstilles et krav om at hver av foreldrene må ha barnet minst en tredjedel av tiden for at en avtale om delt fast bosted skal legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag.

Direktoratet besvarte undersøkelsen 9. juni 2026. Direktoratet viste til at det i barnelova § 36 ikke fremgår hvor mye tid et barn skal tilbringe hos den eller de foreldrene det bor fast hos, men at det i ulike forarbeider står at «barnet må tilbringe betydelig tid hos hver av foreldrene» for at en avtale skal kunne anses som en reell ordning med delt bosted etter bestemmelsen. Ettersom verken lov eller forarbeider nærmere presiserer hva som ligger i «betydelig tid», mente direktoratet at denne vurderingen i utgangspunktet er en skjønnsvurdering.

Direktoratet har redegjort for at når et barn har delt bosted etter barnelova § 36, legges det ved bidragsfastsettelsen til grunn at foreldrene dekker halvparten av underholdskostnaden hver. Ved innføringen av kostnadsmodellen ble dette ansett som en praktisk tilnærming for å forenkle bidragsfastsettelsen.

Direktoratet viste til at barnelova § 36 ikke oppstiller noen formkrav for inngåelse av en avtale om delt bosted, og at partenes avtalefrihet står sterkt med hensyn til hvordan de organiserer omsorg, samvær og bosted for barna. Direktoratet presiserte at det som hovedregel ikke er Navs oppgave å korrigere skjev fordeling av oppholdstid i bidragsfastsettelsen i tilfeller der barn har fast bosted hos begge foreldrene. I saker der foreldrene er enige om at barnet har delt bosted, opplyser direktoratet at Nav i utgangspunktet legger dette til grunn ved bidragsfastsettelsen. Når begge foreldrene opplyser at barnet har delt bosted, innhenter ikke Nav opplysninger om barnets oppholdstid hos hver av foreldrene. Tilsvarende legger Nav til grunn at en tidligere avtale er frafalt dersom foreldrene er enige om at delt bosted ikke lenger praktiseres.

Direktoratet skrev videre at i saker hvor opplysninger fra en av foreldrene gir Nav grunnlag for å undersøke om barnet i praksis har delt bosted, følger det av Navs rundskriv at det skal foretas en konkret vurdering av de faktiske forholdene. Direktoratet viser til at det etter barnelova § 67 første ledd er de faktiske boforholdene som vil være avgjørende for om barnet anses å bo fast hos én eller begge foreldre i relasjon til barnelova § 36.

Direktoratet viste til at Sivilombudet i SOM-2021-99 vurderte Navs praksis knyttet til delt bosted, og hvor ombudet uttalte at Nav Klageinstans ikke hadde foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av de faktiske forholdene. Direktoratet skrev at det i praksis vil være vanskelig å opprettholde en ordning med felles beslutningsmyndighet dersom barnet tilbringer vesentlig mindre tid hos den ene forelderen. Et sentralt moment i vurderingen av om delt bosted faktisk praktiseres, er om barnet i realiteten oppholder seg vesentlig mindre hos den ene forelderen, noe direktoratet viser til at både forarbeider, etterarbeider og andre rettskilder enes om.

En ordning med delt bosted med betydelig skjev fordeling av oppholdstid hos foreldrene, oppfyller etter direktoratets syn ikke vilkåret i barnelova om at barnet rent faktisk bor fast hos begge foreldrene. Etter direktoratets syn underbygges dette av blant annet uttalelser fra barnelovutvalget i NOU 2020: 14 punkt 11.2.2, uttalelsen fra Sivilombudet i SOM-2021-99, Borgarting lagmannsretts kjennelse i LB-2018-36770, samt flere avgjørelser fra Trygderetten om deling av barnetrygd.

For å sikre likebehandling og ivareta føringer fra Sivilombudet og andre rettsinstanser, har direktoratet funnet det nødvendig å presisere hvordan skjønnsvurderingen knyttet til «betydelig oppholdstid» skal forstås i relasjon til barnelova § 67. Ifølge direktoratet er dette bakgrunnen for at avsnittet om skjevdelt oppholdstid ble tatt inn i rundskrivet i mars 2023. Direktoratet har lagt til grunn at et barn ikke kan anses å bo fast hos begge foreldrene dersom barnets faktiske oppholdstid hos den ene forelderen er mindre enn en tredjedel.

Klageren kom 11. juni 2026 med merknader til direktoratets svar. Klageren skrev at selv om rettskildene direktoratet har trukket frem peker i samme retning, står det etter hans syn fortsatt ubesvart hvorfor dette skal lede til en konkret terskel på en tredjedel. Klageren presiserte at hans innvendinger ikke primært gjelder at Nav foretar en vurdering av de faktiske forholdene, men hvor hjemmelen for den konkrete terskelen på en tredjedel kan utledes fra. Klageren stiller også spørsmål ved hvorfor begrepet «fast» i seg selv skulle innebære et krav om en bestemt tidsandel hos hver av foreldrene.

Ved brev 16. april 2026 varslet vi også bidragsmottakeren om undersøkelsen, da vi anså bidragsmottakeren som berørt tredjeperson i det undersøkelsen gjelder. Bidragsmottakeren har ikke kommet med merknader. 

Sivilombudets syn på saken

Spørsmålet for ombudet er om det etter barnelova kan oppstilles et krav om at hver av foreldrene må ha barnet minst en tredjedel av tiden for at en avtale om delt fast bosted skal kunne legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag, jf. §§ 36 første ledd og 71 første ledd siste punktum.

1. Rettslige utgangspunkter

1.1 Generelt om betydningen av fast bosted og delt bosted etter barnelova

Hvem barnet bor fast hos, har betydning i flere sammenhenger. Først og fremst har det betydning for foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Det følger av barnelova § 37 at dersom foreldrene har felles foreldreansvar, men barnet bor fast med den ene forelderen, kan ikke den andre forelderen motsette seg at den barnet bor fast hos tar avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette vil blant annet gjelde avgjørelser om barnehage og hvor i landet barnet skal bo.

Om barnet bor fast hos begge eller hos en av foreldrene, får også betydning for fastsettelse av barnebidrag og retten til å motta offentlige ytelser som barnetrygd. Når det gjelder fastsettelse av barnebidrag, følger det av barneloven § 66 at begge foreldrene har forsørgelsesplikt for sine barn, og at de skal bidra etter deres økonomiske evne. Forsørgelsesplikten gjelder uavhengig av om foreldrene bor sammen med barnet eller ikke. I tilfeller hvor en av foreldrene eller begge ikke bor sammen med barnet, skal denne forelderen etter barneloven § 67 betale barnebidrag. Av § 71 første ledd siste punktum følger det at dersom foreldrene har avtalt delt bosted etter § 36, gjelder særskilte regler.

Etter barnelova § 36 første ledd kan foreldrene avtale at barnet skal «bu fast hos begge» eller hos en av dem. Det første omtales gjerne som delt fast bosted eller delt bosted. Barnelovas utgangspunkt er dermed avtalefrihet mellom foreldrene når det gjelder hvem barnet skal bo fast hos.

Av barnelova § 36 andre ledd følger det at dersom foreldrene ikke blir enige, må retten avgjøre at barnet skal ha fast bosted hos den ene. Ved særlige grunner kan retten avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene.

Hva som ligger i det å «bu fast hos begge» er ikke nærmere definert i loven. Ordlyden sier ingenting om hvordan tidsfordelingen mellom foreldrene må være for barnet skal ha delt bosted i barnelovas forstand.

1.2 Forarbeidenes omtale av delt bosted og foreldrenes avtalefrihet

I forarbeidene til barnelova har det gjennomgående blitt lagt til grunn at delt bosted først og fremst kjennetegnes ved hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom foreldrene. Det klare standpunktet har også vært at foreldrene har avtalefrihet, og at det er opp til foreldrene å avgjøre om barnet skal ha delt bosted. I Ot.prp.nr.56 (1996-1997), under merknadene til § 35a, forutsatte Barne- og familiedepartementet at delt bosted først foreligger når foreldrene er enige om at det er det de har, og ikke bare en utvidet samværsordning, det vil si at partene selv definerer når delt bosted foreligger. Departementet forutsatte videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet.

Barnelovutvalget uttalte i NOU 2008:9 punkt 10.1 at grensen mellom delt bosted og fast bosted hos en av foreldrene, etter gjeldende rett, ikke knytter seg til tiden barnet tilbringer eller bor hos den respektive forelder. Etter utvalgets syn var det avgjørende hva som kommer frem av avgjørelsen eller avtalen om spørsmålet. Utvalget la samtidig til grunn at foreldre står fritt til å avtale også andre tidsfordelinger enn en tilnærmet lik deling av tiden, for eksempel 60/40, jf. punkt 5.4. Utvalget fremhevet i punkt 10.2 at det generelle utgangspunktet må være at loven i seg selv ikke begrenser mulighetene for å finne frem til en konkret løsning som er til barnets beste. Etter utvalgets oppfatning måtte det derfor være full avtalefrihet for foreldrene når det gjelder hvordan de vil innrette seg bostedsmessig med barnet etter et samlivsbrudd. Etter utvalgets syn kunne regler som begrenser hvilke ordninger som kan karakteriseres som delt bosted, medføre at foreldre velger løsninger som ikke er til barnets beste.

Departementet sluttet seg senere til oppfatningen om at skillet mellom delt bosted og en utvidet samværsordning er foreldrenes avgjørelsesmyndighet, jf. Ot.prp.nr.104 (2008-2009) punkt 8.1.

I Prop.161 L (2015-2016) uttalte departementet innledningsvis på side 6 at med delt bosted menes det at barnet tilbringer «betydelig tid» hos hver av foreldrene, og at mange foreldre har en ordning hvor barnet bor omtrent like mye hos begge. Departementet understreket imidlertid i punkt 7.1 at dette ikke er et vilkår for at ordningen skal kunne defineres som delt bosted, og at det avgjørende skillet mellom delt bosted og samvær ikke bare refererer til hvordan barnets tid er delt mellom foreldrene, men også til hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom dem, se punkt 7.2.

Departementet mente at det kunne reises spørsmål ved om det burde defineres nærmere i loven hva som skal regnes som delt bosted, og at det var et spørsmål om barnets deling av tid mellom foreldrenes hjem burde konkretiseres nærmere, for eksempel begrenset med en angitt tidsfordeling. Departementet fant imidlertid ikke dette hensiktsmessig, utover at det i forarbeidene går frem at barnet må tilbringe betydelig tid med hver av foreldrene.

1.3 Rettspraksis om grensen mellom delt bosted og samvær

Det foreligger lite rettspraksis som drøfter innholdet i begrepet «bu fast hos begge».

I en kjennelse som gjaldt midlertidig avgjørelse om fast bosted fra Borgarting lagmannsrett, la lagmannsretten til grunn at opphold hos en av foreldrene fem dager i løpet av en 14-dagers periode, ikke kunne kalles delt bosted i lovens forstand, se LB-2018-36770. Tingretten hadde i den aktuelle saken, som en midlertidig ordning, fastsatt at barnet skulle ha delt bosted, men slik at barnet skulle være ni dager hos faren og fem dager hos moren i hver 14-dagers periode. Lagmannsretten viste da til at «vanlig samværsrett» innebærer at et barn er fire av fjorten dager hos samværsforelderen. Lagmannsretten mente da at ordningen tingretten hadde fastsatt måtte anses som «utvidet samvær», og ikke delt bosted. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet.

1.4 Sivilombudspraksis

I SOM-2021-99 var spørsmålet om et rettsforlik om delt bosted skal legges til grunn ved beregningen av barnebidrag i et tilfelle der barnet primært oppholder seg hos den ene forelderen. Foreldrene i den aktuelle saken hadde inngått et rettsforlik om delt bosted for barnet, uten at det var konkretisert hvor mye samvær barnet skulle ha med hver av foreldrene. Bidragsmottakeren (klageren) anførte at det var uriktig å legge til grunn at rettsforliket om delt fast bosted enda var gjeldende, herunder fordi barnets kontakt med den andre forelderen kun var sporadisk og svært begrenset.

Sivilombudet uttalte at både løsningen med delt bosted og utvidet samvær innebærer at barnet tilbringer betydelig tid hos begge foreldrene, men at forskjellen på de to ordningene primært knytter seg til hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom foreldrene. Under henvisning til flere forarbeider viste ombudet til at det ved delt bosted ikke er et krav om at barnet må være like mye sammen med begge foreldrene, og at barnet eksempelvis kan være 35 prosent av tiden hos den ene forelderen og 65 prosent av tiden hos den andre. Videre uttalte ombudet:

«Foreldrenes avtale om delt bosted, får betydning for Navs fastsettelse av barnebidrag. Selv om det kunne være nærliggende at fastsettelsen av barnebidraget fulgte den faktiske botiden hos hver av foreldrene også i tilfellene hvor det var avtalt delt bosted, er dette ikke lovens ordning. Når foreldrene har avtalt delt bosted etter barnelova § 36, skal barnebidraget fastsettes etter ‘særlige regler’.

(…)

I tilfellene hvor kun den ene av foreldrene hevder at avtalen om delt bosted ikke blir praktisert, gir rundskrivet anvisning på at Nav må foreta en konkret vurdering av om barnet har delt bosted i relasjon til bidragsfastsettelsen. Ved denne vurderingen er spørsmålet ikke først og fremst hvor mye tid barnet tilbringer hos hver av foreldrene, men om avtalen om delt bosted, dvs. avtalen om felles avgjørelsesmyndighet, fortsatt må anses å bestå (ombudets utheving).»

1.5 Ny barnelov

Barnelovutvalget, som ble oppnevnt i 2018, har utredet forslag til ny barnelov. I NOU 2020:14 punkt 11.2.2 foreslo blant annet utvalget at det burde være klarere føringer for hva som kan regnes som delt fast bosted, og at det burde være en forutsetning at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos hver av foreldrene. Utvalget mente en slik angivelse ville gjøre det lettere for foreldre å forstå hva ordningen går ut på, og samtidig klargjøre at 50/50 ikke er noen forutsetning.

Forslaget ble ikke fulgt opp av departementet i Prop. 117 L (2024-2025). I proposisjonen ga departementet uttrykk for at lovfesting av et krav om oppholdstid på minst en tredjedel hos hver av foreldrene ved delt bosted, vil innebære en innstramming av dagens regler. Departementet ønsket i stedet å beholde og utvide fleksibiliteten i ordningen, og uttalte i punkt 7.7.2:

«Dette vil fjerne muligheten til å avtale delt bosted dersom barnet skal bo mer enn to tredjedeler av tiden hos en av foreldrene, enten fast eller for en periode. Departementet ønsker ikke å fjerne denne muligheten, og mener tvert imot at fleksibiliteten i loven bør beholdes og også utvides. Barnet kan bo mest hos den ene, og likevel ha delt bosted etter avtale mellom foreldrene. Tidsfordelingen vil også kunne variere over tid, ut fra barnets beste og foreldrenes behov.»

Departementer viste videre til at behovet for fleksible løsninger kan endre seg gjennom barnets liv, og at foreldre eksempelvis kan ønske at barnet bor mest hos den ene forelderen de første årene, men likevel ha delt bosted og senere avtale en jevnere tidsfordeling.

I proposisjonens punkt 7.7.6 drøftet også departementet konsekvensene for offentlig fastsettelse av barnebidrag. Departementet viste til at utmålingen etter gjeldende rett tar utgangspunkt i omtrent lik forsørgelsesbyrde ved delt bosted, også når barnet etter avtalen bor mest hos den ene forelderen.

Departementet påpekte at dersom antall foreldre som velger delt bosted uten å ha barnet like mye boende hos seg øker, kan det ved offentlig fastsettelse av barnebidrag fastsettes flere barnebidrag som ikke gjenspeiler botiden hos foreldrene. Departementet viste til at dette allerede er en problemstilling etter gjeldende rett, og varslet at de ville se på om forslaget forsterker problemstillingen og om det kan aktualisere et behov for endringer i reguleringen av bidrag ved delt bosted.

2. Betydningen av barnets oppholdstid ved avtale om delt bosted

Etter en samlet gjennomgang av lovens ordlyd, forarbeider til gjeldende og ny barnelov, samt retts- og ombudspraksis, mener ombudet at det vanskelig kan innfortolkes et krav om at barnet må oppholde seg minst en tredjedel hos begge foreldrene for at en avtale om delt fast bosted etter barnelova § 36 skal kunne legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag.

Barneloven § 36 inneholder ingen definisjon av hva som ligger i å «bu fast hos begge», og ordlyden oppstiller ikke noe krav til en bestemt tidsfordeling mellom foreldrene for at en ordning etter loven skal kunne anses som delt bosted.

Uttalelsene i forarbeidene trekker klart i retning av at delt bosted først og fremst kjennetegnes ved hvordan avgjørelsesmyndigheten er fordelt mellom foreldrene, og ikke ved hvor mye tid barnet tilbringer hos hver av foreldrene. Foreldrene definerer selv når delt bosted foreligger, jf. Ot.prp.nr.56 (1996–1997).

Også senere forarbeider bygger på disse utgangspunktene, selv om departementet i Prop.161 L (2015-2016) uttaler at barnet ved delt bosted må tilbringe «betydelig tid» hos begge foreldrene. Samtidig fant ikke departementet det hensiktsmessig å definere nærmere hvordan tiden må være fordelt mellom foreldrene ved delt bosted, og avstod fra å gi føringer om hva som ligger i «betydelig tid». Forarbeidene underbygger dermed at oppholdstid har en viss betydning for om barnet kan anses å ha delt bosted etter loven, men ikke at det kan oppstilles en fast nedre grense på en tredjedel. Dersom lovgiver mente det gjaldt en grense på en tredjedel, ville det vært naturlig å angi dette. Når departementet avsto fra å definere nærmere hvordan tiden må være fordelt, er det etter ombudets syn vanskelig å argumentere for at en bestemt nedre grense på en tredjedel likevel følger av gjeldende rett.

Ombudet har merket seg kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett i LB-2018-36770 hvor det konkluderes med at en 9/5-ordning (cirka 36 prosent) ikke kunne betegnes som delt bosted i lovens forstand. Kjennelsen har etter ombudets syn likevel begrenset vekt. Resultatet for lagmannsretten er begrunnet i at den aktuelle tidsfordelingen lignet på «vanlig samværsrett» og at den etter lagmannsrettens syn måtte betegnes som utvidet samvær og ikke delt bosted. Når utgangspunktet er at foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast hos begge, er det vanskelig å se at hva som utgjør «vanlig samvær» skal være målestokken for om barnet har delt bosted eller ikke. Etter ombudets syn underbygges dette av at barnet kan ha fast bosted hos én av foreldrene, men likevel ha samvær med den andre opptil halvparten av tiden. I tillegg var utgangspunktet for lagmannsrettens avgjørelse at tingretten hadde fastsatt tidsfordelingen. Det var altså ikke en avtale mellom foreldrene som lå til grunn for lagmannsrettens vurdering.

Sivilombudets uttalelse SOM-2021-99 trekker i retning av at spørsmålet ved bidragsfastsettelsen i utgangspunktet ikke er hvor mye tid barnet faktisk oppholder seg hos hver forelder, men om avtalen om delt bosted fortsatt må anses å bestå i tilfeller der en av foreldrene hevder avtalen ikke blir praktisert. Oppholdstid vil være et moment i en helhetsvurdering av om avtalen fortsatt består. Uttalelsen om at barnet ved delt bosted eksempelvis kan bo 35 prosent av tiden hos den ene forelderen og 65 prosent hos den andre, kan ikke forstås som en nedre grense på 35 prosent. Uttalelsen om fordelingsprosenten ble gitt som et eksempel på at foreldrene kan avtale en annen tidsfordeling enn 50/50.

Når det gjelder departementets uttalelser i Prop. 117 L (2024–2025), taler disse etter ombudets syn med styrke for at det ikke kan oppstilles et krav om minst en tredjedels oppholdstid hos hver forelder. Som nevnt i avsnitt 32 foreslo barnelovutvalget i NOU 2020:14 å gi klarere føringer for hva som kan regnes som fast bosted, og at det nettopp burde være en forutsetning at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos foreldrene. Departementet mente imidlertid at dette forslaget ville være å «stramme inn rammene for hva som regnes som delt bosted» og at det ville «fjerne muligheten» til å avtale delt bosted dersom barnet skal bo mer enn to tredjedeler av tiden hos en av foreldrene, enten fast eller for en periode. Departementet ønsket ikke å fjerne denne muligheten, og forslaget ble derfor ikke vedtatt.

Oppsummert mener ombudet at det etter gjeldende barnelov ikke kan oppstilles et krav om at hver av foreldrene må ha barnet minst en tredjedel av tiden for at en avtale om delt fast bosted skal kunne legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag. Dersom en slik terskel skulle legges til grunn ved bidragsfastsettelsen, mener ombudet det ville det i realiteten innebære en begrensning i hva som kan anses som delt fast bosted, som verken har klar forankring i lovens ordlyd, de alminnelige forarbeidene til barnelova eller de seneste lovforarbeidene.

Det klare utgangspunktet er dermed at foreldrene fritt kan avtale at barnet skal ha delt bosted, og at det er opp til foreldrene å fastsette innholdet i en slik avtale ut fra hva som er til barnets beste. Foreldre kan altså for eksempel avtale delt bosted med skjev tidsfordeling, fast eller for en periode. En avtale om delt bosted kan si noe om tidsfordelingen, eller ikke. Når barnelova § 36, etter ombudets syn, ikke oppstiller et krav om oppholdstid på minst en tredjedel, må utgangspunktet bli at Nav må legge den privatrettslige avtalen til grunn ved fastsettelsen av barnebidrag. Dette gjelder med mindre det foreligger grunnlag for å anse avtalen som bortfalt/ikke lenger gjeldende, for eksempel ved at en av foreldrene hevder det.

Direktoratet opplyste i svaret på ombudets undersøkelse, at Nav ikke foretar en vurdering av oppholdstid hos hver av foreldrene i tilfeller der foreldrene er enige om at barnet bor fast hos begge, uavhengig av faktisk oppholdstid. Etter ombudets syn er dette i tråd med utgangspunktet om at foreldrene har avtalefrihet i spørsmålet om hvem barnet skal bo fast hos, og at avtalen skal legges til grunn. Direktoratet mente det var hensiktsmessig å tydeliggjøre dette i rundskrivet, noe ombudet støtter. Slik rundskrivet lyder i dag, er det noe uklart hva som er praksis. I Navs rundskriv R55-02 under kommentarene til barnelova § 67, står det at «[h]vis partene har en avtale om delt fast bosted, der det er avtalt at barnet skal oppholde seg vesentlig mer hos den ene forelderen, må det vurderes om avtalen rent faktisk er en avtale om delt bosted etter barneloven § 36». Det er ikke presisert at dette kun gjelder hvis en av foreldrene hevder at avtalen ikke praktiseres, eller det er andre klare holdepunkter for at avtalen ikke praktiseres.

Ombudet vil understreke at dersom foreldrene har inngått en avtale om delt bosted for barnet og en tidsfordeling som innebærer at barnet oppholder seg mindre enn en tredjedel av tiden hos den ene forelderen, og ordningen faktisk praktiseres slik, kan Nav etter ombudets syn ikke se bort fra avtalen utelukkende på dette grunnlaget. Dersom en av foreldrene hevder at avtalen ikke følges i praksis og at barnet bor fast hos kun den ene, må Nav foreta en konkret vurdering av om de faktiske forholdene samsvarer med det foreldrene har avtalt, noe som allerede følger av R55-02. Etter HR-2024-1686-A er det de faktiske og ikke formelle forholdene som er avgjørende. I den aktuelle saken var imidlertid situasjonen slik at barnet rent faktisk bodde hos sin mor, selv om det forelå et rettsforlik som fastsatte at barnet skulle bo hos sin far. Dommen er dermed hovedsakelig relevant der en avtale om barnets bosted faktisk ikke følges. Dersom avtalen i praksis følges av foreldrene, kan ikke Nav se bort fra avtalen utelukkende under henvisning til at botiden hos en av foreldrene er mindre enn en tredjedel.

En annen problemstilling oppstår der foreldrene har avtalt delt fast bosted uten å regulere tidsfordelingen nærmere i avtalen, og en av foreldrene ber om fastsettelse av barnebidrag og hevder at avtalen om delt bosted ikke følges. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om avtalen om delt fast bosted fortsatt må anses å bestå når foreldrenes praksis over tid har utviklet seg slik at barnet oppholder seg klart mer hos den ene av foreldrene enn den andre. Etter ombudets syn følger det da av SOM-2021-99 at vurderingstemaet i en slik situasjon ikke kan være begrenset til en rent kvantitativ vurdering av hvor mye tid barnet tilbringer hos hver av foreldrene. Det sentrale vil være om avtalen om delt bosted, det vil si avtalen om felles avgjørelsesmyndighet, fortsatt må anses å bestå. Barnets oppholdstid hos hver av foreldrene vil da være et moment i en helhetsvurdering, jf. uttalelsene i Prop.161 L (2015-2016) om at foreldrene må tilbringe «betydelig tid» med barnet. Oppholdstid kan likevel ikke alene være avgjørende.

På denne bakgrunn mener ombudet at betydningen av tidsfordelingen ved bidragsfastsettelsen til en viss grad vil avhenge av innholdet i foreldrenes avtale. Der foreldrene uttrykkelig har avtalt både delt fast bosted og en bestemt tidsfordeling, må det som utgangspunkt legges til grunn at også en skjev tidsfordeling er forenlig med delt fast bosted. Der avtalen derimot ikke regulerer tidsfordelingen, må det foretas en konkret vurdering av om avtalen om delt fast bosted fortsatt består dersom en av foreldrene mener avtalen om delt bosted ikke lenger er gjeldende.

Ombudet ser at det ville vært hensiktsmessig og nærliggende at bidragsberegningen fulgte barnets faktiske botid hos foreldrene. Som ombudet fremhevet i SOM-2021-99, er imidlertid ikke dette lovens ordning i dag. 

Dersom lovens ordning fører til uheldige utslag ved bidragsberegningen som ikke er ønskelig for lovgiver, må eventuelt reglene endres. Dette er fremhevet i både NOU 2008:9 punkt 10.2 hvor det skrives at [n]år lovgiver i barneloven søker å finne bostedsordninger som er til barnets beste, bør man samtidig foreta nødvendige endringer i tilgrensende lovverk slik at det for foreldrene – også rent økonomisk – blir mulig å velge det for barnet, beste alternativ.» Som nevnt over har departementet også adressert problemstillingen i Prop. 117 L (2024-2025) punkt 7.7.2 og 7.7.6. Departementet erkjente uttrykkelig at reglene om delt bosted får betydning ved offentlig fastsettelse av barnebidrag, og uttalte at de ville se nærmere på om det kan aktualisere et behov for endringer i reguleringen av bidrag ved delt bosted. Samme sted skrev departementet at «annet regelverk som bygger på barneloven bør definere hva som ligger i begrepet bosted utfra de hensyn som foreligger på det enkelte område, og ut fra overordnede samfunnshensyn». Ombudet er ikke kjent med at det er forslått noen endringer i annet regelverk per dags dato.

3. Nav klageinstans’ vurdering av om barnet hadde delt bosted

I foreldresamarbeidsavtalen fra mai 2023, ble også tidsfordelingen mellom foreldrene nærmere avtalt. Det ble da avtalt at klageren skulle ha barnet på to overnattinger i uken, det vil si fire overnattinger i løpet av en tre ukersperiode.

Nav klageinstans’ skrev i vedtaket 19. juni 2025 at spørsmålet var om «partene har inngått en avtale om delt bosted etter lovens forstand». Konklusjonen var som følger:

«Partenes avtale av 2. mai 2023 etter endt foreldrepermisjon/«pappaperm» tilsvarer to overnattinger i uken, altså fire overnattinger i løpet av en to ukersperiode. Den avtalte oppholdstiden utgjør mindre enn en tredjedel av tiden. Sett i lys av det ovennevnte, vurderer Nav klageinstans at partenes foreldresamarbeidsavtale ikke oppfyller vilkåret delt fast bosted etter lovens forstand. Følgelig vurderer vi at det ikke kan legges til grunn at partene har inngått en avtalte om delt fast bosted».

Det er ingen opplysninger i vedtaket om at klageren eller bidragsmottakeren mente avtalen om delt bosted ikke ble fulgt. Ombudet oppfatter likevel at Nav klageinstans vurderte at fordi avtalen ga anvisning på en skjevfordeling som innebar at klageren hadde barnet mindre enn en tredjedel av tiden, kunne ikke avtalen anses som en avtale om delt bosted. Avtalen ble derfor ikke lagt til grunn ved bidragsberegningen.

Å legge avgjørende vekt på at innholdet i avtalen gikk ut på at barnets oppholdstid hos klageren var mindre enn en tredjedel, fremstår uriktig på bakgrunn av gjennomgangen over.

Sivilombudet ber derfor Nav klageinstans om å behandle saken på nytt. Både klageren og bidragsmottakeren må få muligheten til å uttale seg ved den nye behandlingen av saken, og før det treffes nytt vedtak. Ombudet presiserer at det ikke er tatt stilling til hva utfallet ved den nye behandlingen bør være.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at det etter gjeldende barnelov ikke kan oppstilles et absolutt krav om at barnet må oppholde seg minst en tredjedel av tiden hos hver av foreldrene for at en avtale om delt fast bosted skal kunne legges til grunn ved offentlig fastsettelse av barnebidrag.

Nav klageinstans’ vedtak bygger på en uriktig forståelse av barnelova § 36. Sivilombudet ber Nav klageinstans behandle saken på nytt på bakgrunn av den rettsforståelsen som er lagt til grunn i denne uttalelsen, og ber om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Sivilombudet ber om tilbakemelding innen 1. november 2026.