Saken gjelder utskrivingen av eiendomsskatt for 2015 i Midtre Gauldal kommune. Kommunen skrev ut eiendomsskatten 15. september 2015 etter at kommunestyret i desember 2014 vedtok å innføre eiendomsskatt på alle eiendommer i kommunen. Takseringen av eiendommene foregikk i perioden mai – august 2015. Etter eigedomsskattelova § 14 annet ledd skal eiendomsskatten skrives ut «så langt råd er … før 1. mars i skatteåret». Ombudsmannen har kommet til at kommunen ikke hadde anledning til å skrive ut eiendomsskatten så sent i skatteåret. Etter fristbestemmelsen må kommunen igangsette takseringen tilstrekkelig tidlig til at det er realistisk å anta at skatten blir skrevet ut innen 1. mars i skatteåret. Midtre Gauldal kommune er derfor forpliktet til å tilbakebetale eiendomsskatten for 2015 til alle skattyterne, og ombudsmannen ber om å bli orientert om når dette vil bli iverksatt.

Ombudsmannen har av eget tiltak og på generelt grunnlag undersøkt hvordan Arbeids- og velferdsetaten (Nav) veileder brukere med særskilte kommunikasjonsbehov. Med «særskilte kommunikasjonsbehov» menes i denne sammenheng brukere som av ulike årsaker som manglende norskkunnskaper, svekket hørsel, svekket syn eller lignende, har liten nytte av informasjon som Nav gir over telefon, på SMS eller i e-post. Ved avslutningen av saken understreket ombudsmannen at brukere som har særlig stort behov for tilpasset veiledning, for eksempel på grunn av hørselshemming kombinert med svake eller manglende norskkunnskaper, er ekstra sårbare når Navs veiledning svikter. Ombudsmannen forutsetter derfor at Arbeids- og velferdsdirektoratet for fremtiden vil ha tilstrekkelig fokus på dette kompetansefeltet til at veiledningskompetansen ved Navs lokalkontorer blir styrket, og like viktig, at den styrkede kompetansen holdes ved like. På bakgrunn av ombudsmannens erfaring fra henvendelser fra brukere med spesielle veiledningsbehov, ble direktoratet bedt om å vurdere å påpeke i saksbehandlingsrundskrivet til forvaltningsloven § 11 at veiledningsplikten også innebærer en plikt til å gi veiledning i en form tilpasset den enkelte brukers behov.

Saken gjelder avslag på krav om økonomisk stønad til livsopphold. Det sentrale spørsmålet var om saken var tilstrekkelig opplyst da Nav og Fylkesmannen traff sine vedtak i saken. Ombudsmannen mente det knyttet seg begrunnet tvil til Fylkesmannens standpunkt om at det ikke hadde betydning for konklusjonen i vedtaket til Fylkesmannen i Østfold at det feilaktig ble lagt til grunn at brukeren mottok grunnstønad for de ekstrautgiftene hun hadde opplyst om. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt, og å orientere ombudsmannen om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder et ferdselsforbud som ble gitt av Hordaland politidistrikt i forbindelse med en demonstrasjon mot byggingen av en kraftlinje i Hardanger. I henhold til ordlyden i skrivet som ble delt ut av politiet, gjaldt ferdselsforbudet frem til utbyggingen av kraftlinjen var ferdig. I praksis innebar dette et ferdselsforbud på mer enn to år. Politidirektoratets klagebehandling er kritikkverdig, da det er bygget på faktiske forutsetninger for avgjørelsen som ikke er dokumentert. Ombudsmannen finner videre grunn til å kritisere at ferdselsforbudet ikke ble dokumentert i politiets operasjonslogg eller ved andre nedtegnelser hos politiet. Etter ombudsmannens vurdering gir ikke politiloven § 7 politiet hjemmel til å ilegge et individuelt forbud av så lang varighet som i denne saken. Forbudet må dermed anses som ugyldig.

Saken gjelder X kommune formannskaps behandling av klagesak om tildeling av driftstilskudd til fysioterapeut. Formannskapets begrunnelse for vedtaket besto utelukkende av en henvisning til at det var lagt avgjørende vekt på de gjenværende fysioterapeuters uttalelse. Ombudsmannen kom til at dette ikke tilfredsstilte kravene til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Særlig ikke en i sak hvor rådmannen i sin innstilling til klagenemnda kom til at en annen kandidat var best kvalifisert. Ombudsmannen kom også til at det ut fra begrunnelsen var tvilsomt om klagenemnda hadde gjort en slik sammenlignende vurdering av kandidatene som kreves etter det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet. Ombudsmannen bad kommunen om å beklage de feilene som var gjort, og merke seg ombudsmannens kritikk.

Nav har avslått søknad om barnebidrag etter fylte 18 år, fordi søkeren ikke hadde full tid på videregående utdanning. Ombudsmannen er kommet til at det er vanskelig å se at det er grunnlag for å tolke barnelova § 68 annet ledd slik at vanlig skolegang bare omfatter videregående utdanning på full tid. Det bes om at saken behandles på nytt.  

Saken gjelder politiets vedtak om innlevering av pass (passnektelse) etter passloven § 7 første ledd bokstav b, jf. § 5 tredje ledd bokstav d. Ombudsmannen har kommet til at Politidirektoratets begrunnelse for vedtaket og forståelse av vilkåret «alvorlig sinnslidende» er mangelfull. Det er ikke foretatt en selvstendig vurdering av om søkeren er «alvorlig sinnslidende», og det fremkommer ikke at passets betydning for passinnehaveren er vurdert. Det er ikke tilfredsstillende at sentrale lovbestemte vilkår for å vedta passhindring ikke er vurdert i vedtaket. Ombudsmannen ber derfor direktoratet behandle saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandlingstid i en sak om utvisning. En nigeriansk statsborger ble forhåndsvarslet om utvisning i oktober 2013. Utvisningssaken ble avsluttet av direktoratet 13. juni 2016. Ombudsmannen har kommet til at en saksbehandlingstid på to år og åtte måneder i en sak som denne ikke er akseptabel. Direktoratet har heller ikke informert parten underveis i saken på en tilfredsstillende måte.

Høgskolen i Hedmark traff vedtak om inndragning av elevens studierett da originaldokumentasjon ikke ble innlevert innen fristen. Dokumentasjonen ble innlevert få dager etterpå, sammen med klage på vedtaket. Klagenemnda ved høgskolen opprettholdt vedtaket om inndragning av studieretten. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for rettslige innvendinger mot avgjørelsen, selv om den fremstår som streng.

Saken gjaldt sakkyndig klagenemnds økning av eiendomsskattetaksten for en fritidseiendom i Grimstad kommune og kommunens anvendelse av likhetsprinsippet. Ombudsmannen fant at sakkyndig klagenemnds verdivurderinger angivelig var gjort på selvstendig grunnlag, løsrevet fra de generelle vurderingene og sjablongstørrelsene brukt ved den alminnelige omtakseringen i 2013.  Var det tilfelle, hadde ikke sakkyndig klagenemnd ivaretatt likhetshensynet ved klagebehandlingen. Likebehandlingsprinsippet kan da ikke gjenopprettes ved å taksere alle sammenlignbare eiendommer på nytt i tråd med sakkyndig klagenemnds egne vurderinger på selvstendig grunnlag. I tillegg til å være feil forståelse og anvendelse av likhetsprinsippet, ville det innebære en skjult omtaksering, uten hjemmel i eigedomsskattelova. Grimstad kommune ble bedt om å foreta en ny vurdering av klagesaken, i lys av ombudsmannens merknader.