Uttalelsen gjelder styret for Domstoladministrasjonens behandling av en begjæring om innsyn i journalen/dokumentlisten til og dokumenter i en personalsak. Hovedspørsmålet i saken er om det forelå tilstrekkelig hjemmel for å sladde opplysninger i journalen og for å avslå innsyn i hele eller deler av dokumentene i saken. Saksbehandlingstiden i Domstoladministrasjonen er også undersøkt. Som følge av setteombudsmannens to undersøkende brev til Domstoladministrasjonen ble det foretatt en fornyet vurdering av Laagendalspostens innsynsbegjæring. Dette resulterte i at det ble gitt mer innsyn i saksdokumentene og ytterligere opplysninger i journalen/dokumentlisten. Setteombudsmannen er kommet til at det ikke er grunn til rettslig kritikk av at de resterende dokumentene fortsatt er unntatt offentlighet. Domstoladministrasjonen er derimot bedt om å foreta en fornyet vurdering av behovet for å skjerme opplysninger om avsender av dokument 5 i journalen og skjermingen av opplysningene i de offentlig tilgjengelige brevene til ombudsmannen. Setteombudsmannen kritiserer Domstoladministrasjonen for manglende arkivering av saksdokumenter i saken, og for den lange saksbehandlingstiden, både av innsynsbegjæringene og av ombudsmannens henvendelser.

Sivilombudsmannen har undersøkt Utlendingsdirektoratets behandling av søknader om familieinnvandring. Bakgrunnen for undersøkelsen var en betydelig økning i antall henvendelser til ombudsmannen om behandlingen av slike saker. Hovedtemaene i ombudsmannssaken har vært direktoratets organisering av arbeidet, saksbehandlingstiden og den informasjonen som gis til søkerne og deres fullmektiger under søknadsbehandlingen. Direktoratets behandlingstid er i dag svært lang for mange søkergrupper. Dette er uheldig med tanke på den store betydningen saker om familieinnvandring har for søkerne og deres familier. Situasjonen har i liten grad bedret seg i løpet av 2015, og det synes heller ikke å være utsikt til noen vesentlig bedring i nærmeste fremtid. Tiltakene som direktoratet har iverksatt synes bare i mindre grad å kunne bedre den vanskelige situasjonen, som i hovedsak skyldes manglende ressurser. Det er i første rekke Justis- og beredskapsdepartementet som må ta initiativ overfor Stortinget for å få bevilget tilstrekkelige ressurser til saksbehandling i direktoratet. Uten økte bevilgninger er det vanskelig å se at situasjonen vil kunne bedre seg i vesentlig grad. Det er fortsatt rom for forbedring når det gjelder informasjonen direktoratet gir til søkerne og deres fullmektiger under sakens gang. Dersom behandlingen av en sak blir forsinket, bør årsaken til forsinkelsen oppgis. Direktoratet bør også gi så konkret og realistisk informasjon som mulig om ny forventet saksbehandlingstid.

Saken gjelder spørsmålet om en blind kvinne hadde krav på utvidet, normal eller redusert reiserett etter forskrift for transporttjeneste for funksjonshemmede i Akershus. I forskriften § 5 fjerde ledd angis flere grupper, herunder blinde og synshemmede, som «gis utvidet reiserett». Disse gis dobbelt så mye reisestøtte som personer med «normal reiserett». Det er tvilsomt om reiseretten til disse gruppene kan begrenses ut fra bestemmelsen i § 5 annet ledd om begrenset reiserett til personer med et «periodisk behov». Fylkeskommunen bør klargjøre dette spørsmålet i den varslede revideringen av forskriften. Ombudsmannen kom til at reisestøtten til klageren uansett ikke kan begrenses ut fra bestemmelsen i annet ledd, da hun neppe kan anses for å ha et «periodisk behov». Ombudsmannen bad fylkeskommunen om å vurdere den aktuelle søknaden på nytt.

Saken gjelder innsyn i offentlig søkerliste til stillingen som 2. visesentralbanksjef i Norges Bank. Spørsmålet er om det var adgang for to av søkerne til å trekke søknadene sine med virkning for søkerlisten. Finansdepartementet offentliggjorde først en søkerliste hvor det fremgikk at det var fire søkere til stillingen. Tre av navnene var unntatt offentlighet. Etter at Dagens Næringsliv ba om fullt innsyn i søkerlisten, trakk to av søkerne seg. Navnene deres ble da fjernet fra listen. Deretter ble en ny søkerliste som besto av to navn, offentliggjort. Ombudsmannen uttalte at søkere som hovedregel ikke kan trekke søknaden sin med virkning for søkerlisten etter at denne er gjort offentlig første gang. For at hensynene bak reglene om offentlige søkerlister skal kunne ivaretas, må det kun være i særlige tilfeller at dette kan skje. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere departementet for å ha latt den ene søkeren trekke søknaden, men det var vanskelig å se at det forelå omstendigheter som kunne gi grunnlag for å trekke den andre søknaden fra listen.

Saken gjelder hvilke utgifter som skal dekkes og konsekvensen av dokumentasjonskravet som følger av opplæringsforskriftens regler om dekning av utgifter til skoleskyss, når transporten skjer ved bruk av egen bil. Da eleven gikk på ungdomstrinnet, ble utgiftene dekket etter Statens særavtale for reise og kost innenlands. På videregående skole blir transportutgiftene refundert etter opplæringsforskriften § 10-2, som henviser til satsene i syketransportforskriften. Utgifter ut over minstesatsen dekkes bare hvis det fremlegges kvittering. Selv om ordlyden i forskriftens bestemmelse om «full skyssgodtgjersle» ved bruk av egen bil ikke  strider mot ordlyden i opplæringslova § 7-2, finner ombudsmannen grunn til å stille spørsmål ved om dekningsmodellen som er valgt i forskriften til opplæringslova, i praksis bidrar til å ivareta plikten til full skyssgodtgjørelse på en tilfredsstillende måte. Ombudsmannen ber derfor departementet om å foreta en ny vurdering av regelverket. Det bes om at ombudsmannen innen 2. januar 2017 blir orientert om departementets oppfølging. Fylkeskommunen må i fremtidige saker legge til grunn de retningslinjene som fremkommer i departementets uttalelser i denne saken.

En innsatt skal ha truet med å voldta en fengselsansatt, og episoden ble politianmeldt. Etter at saken var henlagt av politiet, ble klager ilagt en disiplinærreaksjon av fengselet for forholdet. Saken gjaldt spørsmålet om kriminalomsorgen skulle ha lagt til grunn et skjerpet beviskrav ved vurderingen av reaksjonen, og om den innsatte kunne ilegges en slik reaksjon etter at straffesaken var henlagt. Ombudsmannen kom til at det ikke forelå et skjerpet beviskrav i dette tilfellet. Ut fra kriminalomsorgens begrunnelse og tidspunktet for disiplinærreaksjonen, fremstår imidlertid reaksjonen som en konsekvens av at straffesaken ble henlagt. Dette gir reaksjonen en pønal karakter som er prinsipielt uheldig. Å ilegge en reaksjon så vidt lenge etter den uønskede handlingen i en sak som er anmeldt og henlagt, er heller ikke i samsvar med kriminalomsorgens regelverk. Kriminalomsorgen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på en mindreårig gutts søknad om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. Avslaget er begrunnet med at klagerens mor ikke hadde fars samtykke til å ta med seg gutten til Norge, og at det ikke var sannsynliggjort at det er «umulig» å få slikt samtykke. Barnet, som på søknadstidspunktet var 13 år gammel, ble ikke på noe tidspunkt intervjuet av eller tilbudt en samtale med utlendingsmyndighetene. På det tidspunktet nemnda fattet den siste avgjørelsen i saken, var han blitt 16 år.  Utlendingsnemnda skulle ha tilbudt barnet en samtale. Barnets rett til å bli hørt, ble ikke oppfylt på annen måte. Selv om det ikke er gitt at en samtale ville endret resultatet i saken, har høring av barn en egenverdi for den det gjelder. Ved ikke å tilby gutten en samtale ble han fratatt en grunnleggende partsrettighet og muligheten til selv å opplyse saken. Nemnda burde også ha veiledet om hva som kunne gjøres for å sannsynliggjøre at det ikke var mulig å få kontakt med barnets far. På bakgrunn av disse manglene ved saksbehandlingen ber ombudsmannen nemnda om å sørge for at gutten blir tilbudt en samtale og at saken vurderes på nytt.

Sivilombudsmannen har foretatt en generell undersøkelse av utlendingsmyndighetenes behandlingstider for søknader om oppholdskort til familiemedlemmer av EØS-borgere, og av den informasjonen som gis søkerne under sakens gang i slike saker. Bakgrunn for undersøkelsen var et økende antall klager på Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstider i slike saker. Undersøkelsen viser at utlendingslovens og EØS-rettens behandlingsfrist på seks måneder ble brutt i et klart flertall av de sakene om oppholdskort som ble avgjort av UDI i årene 2013, 2014 og 2015. Behandlingsfristen gjelder for hver enkelt sak, og fristoversittelser av et slikt omfang som undersøkelsen viser, er ikke akseptabel. Både hensynet til den enkelte søkers rettigheter og til borgernes respekt for forvaltningen tilsier at utlendingsmyndighetene må følge lovpålagte behandlingsfrister. Den informasjonen UDI gir søkerne og deres fullmektiger om behandlingsfrister og forsinkelser under sakens gang, er heller ikke fullt ut tilfredsstillende. Ombudsmannen vil fortsette å følge UDIs behandlingstider i disse sakene, og ber UDI om en tilbakemelding på hva de vil gjøre med situasjonen.

Saken gjelder utarbeidelsen av offentlig søkerliste og adgangen til å unnta noen av søkerne fra denne ved tilsetting av administrerende direktør ved Helse Møre og Romsdal HF. Offentlig søkerliste skal utarbeides «snarast etter at søknadsfristen er gått ut», jf. offentleglova § 25 annet ledd. Det innebærer at vurderingen av søkeres anmodning om unntak fra søkerlisten må påbegynnes før søknadsfristen er ute. Utarbeidelsen av søkerliste kan heller ikke utsettes i påvente av at søkere som ikke har fått medhold i sin anmodning om unntak fra søkerlisten, skal bestemme seg for om søknaden skal trekkes, slik Helse Møre og Romsdal HF gjorde i denne saken. En av søkernes ytring om at hennes søknad ikke skulle gjelde dersom det ble utarbeidet offentlig søkerliste, skulle vært behandlet som en anmodning om unntak fra søkerlisten.

Saken gjelder spørsmålet om en kommune hadde rettslig adgang til å gi en ansatt en skriftlig tilrettevisning på bakgrunn av hans uttalelser til media om et arbeidstiltak han ledet, og om kommunens håndtering av personalsaken. Ombudsmannen har kommet til at den ansattes ytringer ikke kan anses fremsatt på vegne av kommunen, og at de heller ikke er i strid med den alminnelige lojalitetsplikten. Kommunens tilrettevisning er derfor en urettmessig begrensing av den ansattes ytringsfrihet. Ombudsmannen har også kritiske merknader til kommunens håndtering av personalsaken.