Saken reiste spørsmål om saksbehandlingen av søknader om nedsettelse eller ettergivelse av eiendomsskatt i Moss kommune. A fikk ikke behandlet sin søknad om nedsettelse eller ettergivelse for skatteåret 2015 fordi den var fremsatt etter søknadsfristen. Moss kommune har ikke gitt klageadgang på avgjørelser om nedsettelse og ettergivelse. Ombudsmannen kom til at det ikke er hjemmel i eigedomsskattelova for å sette frist for søknader om nedsettelse og ettergivelse. Med en lovendring som trådte i kraft for skatteåret 2013, gjelder det nå en klageadgang på slike avgjørelser. Moss kommune ble bedt om å behandle As søknad for skatteåret 2015, og sørge for at ombudsmannen ble orientert om utfallet av den fornyede behandlingen. Ombudsmannen anmodet om at Moss kommune snarest avviklet praksisen med å sette søknadsfrist, og om at det for fremtiden ble gitt klageadgang på avgjørelser om nedsettelse og ettergivelse. Moss kommune måtte finne en egnet måte å informere skattyterne om disse endringene.

Saken gjelder hvilke krav utredningsplikten stiller til kvaliteten på DNA-analyse av slektskap i en sak om familieinnvandring fra Somalia til ektefelle i Norge. Det må stilles strenge krav til kvaliteten på DNA-analyser i familieinnvandringssaker. Dersom en DNA-analyse av slektskap ikke gir tilstrekkelig klart svar, og det er mulig å oppnå et sikrere resultat gjennom utvidet analyse som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, bør en slik utvidet analyse gjennomføres. Ombudsmannen ber nemnda sørge for at utlendingsmyndighetene tilbyr søkeren og referansen en ny DNA-analyse basert på flere DNA-markører. Når resultatet foreligger ber ombudsmannen om at nemnda vurderer søknaden om oppholdstillatelse på nytt.

Barnebidrag ble innkrevet for et halvår da barna var plassert utenfor hjemmet av barnevernet. Plasseringen var et midlertidig akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, og barnevernet mente at en slik plassering ikke var av en slik art at kommunen kunne fremsette krav om bidrag etter barnevernloven § 9-2. Dette innebar at barnebidraget fastsatt etter barnelova ikke ble ansett bortfalt. Nav la barnevernets standpunkt til grunn og la også til grunn at Nav ikke kunne overprøve dette. Ombudsmannen har kommet til at barnevernets forståelse av barnevernloven § 9-2 var uriktig og at Nav Klageinstans la til grunn en uriktig forståelse av barnevernloven § 9-2 da klageinstansen kom til at denne vurderingen ikke kunne overprøves. Det bes om at saken behandles på nytt.

Ombudsmannen har gjennomført en undersøkelse av Forsvarsdepartementets behandling av innsynssaker. Undersøkelsen viser at departementets behandling av innsynssaker i mange tilfeller er tilfredsstillende. Det er likevel noen mangler ved departementets behandling av slike saker. Departementet har ikke hatt tilstrekkelig oversikt over innsynskravene, og dette har medført at departementet i flere tilfeller ikke har gitt svar til den som har bedt om innsyn. Videre er saksbehandlingstiden for innsynsbegjæringer og innsynsklager noen ganger for lang. I flere tilfeller gir departementet mangelfulle opplysninger om klageadgang, frist for klage, hjemmelshenvisning mv. Det er noe uklart om departementet alltid har foretatt reelle meroffentlighetsvurderinger. Departementets behandling av klagesaker har også et forbedringspotensial, både gjennom mer aktiv oppfølging av underinstansen og ved at departementet gir bedre begrunnelser til de som klager over departementets egne avslag på innsyn. Departementet har angitt en rekke forslag til konkrete tiltak for å forbedre arbeidet med innsynssaker. Ombudsmannens undersøkelse vil etter det opplyste også være et viktig innspill i det videre arbeidet. Etter ombudsmannens syn er tiltakene som er foreslått fornuftige. De vil medføre en klar forbedring av departementets behandling av disse sakene. Ombudsmannen forutsetter at departementet snarlig følger opp forslagene med konkrete tiltak.

Saken gjelder Fylkesmannen i Telemarks behandling av klage fra Bjønnskarhaugen hyttelag over at Vinje kommune ikke hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at kommunalt gebyr var beregnet i samsvar med selvkost. Spørsmålene er i hvor stor grad kommunen plikter å dokumentere utregningen av et kommunalt gebyr når det anføres brudd på selvkostprinsippet, og om Fylkesmannen burde ha foretatt lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59 nr. 5. Ombudsmannen er kommet til at slik saken var opplyst for Fylkesmannen, forelå det «usikkerhet» om kommunen hadde beregnet det kommunale gebyret i overensstemmelse med selvkostprinsippet. Fylkesmannen burde derfor ha fulgt opp saken med nærmere undersøkelser før det ble konkludert med at det ikke var grunn til å anta at kommunen hadde foretatt ulovlig gebyrberegning. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen behandler jevnlig klager over tilsettinger i offentlig forvaltning, og manglende skriftlighet har vist seg å være en gjentagende saksbehandlingsfeil. I de fleste av disse sakene synes mangelen å skyldes liten kunnskap om hva som ligger i kravet om skriftlighet. Temaet ble derfor tatt opp i et møte 11. mars 2015 mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og ombudsmannen. Etter ombudsmannens syn var det behov for nye og mer omfattende tiltak for å sikre økt kunnskap om kravet til skriftlighet og forsvarlig saksbehandling i alle deler av offentlige tilsettingsprosesser. Ombudsmannen besluttet derfor å foreta en undersøkelse av eget tiltak, og ba om departementets syn på hvordan korrekt saksbehandling best mulig kunne oppnås.  Ombudsmannen forstår Kommunal- og moderniseringsdepartementets svar slik at det har lagt til grunn en uriktig forståelse av det rettslige innholdet i skriftlighetskravet for tilsettinger i staten. Departementet har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen, og det er nærliggende å tro at disse feilene kan ha påvirket den veiledningen som er gitt om skriftlighet i tilsettinger, for eksempel gjennom Statens personalhåndbok. Feilene har mest sannsynlig også påvirket departementets vurdering av om det er behov for å heve kunnskapsnivået om skriftlighetskravet gjennom ulike tiltak. Kommunal- og moderniseringsdepartementet bes om å gjennomgå spørsmålet om hvilke tiltak som best vil gi økt kunnskap, eventuelt oversende spørsmålet til et annet departement, dersom det anses mer hensiktsmessig. Dette gjelder tilsettinger både i kommunene og staten.

Søknad om forlengelse av parkeringstillatelse for forflytningshemmede ble først avslått, men ble innvilget etter klage fra søkerens advokat. Skien kommune kom til at bare deler av advokatutgiftene var nødvendige og reduserte både advokatens salærsats og timetall. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger tvil om timesatsen kunne reduseres med den begrunnelsen som ble gitt, og ber om at kommunen behandler spørsmålet på nytt.

Nye inntektsopplysninger førte til at bostøtten ble redusert. Det ble også truffet vedtak om tilbakebetaling av utbetalt bostøtte, uten at kommunen hadde sendt forhåndsvarsel om dette. Ombudsmannen har kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke ble gitt forhåndsvarsel. Videre har ombudsmannen merknader til utformingen av kommunens regelverk om den nærmere vurderingen av om tilbakekreving skal skje etter at feilutbetaling er konstatert. Kommunens konkrete vurdering ga ikke grunn til merknader.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands avgjørelse om ikke å opprette tilsynssak for å undersøke om en psykolog brøt taushetsplikten da hun ga en barnehage opplysninger om at et barn ut fra sykehusjournalen ikke hadde alvorlig sykdom. Fylkesmannen sendte i stedet saken til lokal avklaring. Ombudsmannen er kommet til at opplysninger om at et barn er friskt, som er basert på en psykologs kjennskap til sykehusjournalen, i utgangspunktet vil omfattes av psykologens taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Det samme gjelder informasjon om vurderinger psykologen synes å ha foretatt av barnets foreldre. Et journalført samtykke til «å kontakte barnehagen for opplysninger om barnet» kan neppe omfatte det å gi barnehagen disse taushetsbelagte opplysningene, særlig ikke i en sak hvor det var uenighet om barnets helsetilstand. I tillegg til feilene ved rettsanvendelsen innebærer sakens tema (mulig brudd på taushetsplikt) og partenes ulike syn på om det var gitt noe samtykke, at saken var uegnet for oversendelse til lokal avklaring. Ombudsmannen bad derfor Fylkesmannen om å behandle saken som en tilsynssak.

Saken gjelder om Skatteetaten er erstatningsansvarlig for kostnader selskapet A AS (heretter A) pådro seg ved å anmode Skatt sør om å omgjøre/endre en bindende forhåndsuttalelse. Det avgjørende i vurderingen har vært hvilken aktsomhetsnorm som skal legges til grunn for bindende forhåndsuttalelser, og hvor grov eller hvor lite graverende feilen var fra Skatt sør ved den første bindende uttalelsen. Ombudsmannen har kommet til at aktsomhetsnormen for bindende forhåndsuttalelser er forholdsvis streng, men likevel noe lempeligere enn den normen som gjelder for uhjemlede ugyldige vedtak. Feilvurderingen til Skatt sør i den første bindende forhåndsuttalelsen var uaktsom da riktig rettsforståelse fremgikk tilstrekkelig tydelig av sentrale rettskilder og de faktiske omstendighetene fremgikk av anmodningen. I alle tilfelle kunne Skatt sør ha avstått fra å gi en bindende forhåndsuttalelse dersom spørsmålet som var søkt avklart ble oppfattet som for komplisert. Skattedirektoratet bes om å behandle As krav om erstatning på nytt i lys av ombudsmannens merknader.