Saken gjelder dekning av påløpte sakskostnader i tilfeller der en part bringer en uttalelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda og får endret ombudets uttalelse (får et annet resultat) til sin gunst. Ombudsmannen har – etter en samlet vurdering av rettskildene – tatt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets redegjørelse for dets syn på dekning av sakskostnader i brev hit 12. november 2015 til etterretning. Dermed legger ombudsmannen til grunn at departementets syn på dekning av sakskostnader i saker der en part bringer saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda og får «endret» ombudets uttalelse til sin gunst, er gjeldende rett. Det innebærer at sakskostnadsdekning bare innrømmes når ombudet treffer vedtak i motsetning til å avgi en uttalelse. Departementets standpunkt nå innebærer imidlertid en erkjennelse av at rettskildesituasjonen tidligere var uklar. I tillegg har nemnda i sin praksis behandlet krav om sakskostnadsdekning ut fra det som fremstår som en forsvarlig anvendelse av forvaltningsloven § 36. God forvaltningsskikk tilsier da at en mer restriktiv sakskostnadsdekning bare implementeres med virkning for fremtiden. Partskrav om dekning av sakskostnader som er fremmet før nemnda kommuniserer utad departementets syn på gjeldende rett, bør etter ombudsmannens syn imøtekommes ut fra en analogisk anvendelse av forvaltningsloven § 36.

Saken gjelder Skatt vests veiledningspraksis overfor pensjonister som ber om veiledning om skattemessige konsekvenser av å flytte ut av landet. Det sentrale spørsmål var om skattekontorets praksis oppfyller veiledningsplikten etter ligningsloven § 3-1 og kravene til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen påpekte at dersom arbeidssituasjonen gjør det vanskelig å gi et fullt ut dekkende svar på en slik forespørsel, må Skatt vest gjøre tydelig oppmerksom på de begrensningene veiledningen har.

I 2000 ble det gitt dispensasjon fra gjeldende arealplan for å opparbeide en vei. Dispensasjonen ble gitt på vilkår av at veien på vinterstid kun skulle benyttes som skiløype og dermed ikke kunne brøytes. Det er nå søkt om dispensasjon for å kunne vinterbrøyte veien. Ringebu kommune innvilget søknaden om dispensasjon, men Fylkesmannen i Oppland omgjorde og avslo denne. Det fremgikk ikke av Fylkesmannens vedtak hva det var vurdert og avslått dispensasjon fra. Dette ble senere opplyst å være vilkårene i dispensasjonsvedtaket fra 2000 om forbud mot vinterbrøyting. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens vedtak ikke oppfyller lovens krav til begrunnelse. Videre mener ombudsmannen det ligger utenfor anvendelsesområdet for plan- og bygningslovens dispensasjonsbestemmelse å vurdere dispensasjon fra vilkår satt i et dispensasjonsvedtak. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Volda kommunes utskriving av eiendomsskatt på en seter/stølshytte som brukes i gårdsdriftsøyemed. Spørsmålet er om støls/seterhytta er omfattet av eiendomsskattefritaket i eigedomsskattelova § 5 bokstav h. Ombudsmannen er kommet til at den aktuelle støls/seterhytta er unntatt fra eiendomsskatt etter fritaksbestemmelsen for gårdsdrift i eigedomsskattelova § 5 bokstav h. Volda kommune bes om å behandle saken på nytt i lys av ombudsmannens merknader og konklusjon. Videre bes Volda kommune – fra og med skatteåret 2016 – om å endre sin praksis for utskriving av eiendomsskatt på støls/seterhytter i kommunen.

Saken gjelder saksbehandlingen ved innsyn i dokumenter knyttet til møter i forberedende byråd og byrådskonferanser. Begjæringen om innsyn ble fremsatt før vedtakelsen og ikrafttredelsen av en lovendring som ga hjemmel for å unnta de aktuelle dokumentene. Spørsmålet er om innsynsbegjæringen skal behandles etter regelverket på begjæringstidspunktet eller vedtakstidspunktet. Ombudsmannen er kommet til at kommunens behandling av innsynskravet ikke har vært i tråd med kravene i offentleglova om at innsynskrav skal behandles uten ugrunnet opphold. Konsekvensen av kommunens saksbehandlingstid er at kravet ble avgjort etter en ny unntaksbestemmelse i offentleglova. En endret rettssituasjon kan ikke anvendes til skade for den private part når saken ikke ble avgjort på det tidspunktet loven krevde. Ombudsmannen legger derfor til grunn at det riktige må være å benytte regelverket som gjaldt da saken rettelig skulle vært behandlet. Fylkesmannen er bedt om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder innsyn i en upublisert kronikk skrevet av en tidligere forsker og professor, som nå er ansatt i en kapitalforvaltningsinstitusjon. Kronikken ble skrevet etter forespørsel fra Finansdepartementet, og ble oversendt departementet for oversettelse. Spørsmålet er om den upubliserte kronikken inneholder opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Ombudsmannen er kommet til at det ikke foreligger taushetsplikt for opplysninger om personlige forhold. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, er det for øvrig vanskelig å se at det foreligger taushetsplikt for næringsopplysninger. Departementet er derfor bedt om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder ilagt eiendomsskatt på en reindriftshytte i Porsanger kommune. Det sentrale spørsmålet er om reindriftshytta er fritatt fra eiendomsskatt på grunnlag av det såkalte landbruksunntaket for gårdsdrift i eigedomskattelova § 5 bokstav h. Ombudsmannen kom til at eigedomsskattelova § 5 bokstav h har en ordlyd og historikk som ikke gir eiendomsskattefritak for reindriftshytter. Videre viste ombodsmannen til at det nok kan anføres argumenter for at reindriftshytter bør være unntatt fra eiendomsbeskatning på lik linje med gårdsbruk, men at en endring av eiendomsskatteregelverket for reindriftsbygninger er et politisk spørsmål som hører under de lovgivende myndigheter.

Saken gjelder kvalifikasjonskrav ved tilsetting av brannsjef i en kommune. Søkeren som ble tilsatt i stillingen hadde bl.a. ikke gjennomført beredskapsutdanning trinn III og yrkesutdanning i forebyggende brannvern. Ombudsmannen er kommet til at det var i strid med dimensjoneringsforskriften § 7-11 å tilsette en søker som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene på tilsettingstidspunktet i stillingen som brannsjef, når det var en kvalifisert søker til stillingen. Slik saken er opplyst for ombudsmannen, kan det ikke utelukkes at det har skjedd en forbigåelse av klageren. Kommunen bes derfor vurdere hva som kan gjøres overfor klageren for å bøte på den feilen som har blitt begått. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om utfallet av denne vurderingen.

Uttalelsen gjelder spørsmålet om opplysningene i en fratredelsesavtale helt eller delvis kan unntas offentlighet som taushetsbelagt etter offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. A klaget 13. september 2014 til Sivilombudsmannen over at Fylkesmannen i X i klagevedtak 26. mai 2014 ikke hadde gitt innsyn i «fratredelsesavtalen mellom avdelingssjef for beredskap i Y og hans arbeidsgiver, Y». Vedtaket stadfestet Ys avslag 15. april 2014.

Saken gjelder spørsmålet om personer som har vært til samtale om en stilling, skal anses som søkere og dermed føres opp på søkerlisten. Ombudsmannen er kommet til at formålet med de samtalene som ble gjennomført, var å få klarlagt hvem som var best kvalifisert for stillingen, og at samtalene dermed gikk lengre enn å avklare om de aktuelle personene kunne være interessert i å bli vurdert for stillingen. Personene skulle derfor ha vært ført opp på søkerlisten. Den valgte fremgangsmåten bryter med offentleglovas grunnleggende prinsipp om åpenhet i tilsettingssaker, og det bes om at fremtidig tilsettingspraksis innrettes i tråd med ombudsmannens syn.