Saken gjelder Utlendingsdirektoratets avgjørelse om ikke å innvilge en familie reintegreringsstøtte ved frivillig retur til Kosovo. Avgjørelsen kom etter at familien i første omgang hadde blitt orientert om at det ville bli gitt reintegreringsstøtte på til sammen kr 130 000. Ombudsmannen har kommet til at en beslutning om reintegreringsstøtte er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Grensen mellom enkeltvedtak og etterfølgende konsekvenser/den praktiske gjennomføringen av vedtaket har vært sentralt i vurderingen. Utlendingsdirektoratet bes om å foreta en ny vurdering av familien As sak om reintegreringsstøtte. Det bes videre om direktoratets tilbakemelding på hvilke tiltak som vil bli iverksatt for å ivareta kravene i forvaltningsloven kapittel IV–VI i saker om reintegreringsstøtte.

Førerett ble tilbakekalt av politiet i medhold av vegtrafikkloven § 34 annet ledd på grunn av manglende oppfyllelse av helsekrav. Foranledningen var melding fra en legevaktslege til fylkeslegen om førerens mulige alkoholmisbruk. Ombudsmannen har kommet til at det er tvilsomt om vegtrafikkloven § 34 annet ledd hjemlet vedtaket. Videre mener ombudsmannen at det er begått flere saksbehandlingsfeil. Helsepersonells praksis om å sende melding om manglende oppfyllelse av helsekrav direkte til fylkeslegen, uten å varsle pasienten, er ikke i samsvar med meldepliktforskriften. Meldingens innhold var heller ikke i samsvar forskriften. Fylkeslegens tilråding om tilbakekall manglet begrunnelse, og det er uklarheter knyttet til den forberedende behandlingen av klagesaken før Politidirektoratet traff endelig vedtak. Politidirektoratet bes om å behandle saken på nytt. De aktuelle departementene orienteres om manglene i administrativ praksis, jf. sivilombudsmannsloven § 11.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter i en erstatningssak. Erstatningskravet ble fremsatt av et privat firma, og bakgrunnen var at ansatte ved Øvre Romerike Brann og Redning etter oppdrag fra firmaet hadde testet en brannslukker og deretter laget en film av dette, som ble lagt ut på en offentlig tilgjengelig nettside. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga innsyn i dokumentene, men slik at navnene på de ansatte som hadde laget og publisert filmen, ble sladdet med hjemmel i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.  Ombudsmannen er kommet til at de aktuelle navnene ikke er taushetsbelagte. Fylkesmannen er bedt om å foreta en ny vurdering av innsynsbegjæringen.

Saken gjelder bestemmelse i kommunedelplan for Sandnes sentrum om bruk av utbyggingsavtaler ved gjennomføring av tiltak i sentrumsområdet. Spørsmålet er om bestemmelsen er i strid med kravene i plan - og bygningsloven § 17-3 tredje ledd til hva en utbyggingsavtale kan inneholde. Ombudsmannen er kommet til at punkt 1.4 i kommunedelplanen er i strid med nødvendighetskravet i plan- og bygningsloven § 17-3 tredje ledd første punktum, og med forholdsmessighetskravet i samme bestemmelses tredje ledd annet og tredje punktum. Ombudsmannen ber kommunen om å endre punkt 1.4 i kommunedelplanen.

Saken gjelder Fylkesmannen i Hordalands overprøving av en kommunes vedtak om betaling av egenandel for opphold på et sykehjem. Ombudsmannen har kommet til at fylkesmannen har lagt en feil forståelse av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 til grunn ved vurderingen av sin egen prøvingsadgang i saken.  Dette har medført at det har blitt lagt for stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Etter en samlet vurdering av den konkrete saken er det imidlertid ikke funnet grunn til å kritisere selve fastsettingen av egenandelen. 

Saken gjelder innsyn i en granskningsrapport fra PwC om Forsvarets salg av fartøy, samt innsyn i kontrakter, kontraktsutlysninger og rammeavtaler mellom Forsvarets logistikkorganisasjon og to selskaper som var involvert i fartøysalgene. Spørsmålet er om identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene og om enkelte beskrivelser av handlingene i granskningsrapporten, var taushetsbelagte. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger taushetsplikt for identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene. Departementet har imidlertid ikke i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor innsyn i enkelte avsnitt i granskningsrapporten, som inneholder beskrivelser av handlingene, kan innebære en reell fare for identifikasjon av de personene som kan mistenkes for lovbrudd. Departementet er derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kan gis innsyn i de aktuelle avsnittene i rapporten. Saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklagen vedrørende kontraktene, kontraktsutlysningene og rammeavtalen har dessuten vært for lang. Ombudsmannen anbefaler departementet å beklage den lange saksbehandlingstiden overfor klageren.

På bakgrunn av en klagesak fant ombudsmannen grunn til å ta opp et generelt spørsmål om tilbakekall av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag (kjøreseddel) etter yrkestransportlova § 37 f første ledd: Har politiet kompetanse til å fatte vedtak om tilbakekall av kjøreseddel etter yrkestransportlova § 37 f første ledd, når det faktiske forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og skal behandles av domstolene? Samferdselsdepartementet har vurdert kompetansespørsmålet i samråd med Justisdepartementets lovavdeling. Det er konkludert med at det er tvilsomt om yrkestransportlova § 37 f første ledd gir hjemmel for administrativt tilbakekall så lenge det faktiske forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og dermed domstolsbehandling. Departementet mener at yrkestransportlova § 37 f første ledd ikke bør anvendes i slike tilfeller. Et behov for å hindre vedkommende å drive personbefordring mot vederlag i perioden før straffesaken er avgjort, kan ivaretas ved midlertidig beslag av kjøreseddelen, jf. yrkestransportlova § 37 e. Ombudsmannen slutter seg til denne vurderingen. Det er ikke tatt stilling til om tilbakekall av kjøreseddel i slike situasjoner kvalifiserer som straff etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) tilleggsprotokoll 7 art. 4 nr. 1.

Saken gjelder om opplysninger som er innrapportert til Skatteetatens aksjonærregister, som også skal fremgå av selskapets offentlig tilgjengelige aksjeeierbok, jf. aksjeloven § 4-6, eller aksjeeierregister, jf. allmennaksjeloven § 4-5, vil være taushetspliktig etter ligningsloven § 3-13. Ombudsmannen har kommet til at opplysninger som skal være eller skulle ha vært offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kan sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13. Allmennheten kan ikke anses å være «uvedkommende» opplysninger som det er lovbestemt skal være offentlig tilgjengelig. Opplysninger i Skatteetatens aksjonærregister som etter aksjeloven § 4-6, eller allmennaksjeloven § 4-5 skal være allment tilgjengelige i et selskaps aksjeeierbok, omfattes derfor ikke av taushetsplikten etter ligningsloven § 3-13.  

Saken gjaldt ordningen med summarisk fellesoppgjør på arbeidsgivers hånd grunnet ufullstendig innberetning av ytelser til ansatte. I rapport etter bokettersyn ble foreslått å ligne samtlige ansatte, alle bosatt i Polen, på nytt for 2006 grunnet arbeidsgivers ufullstendige lønnsinnberetninger. Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SFU) fulgte ikke forslaget i bokettersynsrapporten, og sendte i stedet den polske arbeidsgiveren varsel om summarisk fellesoppgjør til arbeidsgivers adresse i Polen. Arbeidsgiver mottok aldri varselet. Det ble ikke sendt skriftlig vedtak. Et sentralt spørsmål var om skattekontorets fastsettelse av summarisk fellesoppgjør «ved forenklet vedtak» er bindende for arbeidsgiveren. Ombudsmannens konklusjon var at fastsettelse av summariske fellesoppgjør faller utenfor anvendelsesområde for «forenklede vedtak» etter ligningsloven § 3-11 nr. 4. Det gjennomførte summariske fellesoppgjøret i denne saken kan ikke anses gyldig fastsatt, og er følgelig ikke bindende for arbeidsgiveren.

Saken gjaldt spørsmålet om Nav er erstatningsansvarlig for økonomisk tap som følge av mangelfull veiledning om opptjeningsreglene for rett til foreldrepenger. Ombudsmannen kom til at Nav Klageinstans Sør ikke hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm i vurderingen av erstatningsspørsmålet, og at det forelå ansvarsgrunnlag for Nav.