Saken gjelder forvaltningens kompetanse og plikt til å omgjøre eget ugyldig vedtak. Omgjøringsplikt kan følge av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Dette beror på en konkret helhetsvurdering. Fylkesmannen hadde her ikke materiell kompetanse til å gi tillatelse til terrengoppfylling inntil nabogrensen. I vurderingen av om det ugyldige vedtaket må omgjøres, kan det bare legges begrenset vekt på hensynet til tiltakshavers innrettelse, fordi tiltaket var utført allerede på søknadstidspunktet. Ombudsmannen er kommet til at fylkesmannen plikter å omgjøre det ugyldige vedtaket.

Saken gjelder videreføring av vergeoppdrag – etablert etter vergemålsloven fra 1927 – etter ikrafttredelsen 1. juli 2013 av den nye loven fra 2010. I overgangsbestemmelsen i § 101 nr. 2 er det bestemt at hjelpevergeoppdraget fortsetter som et vergeoppdrag etter reglene i den nye loven og med det innholdet som er besluttet for hjelpevergemålet. Statens sivilrettforvaltning legger til grunn at fortsettelsen av vergemålet er begrenset til  hvilke formål vergemålet skal ivareta - økonomiske eller personlige forhold. Andre beslutninger om oppdraget, som for eksempel godtgjøringen, reguleres av den nye loven. Dette innebærer at tidligere oppnevnte advokater, som ble honorert med den offentlige salærsats, ikke lenger skal ha slik godtgjøring, dersom oppdraget etter ny vergemålsmyndighets oppfatning ikke fordrer juridisk kompetanse. Ombudsmannen har kommet til at vergeoppdrag som er videreført, også omfatter godtgjøringen, dersom endring ikke var avklart med vergen før ikrafttredelsen av den nye loven.

Saken gjelder vedtak om å innvilge rammetillatelse til fradeling av tomt til boligformål. Etter ombudsmannens syn er dokumentasjonskravet i plan- og bygningsloven §§ 27-1, 27-2 og 27-4 om «sikret» rett til vann, avløp og atkomst over annens grunn det samme etter de tre bestemmelsene. Ombudsmannen er kommet til at kravet ikke var oppfylt for vann og avløp da fylkesmannen stadfestet delingstillatelsen.

Hovedspørsmålet i saken er om vilkårene forelå for å tilbakekalle førerett som følge av manglende edruelighet, jf. vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlaget for tilbakekallet var to bøteleggelser for kjøp og bruk av narkotika og opplysninger gitt av innehaveren av føreretten.

Saken gjelder X kommunes taushetsplikt om opplysninger fra Skatteetaten i en sak om salgsbevilling for alkoholholdig drikk. Ombudsmannen har kommet til at kommunen har brutt sin taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 da kommunen oversendte Skatteetatens uttalelse om selskap B/A til en butikkjede, som ikke var part i saken. Kommunen bør gjennomgå sine rutiner slik at kommunikasjonen i fremtidige saker skjer til partene i saken eller etter fullmakt.

Formannskapet i kommunen avholdt 2. oktober 2014 et lukket møte på et hotell. Møtet ble ikke annonsert på forhånd. Formålet med møtet var å drøfte om det var politisk dekning for å innlede en prosess for å avslutte rådmannens arbeidsforhold. Ombudsmannen har kommet frem til at dette var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommuneloven § 30 nr. 1 og kommunelovens regler for lukking og føring av hjemmelen i møteboken skulle ha vært fulgt.

Saken gjelder behandlingen av sak om innbytte av spansk førerkort og veiledningen som ble gitt forut for søknaden. Ombudsmannen har kommet til at veiledningen var mangelfull, og Vegdirektoratet bes å vurdere om det kan gis dispensasjon fra førerkortforskriften § 1-2 til A. Det presiseres at det med denne anmodningen ikke er tatt stilling til hva som bør bli utfallet av den nye behandlingen. En kopi av avgjørelsen bes sendt ombudsmannen. Videre har ombudsmannen kommet til at kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25 ikke var oppfylt i Vegdirektoratets vedtak, da hjemmelsgrunnlaget ikke fremkom. Vegdirektoratet bes sørge for oppdatering av informasjonen på Statens vegvesens nettsider, og at Svartjenesten får tilstrekkelig opplæring i fremtidige regelendringer.

Saken gjelder pålegg om utdriving av svensk rein fra beiteområder i Norge, og etterfølgende tvangsmulkt. Ombudsmannen er kommet til at reindriftstyret hadde hjemmel i reindriftsloven § 75 til pålegg om utdriving og tvangsmulkt. Reindriftsloven kommer til anvendelse på svensk reindrift i Norge. Ved motstrid går grensereinbeiteloven foran. Sanksjonene i reindriftsloven kan ikke ilegges ved brudd på grensereinbeiteloven med forskrifter. I de to aktuelle påleggene var brudd på reindriftsloven selvstendige grunnlag for pålegg og tvangsmulkt – i tillegg til bruddene på grensereinbeiteloven med forskrifter.

Klagenemnda for merverdiavgift hadde fastholdt skattekontorets vedtak om å tilbakeføre inngående merverdiavgift og ilegge tilleggsavgift fordi en faktura ikke oppfylte kravene til salgsdokumentasjon. I brev herfra ble Skattedirektoratet spurt om klagenemnda kunne ha lagt til grunn en for streng tolkning av dokumentasjonskravene. Skattedirektoratet svarte at klagenemndas avgjørelse var i strid med gjeldende rett. Klagenemnda omgjorde senere sitt vedtak.

Ombudsmannen er kommet til at Statsministerens kontor og departementene ikke på generelt grunnlag kan nekte innsyn i statsrådenes og statsministerens telefonregninger. Enkelte opplysninger på fakturaene kan likevel unntas av hensyn til personlige forhold og nasjonale sikkerhetshensyn.