Saken gjaldt pålegg om føring av søppeldagbok på et skip. Sjøfartsdirektoratet og Klima- og miljødepartementet mente det forelå hjemmel for pålegg om å føre søppeldagbok - enten i «hard back» eller et elektronisk system som oppfylte Sjøfartsdirektoratets krav. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til hjemmelen for pålegget.

Saken gjelder spørsmålet om ileggelse av forelegg for brudd på alkoholloven stenger for at det senere blir truffet vedtak om midlertidig inndragning av skjenkebevillingen. De sentrale spørsmålene er om midlertidig inndragning av skjenkebevilling er å anse som straff, og i tilfelle om den midlertidige inndragningen var i strid med forbudet mot dobbeltstraff, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Ombudsmannen er kommet til at vedtak om midlertidig inndragning av skjenkebevilling som følge av brudd på aldersbestemmelsene i alkoholloven faller inn under straffebegrepet i EMK. Ettersom foreleggssaken og inndragningssaken var to parallelle og separate forfølgninger, og inndragningssaken ikke ble avsluttet da forelegget ble endelig, ble selskapet straffet to ganger for samme forhold. Inndragningsvedtaket er følgelig i strid med forbudet mot dobbeltstraff i EMK protokoll 7 artikkel 4.

Saken gjelder innsyn i lydloggen fra AMK-sentralen i Helse Førde HF i forbindelse med trippeldrapet på Valdresekspressen 4. november 2013. Det knytter seg flere svakheter ved departementets vurdering av innsynsspørsmålet. Departementet har bl.a. ikke godtgjort i tilstrekkelig grad at det vil være urimelig arbeidskrevende å skille ut de taushetsbelagte opplysningene fra lydfilene fra AMK-sentralens lydlogg. De ulike lydfilene fra lydloggen må videre anses som flere dokumenter, og offentleglova § 12 bokstav b gir ikke hjemmel for å unnta de lydfilene som ikke inneholder taushetsbelagte opplysninger. Det er også enkelte opplysninger som er unntatt innsyn i den sladdede versjonen av transkripsjonen av lydfilene, som departementet selv har opplyst at ikke skal unntas i denne saken.

To spørsmål om voldsoffererstatningsnemndas praksis har vært tatt opp herfra på generelt grunnlag – foreldelse i saker som behandles etter voldsoffererstatningsforskriften, og dekning av advokatutgifter etter voldsoffererstatningsloven i saker hvor det ikke gis erstatning.

Saken gjelder gyldigheten av vedtak fra Nav Klageinstans om å fullbyrde polsk dom om underholdsbidrag til voksen sønns universitetsstudier etter at Nav Internasjonalt først avslo sønnens krav om underholdsbidrag. I forskrift til gjennomføring av Haag-konvensjonen 1973 er det fastsatt at utenlandske dommer ikke skal gjennomføres i Norge ved motstrid med norsk avgjørelse i samme sak. Arbeids- og sosialdepartementet har i rundskriv instruert bidragsmyndighetene om å fullbyrde utenlandske dommer ved slik motstrid.

Saken gjelder tilbakekall av kjøreseddel etter yrkestransportlova. Politiet fant at klageren hadde egenskaper som gjorde at han var uskikket som bussjåfør. Grunnlaget for vedtaket var atferden mot en tidligere kjæreste, særlig i form av stadige brudd på besøksforbud. Etter politiets vurdering reflekterte denne atferden egenskaper hos ham som kunne få betydning i situasjoner med passasjerer.

Skatteetatens tjenesteeierarkiv i Altinn må i forhold til innsynskrav etter offentleglova anses å være en av Skatteetatens egne databaser. Selv om offentleglova skulle forstås slik at databasen er en, for Skatteetaten, «ekstern» database vil dokumenter fra Skatteetatens tjenesteeierarkiv, anses å ha kommet frem til, eller være lagt frem for Skatteetaten, senest på det tidspunkt Skatteetaten har overført alle opplysningene i dokumentet til sin egen database, jf. offentleglova § 4. Det aktuelle dokumentet vil derfor i hvert fall være å anse som et saksdokument for organet fra det tidspunkt opplysningene i det opprinnelige dokumentet er overført til organets database. Dersom opplysningene ikke lastes over i organets egen database, vil dokumentet være å anse som saksdokument for organet på det tidspunkt dokumentet benyttes i organets saksbehandling.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets praksis ved oversendelse av saksdokumenter til parten eller fullmektigen og Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en begjæring om partsinnsyn. Ombudsmannen har kommet til at Utlendingsdirektoratets praksis ved oversendelse av saksdokumenter er i strid med god forvaltningsskikk. Direktoratet er derfor bedt om å gjennomgå rutinene for oversendelse av saksdokumenter til parten eller fullmektigen, for å sikre at det ikke feilaktig gis et inntrykk av at det er et fullstendig kopisett av saksdokumentene som oversendes i situasjoner hvor det ikke er tilfellet. Ombudsmannen har videre kommet til at det er vanskelig å se at det er grunnlag for å opprettholde graderingen for ett av saksdokumentene i sin helhet. Justis- og beredskapsdepartementet er derfor bedt om å få vurdert omgradering av dokumentet. Tiden det tok å behandle innsynsbegjæringen, har for øvrig vært for lang – både i Utlendingsdirektoratet og i Justis- og beredskapsdepartementet.

Saken gjelder kriminalomsorgens ileggelse av en reaksjon til en innsatt på grunnlag av brudd på vilkår som var satt for en permisjon. Hovedspørsmålet knytter seg til forståelsen av vilkåret og om dette ble brutt. Videre gjelder saken behandlingen av en innsynsbegjæring fra den innsattes advokat og nedtegning av opplysninger fra muntlig kontakt mellom ulike nivåer i kriminalomsorgen. Det knytter seg flere svakheter til kriminalomsorgens behandling av saken. Behandlingen av innsynsbegjæringen kan tyde på svakheter ved kriminalomsorgens håndtering av krav om partsinnsyn. Kriminalomsorgen har for øvrig ikke hatt tilstrekkelig bevissthet omkring kravene til nedtegning av opplysninger fra muntlig kontakt, og har heller ikke sikret at saken var tilstrekkelig opplyst. Det knytter seg begrunnet tvil til direktoratets vurdering av om det forelå brudd på permisjonsvilkåret, og konklusjonen direktoratet har kommet til i vedtaket. Kriminalomsorgsdirektoratet er derfor bedt om å behandle saken på nytt.

Sakens spørsmål er om et museum hadde handlet i strid med forskrift til tjenestemannsloven § 9 da en søker med nedsatt funksjonsevne ikke ble innkalt til intervju til utlyst stilling.