Osen kommune avslo en søknad om nedsettelse av krav om vannavgift, som kommunen hadde innkrevd flere år etter at vannleveringen hadde skjedd, med den begrunnelse at manglende utsending av faktura ikke fritar abonnenter for betalingsplikt. Klageren mente at kommunen ikke hadde adgang til å ilegge vannavgiften, fordi abonnenten hadde en muntlig avtale med kommunen om fritak for vannavgift frem til vannkvaliteten på eiendommen var utbedret. Selv om kommunen som utgangspunkt har hjemmel til å innkreve vannavgift etter at vannlevering har funnet sted, foreligger det samlet sett så spesielle omstendigheter i denne konkrete saken, at jeg er kommet til at det kan stilles spørsmål om ikke kommunen burde ha innvilget full reduksjon av vannavgiftskravet. Slik saken er opplyst for meg, er det bl.a. grunn til å tro at kommunen har misforstått klagerens anførsel om hva innholdet av den muntlige avtalen mellom abonnenten og kommunen gikk ut på. Jeg anbefaler derfor at kommunen foretar en ny behandling av klagerens søknad om reduksjon av kravet om vannavgift, basert på riktig forståelse av klagerens anførsel.

Saken gjelder sanitærforholdene i Trondheim fengsel. Spørsmålet er om de sanitære fasilitetene i fengselet har en tilstrekkelig standard og om de er lett tilgjengelige. Bakgrunnen for undersøkelsene var opplysninger i pressen om at de kvinnelige innsatte i fengselet har blitt innelåst på cellene uten tilgang til toalett store deler av døgnet. Jeg er kommet til at sanitærforholdene i fengslet ikke er tilfredsstillende. De innsatte bør fortrinnsvis ha tilgang til eget toalett på cellen. Dersom det ikke er aktuelt å gjøre bygningsmessig endringer slik at hver celle har eget toalett, må regionen vurdere å øke bemanningen i fengselet. De innsatte i fengselet som ikke har toalett på cellen, må sikres tilgang til toalett ved at de blir låst ut av cellen uten unødige forsinkelser. Jeg forutsetter at de ansvarlige myndighetene arbeider aktivt for å sikre at innsatte får lett tilgang til toalett med tilstrekkelig standard.

Fire av mine medarbeidere besøkte Trondheim fengsel 13. desember 2012. På bakgrunn av det som fremkom under besøket ble det funnet grunn til å ta opp enkelte forhold med Kriminalomsorgen region nord. De forholdene som har vært tatt opp er nå i all hovedsak rettet opp. Undersøkelsene har likevel gitt grunn til enkelte merknader knyttet til fengselets (tidligere) bruk av en «glattcelle light», de innsattes tilgang til lov, forskrift og regelverk, informasjon til de innsatte om tilsynsrådet for Kriminalomsorgen region nord, de bygningsmessige forholdene og fengselets rutiner for behandling av innsynsbegjæringer.

Saken gjelder sakskostnader etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 36. I sak om utskifting av privat renseanlegg fant Oslo kommunes klagenemnd at kun deler av sakskostnadene til klagers medhjelper var nødvendige. Klagenemnda hadde ingen innvendinger til medhjelperens timeforbruk, men kom til at timesatsen var urimelig høy og halverte satsen. Etter en gjennomgang av saken er jeg kommet til at det foreligger tvil om timesatsen kunne reduseres med den begrunnelsen kommunen har gitt. Jeg ber om at klagenemnda behandler saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets vedtak om å bortvise 22 EØS-borgere og to borgere fra land utenfor EØS-området tilknyttet Hells Angels. EØS-borgerne ble bortvist av hensyn til offentlig orden og sikkerhet. Borgerne fra land utenfor EØS-området ble bortvist fordi det forelå omstendigheter som ga grunn til å frykte at utlendingen ville begå en straffbar handling i Norge som kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Politiet og Utlendingsdirektoratet la til grunn at vilkårene for bortvisning var oppfylt idet utlendingene hadde en tilknytning til Hells Angels og at de skulle delta på et arrangement i regi av MC-klubben. Av politiets trusselvurderinger fremgikk det at det var risiko for voldshandlinger i tilknytning til de aktuelle arrangementene. Jeg har kommet til at politiet og Utlendingsdirektoratet ikke har foretatt tilstrekkelig konkrete og individuelle vurderinger av EØS-borgernes personlige forhold og i hvilken grad de enkelte personene kunne mistenkes for å ville begå aktiviteter som oppfattes som samfunnsfarlige. For så vidt gjelder borgerne fra land utenfor EØS-området, har jeg også kommet til at det ikke forelå tilstrekkelige konkrete holdepunkter for at de enkelte personene ville begå en straffbar handling som kunne føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. Politiets trusselvurderinger i tilknytning til de aktuelle arrangementene bærer i stor grad preg av å være basert på generelle erfaringer og betraktninger omkring det kriminelle MC-miljøet, og er i liten grad knyttet opp mot de tilreisende utlendingene. Selv om det stilles lavere krav til graden av sannsynlighet for å anse at det foreligger en trussel mot samfunnsordenen jo alvorligere lovbrudd det er snakk om, må det foretas en konkret vurdering av situasjonen i det enkelte tilfellet.

Søknad om statstilskudd til trossamfunn ble avvist fordi en innsendt cd, som skulle inneholde en oversikt over medlemmenes fødselsnumre, var tom. Spørsmålet om rekkevidden av forvaltningens veiledningsplikt og særlig plikten som følger av forvaltningsloven § 11 fjerde ledd om å gjøre avsenderen oppmerksom på feil eller mangler ved en henvendelse, har vært undersøkt. Jeg har kommet til at veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 ikke ble oppfylt, da trossamfunnet ikke fikk beskjed om at den innsendte cd-en var tom. Videre mener jeg at retningslinjene om dette i Kulturdepartementets rundskriv V-6B/2012 ikke er utformet i samsvar med forvaltningsloven § 11 fjerde ledd.

En søker som ikke ble tilsatt i en stilling i en kommune klaget over flere forhold ved tilsettingssaken. Blant annet mente hun at den kommunale lederen som forberedte saken og alene fattet vedtaket om tilsetting var inhabil. Lederen var tidligere kollega og i felles vinklubb med den som ble tilsatt. Vinklubben møttes ca. hver annen måned, hadde mellom 8 og 4 medlemmer, og var i hovedsak av sosial karakter. Vinklubben hadde også foretatt flere helgeutflukter sammen til utlandet.   Jeg har kommet til at forholdet mellom lederen og den tilsatte gjennom medlemskapet i vinklubben utgjorde et særegent forhold som var egnet til å svekke tilliten til lederens upartiskhet i tilsettingssaken. Hun var derved inhabil til å tilrettelegge og avgjøre saken etter forvaltningsloven § 6 annet ledd.

Saken har bakgrunn i et besøk til sentralarresten ved Oslo politidistrikt i juni 2011. I forbindelse med besøket fremkom det opplysninger om en økning i antall brudd på hovedregelen om overføring fra politiarrest til fengsel innen to døgn (oversitting). På bakgrunn av opplysningene som fremkom under besøket, ble det funnet grunn til å stille spørsmål til Justis- og beredskapsdepartementet knyttet til praksis for å overføre innsatte fra sentralarresten i Oslo til et fengsel innenfor kriminalomsorgen. Oslo politidistrikts årsrapporter for bruk av politiarrest viser at det også i 2012 og 2013 har vært en økning i antall oversittinger. Ifølge politidistriktet skyldes tilfellene av oversitting i sin helhet kapasitetsproblemer og plassmangel i kriminalomsorgen. Det fremgår videre av kriminalomsorgens årsstatistikk for 2013 at det faktiske belegget i fengslene i Kriminalomsorgen region øst er svært høyt samtidig som soningskøen på landsbasis har økt fra 2012 til 2013. Det må nok en gang konstateres at problemet med oversitting fortsatt vedvarer i et urovekkende omfang - i alle fall for Oslo politidistrikts vedkommende. Behovet for å gjøre noe med dette synes påtrengende. Det er i første rekke departementet, i samarbeid med underliggende etater, som har ansvaret for å løse utfordringene knyttet til lang sittetid i politiarrest. 

Etter ligningsloven § 9-5 nr 8 kan Skatteetaten på nærmere vilkår bruke summarisk fellesoppgjør dersom en arbeidsgiver har levert uriktige eller ufullstendige oppgaver over ytelser til ansatte. Skatteetaten hadde brukt summarisk fellesoppgjør også for skattepliktige ytelser til et større antall personer som ikke var ansatt hos den oppgavepliktige. Dette kunne ikke kritiseres på rettslig grunnlag. Skatt Øst kunne imidlertid ikke bruke det oppgrossede beregningsgrunnlaget fra det summariske fellesoppgjøret som beregningsgrunnlag for tilleggsavgift til arbeidsgiveravgift. Etter folketrygdloven § 24-3 tredje ledd jf. ligningsloven § 10-4 første ledd skal tilleggsavgift «beregnes med 30 % av den skatt som er eller kunne vært unndratt». Bestemmelsen må tolkes slik at tilleggsavgiften skal beregnes ut fra den arbeidsgiveravgift som ville blitt fastsatt om selskapet hadde oppfylt sin oppgaveplikt etter ligningsloven § 6-2. 

Statens pensjonskasse trakk i pensjonen til klagaren i cirka eitt og eit halvt år i samband med tilbakekrevjing av avtalefesta pensjon. Korkje kravet hans om at pensjonskassa trakk så låg sum som mogleg eller anken hans til Trygderetten var handsama. Klagaren fekk heller ikkje skriftlege orienteringar om sakshandsamingstida. Pensjonskassa meinte at den økonomiske situasjonen til klagaren ikkje var så vanskeleg at saka skulle ha vore prioritert framfor andre saker om tilbakekrevjing eller utbetaling av pensjon. Ombodsmannen meinte at god skikk tilsa at krav om redusert trekk som var grunna i at pensjonisten ikkje hadde nok middel til underhald blei handsama straks. I standarden for vedtak om tilbakekrevjing ved etteroppgjer for avtalefesta pensjon viste pensjonskassa til skattebetalingslova 21. november 1952 nr. 2 § 33. Etter at ombodsmannen stilte spørsmål om heimelen, blei standarden endra, slik at det blei vist til forskrift om kombinasjon av avtalefesta pensjon og arbeidsinntekt § 8. Pensjonskassa skjerpa òg inn rutinane for utsendingar av førebelse svar, og tydeliggjorde kravet om å svare på rett målform.