En søker som ikke ble tilsatt i en stilling i en kommune klaget over flere forhold ved tilsettingssaken. Blant annet mente hun at den kommunale lederen som forberedte saken og alene fattet vedtaket om tilsetting var inhabil. Lederen var tidligere kollega og i felles vinklubb med den som ble tilsatt. Vinklubben møttes ca. hver annen måned, hadde mellom 8 og 4 medlemmer, og var i hovedsak av sosial karakter. Vinklubben hadde også foretatt flere helgeutflukter sammen til utlandet.   Jeg har kommet til at forholdet mellom lederen og den tilsatte gjennom medlemskapet i vinklubben utgjorde et særegent forhold som var egnet til å svekke tilliten til lederens upartiskhet i tilsettingssaken. Hun var derved inhabil til å tilrettelegge og avgjøre saken etter forvaltningsloven § 6 annet ledd.

Saken har bakgrunn i et besøk til sentralarresten ved Oslo politidistrikt i juni 2011. I forbindelse med besøket fremkom det opplysninger om en økning i antall brudd på hovedregelen om overføring fra politiarrest til fengsel innen to døgn (oversitting). På bakgrunn av opplysningene som fremkom under besøket, ble det funnet grunn til å stille spørsmål til Justis- og beredskapsdepartementet knyttet til praksis for å overføre innsatte fra sentralarresten i Oslo til et fengsel innenfor kriminalomsorgen. Oslo politidistrikts årsrapporter for bruk av politiarrest viser at det også i 2012 og 2013 har vært en økning i antall oversittinger. Ifølge politidistriktet skyldes tilfellene av oversitting i sin helhet kapasitetsproblemer og plassmangel i kriminalomsorgen. Det fremgår videre av kriminalomsorgens årsstatistikk for 2013 at det faktiske belegget i fengslene i Kriminalomsorgen region øst er svært høyt samtidig som soningskøen på landsbasis har økt fra 2012 til 2013. Det må nok en gang konstateres at problemet med oversitting fortsatt vedvarer i et urovekkende omfang - i alle fall for Oslo politidistrikts vedkommende. Behovet for å gjøre noe med dette synes påtrengende. Det er i første rekke departementet, i samarbeid med underliggende etater, som har ansvaret for å løse utfordringene knyttet til lang sittetid i politiarrest. 

Etter ligningsloven § 9-5 nr 8 kan Skatteetaten på nærmere vilkår bruke summarisk fellesoppgjør dersom en arbeidsgiver har levert uriktige eller ufullstendige oppgaver over ytelser til ansatte. Skatteetaten hadde brukt summarisk fellesoppgjør også for skattepliktige ytelser til et større antall personer som ikke var ansatt hos den oppgavepliktige. Dette kunne ikke kritiseres på rettslig grunnlag. Skatt Øst kunne imidlertid ikke bruke det oppgrossede beregningsgrunnlaget fra det summariske fellesoppgjøret som beregningsgrunnlag for tilleggsavgift til arbeidsgiveravgift. Etter folketrygdloven § 24-3 tredje ledd jf. ligningsloven § 10-4 første ledd skal tilleggsavgift «beregnes med 30 % av den skatt som er eller kunne vært unndratt». Bestemmelsen må tolkes slik at tilleggsavgiften skal beregnes ut fra den arbeidsgiveravgift som ville blitt fastsatt om selskapet hadde oppfylt sin oppgaveplikt etter ligningsloven § 6-2. 

Statens pensjonskasse trakk i pensjonen til klagaren i cirka eitt og eit halvt år i samband med tilbakekrevjing av avtalefesta pensjon. Korkje kravet hans om at pensjonskassa trakk så låg sum som mogleg eller anken hans til Trygderetten var handsama. Klagaren fekk heller ikkje skriftlege orienteringar om sakshandsamingstida. Pensjonskassa meinte at den økonomiske situasjonen til klagaren ikkje var så vanskeleg at saka skulle ha vore prioritert framfor andre saker om tilbakekrevjing eller utbetaling av pensjon. Ombodsmannen meinte at god skikk tilsa at krav om redusert trekk som var grunna i at pensjonisten ikkje hadde nok middel til underhald blei handsama straks. I standarden for vedtak om tilbakekrevjing ved etteroppgjer for avtalefesta pensjon viste pensjonskassa til skattebetalingslova 21. november 1952 nr. 2 § 33. Etter at ombodsmannen stilte spørsmål om heimelen, blei standarden endra, slik at det blei vist til forskrift om kombinasjon av avtalefesta pensjon og arbeidsinntekt § 8. Pensjonskassa skjerpa òg inn rutinane for utsendingar av førebelse svar, og tydeliggjorde kravet om å svare på rett målform.

Saken gjelder formuleringer i Politidirektoratets rundskriv 2009/009 vedrørende saker om psykiske helseproblemer. Politidirektoratet bør gjennomgå rundskrivet med sikte på å få tydeligere frem at den psykiske helsetilstanden må vurderes konkret og at det må være en årsakssammenheng mellom helseproblemene og skikkethet. Videre bør det klargjøres at karantenetiden som følger av praksis ikke er absolutt, og ikke er til hinder for at søknad om våpentillatelse fremsettes og blir vurdert.

Saken gjaldt Toll- og avgiftsdirektoratets tolkning av «endring av avgiftsmessig status» som vilkår for å ilegge tillegg i engangsavgift etter forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner § 5-1. I forskriftsbestemmelsen var «endring av avgiftsmessig status» definert som «enhver endring av motorvognen som gjør at den blir avgiftspliktig, eller kommer inn under en annen avgiftsgruppe». Toll- og avgiftsdirektoratet tolket bestemmelsen slik at den avgiftsmessige statusen måtte endres når kjøretøyet etter førstegangsregistreringen ble stoppet ved kontroll, og ikke tilfredsstilte vilkårene til den registrerte statusen. Om det forelå feil ved godkjenningen av kjøretøyet og informasjonen som da var registrert hos vegmyndighetene, slik at det reelt sett ikke hadde skjedd en endring av motorvognen, lå dette utenfor Tollvesenets ansvarsområde. Ombudsmannen kom til at forskriften oppstilte et reelt krav om at motorvognen måtte ha vært endret for at det skulle kunne ilegges tillegg i engangsavgiften.

Fire klager over saksbehandlingstiden i Nav ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet i en eget tiltak-sak. Det ble også stilt spørsmål om Navs rutiner for å oversende forsinkelsesmeldinger. Arbeids- og velferdsdirektoratet redegjorde for behandlingstiden i klagesakene, og oversendte sitt rundskriv til forvaltningsloven § 11 a tredje ledd. Her var det uttalt at det måtte «etableres oppfølgingsrutine dersom saken [ble] forsinket i forhold til den behandlingstid som [var] anslått i det foreløpige svaret». Forutsatt at Nav ikke hadde andre sentrale rutiner for å oversende forsinkelsesmeldinger, ba ombudsmannen direktoratet om å utarbeide tydeligere skriftlige retningslinjer. Nav burde også ha praktiske rutiner som sikret at forsinkelsesmeldinger faktisk ble sendt. Ombudsmannen la dessuten til grunn at direktoratet ville klargjøre rutinene for oversendelser av anker til Trygderetten fra Navs lokalkontorer til Nav Klageinstans, slik at risikoen for at ankene ble liggende ved lokalkontorene ble redusert.  

Denne saken gjelder spørsmålet om manglende kunngjøring og offentlighet av «budsjettseminarer» i Nes kommune var i strid med reglene i kommuneloven om møteoffentlighet. Nes kommune mente at budsjettseminarer for blant annet de folkevalgte, som ble avholdt før kommunen hadde påbegynt sin budsjettforberedelse, ikke var møter i kommunelovens forstand. Kommunen viste til at seminarene var lagt opp som informasjonsmøter for de folkevalgte. Jeg mener det knytter seg tvil til kommunens forståelse av at det aktuelle seminaret faller utenfor kommunelovens regler om møteoffentlighet. Selv om det var administrasjonen som tok initiativ til og kalte de folkevalgte inn til seminarene, var ikke dette avgjørende for om seminarene var å anse som administrative møter eller møter «i folkevalgte organ». Dette kunne i tilfelle bare være ett av flere momenter i helhetsvurderingen. At kommunen karakteriserte seminarene som «informasjonsmøter» som ble avholdt som ledd i den administrative saksbehandlingen, var heller ikke avgjørende. Det var hensikten med møtene og de folkevalgtes faktiske mulighet til å drøfte de aktuelle problemstillingene og komme med innspill til administrasjonens videre arbeid, som veide tyngst i vurderingen. Etter dette er det vanskelig å se at ikke budsjettseminarene var en del av den politiske budsjettprosessen slik at de skulle vært underlagt saksbehandlingsreglene i kommuneloven kapittel 6, herunder bestemmelsen om møteoffentlighet i § 31.

Bidragspliktiges krav på erstatning fra bidragsmyndigheten etter at barnebidrag feilaktig ble innkrevd og betalt i perioden 2004-2009, ble avslått. Omsorgen for barnet ble overtatt av barnevernet i 2004, men meldingen om omsorgsovertakelsen ble ikke sendt bidragsmyndigheten. Barnebidrag fortsatte å løpe frem til bidragspliktige gjorde bidragsmyndigheten oppmerksom på at barnet bodde i fosterhjem. Etter en samlet gjennomgang og vurdering av bidragsmyndighetens og bidragspliktiges opptreden og handlemåte i saken, har jeg kommet til at det er feil og svakheter ved arbeids- og velferdsetatens vurdering av bidragspliktiges krav om erstatning, og ber om at erstatningskravet behandles på nytt.

Da bidragspliktige ble ingeniørstudent på heltid, skjønnsfastsatte Nav inntekten til det han tidligere tjente ved å arbeide som murer. Det ble lagt avgjørende vekt på utdanningens varighet, bidragspliktiges alder og manglende begrunnelse for at han påbegynte utdanningen. Bidragsmyndighetene etterlyste ikke ytterligere opplysninger fra bidragspliktige om bakgrunnen for utdanningen og inntektsreduksjonen. Jeg kan dermed vanskelig se at saken var tilstrekkelig opplyst før vedtaket om skjønnsfastsettelse ble truffet. Videre finner jeg at bidragsmyndighetene la til grunn en for snever forståelse av hvilke momenter som er relevante for vurderingen av om vilkårene for skjønnsfastsettelse av inntekt var oppfylt. Det bes derfor om at bidragsmyndighetene behandler saken på nytt.