24. februar 2014 (sak 2013/1401) Saken gjelder tilsetting av rådgiver i en fylkeskommune, der en nyutdannet søker uten relevant erfaring ble valgt fremfor en søker med ca. 30 års relevant arbeidserfaring. Ved vurderingen hadde tilsettingsmyndigheten lagt avgjørende vekt på den tilsattes personlige egnethet for stillingen. I tillegg var det fremhevet at den tilsattes utdanning var av nyere dato og fremsto som mer relevant, uten at det fremgikk om klageren ble vurdert som dårligere faglig oppdatert. Tilsettingsmyndigheten opplyste at klageren var vurdert som formelt kvalifisert for stillingen og at han var personlig egnet og best kvalifisert ut fra vurderingstemaet arbeidserfaring.  Jeg har kommet til at det er grunnlag for tvil om tilsettingsmyndigheten ved skjønnsutøvelsen hadde lagt tilstrekkelig vekt på den bakgrunn og erfaring klageren hadde, og om det var anledning til å legge avgjørende vekt på personlig egnethet for denne stillingen. Tvilen underbygges av at saken fremstår som mangelfullt opplyst, jf. forvaltningsloven § 17, og at saksbehandlingen under tilsettingsprosessen ikke har vært i tråd med god forvaltningsskikk og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om skriftlighet i slike prosesser.

I sak om ikke å gi standpunktkarakter i faget fransk på videregående skole, har hovedspørsmålet vært om kravet til varsel til eleven og foreldrene var overholdt. Ved klagebehandlingen godtok Nordland fylkeskommune at varselet ble gitt ved tekstmelding til eleven og i telefonsamtale til foreldrene rett forut for vedtaket. Jeg har kommet til at muntlig varsel ikke er tilstrekkelig til å oppfylle varslingsplikten etter opplæringsforskriften og ber fylkeskommunen om å behandle saken på nytt. Videre har jeg merknader til tidspunktet for varselet, varselets innhold og til spørsmålet om rektors uttalelse i klagebehandlingen.

Ved vedtakelsen av nytt budsjett for Larvik kommune ble det vedtatt å legge ned Stavern brannstasjon. En forening klaget på budsjettvedtaket. Kommunen avviste å realitetsbehandle klagen, ettersom budsjettvedtaket ikke ble ansett for å være et enkeltvedtak. Foreningen påklaget også avgjørelsen om ikke å realitetsbehandle klagen, men heller ikke denne klagen ble realitetsbehandlet da kommunen ikke anså at det var fattet et avvisningsvedtak i forvaltningslovens forstand. Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. Jeg har kommet til at Larvik kommune skulle ha realitetsbehandlet klagen på avvisningen fra foreningen. Avgjørelsen om ikke å behandle klagen på det underliggende vedtaket må anses som et avvisningsvedtak etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og klagen på avvisningen skulle dermed vært realitetsbehandlet. Kommunen bes derfor om å foreta behandle av klagen på avvisningsvedtaket.

Saka gjeld spørsmål om forelding av krav om tilknytingsavgift for vatn og avløp og etterbetaling av avgifter for ein eigedom i Voss kommune. Tidspunktet då eigedommen blei tilknytt det kommunale nettet for vatn og avløp, dannar utgangspunktet for å berekne fristen for forelding av kravet om tilknytingsavgift. Voss kommune hadde kunnskap om klagarane og om at kommunen hadde eit krav om tilknytingsavgift som kunne gjerast gjeldande overfor dei. Sjølv om det var nødvendig å arealberekne huset for å kunne berekne kravet om tilknytingsavgift, kan ikkje kommunen seiast å ha mangla «nødvendig kunnskap om fordringen», noko som gir grunnlag for ein tilleggsfrist for forelding etter lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 10 nr. 1. Eit orienteringsbrev og ei oppmoding frå kommunen om å avtale tid for arealoppmåling for å kunne berekne tilknytingsavgifta avbryt ikkje i seg sjølv foreldingsfristen.

Saken gjelder konsesjon på landbrukseiendom. Statens landbruksforvaltning avslo konsesjonssøknaden. Dette til tross for at søknaden isolert sett ikke var i strid med de momentene som etter konsesjonsloven § 9 skal tillegges særlig vekt ved konsesjonsvurderingen. Jeg mener landbruksforvaltningen ikke har utredet saken tilstrekkelig. Dersom en konsesjonssøknad som isolert sett er i tråd med konsesjonsloven § 9 skal avslås, må det foreligge konkrete forhold som tilsier at en interessent er et reelt alternativ til konsesjonssøker. Landbruksforvaltningen hadde ikke tilstrekkelige opplysninger til å konstatere om det var tilfellet i denne saken.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt reglene om Navs myndighet til å fastsette trygdeavgift, og reglene om trygdeavgiftssatser for pensjonister som er bosatt i utlandet og er frivillige medlemmer i folketrygden. En lovendring 22. juni 2012 opphevet den bestemmelsen i folketrygdloven som gav Nav hjemmel til å fastsette trygdeavgift i visse tilfeller. Lovendringen forutsatte at Nav eventuelt skulle tildeles tilsvarende kompetanse som tidligere ved en ny forskrift. Slik forskrift ble først gitt 24. april 2013. Det skapte unødvendig rettslig usikkerhet om Navs kompetanse i tiden mellom lovendringen og vedtagelsen av den nye forskriften.  Pensjonister bosatt i utlandet, som er frivillige medlemmer i folketrygden, må betale 2,3 prosent mer i trygdeavgift enn pensjonister bosatt i Norge. I motsetning til pensjonister bosatt i Norge må utenlandspensjonistene selv kompensere for at de ikke lenger har en arbeidsgiver som betaler arbeidsgiveravgift. Denne forskjellsbehandlingen har hverken vært begrunnet eller omtalt i statsrådsforedragene til de årlige forskriftene som fastsetter satsene. De årlige forskriftsbestemmelsene om avgiftssatser for frivillige medlemskap synes unødvendig vanskelig å forstå. Satsene gir inntrykk av en forskjellsbehandling av pensjonistgrupper som neppe kan utledes av Stortingsvedtakene om trygdeavgift. Blant annet av den grunn er det uheldig at forskriftenes utforming har gjort det materielle innholdet så lite tilgjengelige, både for dem de gjelder og for offentlig og politisk kontroll.  Arbeidsdepartementet har nå igangsatt et arbeid som blant annet skal se nærmere på fastsettelsen av avgifter for frivillige medlemmer i folketrygden. Jeg forutsetter at resultatet av dette arbeidet også bør kunne gi grunnlag for utvikling av et mer tilgjengelig regelverk.

Fylkesmannen omgjorde eget vedtak om betaling av såkalt anleggsbidrag som vilkår for ramme- og igangsettingstillatelse, med den begrunnelse at vilkåret manglet hjemmel. Fylkesmannen stadfestet likevel konklusjonen i det opprinnelige vedtaket, men med et nytt rettslig grunnlag. Jeg har kommet til at det nye rettslige grunnlaget er så forskjellig fra det opprinnelige at fylkesmannen burde ha overlatt til kommunen å treffe nytt vedtak i første instans, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd første punktum. Saken reiser også spørsmål om foreldelse. Jeg har derfor bedt fylkesmannen vurdere saken på ny.

Sylvi Listhaug ble 16. oktober 2013 utnevnt til statsråd i Landbruks- og matdepartementet. Det ble da utarbeidet en liste over bl.a. kunder hun hadde arbeidet for som seniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået First House. Dette dokumentet ble overlevert departementsråden samme dag etter at hun hadde tiltrådt. Dagsavisen ba om innsyn i dette dokumentet og fikk avslag. Avslaget ble begrunnet med at dokumentet inneholdt taushetsbelagte opplysninger, jf. offentleglova § 13 og forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Avisen klaget avslaget inn for ombudsmannen, og anførte at opplysningene ikke kunne unntas etter denne bestemmelsen. Ombudsmannen har etter dette også mottatt klager fra Verdens Gang, Dagbladet, Nettavisen og Aftenposten. Jeg har kommet til at denne type kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kan jeg ikke slutte meg til departementets konkrete vurdering av om de enkelte opplysningene i dokumentet kan unntas offentlighet. Jeg kan ikke se at det foreligger hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn, og ber derfor departementet om å foreta en ny behandling av de fremsatte innsynskravene. Det bes i den forbindelse også om at det foretas en habilitetsvurdering.  Etter en fornyet vurdering ble det gitt innsyn i de offentlige navn i kundelisten. Saken ble nå avgjort av settestatsråd, da statsråd Listhaug ble erklært inhabil ved departementets fornyede behandling av innsynsspørsmålet.  

A hadde bygget sitt eget småfly med kjennetegn .... Etter en praksisendring hos Luftfartstilsynet ble dokumentet som ga tillatelse til å benytte flyet til luftfart beskrevet som «Permit to fly (særskilt flygetillatelse)». A fremholdt at den riktige tittelen skulle være «Særskilt luftdyktighetsbevis», at det var benyttet uriktig hjemmel ved godkjenning av flyet og at det ikke var hjemmel til å sette de begrensningene for bruken av luftfartøyet som fremgikk av tillatelsen.  Jeg har kommet til at godkjennelsen av det selvbygde småflyet må hjemles i luftfartsloven § 4-3 første ledd og at dokumentet skal ha tittelen «Særskilt luftdyktighetsbevis». De begrensningene Luftfartstilsynet hadde satt i dokumentet anses hjemlet i luftfartsloven.

Julie Brodtkorb ble i statsråd 16. oktober 2013 utnevnt til statssekretær ved Statsministerens kontor (SMK). Kvelden før hadde hun oversendt SMK en liste over bl.a. kunder hun hadde arbeidet for som administrerende direktør i kommunikasjonsbyrået JKL Group. Listen ble ikke behandlet av regjeringsråden før etter utnevnelsen, og den ble utvidet flere dager senere. Både Dagbladet og Verdens Gang ba om innsyn i dette dokumentet og fikk avslag. Avslaget var hjemlet i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, idet dokumentet inneholdt taushetsbelagt informasjon. Avisene klaget avslaget inn for ombudsmannen og anførte at opplysningene ikke kunne unntas etter denne bestemmelsen. Jeg har kommet til at denne type kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kan jeg ikke slutte meg til SMKs konkrete vurdering av om de enkelte opplysningene i dokumentet kan unntas offentlighet. Jeg kan ikke se at det foreligger hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn, og ber derfor SMK om å foreta en ny behandling av de fremsatte innsynskravene. Det bes i den forbindelse også om at det vurderes om det i innsynsaken er aktuelt å stille spørsmål om habilitet.