Arbeids- og velferdsdirektoratet ble i en eget tiltak-sak, jf. sivilombudsmannsloven § 5, stilt spørsmål om praksis med å avvente behandlingen av foreldrepengesøknad fra far til etter at barnet var født. Bakgrunnen for saken var en klage fra en blivende far som hadde søkt om foreldrepenger fra termindato fordi barnets mor pga. sykdom kom til å være avhengig av hjelp til å ta seg av barnet. Søknaden var blitt henlagt under henvisning til at barnet ennå ikke var født. Direktoratet redegjorde for Navs praksis, og mente den hadde støtte i folketrygdloven § 14-13. Ombudsmannen uttrykte tvil om Navs praksis med å avvente behandlingen av krav om foreldrepenger etter folketrygdloven § 14-13 første ledd bokstav d) til etter at barnet var født var i samsvar med bestemmelsen i folketrygdloven § 21-10 annet ledd om at krav om foreldrepenger «så vidt mulig» skal avgjøres «straks». Det var vanskelig å se at Navs praksis hadde støtte i § 14-13. 

Sammen med tre medarbeidere besøkte jeg 4. juni 2013 Åna fengsel. På bakgrunn av informasjonen som fremkom i møtet med fengselsledelsen, under omvisningen og i samtaler med de innsatte, ble Kriminalomsorgen region sørvest i brev 17. juli 2013 bedt om å gi en skriftlig redegjørelse for enkelte forhold. Regionen svarte i brev 3. september 2013. Spørsmålene herfra og svarene fra regionen er nærmere omtalt nedenfor. 

A klaget over at han ble forbigått ved tilsetting i tre stillinger ved X videregående skole. Han mente at han var bedre kvalifisert enn de tilsatte og at det var tilsatt søkere som ikke oppfylte kravene til pedagogisk kompetanse.  Jeg har kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at A ikke ble innkalt til intervju og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17 før tilsettingsvedtakene ble fattet. Videre har fylkeskommunen tilsatt søkere i strid med lov- og forskriftsfastsatte krav til pedagogisk kompetanse.

Saken gjelder avslag fra kriminalomsorgen på As søknad om å få besøke en innsatt i X fengsel etter at tidligere besøkstillatelse hadde blitt inndratt. De sentrale spørsmålene i ombudsmannssaken har vært om hensynet til As og den innsattes da fem måneder gamle barn ble undergitt en tilfredsstillende vurdering, og kriminalomsorgens vurdering av mulige kontrolltiltak som et alternativ til besøksnekt. Det er uheldig at det i kriminalomsorgens vedtak ikke ble foretatt en konkret og selvstendig vurdering av hensynet til det yngste barnet. Dette burde ha vært gjort fordi kontakten med dette barnet ikke kunne skje via brev eller telefon og fordi et såpass lite barn kan ha andre behov enn sine eldre søsken. Det er også uheldig at det i regionens vedtak ikke fremkom en nærmere vurdering av om de ulike kontrolltiltakene som A uttrykkelig hadde samtykket til kunne gjøre besøk sikkerhetsmessig forsvarlig. Det er viktig at kriminalomsorgen strekker seg langt for å legge forholdene til rette for samvær mellom barn og foreldre som er innsatt i fengsel.

Kommunen la til grunn at avvisningen av å behandle en for sent innkommet søknad om tilrettelagt eksamen, ikke var et enkeltvedtak. Det ble vist til at det er privatisten som har ansvaret for å søke om tilrettelegging, at det var gitt informasjon om at konsekvensene av å søke for sent var at søknaden ikke ville bli behandlet og at det gjaldt masseforvaltning. Jeg har kommet til at å unnlate å behandle for sent innkomne søknader om tilrettelegging er å anse som enkeltvedtak. Kommunen bes om å vurdere praksisen, og ta opp eventuelle behov for regelendring med ansvarlig departement.

A begjærte innsyn i saksdokumenter hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sak om ekstraordinært styremøte i Forbrukerrådet.  Dokumentene var oversendt departementet på bakgrunn av Forbrukerrådets egne vedtekter, utarbeidet av departementet og fastsatt av Kongen i statsråd. Styredokumentene var hentet inn til bruk i departementets forberedelse av den ordinære styringsdialogen med Forbrukerrådet. Departementet unntok dokumentet med hjemmel i offentleglova § 15 første ledd. Etter at saken hadde vært forelagt departementet ble det gitt innsyn i hoveddokumentet og vedlegg tre. For de øvrige to vedleggene ble unntaket oppretthold, og det ble anført at disse vedleggene også kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 25. Jeg har kommet til at departementet ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det var nødvendig av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser å unnta de to vedleggene med hjemmel i offentleglova § 15. Departementet bes derfor vurdere på nytt om innsyn kan gis etter § 15 og om det bør gis helt eller delvis innsyn etter § 11. Etter en fornyet vurdering fant departementet grunn til å praktisere meroffentlighet i alle de unntatte vedleggene. Det ble blant annet vist til at tidsaspektet innebar at det ikke lenger var like stort behov for unntak, at direktøren selv hadde uttrykt ønske om åpenhet i prosessen og at offentlig interesse i saken talte for at det ble utvist meroffentlighet. På bakgrunn av at dokumentene kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 25 og det ble funnet grunn til å praktisere meroffentlighet, vurderte ikke departementet om vedleggende kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 15. 

Saken gjelder tolkingen av en kommuneplanbestemmelse om plankrav. Spørsmålet er om plankravet gir hjemmel for å avslå en søknad om oppføring av enebolig. Bærum kommune avslo søknaden. Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet avslaget. Fylkesmannens vedtak ble deretter brakt inn for ombudsmannen av naboen. Det knytter seg tvil til hvilket tolkningsalternativ som skal legges til grunn i denne saken. Dersom kommunens praktisering av planbestemmelsen er langvarig, konsekvent og alminnelig kjent i kommunen, taler gode grunner for at fylkesmannen tillegger praksisen avgjørende vekt.  Jeg ber fylkesmannen foreta en ny vurdering av saken, herunder kartlegge kommunens praksis.  

Saken gjelder kravene til utredning av hensynet til barn og unge ved vedtakelse av reguleringsplan for E39/Eiganes nord i Stavanger kommune. Verken Fylkesmannen i Rogaland, Rogaland fylkeskommune eller kommunen hadde oppfylt sine forpliktelser etter riks­politiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i plan­legging, da Fylkesmannen i Vest-Agder opprettholdt bystyrets vedtak. Vedtaket ble deretter klaget inn for ombudsmannen. Ettersom Fylkesmannen i Vest-Agder nå mener at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtak ble fattet, må den behandles på nytt. Mangelfull utredning av denne reguleringsplanen kan ikke rettes opp ved at deler av dette planområdet inngår i en ny kommunedelplan med krav om detaljregulering, hvor de rikspolitiske retningslinjene eventuelt kan følges.

Saken gjelder avvisning av en søknad om bygging av bolig på egen grunn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus tolket en tinglyst erklæring om atkomstrett fra 1976 og fant at det var «klart» at tiltakshaver ikke hadde de privatrettslige rettighetene søknaden forutsatte, og søknaden ble avvist under henvisning til plan- og bygningsloven § 21-6. Tiltakshaveren klaget avvisningen inn for ombudsmannen. Når tiltakshaver i denne saken har søkt om å bygge på egen grunn, og det foreligger en erklæring med ulike, nærliggende tolkningsalternativer vedrørende tredjepersons eventuelle rettigheter på denne grunnen, fremstår det etter mitt syn ikke som «klart» at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter. Den riktige løsningen synes dermed å være at søknaden tas til realitetsbehandling, jf. ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6 og lovens forarbeider.

Saken gjelder avvisning av søknad om vesentlig reparasjon av garasje på fremmed grunn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus fant at tiltakshaver ikke hadde dokumentert at det fulgte av avtale mellom tiltakshaver og grunneierne at tiltakshaver hadde rett til å utføre tiltaket. På denne bakgrunn konkluderte fylkesmannen med at det var «klart» at tiltakshaver ikke hadde de privatrettslige rettigheter søknaden forutsatte, og søknaden ble avvist under henvisning til plan- og bygningsloven § 21-6. Tiltakshaver klaget avvisningen inn for ombudsmannen. På bakgrunn av avtale mellom grunneierne og tiltakshaver fremstår det som uklart om tiltakshaver har de privatrettslige rettighetene som byggesøknaden forutsetter. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å kunne avvise byggesøknaden, jf. ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6, som krever at det må fremstå som «klart» at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene. Den riktige løsningen synes dermed å være at søknaden realitetsbehandles.