I desember 2012 besøkte fire av ombudsmannens medarbeidere sentralarresten ved Sør-Trøndelag politidistrikt i Trondheim. På bakgrunn av det som fremkom under besøket fant ombudsmannen grunn til å ta opp flere forhold vedrørende driften av arresten. Rutinemessig kameraovervåking i forbindelse med visitasjon av arrestanter (stripping) er ikke i tråd med regelverket og må kritiseres. Politidistriktet må sørge for at det ikke foregår kameraovervåking i slike situasjoner. Arrestantene må ha mulighet til å komme i kontakt med de ansatte i arresten på en enkel måte. Politidistriktet må foreta en ny vurdering av behovet for å installere teknisk utstyr i alle cellene som gjør dette mulig. Det er positivt at politiet i etterkant av besøket har innskjerpet rutinene for loggføring i arrestjournalen av arrestantenes opphold i friluft.

10. mars 2014 (sak 2013/1623) Saken gjelder innsyn i referatet fra en forklaring til 22. juli-kommisjonen. A, som har en ledende stilling i Oslo politidistrikt, anmodet om innsyn i referatet fra forklaringen han selv hadde gitt til kommisjonen. Riksarkivet og Kulturdepartementet tilbød A å møte opp hos Riksarkivet for å lese gjennom referatet, men avslo hans anmodning om å få kopi av dokumentet. Jeg er kommet til at A ikke ble berørt av 22. juli-kommisjonens undersøkelser i en slik grad at han er å anse som part i saken. Hans krav om innsyn skulle derfor ha vært vurdert etter reglene om allmennhetens innsynsrett. Behandlingen av innsynskravet etterlater for øvrig tvil om hvordan kravet har blitt behandlet, herunder om det er gitt innsynsrett i referatet. Jeg ber derfor departementet foreta en ny vurdering av saken.

Saken gjelder delvis avslag på krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda omgjorde Utlendingsdirektoratets vedtak i en sak om familieinnvandring, men avslo å dekke kostnader til merverdiavgift på advokattjenester. Nemnda avslo også å dekke kostnader for arbeid som advokaten hadde utført en angitt dag under henvisning til at salæroppgaven ikke var tilstrekkelig spesifisert med hensyn til hva slags arbeid som var utført. Etter henvendelsen fra ombudsmannen har nemnda erkjent at det i sakskostnadsavgjørelsen feilaktig ble lagt til grunn at søkeren ikke hadde krav på dekning av merverdiavgift på advokattjenestene. På denne bakgrunn, og i lys av nemndas utbetaling av det aktuelle beløpet, har jeg funnet å kunne la denne delen av saken bero. Når det gjelder nemndas standpunkt om at salæroppgaven ikke var tilstrekkelig spesifisert til at det kunne gis dekning for arbeid utført en angitt dag, har jeg kommet til at nemnda ikke har sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst. Jeg ber derfor nemnda foreta en ny vurdering av denne delen av sakskostnadskravet.

28. februar 2014 (2012/2972) En søker til flere sykepleierstillinger i en kommune, klaget over forbigåelse ved tilsettingene. Klageren var formelt kvalifisert for sykepleierstillingene, men ble bare innstilt som nummer tre til en av dem. En av stillingene ble tilbudt en annen ansatt i kommunen, som kommunen hadde inngått rekrutteringsavtale med. Kommunen foretok ingen kvalifikasjonsvurdering i saken. Jeg har kommet til at kommunen fremdeles var forpliktet til å følge kvalifikasjonsprinsippet ved den konkrete tilsettingen, selv om den hadde inngått avtale med en ansatt om utdannelsespermisjon, stipend og løfte om tilbud om senere stilling. Kommunen må derfor kritiseres for manglende kvalifikasjonsvurdering i den ene tilsettingssaken. I de to andre sakene må saksbehandlingen kritiseres som mangelfull. I den ene av disse sakene hadde ikke kommunen foretatt skriftlige nedtegnelser fra intervjuet, noe som vanskeliggjør ombudsmannens kontroll med kommunens begrunnelse for innstillingen. I den andre saken burde klageren vært innkalt til intervju. Det var ca. to år siden kommunens forrige intervju med henne, og dette intervjuet var avgjørende for at hun ikke ble innstilt. I denne saken burde stillingen uansett vært lyst ut på ny med endrede kvalifikasjonskrav.

I sak om dispensasjon fra kommunedelplanens krav om reguleringsplan opprettholdt fylkesmannen kommunens avslag på søknad om dispensasjon. Fylkesmannen vurderte ikke om vilkårene for dispensasjon i plan- og bygningsloven § 19-2 var oppfylt. Fylkesmannen mente kommunens avslag var saklig begrunnet og innenfor kommunens frie skjønn. Jeg er kommet til at fylkesmannen burde ha foretatt en selvstendig og reell klagebehandling, slik forvaltningsloven § 34 krever. Jeg ber derfor fylkesmannen behandle saken på nytt.

24. februar 2014 (sak 2013/1401) Saken gjelder tilsetting av rådgiver i en fylkeskommune, der en nyutdannet søker uten relevant erfaring ble valgt fremfor en søker med ca. 30 års relevant arbeidserfaring. Ved vurderingen hadde tilsettingsmyndigheten lagt avgjørende vekt på den tilsattes personlige egnethet for stillingen. I tillegg var det fremhevet at den tilsattes utdanning var av nyere dato og fremsto som mer relevant, uten at det fremgikk om klageren ble vurdert som dårligere faglig oppdatert. Tilsettingsmyndigheten opplyste at klageren var vurdert som formelt kvalifisert for stillingen og at han var personlig egnet og best kvalifisert ut fra vurderingstemaet arbeidserfaring.  Jeg har kommet til at det er grunnlag for tvil om tilsettingsmyndigheten ved skjønnsutøvelsen hadde lagt tilstrekkelig vekt på den bakgrunn og erfaring klageren hadde, og om det var anledning til å legge avgjørende vekt på personlig egnethet for denne stillingen. Tvilen underbygges av at saken fremstår som mangelfullt opplyst, jf. forvaltningsloven § 17, og at saksbehandlingen under tilsettingsprosessen ikke har vært i tråd med god forvaltningsskikk og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om skriftlighet i slike prosesser.

I sak om ikke å gi standpunktkarakter i faget fransk på videregående skole, har hovedspørsmålet vært om kravet til varsel til eleven og foreldrene var overholdt. Ved klagebehandlingen godtok Nordland fylkeskommune at varselet ble gitt ved tekstmelding til eleven og i telefonsamtale til foreldrene rett forut for vedtaket. Jeg har kommet til at muntlig varsel ikke er tilstrekkelig til å oppfylle varslingsplikten etter opplæringsforskriften og ber fylkeskommunen om å behandle saken på nytt. Videre har jeg merknader til tidspunktet for varselet, varselets innhold og til spørsmålet om rektors uttalelse i klagebehandlingen.

Ved vedtakelsen av nytt budsjett for Larvik kommune ble det vedtatt å legge ned Stavern brannstasjon. En forening klaget på budsjettvedtaket. Kommunen avviste å realitetsbehandle klagen, ettersom budsjettvedtaket ikke ble ansett for å være et enkeltvedtak. Foreningen påklaget også avgjørelsen om ikke å realitetsbehandle klagen, men heller ikke denne klagen ble realitetsbehandlet da kommunen ikke anså at det var fattet et avvisningsvedtak i forvaltningslovens forstand. Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. Jeg har kommet til at Larvik kommune skulle ha realitetsbehandlet klagen på avvisningen fra foreningen. Avgjørelsen om ikke å behandle klagen på det underliggende vedtaket må anses som et avvisningsvedtak etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og klagen på avvisningen skulle dermed vært realitetsbehandlet. Kommunen bes derfor om å foreta behandle av klagen på avvisningsvedtaket.

Saka gjeld spørsmål om forelding av krav om tilknytingsavgift for vatn og avløp og etterbetaling av avgifter for ein eigedom i Voss kommune. Tidspunktet då eigedommen blei tilknytt det kommunale nettet for vatn og avløp, dannar utgangspunktet for å berekne fristen for forelding av kravet om tilknytingsavgift. Voss kommune hadde kunnskap om klagarane og om at kommunen hadde eit krav om tilknytingsavgift som kunne gjerast gjeldande overfor dei. Sjølv om det var nødvendig å arealberekne huset for å kunne berekne kravet om tilknytingsavgift, kan ikkje kommunen seiast å ha mangla «nødvendig kunnskap om fordringen», noko som gir grunnlag for ein tilleggsfrist for forelding etter lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 10 nr. 1. Eit orienteringsbrev og ei oppmoding frå kommunen om å avtale tid for arealoppmåling for å kunne berekne tilknytingsavgifta avbryt ikkje i seg sjølv foreldingsfristen.

Saken gjelder konsesjon på landbrukseiendom. Statens landbruksforvaltning avslo konsesjonssøknaden. Dette til tross for at søknaden isolert sett ikke var i strid med de momentene som etter konsesjonsloven § 9 skal tillegges særlig vekt ved konsesjonsvurderingen. Jeg mener landbruksforvaltningen ikke har utredet saken tilstrekkelig. Dersom en konsesjonssøknad som isolert sett er i tråd med konsesjonsloven § 9 skal avslås, må det foreligge konkrete forhold som tilsier at en interessent er et reelt alternativ til konsesjonssøker. Landbruksforvaltningen hadde ikke tilstrekkelige opplysninger til å konstatere om det var tilfellet i denne saken.