Denne saken gjelder Skatteetatens behandling av anmodninger om endring av avgiftsoppgjør som må behandles etter merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b). Det er saker der de aktuelle avgiftsterminene ligger mer enn tre år tilbake i tid. Et forsikringsselskap fikk avslag fra Skattedirektoratet på krav om tilbakebetaling av merverdiavgift selskapet selv hadde beregnet og innbetalt ved kjøp av tjenester fra datterselskaper i utlandet. Selskapet mente at dette var feilinnbetalinger som var forårsaket av feil rådgivning fra skattemyndighetene, og at det derfor hadde krav på tilbakebetaling. Jeg har kommet til at det ikke er grunnlag for å kritisere Skattedirektoratets avslag i denne saken. I forbindelse med undersøkelsen av denne saken har Finansdepartementet og Skattedirektoratet uttalt seg på generelt grunnlag om avgiftsmyndighetenes adgang til å endre eldre avgiftsoppgjør til gunst for den avgiftspliktige. Jeg oppfatter Skatteetatens redegjørelser hit som et varsel om at avgiftsmyndighetenes praksis vil bli justert.

Kommunal Rapport begjærte i april 2012 innsyn i et dokument hos Forsvarsdepartementet. Departementet ga innsyn i hoveddokumentet, men to av vedleggene ble unntatt med henvisning til offentleglova § 20 første ledd bokstav a og b. Kommunal Rapport ba om utvidet begrunnelse for avslaget. Departementet kom deretter til at det ene vedlegget, som var klassifisert som «NATO UNCLASSIFIED», skulle unntas etter denne bestemmelsen. Det andre vedlegget ble unntatt som taushetsbelagt med hjemmel i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 andre ledd. Departementets praktisering av offentleglova § 20 ved begjæring om innsyn i NATO dokumenter, herunder den konkrete vurderingen av innsynsbegjæringen i det dokumentet som var klassifisert «NATO UNCLASSIFIED», fremstår som uklar og mangelfull og må kritiseres. Det er ikke foretatt en konkret og selvstendig vurdering i tråd med offentleglova § 29. Jeg finner etter dette å måtte be departementet om å foreta en ny vurdering av innsynskravet i det aktuelle dokumentet og å gjennomgå gjeldende rutiner for håndtering av dokumenter som vurderes unntatt etter offentleglova § 20.

Uttalelsen gjelder et krav om innløsning av et område regulert til fellesareal (lekeplass). Området hadde i den såkalte småhusplanen vært regulert til boligformål, men ble i en endringsplan i 2003 tilbakeført til fellesareal som var den opprinnelige reguleringen i en plan fra 1966. Oslo kommune avslo innløsningskravet under henvisning til at reguleringen i småhusplanen berodde på en feil, og at vilkårene for innløsning ikke var oppfylt. Slik saken er opplyst, mener jeg de beste grunner taler for å anse vilkårene for innløsning i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (pbl.) § 42 for å være oppfylt, og må be kommunen vurdere spørsmålet på ny. Selv om reguleringsplanen er en ren gjentakelse av tidligere reguleringsplan, følger det av loven at kommunen får en fornyet frist for ekspropriasjon. Eieren får en tilsvarende rett til å kreve innløsning. Kommunen kan ikke «vedta» at den lovbestemte retten til innløsning ikke skal gjelde. 

I denne saken har studenters/elevers rett til økonomisk sosialhjelp vært behandlet. Jeg har også tatt opp spørsmål knyttet til sosialtjenestens veiledning- og utredningsplikt. Kvalifiseringsprogrammets betydning har også vært behandlet. Jeg har funnet grunn til å knytte noen merknader til enkelte av fylkesmannens vurderinger og ber fylkesmannen overveie om det er aktuelt med fornyet behandling av saken. 

Fylkesmannen i Troms påklaget et dispensasjonsvedtak truffet av Tromsø kommune. Klagen ble fremsatt etter utløpet av klagefristen. Fylkesmannen i Finnmark ga oppreisning for fristoversittelsen og omgjorde vedtaket. Eierne brakte saken inn for ombudsmannen. Jeg kan vanskelig se at Fylkesmannen i Finnmark har foretatt den avveiningen mellom hensynet til tiltakshaver og klagerens interesse i å få saken prøvd, som reglene om oppreisning i forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b og § 31 annet ledd forutsetter. Samtidig stiller jeg meg noe tvilende til styrken av de anførte argumentene for at det foreligger «særlige grunner» som gjør det rimelig at saken blir prøvd, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b. For at klagefristene ikke skal undergraves i sakskategorier der det generelt kan påvises sterke, offentlige interesser, må grunnene som taler for fristoppreisning heller ikke være så generelle at de kan gjøres gjeldende for de fleste tilsvarende saker. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt.   

Saken gjelder Skånland kommunens saksbehandling under oppfølgingen av et pålegg om utbedring av kloakkanlegg. Jeg er kommet til at kommunens håndtering av saken er kritikkverdig. Saksbehandlingstiden har vært for lang, og klagers henvendelser er ikke blitt besvart i tilstrekkelig grad. Kommunen har ikke gitt en tilfredsstillende forklaring på årsakene til dette. Det er også kritikkverdig at kommunen gjentatte ganger har unnlatt å besvare ombudsmannens henvendelser innen de angitte fristene. 

En søker til stilling som fagleder/avdelingsleder ved brannforebyggende enhet i en kommune klaget over forbigåelse ved tilsettingen. Klageren mente at den tilsatte ikke oppfylte kravene til stillingen i forskrift 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen, og at kommunen ikke hadde adgang til å tilsette en søker som ikke oppfylte forskriftskravene. Han klaget også over at begrunnelsen for ikke å innstille ham til stillingen var så generell at det ikke var mulig å kontrollere om tilsettingsmyndigheten hadde lagt vekt på utenforliggende hensyn ved tilsettingen. Jeg har kommet til at det er mest nærliggende å anse forskriftskravene til stillingen som absolutte. Kommunen må derfor kritiseres for å ha tilsatt en søker som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene på tilsettingstidspunktet. Den mangelfulle opplysningen av saken, gjør at det ikke kan utelukkes at kommunen la vekt på utenforliggende hensyn ved tilsettingen. 

Saken gjelder spørsmål knyttet til driften av sentralarresten ved Hordaland politidistrikt i Bergen. Et besøk gjort av fire av mine medarbeidere i juni 2012 førte til at jeg tok opp politidistriktets praksis med å plassere flere arrestanter på samme celle (dublering) og bruken av kameraovervåking i cellene. Utgangspunktet i fengslene om å bruke enerom/enkeltcelle til de innsatte må være retningsgivende også ved plassering av arrestanter i politiets arrester. Politidistriktet må foreta en risikovurdering knyttet til forsvarligheten av å plassere flere berusede personer i samme celle. Når det gjelder praksisen med kameraovervåking i visitasjonssituasjoner, er det vanskelig å se for seg tilfeller der politiarrestforskriftens vilkår for slik overvåking vil være oppfylt. Den nåværende praksisen må derfor avvikles. Videre knytter det seg på rettslig grunnlag klare betenkeligheter til politidistriktets praksis med å kameraovervåke hele eller deler av toalettområdet i cellene i politiarresten. Praksisen må gjennomgås og bringes i samsvar med en naturlig forståelse av regelverket.  

Saken gjelder om Skatt Midt-Norge/skatteklagenemnda har utøvet usaklig forskjellsbehandling av X ved at hans skattesak har fått et annet utfall enn skattesaken til «kompanjongen» Y. Jeg er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil om forhold av betydning for konklusjonen i saken, da det ikke synes å foreligge tilstrekkelige holdepunkter til å kunne underbygge Skatt Midt-Norges standpunkt i bevisvurderingen om at X i motsetning til Y har foretatt en viderefakturering av kostnader til aksjeselskapet Z. Skatt Midt-Norge bes om å vurdere saken på nytt i lys av dette. 

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt om Statens pensjonskasse (SPK) gjør nok for å sikre sakkyndiges habilitet i saker etter forsvarets særskilte kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner. Undersøkelsen har avdekket at SPK i flere saker har foreslått og oppnevnt en sakkyndig som er ansatt i en lederstilling ved Forsvarets militær Psykiatrisk poliklinikk, kontoret for psykiatri og stressmestring. Jeg er kommet til at en slik stilling i forsvaret er vanskelig å forene med oppdrag som sakkyndig i kompensasjonssaker. SPK burde ha gjort mer for å sikre sakkyndiges habilitet i disse sakene og bør nå endre gjeldende rutiner for å sikre at SPK ikke foreslår sakkyndige med kjente habilitetsmangler. SPK er også bedt om å vurdere hvilken betydning habilitetsmanglene bør få for saker hvor det har opptrådt sakkyndige med slik tilknytning til forsvaret som medfører inhabilitet.