Saken gjelder selvkostprinsippet som skranke for gebyrfastsettelse ved fradeling og opprettelse av tre nye eiendommer. Flakstad kommune avslo søknad om skjønnsmessig nedsettelse av gebyret, og avslaget ble klaget inn for ombudsmannen. Jeg mener det knytter seg begrunnet tvil til om saken var tilstrekkelig opplyst da kommunen fattet sitt vedtak. Ved anførsler om at et gebyr er i strid med selvkostprinsippet har forvaltningen bevisbyrden for at det ikke er tilfellet. Jeg kan fortsatt ikke se at kommunen har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at selvkostprinsippet var overholdt. Kommunen bes om å utrede og vurdere saken på nytt, herunder gjennomgå gebyrregulativet for å sikre at dette er i samsvar med selvkostprinsippet.  

Tidspunktet for når det kan treffes vedtak om ikke å sette standpunktkarakter, har vært det sentrale i saken. Bodø videregående skole traff slikt vedtak 6. mai 2013. Nordland fylkeskommune stadfestet vedtaket og har gitt uttrykk for at vedtak om at standpunktkarakter ikke skal gis, bør fattes to uker før eksamenstrekk. Jeg har flere merknader til denne praksisen og også til spørsmålet om rektors uttalelse i klagebehandlingen, men har likevel ikke funnet grunn til å be om en fornyet behandling av denne saken. 

Saken gjelder en kommunes tildeling av 50 % driftstilskudd til fysioterapi. Driftstilskuddet ble tildelt innehaveren av et vikariat i kommunen uten forutgående intervjuer eller referanseinnhenting. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for vedtaket, og de øvrige søkerne ble ikke underrettet om klageadgangen m.v. En av de øvrige søkerne påklaget likevel vedtaket, og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og vurderingen av søkernes kvalifikasjoner. Kommunens klagenemnd fant ikke grunn til å utrede saken ytterligere, og opprettholdt administrasjonens vedtak uten selv å foreta en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Jeg har kommet til at det foreligger alvorlige feil ved kommunens behandling av denne saken. Kommunen har blant annet ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, og har heller ikke foretatt en tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Det forelå inhabilitet ved klagebehandlingen, og selv etter ombudsmannens undersøkelser fremstår begrunnelsen for tildelingen som mangelfull.

Saken gjelder vedtak om ileggelse av forsinkelsesrenter ved etterberegning av eiendomsskatt for kraftverk som følge av endringsvedtak om forhøyelse av eiendomsskattegrunnlaget. Spørsmålet er om eiendomsskatteloven § 26 og forskrift om morarente på eiendomsskatt § 1 gir kommunen rettslig adgang til å kreve forsinkelsesrenter av det justerte skattebeløpet fra det tidspunktet eiendomsskatten normalt skulle vært betalt, selv om skattyter har betalt etterberegningsbeløpet innen fastsatt forfallsfrist. Jeg har kommet til at X kommune ikke hadde rettslig adgang til å kreve forsinkelsesrenter av det justerte skattebeløpet fra det tidspunktet eiendomsskatten normalt skulle vært betalt, og ber kommunen om å behandle spørsmålet på nytt.

På bakgrunn av en konkret sak har jeg på generelt grunnlag tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet Navs bruk av en konkret uttalelse fra en av Navs rådgivende leger. I uttalelsen, som var innhentet som ledd i utredningen av om en bruker hadde krav på varig uførepensjon, skrev legen at «en viss – etter hvert syltynn, teoretisk – mulighet for retur til arbeidslivet» kan forsvare fortsatt bruk av tidsbegrenset uførestønad. Jeg er kommet til at situasjonsbeskrivelsen i uttalelsen klart talte i retning av varig uførepensjon. Rent teoretiske muligheter for retur til arbeidslivet kan ikke tillegges betydning. Ved Navs bruk av rådgivende legers uttalelser bør situasjonsbeskrivelsen som hovedregel vektlegges mer enn legens, i dette tilfelle klart forbeholdne, anbefaling om rett trygdeytelse. En rådgivende leges anbefaling kan neppe tillegges vekt i tilfeller hvor den bygger på en feiltolkning av regelverket. 

Saken gjelder søknad om ettergivelse av forsinkelsesgebyr ilagt som følge av for sent innsendt regnskap til Regnskapsregisteret. Statens innkrevingssentral stadfestet regnskapsregisterets avslag, idet det ikke forelå «særlige rimelighetsgrunner» etter regnskapsloven § 8-3 tredje ledd og klageren ikke hadde «varig nedsatt betalingsevne». I avsluttende brev til Statens innkrevingssentral har jeg kritiske merknader til den foretatte vurderingen av klagerens gjeldsforpliktelse og bedt om at saken undergis en fornyet vurdering. Jeg ga for øvrig uttrykk for at mitt generelle inntrykk fra behandlingen av saker om ettergivelse av innkrevingsgebyr at praksisen er streng.

Denne saken gjelder hvordan en bestemmelse i kommunedelplan for Fredrikstad byområde skal forstås. Fylkesmannen i Østfold la til grunn at bestemmelsen innebar et plankrav som rammet en rivingssøknad. Det ble lagt til grunn at det var søkt om dispensasjon fra kravet, og Fredrikstad kommune ga dispensasjon på vilkår. Vilkåret ble påklaget. Klageren anførte at rivingen ikke var betinget av dispensasjon og at vilkåret derfor ikke hadde den nødvendige hjemmel. Etter min mening er planbestemmelsen ikke tilstrekkelig klar og entydig til å kunne innebære et plankrav. Et krav om reguleringsplan før et tiltak kan godkjennes, vil være et inngrep i borgernes rettsstilling som etter legalitetsprinsippet krever en klar lovhjemmel. Jeg ber om at fylkesmannen vurderer saken på nytt.

Denne saken gjelder Skatteetatens behandling av anmodninger om endring av avgiftsoppgjør som må behandles etter merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b). Det er saker der de aktuelle avgiftsterminene ligger mer enn tre år tilbake i tid. Et forsikringsselskap fikk avslag fra Skattedirektoratet på krav om tilbakebetaling av merverdiavgift selskapet selv hadde beregnet og innbetalt ved kjøp av tjenester fra datterselskaper i utlandet. Selskapet mente at dette var feilinnbetalinger som var forårsaket av feil rådgivning fra skattemyndighetene, og at det derfor hadde krav på tilbakebetaling. Jeg har kommet til at det ikke er grunnlag for å kritisere Skattedirektoratets avslag i denne saken. I forbindelse med undersøkelsen av denne saken har Finansdepartementet og Skattedirektoratet uttalt seg på generelt grunnlag om avgiftsmyndighetenes adgang til å endre eldre avgiftsoppgjør til gunst for den avgiftspliktige. Jeg oppfatter Skatteetatens redegjørelser hit som et varsel om at avgiftsmyndighetenes praksis vil bli justert.

Kommunal Rapport begjærte i april 2012 innsyn i et dokument hos Forsvarsdepartementet. Departementet ga innsyn i hoveddokumentet, men to av vedleggene ble unntatt med henvisning til offentleglova § 20 første ledd bokstav a og b. Kommunal Rapport ba om utvidet begrunnelse for avslaget. Departementet kom deretter til at det ene vedlegget, som var klassifisert som «NATO UNCLASSIFIED», skulle unntas etter denne bestemmelsen. Det andre vedlegget ble unntatt som taushetsbelagt med hjemmel i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 andre ledd. Departementets praktisering av offentleglova § 20 ved begjæring om innsyn i NATO dokumenter, herunder den konkrete vurderingen av innsynsbegjæringen i det dokumentet som var klassifisert «NATO UNCLASSIFIED», fremstår som uklar og mangelfull og må kritiseres. Det er ikke foretatt en konkret og selvstendig vurdering i tråd med offentleglova § 29. Jeg finner etter dette å måtte be departementet om å foreta en ny vurdering av innsynskravet i det aktuelle dokumentet og å gjennomgå gjeldende rutiner for håndtering av dokumenter som vurderes unntatt etter offentleglova § 20.

Uttalelsen gjelder et krav om innløsning av et område regulert til fellesareal (lekeplass). Området hadde i den såkalte småhusplanen vært regulert til boligformål, men ble i en endringsplan i 2003 tilbakeført til fellesareal som var den opprinnelige reguleringen i en plan fra 1966. Oslo kommune avslo innløsningskravet under henvisning til at reguleringen i småhusplanen berodde på en feil, og at vilkårene for innløsning ikke var oppfylt. Slik saken er opplyst, mener jeg de beste grunner taler for å anse vilkårene for innløsning i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (pbl.) § 42 for å være oppfylt, og må be kommunen vurdere spørsmålet på ny. Selv om reguleringsplanen er en ren gjentakelse av tidligere reguleringsplan, følger det av loven at kommunen får en fornyet frist for ekspropriasjon. Eieren får en tilsvarende rett til å kreve innløsning. Kommunen kan ikke «vedta» at den lovbestemte retten til innløsning ikke skal gjelde.