Saken gjelder spørsmål knyttet til driften av sentralarresten ved Hordaland politidistrikt i Bergen. Et besøk gjort av fire av mine medarbeidere i juni 2012 førte til at jeg tok opp politidistriktets praksis med å plassere flere arrestanter på samme celle (dublering) og bruken av kameraovervåking i cellene. Utgangspunktet i fengslene om å bruke enerom/enkeltcelle til de innsatte må være retningsgivende også ved plassering av arrestanter i politiets arrester. Politidistriktet må foreta en risikovurdering knyttet til forsvarligheten av å plassere flere berusede personer i samme celle. Når det gjelder praksisen med kameraovervåking i visitasjonssituasjoner, er det vanskelig å se for seg tilfeller der politiarrestforskriftens vilkår for slik overvåking vil være oppfylt. Den nåværende praksisen må derfor avvikles. Videre knytter det seg på rettslig grunnlag klare betenkeligheter til politidistriktets praksis med å kameraovervåke hele eller deler av toalettområdet i cellene i politiarresten. Praksisen må gjennomgås og bringes i samsvar med en naturlig forståelse av regelverket.  

Saken gjelder om Skatt Midt-Norge/skatteklagenemnda har utøvet usaklig forskjellsbehandling av X ved at hans skattesak har fått et annet utfall enn skattesaken til «kompanjongen» Y. Jeg er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil om forhold av betydning for konklusjonen i saken, da det ikke synes å foreligge tilstrekkelige holdepunkter til å kunne underbygge Skatt Midt-Norges standpunkt i bevisvurderingen om at X i motsetning til Y har foretatt en viderefakturering av kostnader til aksjeselskapet Z. Skatt Midt-Norge bes om å vurdere saken på nytt i lys av dette. 

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt om Statens pensjonskasse (SPK) gjør nok for å sikre sakkyndiges habilitet i saker etter forsvarets særskilte kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner. Undersøkelsen har avdekket at SPK i flere saker har foreslått og oppnevnt en sakkyndig som er ansatt i en lederstilling ved Forsvarets militær Psykiatrisk poliklinikk, kontoret for psykiatri og stressmestring. Jeg er kommet til at en slik stilling i forsvaret er vanskelig å forene med oppdrag som sakkyndig i kompensasjonssaker. SPK burde ha gjort mer for å sikre sakkyndiges habilitet i disse sakene og bør nå endre gjeldende rutiner for å sikre at SPK ikke foreslår sakkyndige med kjente habilitetsmangler. SPK er også bedt om å vurdere hvilken betydning habilitetsmanglene bør få for saker hvor det har opptrådt sakkyndige med slik tilknytning til forsvaret som medfører inhabilitet. 

Nav Klageinstans har ikke praksis for å sende ut foreløpig svar ved mottak av klager. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener dette ikke er nødvendig all den tid klageren i henhold til rutinene skal få opplyst forventet saksbehandlingstid i Nav Klageinstans i tilsvarsbrevet vedkommende mottar sammen med kopi av underinstansens innstilling i klagesaken. Selv om rutinene neppe er i strid med loven eller god forvaltningsskikk, vil jeg likevel, i lys av de erfaringer jeg har med klagesaksbehandlingen i Nav, anbefale at Arbeids- og velferdsdirektoratet og Nav Klageinstans vurderer om det praktisk sett lar seg etablere egnede rutiner for å sende ut foreløpig svar ved mottak av klager. 

Denne saken gjelder spørsmålet om den som eier et kjøretøy på kontrolltidspunktet kan gjøres ansvarlig for et avgiftstillegg som skyldes statusendring som følge av en ombygging foretatt av tidligere eier. Etter ordlyden i forskrift om engangsavgift § 1-3 annet ledd er det eieren på det tidspunkt bilens avgiftsmessige status ble endret som er ansvarlig for avgiftstillegget. Jeg er kommet til at eieren på kontrolltidspunktet likevel må bli ansvarlig dersom tidspunktet for statusendringen ikke lar seg påvise. Dette fordi bestemmelsen i forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum neppe kan forstås slik at tollvesenet har en ubetinget plikt til å klarlegge tidspunktet for statusendringen. Klageren i denne saken burde imidlertid fått anledning til å sannsynliggjøre sin påstand. Jeg har derfor anmodet tollvesenet om å vurdere saken på nytt. 

En ad hoc forenings klage på et konsesjonsvedtak ble avvist på grunn av manglende rettslig klageinteresse. Spørsmålet i saken var om forvaltningen burde veiledet om at det enkelte medlem kan ha individuell klagerett selv om foreningen ikke har det, og om retten til å la seg bistå av foreningen som fullmektig. Forvaltningen kan ha plikt til å gi slik veiledning dersom klagen fra en forening fremhever enkeltmedlemmers interesser i saken. Personer som hver for seg har rettslig klageinteresse bør ikke miste retten til å klage på et vedtak fordi de har gått sammen i en forening som nettopp har til formål å aksjonere mot vedtaket. I dette tilfellet ble vedtakets ulemper for enkeltmedlemmene ikke påberopt før etter klagefristen var utløpt. Det var derfor ikke grunnlag for å kritisere verken saksbehandlingen eller avgjørelsen om å avvise klagen. 

A ble i tingretten frifunnet for trygdebedrageri, men dømt til å betale erstatning til Nav for urettmessig mottatte attføringspenger. På grunn av tvil om kravets størrelse ble erstatningssummen fastsatt skjønnsmessig og viste seg å være lavere enn det beløp A faktisk skyldte Nav. Spørsmålet i denne saken er om den rettskraftige dommen er til hinder for at Nav kan inndrive det overskytende beløpet etter reglene om tilbakesøking i folketrygdloven § 22-15. Jeg er kommet til at kravet i sin helhet ble rettskraftig avgjort ved dommen, og at dommen dermed utelukker ny tilbakesøkning og inndrivelse fra Nav. At det eksisterer to alternative rettslige grunnlag for kravet medfører ikke at det kan regnes som to ulike krav. Arbeids- og velferdsdirektoratet besluttet deretter å tilbakebetale det beløpet som var inndrevet. 

En advokat klaget over NAVs krav om skriftlig fullmakt fra klienten for å utbetale en ytelse i form av et engangserstatningsbeløp til advokatens klientkonto. Jeg er kommet til at det å motta en erstatningsutbetaling/ytelse fra Nav på vegne av en klient normalt ligger innenfor advokatens generelle fullmakt etter forvaltningsloven § 12, og at spesialregelen i folketrygdloven § 22-1 med hovedregelen om utbetaling til den som har rett til ytelsen, ikke endrer dette. Arbeids- og velferdsdirektoratet sørget deretter for at aktuelle rundskriv ble endret i ansvar med min anbefaling. 

Lyngdal kommune skulle tilsette ny rådmann. Da Farsunds Avis ba om den offentlige søkerlisten etter at den utvidede søknadsfristen hadde utløpt, var det kun én søker på listen. Andre søkere og interesserte hadde da trukket seg eller latt være å sende inn søknad etter at det var gjennomført samtaler og intervju før søknadsfristens utløp. Farsunds Avis klaget over måten tilsettingsprosessen ble gjennomført på, og hevdet at søkerlisten var mangelfullt utarbeidet. Ombudsmannen uttalte at kommunens tilsettingsprosess medførte at formålet med reglene om offentlig søkerliste ble tilsidesatt. Prosessen bar preg av et ønske om hemmelighold som vanskelig kunne aksepteres. Saksbehandlingen var heller ikke i tråd med kommunelovens bestemmelser om at tilsettingen av rådmann skal fattes av kommunestyret. 

To medlemmer av Engerdal fjellstyre anså seg inhabile ved avgjørelsen av fastsetting av pris på elgjakt, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a og b, på grunn av løpende kontrakt med fjellstyret om elgjakt. Begge erklærte seg også inhabile etter forvaltningsloven § 6 annet ledd, men verken fjellstyret eller Direktoratet for naturforvaltning kom til at de var inhabile. Etter undersøkelsen her finner jeg ikke grunnlag for rettslige innvendinger til forvaltningens standpunkt i saken.