Uttalelsen gjelder saksbehandlingsfeil begått av X kommune i forbindelse med en søknad om utslippstillatelse. X kommune ga tillatelse til utslipp av grå- og svartvann fra en hytteeiendom. Vedtaket ble, etter klage fra naboen, stadfestet av kommunens egen klageinstans. Jeg er kommet til at kommunens saksbehandler var inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for vedtaket om utslippstillatelse. Kommunen hadde heller ikke adgang til å innvilge dispensasjon fra krav om avløpsplan, jf. forvaltningsloven § 40. Jeg ber derfor kommunen om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder vurdering av om henholdsvis et vedtak om midlertidig forbud mot tiltak og en reguleringsplan var ugyldig på grunn av inhabilitet. To av medlemmene som hadde deltatt i møtet i hovedutvalget da det ble fattet vedtak om forlengelse av et midlertidig forbud mot tiltak, var inhabile. Leder for hovedutvalget ble også vurdert å være inhabil under tilretteleggingen av grunnlaget for reguleringsplanen. Spørsmålet er hvilken betydning inhabiliteten får for de fattede vedtakene. Etter en konkret vurdert er jeg kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å konstatere ugyldighet for forlengelsen av det midlertidige forbudet. Jeg må imidlertid be fylkesmannen om å foreta nærmere undersøkelser av hovedutvalgsleders samlede deltakelse under tilretteleggingen av grunnlaget for reguleringsplanen, for deretter å vurdere planvedtakets gyldighet på nytt.

Landbruks- og matdepartementets godkjenning av oppføring av reinsperregjerde etter reindriftsloven § 24 inneholdt ingen vurdering etter naturmangfoldloven. A har på denne bakgrunn klaget vedtaket inn for ombudsmannen. Departementet har hevdet at vurderingene «rent faktisk» ble gjort i konsekvensutredningen og to tilleggsutredninger i saken og har derfor ansett vedtaket som gyldig. Det har imidlertid ikke vist til spesifikke deler av utredningene som helt eller delvis kunne tenkes å erstatte vurderingene som skulle ha blitt gjort etter naturmangfoldloven. Departementet må videre selv foreta vurderingene etter naturmangfoldloven. Jeg er på denne bakgrunn kommet til at departementet må foreta en ny vurdering av vedtakets gyldighet.

Saken gjelder ileggelse av byggesaksgebyr for behandling av søknad om rammetillatelse for næringsbygg. Tiltakshaver hevdet at gebyrene var for høye og at kommunen ikke hadde kunnet dokumentere at de var i tråd med selvkostprinsippet. Jeg er kommet til at fylkesmannens overprøving av kommunens vedtak er mangelfull og at det foreligger «begrunnet tvil» om forhold av betydning i saken. Jeg må derfor be fylkesmannen om å behandle saken på nytt.

En student som mistet studieplassen ved en høyskole fordi han møtte opp feil sted studiestartdagen, henvendte seg til ombudsmannen. Jeg har kommet til at det var «klart urimelig» at klageren tapte studieplassen, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Høyskolen bes vurdere om han kan innvilges fornyet opptak, slik studentreglementet § 5-2 gir adgang til. Videre bes høyskolen vurdere om det bør utarbeides retningslinjer om i hvilke tilfeller det kan gjøres unntak fra bestemmelsen om tap av studierett.

Saken gjelder saksbehandlingen i forbindelse med Olje- og energidepartementets trasévalg gjennom Flora kommune for ny 420 kV kraftledning på strekningen fra Ørskog i Møre og Romsdal til Sogndal i Sogn og Fjordane. Jeg er kommet til at grunneierne langs den endelige vedtatte traséstrekningen burde vært varslet og gitt anledning til å uttale seg. I likhet med klagerne burde de ha vært innkalt til befaringen og det innledende møtet som ble gjennomført i tilknytning til befaringen. Jeg har og enkelte generelle bemerkninger til departementets praksis om ikke å varsle klagemotparter i kraftledningssaker. For øvrig har jeg ikke funnet grunnlag for å kritisere departementets gjennomføring av befaringen, og heller ikke den skjønnsmessige vurderingen departementet foretok ved valg av trasé i Flora kommune.

Saken gjelder klage over lang saksbehandlingstid og manglende behandling av klagerens innsynbegjæringer til Skedsmo kommune. I de senere år har klageren henvendt seg regelmessig til kommunen med krav om innsyn i dokumenter i byggesaker. Flere av innsynsbegjæringene omfatter dokumenter som ligger allment tilgjengelig i fulltekst i elektronisk format på kommunens hjemmeside. Kommunen har henvist ham til selv å finne dokumentene der, men han har krevd å få dokumentene oversendt som papirkopi. Selv om den totale mengden av klagerens innsynsbegjæringer fremstår som omfattende og ressurskrevende å behandle, har jeg kommet til at kommunens saksbehandlingstid gjennomgående har vært for lang. Det påligger kommunen å sørge for å organisere seg på en slik måte, eller eventuelt tilføre tilstrekkelige ressurser, slik at innsynsbegjæringene blir behandlet i tråd med gjeldende krav til saksbehandlingstiden. Dette gjelder uavhengig av hvem som ber om innsyn og en persons totale antall innsynsbegjæringer. Kommunen må dessuten etterkomme klagerens krav om papirkopi av dokumenter som foreligger elektronisk i fulltekst på kommunens hjemmeside. Der klageren allerede har tilgang til et dokument gjennom kommunens elektroniske innsynsløsning, kan det imidlertid godtas en noe lenger saksbehandlingstid for kravet om papirkopi.

Jeg har kommet til at Utlendingsnemnda må kritiseres for lang behandlingstid i asylsaken. Det var også uheldig at nemnda ikke hadde sendt ytterligere forsinkelsesmeldinger til klageren.

I etterkant av mitt besøk til Halden fengsel i april 2012, ble fengselet spurt om hva slags informasjon innsatte får om tilsynsrådet og om status i søknadsprosesser. Fengselet opplyste at innsatte gis informasjon om tilsynsrådet ved innsettelse og at det er satt opp postkasser for post til tilsynsrådet i avdelingene. Ifølge fengselet ville det også bli hengt opp oppslag. Jeg minner om at informasjonsmateriell må være tilgjengelig på ulike språk og omfatte informasjon om tilsynsrådet. Det er positivt at fengselet også vil informere innsatte om klager som sendes fra fengselet til rette instans.

En jurist som var ansatt som rådgiver i stillingskode 1434 i en statlig virksomhet søkte på en utlyst stilling som seniorrådgiver i stillingskode 1364 ved samme arbeidssted som hun allerede var tilsatt. Arbeidsgiveren viste til at den utlyste stillingens innhold i all hovedsak sammenfalt med de arbeidsoppgavene søkeren allerede hadde, og at den for øvrig var utlyst i alternative stillingskoder 1434 rådgiver/1364 seniorrådgiver. På denne bakgrunn vurderte ikke arbeidsgiveren søknaden å være reell, men anså den i stedet å være lønnskrav. Ombudsmannen kom til at søknaden var reell, og at den skulle blitt behandlet deretter. Arbeidstakeren hadde presisert at søknaden kun gjaldt stillingen som seniorrådgiver, altså stilling i en annen kode enn den hun allerede var tilsatt i. Hennes lønn som rådgiver lå innenfor lønnstrinnsalternativene for seniorrådgivere etter den aktuelle Hovedtariffavtalen på søknadstidspunktet, og en endring av kode innebar derfor ikke et automatisk lønnsopprykk. Det stilles også høyere krav til seniorrådgivertittelen enn for tittelen som rådgiver.