Ved behandlingen av klage fra nabo på byggetillatelse, ba Fylkesmannen i Oslo og Akershus om nærmere opplysninger fra Eidsvoll kommune om hvilke vurderinger som var foretatt. Klager ble ikke informert om kommunens svarbrev til fylkesmannen. Han anførte i klagen til ombudsmannen at fylkesmannen ved dette hadde brutt sin informasjonsplikt. Ombudsmannen kom til at det forelå brudd på informasjonsplikten i forvaltningsloven § 17 tredje ledd ved at fylkesmannen ikke gjorde klager kjent med opplysningene som fremkom i kommunens svarbrev. Etter en konkret vurdering kom imidlertid ombudsmannen til at det var grunn til å regne med at denne feilen ikke kunne ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Han lot derfor saken bero. 

Saken gjaldt selvkostprinsippet som skranke for oppmålingsgebyr ved opprettelse av nye eiendommer. Tromsø kommune avslo søknad om skjønnsmessig nedsettelse av oppmålingsgebyr for 20 boligeiendommer. Avslaget ble stadfestet av Fylkesmannen i Troms. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til om saken var tilstrekkelig opplyst da fylkesmannen fattet sitt vedtak. Ved anførsler om at et gebyr er i strid med selvkostprinsippet har forvaltningen bevisbyrden for at det ikke er tilfellet. I denne saken kunne ombudsmannen verken se at kommunen eller fylkesmannen hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at selvkostprinsippet var overholdt. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen opphevet deretter kommunens vedtak, og sendte saken tilbake til kommunen for fornyet behandling.

Tingretten hadde pålagt Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) å oppnevne tilsynsperson i forkant av overnattingssamvær. Under henvisning til at det ikke var adgang til å pålegge tilsyn med et slikt innhold som var gitt, avslo Bufetat dette. Etter klage mente direktoratet at det kunne oppnevnes tilsynsperson, men med et annet innhold enn pålegget. Ombudsmannen kom til at direktoratets vedtak vanskelig kunne sies å innebære en tillemping av rettens pålegg. Da domstolenes virksomhet faller utenfor ombudsmannens arbeidsområde, kunne ombudsmannen ikke uttale seg om rettens anvendelse av regelverket, og kommenterte derfor på generelt grunnlag direktoratets redegjørelse for forståelsen av regelverket. 

Saken gjaldt spørsmålet om offentlighet for dokumenter oversendt byrådet og sakslister til byrådsmøtene under kommunal parlamentarisme. Praksis for byrådet i Bergen kommune var at saksfremlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet frem til byrådskonferansen hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet var delegert avgjørelsesmyndighet, og frem til byrådsmøtet hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet innstilte for bystyret. Ombudsmannen kom til at denne praksisen var i strid med reglene i offentlighetsloven, og ba om å bli orientert om kommunens videre behandling og oppfølgning av uttalelsen. 

Saken gjaldt spørsmålet om offentlighet for dokumenter oversendt byrådet og sakslister til byrådsmøtene under kommunal parlamentarisme. Praksis for byrådet i Oslo kommune var at saksfremlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet frem til byrådskonferansen hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet var delegert avgjørelsesmyndighet, og frem til byrådsmøtet hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet innstilte for bystyret. Ombudsmannen kom til at denne praksisen var i strid med reglene i offentlighetsloven, og ba om å bli orientert om kommunens videre behandling og oppfølgning av uttalelsen. 

Saka gjeld Fornyings-, administrasjons og kyrkjedepartementet sitt avslag på krav om innsyn i dokument knytta til nedlegginga av Noregs statskalender. Ombodsmannen bad departementet om å gjere ei ny vurdering av meirinnsynsspørsmålet då det var vanskeleg å sjå at departementet hadde gjort den vurderinga og interesseveginga som offentleglova § 11 krev. Departementet gjorde ei ny vurdering av meiroffentlegheit og ga klagaren innsyn i dokument 13 i saka. 

Saken gjaldt dispensasjon fra regelen i plan- og bygningsloven om minsteavstand til nabogrense for terrasse, forstøtningsmur og levegg, som var oppført mindre enn to meter fra nabogrensen. Fylkesmannen i Rogaland ga dispensasjon uten at det var inngitt søknad om dette og uten at spørsmålet var blitt vurdert av kommunen. Naboen klaget vedtaket inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen hadde lagt til grunn en feil forståelse av sin adgang til å gi dispensasjon. I tillegg var selve dispensasjonsvurderingen mangelfull. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å oppheve sitt vedtak og sende saken tilbake til kommunen for ny behandling. Etter en fornyet vurdering av saken omgjorde fylkesmannen sitt vedtak som ugyldig i medhold av fvl. § 35 første ledd bokstav c. Kommunens vedtak ble opphevet, og saken ble sendt tilbake for fornyet behandling. 

Saken gjaldt spørsmålet om det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å omdisponere midlertidig en tjenestemann fra et arbeidssted til et annet. Ombudsmannen kom til at den inngåtte arbeidsavtalen satte begrensninger for styringsretten. Arbeidsgiveren hadde ved omdisponeringen handlet utenfor styringsretten og brutt bestemmelsene i arbeidsavtalen. På den bakgrunn ble arbeidsgiver bedt om å vurdere tiltak for å rette opp den urett som hadde blitt begått mot klager ved avtalebruddet. Det var i saken ikke gitt skriftlig forhåndsvarsel el., noe ombudsmannen fant kritikkverdig. Arbeidsgiveren la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn, og beklaget de saksbehandlingsfeil som var gjort. Videre ble det gitt uttrykk for at klagerens utgifter til juridisk bistand i forbindelse med saken, ville bli dekket og at det øvrige erstatningskravet var oversendt regionalt nivå for videre behandling. 

Saken gjaldt spørsmålet om en støttekontakt skulle anses for å være arbeidstaker eller oppdragstaker. Etter en konkret vurdering kom ombudsmannen til at støttekontakten i denne saken måtte regnes som arbeidstaker. Kommunen ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av arbeidsforholdet sett i lys av ombudsmannens kommentarer, og dessuten rette opp de feil som var begått som følge av at støttekontakten hadde vært behandlet som oppdragstaker. Kommunen foretok deretter en ny vurdering av As tilknytningsforhold, og la til grunn at hun var å anse som arbeidstaker. De feil som var begått som følge av at hun var behandlet som oppdragstaker ble rettet opp.  

Saken gjaldt en kommunes tildeling av et 100 % driftstilskudd til fysioterapeut i privat praksis knyttet til et bestemt institutt. Institutteieren, som var svært aktiv i tildelingsprosessen, ønsket en søker som var vikar ved instituttet. Hun fikk til slutt tilskuddet. Klageren mente seg best faglig skikket og fremholdt at kommunen feilaktig hadde lagt avgjørende vekt på institutteierens syn. Ombudsmannen var kritisk til at gjenværende fysioterapeut (institutteier) hadde hatt en aktiv rolle i tildelingssaken. Det var usikkert om den som ble tildelt driftstilskuddet var best faglig skikket, men det var ikke grunnlag for å konkludere klart med hensyn til hvem som burde fått driftstilskuddet. Ombudsmannen understreket kommunens ansvar for å fordele det knapphetsgodet som slike driftstilskudd er, og uttalte at ideologiske preferanser i kommunen ikke kunne være utslagsgivende.