En etatssjef fikk en skriftlig advarsel etter å sendt ut en e-post til alle deltakerne i et internt møte som hadde funnet sted dagen før. Arbeidsgiver mente innholdet berettiget en skriftlig advarsel. Ombudsmannen kom til at den aktuelle e-posten var innenfor det klager kunne ytre seg om i den aktuelle situasjonen, og arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å reagere med en skriftlig advarsel. 

Et brev fra en tollregion til en iskremprodusent fastslo i vedtaks form at to produkter brukt som ingredienser i iskrem er avgiftspliktige etter sjokolade- og sukkervareavgiften. Toll- og avgiftsdirektoratet unnlot å behandle en klage på dette brevet fordi de ikke anså det for å være et enkeltvedtak. Når tollregionen, etter en vurdering av vareprøver, fastslo i vedtaks form at to produkter var avgiftspliktige, innebar dette etter Ombudsmannens syn en plikt for iskremprodusenten til å beregne og innbetale avgift når disse produktene ble brukt i produksjonen. Ombudsmannen kom til at brevet var et enkeltvedtak og ba direktoratet om å realitetsbehandle klagen. Etter å ha mottatt Ombudsmannens uttalelse behandlet direktoratet klagen og opphevet tollregionens vedtak. 

To og et halvt år etter at klagerens bil ble godkjent etter kjøretøyforskriften, fant veimyndighetene at godkjenningen måtte anses ugyldig, og traff vedtak om omgjøring til skade for klageren. Ombudsmannen fant at tiden som gikk før godkjenningen ble omgjort, var for lang, og at de øvrige hensyn i saken ikke i tilstrekkelig grad tilsa omgjøring til den private parts ugunst. Samferdselsdepartementet ble bedt om å behandle saken på ny, og departementet opphevet omgjøringsvedtaket slik at den opprinnelige godkjenningen ble stående. 

Folkehelseinstituttet avslo innsyn i en rekke dokumenter som gjaldt bivirkninger ved vaksinasjon mot svineinfluensa. Avslaget ble påklaget til Helse- og omsorgsdepartementet som opprettholdt avslaget. A anførte for ombudsmannen at det kun var de taushetsbelagte opplysningene som skulle unntas, og at det skulle vært gitt innsyn i de øvrige delene av dokumentene. I forbindelse med ombudsmannens behandling av saken kom det frem at departementet under klagebehandlingen ikke hadde fått oversendt alle dokumentene innsynsbegjæringen omhandlet. Dette ble begrunnet med at dokumentene inneholdt helseopplysninger som det etter helseregisterloven ikke var adgang til å oversende departementet. Ombudsmannen kunne ikke se at det forelå grunnlag for en slik tolkning av regelverket, og ba derfor departementet på nytt vurdere adgangen til å få oversendt de relevante saksdokumentene, slik at A’s begjæring om dokumentinnsyn kunne behandles i to instanser. Departementet innrettet seg etter ombudsmannen og fikk oversendt dokumentene. Saken ble deretter behandlet på nytt, men departementet kom til samme resultatet som i sitt opprinnelige vedtak. 

Saken gjaldt tilbakeføringen av A fra frigangsavdelingen ved Bodø fengsel til fengselets avdeling med høyt sikkerhetsnivå. Ombudsmannen kritiserte kriminalomsorgen for ikke å ha nedtegnet sentrale opplysninger som ble gitt muntlig fra politiet. Begrunnelsen kunne heller ikke sies å ha vært fullt ut tilfredsstillende ettersom det overhodet ikke fremgikk av kriminalomsorgens vedtak at det var lagt vekt på opplysninger som var unntatt fra den innsattes innsyn. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunnlag for å rette avgjørende kritikk mot selve konklusjonen om å tilbakeføre A til avdeling med høyt sikkerhetsnivå. 

Saken gjaldt krav om dekning av kostnader til en advokats reisefravær knyttet til et møte i Utlendingsnemnda. Utlendingsdirektoratets vedtak ble omgjort til partens gunst, og parten fikk dekket utgifter til advokat etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda ville imidlertid ikke dekke kostnadene knyttet til tre timers reisetid som advokaten hadde fakturert klienten for i forbindelse med nemndmøtet, og begrunnet dette med at reisetiden var utenfor «normal arbeidstid». Advokaten hadde etter nemndas syn ikke tapt arbeidsfortjeneste i denne tiden. Etter ombudsmannens kritiske spørsmål la nemnda om sin praksis på området. Klageren fikk likevel ikke dekket kostnadene knyttet til reisetiden. Ombudsmannen uttalte deretter at hvilken tid på dagen reisen foregikk på, ikke kan være avgjørende for om partens kostnad for fakturert reisetid må anses som nødvendig etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda ble bedt om å se på saken på nytt. Nemnda besluttet deretter å dekke reisekostnadene. 

Nav Klageinstans godkjente bidragsmottakerens, søknad om endring av bidrag, da bidragspliktige, ikke oppfylte samværsavtalen fra 2001. Etter avtalen skulle bidragspliktige ha et samvær tilsvarende klasse 03, men han erkjente at samværet hadde blitt redusert til klasse 02. Klageinstansen fant det «klart» bevist at avtalen ikke ble fult, og satte samværsfradraget til klasse 0, jf. fastsettingsforskriften § 9 tredje ledd. Bidragspliktige klaget til ombudsmannen over at det ikke ble gitt samværsfradrag, da han fortsatt hadde samvær. Ombudsmannen kom til at klageinstansens vedtak var i samsvar med gjeldende regelverk. Det var likevel generelle innvendinger til bevisregelen i § 9 tredje ledd, som avviker fra prinsippet om fri bevisvurdering, og det ble funnet grunn til å be Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere denne forskriftsbestemmelsen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets oppfølgning av brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om behandling av saker om rett til utsatt fedrekvote, herunder fornyet behandling av tidligere avgjorte saker, ble tatt opp med direktoratet på generelt grunnlag. Arbeids- og velferdsdirektoratet ga en redegjørelse for hvordan departementets synspunkter var fulgt opp i praksis, og for tiltak som var igangsatt for å forhindre at retten til fedrekvote går tapt. Ombudsmannen tok redegjørelsen til etterretning, og merket seg at direktoratet har tatt i bruk en ny og tydeligere utgave av informasjonsbrevet som blir sendt til far. 

Saken gjaldt Olje- og energidepartementets trasévalg gjennom Bremanger kommune for ny 420 kV kraftledning på strekningen fra Ørskog i Møre og Romsdal til Sogndal i Sogn og Fjordane. Departementet besluttet at kraftledningen ikke skulle gå gjennom Førdedalen, slik Norges vassdrags- og energidirektorat hadde vedtatt, men derimot lengre nord gjennom Myklebustdalen. Det fremstod som uklart hvordan departementet hadde vurdert og vektlagt de ulike hensynene i trasévalget, og hvorfor departementet konkluderte som det gjorde. Når departementet valgte et alternativ som ikke fulgte fagutredningene, måtte det stilles særlige krav til begrunnelsen. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil til forhold av betydning i saken. Departementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt, og særlig den begrunnelsen som er gitt for valg av trasé. 

Avslag på søknad om såkalt forsterket plass på et internat tilhørende en videregående skole, ble av fylkeskommunen ikke ansett som et enkeltvedtak, slik at det ikke forelå klagerett. Klage på avgjørelsen ble derfor avvist, også av fylkeskommunens klagenemnd. Ombudsmannen kom til at avslaget om forsterket plass ved internatet var et enkeltvedtak.