I skatteavtalen med Brasil er en skattyters adgang til å ta opp en sak med kompetent myndighet regulert i artikkel 26 nr 1. Etter bestemmelsens ordlyd er denne adgangen uten tidsfrist. Under henvisning til ti års fristen i ligningsloven § 9-6 hadde Skattedirektoratet avvist en anmodning om å ta skritt til å få i stand en gjensidig avtale med kompetent myndighet i Brasil. Etter en konkret vurdering av tolkningsmomentene knyttet til skatteavtalen med Brasil, kom ombudsmannen til at ordlyden og regelen i artikkel 26 nr 1 måtte suppleres med ti års fristen i ligningsloven § 9-6. 

I sak om skolebytte for barneskoleelev kom kommunen og fylkesmannen til at tidspunktet for advokatens inntreden i saken tilsa at utgiftene ikke hadde vært nødvendige for å få endret vedtaket. Ombudsmannen kom til at forvaltningens begrunnelse for avslaget ikke var rettslig holdbart, da det måtte legges avgjørende vekt på partens subjektive oppfatning av om det var nødvendig med advokat. Det kunne ikke stilles krav om årsakssammenheng, da dette innebar det samme som å legge til grunn en objektiv norm. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter den nye behandlingen av saken omgjorde fylkesmannen tidligere vedtak og tilkjente sakskostnader.  

Et selskap i fiskeoppdrettsnæringen ble ilagt overtredelsesgebyr på 210.768 kroner fordi selskapet unnlot å søke om tillatelse etter flytting av fortøyningene til et oppdrettsanlegg. Selskapet hadde ingen fortjeneste ved fortøyningsendringen, som Fiskeridirektoratet fant var nødvendig etter uvær som skadet de opprinnelige festepunktene. Ombudsmannen fant at det var mangler ved direktoratets vedtak om å ilegge overtredelsesgebyret, jf. forvaltningsloven § 25. Direktoratet burde vurdert om gebyret var å anse som «straff» og om ileggelsen var forenlig med Grunnloven § 96. Ved ny behandling av saken kom direktoratet til at den anvendte forskriftsbestemmelsen ikke var tilstrekkelig hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr, slik at dette bortfalt.

En gruppe studenter klaget over eksamensavviklingen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), da den skriftlige eksamenen som ble gitt, var identisk med en eksamen gitt året før. Studentene påsto at de kandidater som på forhånd hadde gjort seg kjent med den tidligere gitte eksamensoppgaven, og eventuelt medbragt løsningsforslaget, hadde hatt en betydelig fordel. NTNUs klagenemnd ga klagerne medhold, fant at forholdet utgjorde en formell feil og at eksamenen skulle annulleres for samtlige kandidater. Kandidatene fikk ikke anledning til å påklage klagenemndas vedtak. Det ble vist til uttalelser i forarbeidene til universitets- og høyskoleloven om dette. Ombudsmannen fant at det ikke var rettslig grunnlag for å avskjære kandidatene rett etter hovedregelen i forvaltningsloven § 28 til å påklage vedtaket. En slik begrensning av klageretten burde fremgått i lov, her universitets- og høyskoleloven. Ombudsmannen ba NTNU behandle spørsmålet om klagerett på ny.  I ny behandling av saken vedtok NTNUs klagenemnd å oppheve vedtaket om annullering av eksamen.

Saken gjaldt fjerning av stengsler i strandsonen i Bergen kommune. Under henvisning til friluftsloven påla kommunen en av grunneierne å fjerne blant annet skilt, tujahekk og gjerde. Fylkesmannen i Hordaland opphevet kommunens pålegg. Naboene klaget opphevelsen inn for ombudsmannen. Det fremsto som uklart hvilke rettsregler fylkesmannen hadde basert sitt vedtak på. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil om vedtaket oppfylte forvaltningslovens krav til rettslig begrunnelse. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. 

A klaget på vedtak fra hovedutvalget for utvikling og kultur i Skien kommune om å gi B konsesjon for erverv av eiendommen X. Både kommunen og fylkesmannen avviste klagen under henvisning til at A ikke hadde rettslig klageinteresse. A klaget saken inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at A hadde rettslig klageinteresse og ba fylkesmannen behandle saken på nytt. Etter en gjennomgang av de generelle utgangspunktene for vurderingen av rettslig klageinteresse i en slik sak, ble det konkret blant annet lagt vekt på at konsesjonsmyndighetenes vedtak kan få betydning for odelstaksten og at hovedutvalgets vedtak ikke var begrunnet i samsvar med forvaltningslovens regler. Avgjørelsen var av en slik karakter at klagerett burde innrømmes. Fylkesmannen i Telemark foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken og omgjorde sitt vedtak, slik at klager ble ansett å ha rettslig klageinteresse. 

Saken gjaldt Utlendingsnemndas avslag på en søknad om norsk statsborgerskap fra et somalisk barn født i Norge. Søknaden ble avslått fordi det ble ansett å være tvil om barnets identitet som følge av usikkerhet knyttet til farens identitet (avledet identitetstvil). Moren hadde fått norsk statsborgerskap. Klageren kunne ikke se noen saklig grunn til å bli nektet norsk statsborgerskap og viste til at han ikke kunne bli registrert i noe formelt system i Somalia. Utlendingsmyndighetenes strenge praktisering av identitetsvilkåret ble oppfattet å være begrunnet i en frykt for misbruk gjennom etablering av doble identiteter mv. Ombudsmannen mente at det var svært usikkert om norsk statsborgerskap for søkeren kunne føre til slikt misbruk av identitet. Det heftet derfor begrunnet tvil ved Utlendingsnemndas vurdering og konklusjon i saken, som var i strid med sterke rettspolitiske hensyn. Nemnda ble bedt om å se på saken på nytt, selv om regelverket nylig var endret. 

Saken gjaldt flere vedtak om innskrenkninger i en pasients rett til kontakt med omverdenen, jf. psykisk helsevernloven § 4-5. Bakgrunnen var at pasienten, som var underlagt tvungent psykisk helsevern etter et drap, rømte fra institusjonen og at sykehuset oppfattet situasjonen i de påfølgende ukene som uoversiktlig. Innskrenkningene gjaldt kontroll av samtaler med og besøk av moren og broren av sikkerhetsmessige grunner og forbud mot å kontakte media. Ombudsmannen kom til at vedtakene om kontroll av samtaler med og besøk av familiemedlemmer var mangelfulle. Det var også tvilsomt om det var hjemmel for restriksjonene, særlig når det gjaldt telefonkontroll. Forbudet mot å kontakte media i ca. tre uker var inngripende og rettslig sett tvilsomt. 

Spørsmål om saka var godt nok opplyst då fylkesmannen stadfesta reguleringsplanvedtaket til kommunen. Ombodsmannen kom til at saka burde ha vore grundigare opplyst. Etter ei fornya vurdering fann fylkesmannen ikkje grunn til å omgjere vedtaket sitt. Ombodsmannen fann, etter ei heilskapsvurdering, ikkje grunn til å gå vidare med saka.  

En kommune tildelte et 40 % driftstilskudd til en fysioterapeut. Driftstilskuddet var del av et samarbeid om fysioterapitjenester mellom tre kommuner, og var knyttet til et privat praksisfellesskap. En av søkerne klaget til ombudsmannen. Hun viste til at kommunen hadde gjort feil både i saksbehandlingen og i kvalifikasjonsvurderingen. Blant annet pekte hun på at det ikke ble gjennomført intervjuer av søkerne. Ombudsmannen konkluderte med at tildelingsprosessen ikke hadde vært tillitvekkende. Kommunen hadde ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, og den hadde heller ikke foretatt en tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Det knyttet seg også noe usikkerhet til om det ble tatt utenforliggende hensyn ved tildelingen. Ombudsmannen hadde imidlertid ikke grunnlag for å uttale seg sikkert om feilene hadde resultert i at klageren ble forbigått.