Saken gjaldt melding om naust og moloer for bruk i landbruket. Det ble lagt til grunn at tiltakene var å regne som «driftsbygninger i landbruket», som i utgangspunktet kunne meldes etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 (plbl. 1985) nr. 77 § 81. Det sentrale spørsmålet var om tiltakene var «nødvendig… i landbruket», slik at unntaket i plbl. 1985 § 17-2 tredje ledd nr. 1 fra byggeforbudet i strandsonen kom til anvendelse. Ombudsmannen kom til at tiltakshaverne hadde gjort det som kunne forventes av dem for å underbygge sin påstand om at moloene var nødvendige. Det var da fylkesmannen som hadde en oppfordring til å opplyse saken ytterligere for å tilbakevise tiltakshavernes påstand. Fylkesmannen hadde heller ikke gitt en tilstrekkelig konkret begrunnelse for hvorfor det kombinerte fôrlager og naust ikke var «nødvendig». Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering. Saken reiste også spørsmål om avbrytelse av klagefrist ved elektronisk klage. Fylkesmannen hadde sendt klage på kommunens vedtak i e-brev direkte til saksbehandler i kommunen på klagefristens siste dag. Ombudsmannen kom til at klagen ikke var rettidig fremmet, da klagen ikke var sendt til den elektroniske adressen oppgitt for mottak av elektronisk klager. Etter en konkret vurdering fant ombudsmannen imidlertid ikke grunn til å tro at fristoversittelsen hadde virket bestemmende på vedtakets innhold.

Ombudsmannen besøkte i januar 2011 Bodø fengsel. På bakgrunn av det som fremkom under besøket, ble det stilt flere spørsmål til Kriminalomsorgen region nord knyttet til blant annet innsattes muligheter til fysisk aktivitet i luftegården, tillitsmannsordningen, lysforholdene i sikkerhetscellene og informasjon til de innsatte om fremgangsmåten ved klager til ombudsmannen. Ombudsmannen ga uttrykk for at forsvarlig snørydding og strøing var helt nødvendig for at de innsatte skulle kunne ha reell mulighet til å benytte hovedluftegården til fysisk aktivitet gjennom hele vinterhalvåret. Det var derfor positivt at kriminalomsorgen hadde varslet en innskjerping av rutinene for snørydding og strøing. Ombudsmannen konstaterte videre at det enkelte fengsel har betydelig frihet ved utforming av tillitsmannsordning og han merket seg fengselets ordning med morgenmøter på hver avdeling. Det ble understreket at det også bør tas hensyn til de innsattes ønsker ved utforming av tillitsmannsordning og regionen ble bedt om å vurdere om formålet med slike ordninger kunne anses ivaretatt. Belysningen i de to sikkerhetscellene var på tidspunktet for besøket ikke tilfredsstillende, og ombudsmannen merket seg at regionen hadde varslet at det ville bli montert lyspunkter i en gang utenfor cellene. Ombudsmannen understreket retten til tilfredsstillende belysning og ga uttrykk for at også innsatte plassert i sikkerhetscelle må sikres et visst omfang av dagslys. De innsattes rett til ukontrollert kommunikasjon med ombudsmannen ble understreket. Det var positivt at fengselet i etterkant av besøket hadde fjernet en formulering i sitt informasjonsmateriell der det fremgikk at klager til ombudsmannen burde sendes via direktøren.  

Bidragsmottakeren og bidragspliktige var uenige om hvorvidt bidragspliktiges samvær med sønnen faktisk hadde samme omfang som fastsatt ved dom. Bidragsmyndighetene så ved bevisvurderingen bort fra flere av de bevisene bidragsmottakeren fremla, da de ikke ble ansett for å være tilstrekkelig nøytrale. Ombudsmannen mente at det var svakheter ved Nav Klageinstans Østs vurdering av de fremlagte bevisene og kom med synspunkter blant annet på betydningen av barnets uttalelser. Det ble anbefalt at saken ble vurdert på nytt. Nav Klageinstans behandlet saken på nytt, og kom til at det var klart bevist at det ikke var samvær som fastsatt i dommen.  

Saken gjaldt spørsmål om settefylkesmannens saksbehandler var inhabil etter forvaltningsloven § 6 annet ledd fordi hun under behandlingen av en klage over dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen hadde inngått arbeidsavtale med den fylkesmannen som hadde påklaget vedtaket. Ombudsmannen kom til at det forelå «særegne forhold» som var «egnet til å svekke tilliten» til hennes upartiskhet, og ba settefylkesmannen behandle saken på nytt. Settefylkesmannen opphevet deretter sitt vedtak i saken og traff samtidig nytt vedtak om å omgjøre kommunens dispensasjonsvedtak. Det fremgikk av fylkesmannens vedtak at det kunne påklages og at klagen skulle sendes settefylkesmannen.  

På vegne av A mente C at skatteklagenemndas avgjørelse av hennes krav om særfradrag for store sykdomsutgifter for inntektsåret 2007 var et utslag av forskjellsbehandling. C klaget derfor over at Skattedirektoratet hadde avslått As anmodning om å få overprøvet dette vedtaket av Riksskattenemnda. Ombudsmannen kom til at Skattedirektoratets skjønnsutøvelse i forbindelse med vurderingen av As endringsanmodning ikke hadde vært beheftet med feil. Han fant heller ikke at avslaget på endringsanmodningen kunne betegnes som klart urimelig.  

Saken reiste spørsmål om lederen i en klagenemnd hadde kompetanse til å avvise en begjæring om omgjøring av et vedtak uten å forelegge spørsmålet for klagenemnda. Ombudsmannen mente at Larvik kommunes begrunnelse for å avvise omgjøringsbegjæringen bygget på en uriktig forståelse av kommuneloven. Larvik kommune ble bedt om å behandle omgjøringsbegjæringen på nytt.  

Saken gjaldt kommunens adgang til å nekte fradeling av tomteparsell. Avslaget ble begrunnet med at tiltaket var i strid med reguleringsformålet, selv om parsellen etter fradelingen skulle ha samme reguleringsformål som før. Fradeling og sammenføyning av parsellen med fritidseiendommen ville på sikt kunne innebære en økt og/eller endret faktisk bruk av arealet. Ombudsmannen fant på denne bakgrunn – under noe tvil – ikke tiltrekkelig grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot fylkesmannens avgjørelse  

En søker mente seg forbigått til stilling som økonomikonsulent i en kommune. Ombudsmannen hadde kritiske merknader til utformingen av selve utlysingsteksten. Han la videre til grunn at kommunen hadde lagt vekt på et usaklig hensyn når tilsettingsvedtaket delvis ble begrunnet i alderssammensetningen. Det kunne etter dette ikke utelukkes at A ble forbigått ved tilsettingen. Selv om ombudsmannen hadde innvendinger mot kommunens vurderinger av om A kom til å søke andre stillinger i nær fremtid, fant han etter omstendighetene ikke å kunne kritisere utfallet av denne sannsynlighetsvurderingen.  

As søknad om prisnedskrivningstilskudd for korn ble avslått med den begrunnelsen at driften ikke ble ansett for å være kommersiell. Som følge av at Borgarting lagmannsrett la til grunn en annen rettsoppfatning i en sak der også A var part, behandlet Statens landbruksforvaltning søknaden på nytt. Avslaget ble opprettholdt, men med den begrunnelsen at A var ilagt omsetningsforbud for kornet på grunn av manglende varmebehandling. Departementet kom til samme resultat.  En tjenestemann hadde behandlet deler av saken både i Statens landbruksforvaltning og i departementet. Ombudsmannen mente at befatningen med saken både i førsteinstansen og klageinstansen, ikke var ubetinget heldig med tanke på at klagebehandlingen skal fremstå som uavhengig, men kom alt i alt til at han ikke hadde grunn til å anta at det på dette punkt forelå kritikkverdig forhold som kunne ha virket bestemmende på vedtakets innhold.  Det ble videre reist spørsmål om endringen av begrunnelsen for avslaget tilsa at saken skulle ha vært behandlet som en ny sak, istedenfor omgjøring av vedtaket i samme sak. Ombudsmannen mente at det her ikke dreide seg om en «ny sak», men ga uttrykk for at ettersom lagmannsrettens dom gjorde det nødvendig for myndighetene å se på saken på ny, talte gode grunner for at saksbehandlingen burde legges opp slik at det nye grunnlaget for avslaget kunne behandles i to instanser.  Det materielle hovedspørsmålet var om myndighetene hadde rettslig adgang til å avslå søknaden om prisnedskrivningstilskudd med den begrunnelsen at A var ilagt omsetningsforbud for kornet. Ombudsmannen sluttet seg ikke til departementets oppfatning om at det var opp til forvaltningens frie skjønn å vurdere hvorvidt tilskudd skulle gis i den enkelte sak eller ikke, men fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot det resultatet departementet kom til i denne konkrete saken.  

Saken gjaldt forståelsen av vedtak om plassering av anneks og tidligere godkjent uthus, jf. plbl. 1985 § 70 nr. 1. Kommunen hadde i 2007 gitt tillatelse til oppføring av uthus. Det oppstod senere uenighet om plasseringen som tiltakshaveren ønsket, var i tråd med tillatelsen fra 2007. Etter ombudsmannens mening var fylkesmannens tolkning av plasseringsangivelsen for snever og det kunne ikke sees at hun hadde gitt en tilfredsstillende begrunnelse for sitt syn. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.   Fylkesmannen i Telemark foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken. Under henvisning til ombudsmannens forståelse ble vedtaket delvis omgjort slik at uthuset ble tillatt oppført i området bak erstatningshytta. Fylkesmannen opprettholdt imidlertid de øvrige delene av kommunens vedtak, herunder plasseringen av annekset.