A eide eiendommen X i Z kommune, og brukte den som fritidseiendom. Frem til A kjøpte eiendommen, i 1982, eide B den, og i folkeregisteret var B registrert bosatt der fra 1978 til 1989. A hevdet at B aldri hadde bodd på X, men at han i hele perioden hadde bodd i tjenestebolig på naboeiendommen. Da bostedsregistreringen kunne få betydning for om fremtidige eiere ville ha boplikt, fremmet A flere anmodninger om at den måtte omgjøres. Som dokumentasjon for Bs bosted, fremla han flere erklæringer, blant annet fra B selv og fra arbeidsgiveren hans. Skatt sør og Skattedirektoratet avviste kravet om omgjøring, blant annet under henvisning til at bostedsregistreringen lå mange år tilbake i tid og at saksdokumentene fra registreringen var makulert. Direktoratet uttalte også at det normalt ble krevet mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at et vedtak om bostedsregistrering bygde på feil faktum. Ombudsmannen uttalte at det måtte legges til grunn at et vedtak om bostedsregistrering var ugyldig dersom den registrerte verken hadde bosatt seg på eiendommen eller skulle ha vært registrert bosatt der av andre grunner, og at folkeregistermyndighetene, dersom dette kunne påvises, hadde plikt til å foreta en omgjøring. Folkeregistermyndigheten måtte kunne stille krav om at det forelå vektige holdepunkter som talte for at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, men det kunne likevel ikke stilles krav om at enhver tenkelig mulighet for at registreringen var riktig, var utelukket. Når skatteetaten ikke fant at dokumentene som A hadde fremlagt, godtgjorde at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, burde etaten ha veiledet om hvilke typer dokumentasjon som ville kunne ha betydning, og eventuelt også undersøkt saken nærmere selv. Skattedirektoratet ble etter dette bedt om å behandle saken på nytt. Skattedirektoratet behandlet deretter saken på nytt. Det ble igjen konkludert med at det ikke var sannsynliggjort at B ikke hadde tatt døgnhvilen på X.

Skedsmo kommune mente at et todagers seminar for bl.a. de folkevalgte om kommunebudsjettet, ikke var et «møte» i kommunelovens forstand. Kommunen fremholdt at seminaret var et rent orienteringsmøte – en slags «lesehjelp» for de folkevalgte – og at det ikke foregikk drøftinger eller annen diskusjon på seminaret. Ombudsmannen mente at en sammenkomst i et folkevalgt organ var et møte i lovens forstand når det er fastsatt på forhånd at medlemmene av organet skal tre sammen som folkevalgt organ for å forhandle, drøfte, treffe vedtak eller på annen måte behandle saker og spørsmål som det etter lov eller forskrift har som oppgave å behandle. Selv om kommunen hadde karakterisert seminaret som «lesehjelp» for de folkevalgte, måtte budsjettprosessen ses i sammenheng, og det var da vanskelig å se at ikke seminaret var en del av prosessen frem mot vedtakelse av budsjettet. Ombudsmannen mente at det knytter seg tvil til kommunens forståelse av at det aktuelle seminaret falt utenfor kommunelovens regler om møteoffentlighet.

En søknad om rammetillatelse til oppføring av tomannsbolig ble avslått under henvisning til en kommunedelplan, som var vedtatt etter utløpet av plan- og bygningslovens ordinære frist på 12 uker for behandling av slike søknader. Klageren mente at den nye planen ikke kunne legges til grunn ved avgjørelsen av søknaden. Ombudsmannen uttalte som et generelt utgangspunkt at myndighetene ikke gjennom rettsstridig opptreden kan skaffe seg rom til å endre det materielle rettsgrunnlaget i søkerens disfavør. Han fant at kommunen ikke hadde fulgt lovens krav til fremdrift i saksbehandlingen, og at kommunedelplanen dermed ikke kunne legges til grunn ved avgjørelsen av saken. Fylkesmannen ble på denne bakgrunn bedt om å behandle saken på nytt. Etter anmodning fra fylkesmannen om veiledning, sa Kommunal- og regionaldepartementet i et brev seg uenig i ombudsmannens rettsforståelse. Miljøverndepartementet fremholdt derimot at ombudsmannens uttalelse burde legges til grunn frem til en eventuell lovendring. Fylkesmannen la deretter ombudsmannens rettsoppfatning til grunn, omgjorde sitt vedtak og ga rammetillatelse.

Saken gjaldt et krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, basert på et salærkrav fra en advokat. Advokaten hadde gitt uttrykk for at hans klient ikke ville bli fakturert før spørsmålet om dekning av saksomkostninger var avgjort. Kommunen ville ikke ta stilling til kravet før det ble dokumentert at klienten faktisk hadde betalt salæret. Ombudsmannen uttalte at forvaltningsloven § 36 ikke kan forstås slik at forvaltningen må anse de materielle vilkårene som oppfylt før parten kan få sitt krav behandlet. Når sakens faktum er klart, gir forvaltningsloven § 17 ingen hjemmel for å unnlate å treffe vedtak under henvisning til at det faktum som foreligger, ikke fyller lovens materielle vilkår. I en slik situasjon plikter kommunen å realitetsbehandle saken og treffe et vedtak. Kommunen ble derfor bedt om å realitetsbehandle og avgjøre saksomkostningskravet.

A sendte inn igangsettingssøknad 6 uker før rammetillatelsen utløp etter plbl. 1985 § 96 første ledd. Søknaden ble etter fire måneder avvist med den begrunnelse at rammetillatelsen da var bortfalt. Ombudsmannen kom til at bygningsmyndighetene ikke hadde adgang til å avvise søknaden på dette grunnlaget. Gode grunner kunne tale for å anse treårsfristen for avbrutt allerede ved innsending av igangsettingssøknad, men uansett kunne kommunen ikke forringe tiltakshaverens rettigheter ved å unnlate å oppfylle plikten til å behandle igangsettingssøknaden. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også departementet om å vurdere regelverket, slik det hadde sagt seg villig til. I svar på et brev fra departementet tilføyde ombudsmannen at det er naturlig å lese loven med forarbeider ut fra en forutsetning om at myndighetene opptrer lovlig. Et hovedbudskap i uttalelsen var at kommunens unnlatelse av å behandle tiltakshaverens søknad også får konsekvenser for den forvaltningssaken som er til behandling. Han påpekte at ombudsmannsordningen har som forutsetning at ombudsmannens uttalelser blir fulgt, og han forventet at departementet og fylkesmannen gjorde det også i denne saken. Fylkesmannen opphevet deretter avvisningsvedtaket og ba kommunen om å realitetsbehandle søknaden om igangsettingstillatelse.

Etter et møte med Utlendingsdirektoratet høsten 2010 stilte ombudsmannen spørsmål til direktoratet om saksbehandlingstiden for klager på egne vedtak. Opplysninger på direktoratets nettsider og egne erfaringer tydet på en kraftig økning i behandlingstiden for klagesaker om familieinnvandring. Direktoratet erkjente at saksbehandlingstiden for mange klagesaker var for lang og redegjorde nærmere for pågående arbeid på feltet og prioriteringsspørsmål. Ombudsmannen minnet om forvaltningsloven § 33 og plikten til å oversende dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Det er rettslig sett uakseptabelt at saker blir liggende ubehandlet over tid. Ombudsmannen var usikker på om direktoratet hadde gode nok rutiner for å skille mellom klager som gir grunn til videre undersøkelser og klager som raskt kan ekspederes videre til Utlendingsnemnda. Videre understreket ombudsmannen direktoratets ansvar for en forsvarlig drift, uavhengig av tildelingsbrev fra departementet og andre styringssignaler. En lojal etterlevelse av slike signaler kunne ikke føre til lovstridige eller rettslig sett tvilsomme forhold i deler av porteføljen.

Spørsmålet i saken var om Nav ved behandlingen av et krav om barnetrygd, skulle veiledet om at søkeren også kunne ha rett til bidragsforskudd, og dermed forsømte sin veiledningsplikt i en slik grad at vilkåret for etterbetaling er oppfylt. Ombudsmannen kom til at Navs manglende veiledning om retten til bidragsforskudd i dette tilfellet ikke kunne likestilles med misvisende opplysninger som kvalifiserte til etterbetaling. Nav Klageinstans’ behandling av henvendelsen herfra ga grunn til kritiske merknader. Det hadde tatt lang tid å få besvart spørsmålene, og enkelte etterspurte dokumenter var, tross påminnelser, ikke blitt oversendt.

Spørsmålet i saken var om rettsforlik om delt bosted skulle legges til grunn ved beregningen av bidrag eller om de endrede faktiske forholdene – at barnet var flyttet – kunne legges til grunn. Ombudsmannen kom til at vedtaket fra Nav Klageinstans bygget på feil forståelse av reglene om fastsetting av bidrag og ba om at saken ble behandlet på nytt. Nav Klageinstans foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken. Under henvisning til ombudsmannens forståelse ble bidraget beregnet slik at det ikke ble lagt til grunn delt bosted for barnet i den aktuelle perioden.

A klaget hit over manglende svar på flere henvendelser han hadde sendt Nav Internasjonalt per e-post. Henvendelsene gjaldt en anke til Trygderetten og innsyn i en uttalelse fra rådgivende lege. Da saken ble tatt opp herfra, viste det seg at anken til Trygderetten ikke var registrert i datasystemet Infotrygd, og at den var lagt i feil saksmappe. Ombudsmannen uttalte at det var kritikkverdig at As henvendelser ikke var blitt fulgt opp slik de skulle. Da det var grunn til tvil om arkivrutinene ved kontoret var forsvarlige og i henhold til gjeldende regler, ble Riksarkivet orientert om saken.

Saksbehandlingstiden ved Namsfogden i Oslo i en sak om utlegg ble tatt opp med Politidirektoratet, som ga en grundig redegjørelse for saksbehandlingssituasjonen og tiltakene som var igangsatt for å redusere saksbehandlingstiden. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere namsfogdens behandling av utleggsbegjæringen i den foreliggende saken, men understreket betydningen av at direktoratet fortsetter sin oppfølging slik at namsmannskontorene fungerer etter hensikten.