Etter innsigelse fra miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Aust-Agder ble forslaget til reguleringsplan endret, slik at strandlinjen på klagers eiendom skulle legges ut som friluftsområde istedenfor byggeområde. Grunneieren klaget, men den samme fylkesmannen stadfestet reguleringsvedtaket. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til spørsmålet om det kunne utelukkes at feil ved saksbehandlingen ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Det kunne også reises spørsmål om fylkesmannens habilitet. Ombudsmannen ba om at saken ble vurdert på nytt og anbefalte at det ble oppnevnt settefylkesmann. Fylkesmannen i Telemark ble deretter oppnevnt som settefylkesmann og behandlet saken. Etter fylkesmannens mening hadde «omreguleringen i praksis ingen negative virkninger for utnyttelsen av eiendommen», og heller «ikke noen virkning for eksisterende bruk». Fylkesmannen konkluderte med at klagen ikke kunne «føre fram på grunn av unnlatt varsling». Klageren sa seg uenig i fylkesmannens vurderinger og ba ombudsmannen gjenoppta sin behandling. Anmodningen ble oversendt Fylkesmannen i Telemark for kommentarer.

Spørsmål om Gjenopptakelseskommisjonen kunne avslå et krav fra to domfelte om innsyn i en annen domfelts begjæring om gjenåpning av samme straffesak. Kommisjonen hadde begrunnet avslaget med at dokumentene i den første gjenåpningssaken ikke var en del av «sakens dokumenter» i de to andre domfeltes gjenåpningssak. Ombudsmannen konkluderte med at kravet om dokumentinnsyn ikke kunne avslås med den begrunnelse at det var tale om to forskjellige saker. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om det var adgang til å gradere informasjon i Forsvarssjefens årsrapport for 2008 som «begrenset» og dermed unnta dokumentet fra offentlighet på grunn av taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at Forsvarsdepartementet ikke hadde adgang til å opprettholde graderingen av hele årsrapporten for 2008. Departementet ble bedt om å vurdere graderingen av dokumentet på nytt og foreta en ny vurdering av klagerens krav om innsyn i rapporten.

Saken gjaldt lang ventetid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling. A ble først innkalt til soning av en dom på tre års fengselsstraff over seks år etter at dommen ble rettskraftig. Ventetiden skyldtes blant annet at Oslo statsadvokatembeter ikke utstedte fullbyrdelsesordre før tidligst et halvt år etter at Riksadvokaten hadde akseptert dommen. Det syntes videre å være på det rene at saken ble betydelig forsinket etter at den var oversendt Oslo politidistrikt, som etter dagjeldende regelverk hadde ansvaret for iverksetting av straffen. Ombudsmannen uttalte at den svært lange ventetiden representerte et grovt og åpenbart brudd på straffeprosesslovens og påtaleinstruksens regler om at en dom som hovedregel skal sones «straks den er rettskraftig». En beklagelse til A – som Riksadvokaten hadde gitt på vegne av påtalemyndigheten – var derfor på sin plass. Ombudsmannen antok for øvrig at et så vidt uvanlig langt tidsforløp mellom rettskraftig dom og fullbyrdelse, som ikke skyldtes domfelte selv, ville kunne være et relevant moment ved vurderingen av en søknad om benådning. Etter at A søkte benådning, ga påtalemyndigheten sin tilslutning til søknaden, og tilrådet at straffen ble gjort betinget ved benådning. A ble ved kongelig resolusjon 1. oktober 2010 benådet, slik at hele fengselsstraffen ble gjort betinget.

Et byggefirma ble ilagt tvangsmulkt for brudd på godkjent avfallsplan. I tråd med vanlig praksis i kommunen ble tvangsmulkten ilagt samtidig som avfallsplanen ble godkjent, men krav om betaling forfalt ikke før det ble konstatert brudd på avfallsplanen. Etter at kommunen sendte krav om betaling av tvangsmulkten, klaget firmaet og anførte at det ikke var brudd på avfallsplanen. Klagen ble avvist som for sent fremmet ettersom klagefristen var tre uker fra da tvangsmulkten ble ilagt og ikke når kravet om betaling ble fremmet. Ombudsmannen kom til at kommunens tidligere praksis med å ilegge tvangsmulkt i forkant ikke kunne sies å ha vært i tråd med forurensningslovens hensikt. Kommunen ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av klagen på tvangsmulkten og eventuelt sørge for at saken ble gjenstand for endelig klagebehandling. Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen avvisningsvedtaket. Kommunen behandlet deretter klagen og frafalt tvangsmulkten. 

Ein part som har sakleg grunn for det skal etter reglane i forvaltningslova ha høve til å drøfte saka munnleg med ein tenestemann ved det forvaltningsorganet som handsamar saka. Etter fleire klagar hit tok ombodsmannen av eige tiltak opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet korleis dagens praksis i Nav der dei avgjerande organa vert skjerma frå direkte kontakt med brukarane, stod seg i høve til desse reglane. Ombodsmannen fann ikkje framstillinga til Arbeids- og velferdsdirektoratet heilt tilfredsstellande, og oppfordra direktoratet til ein kritisk gjennomgang av dagens praksis.

Reindriftsstyret hadde samtykket i overføring av lederansvar for siidaandel fra onkel til niese. Lederen av en annen siidaandel i samme distrikt hevdet at den nye siidalederen ikke oppfylte kravene i reindriftsloven § 15 annet ledd «om å ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år», og at det ikke kunne gjøres unntak fra denne regelen. Ombudsmannen kom til at Reindriftsstyrets avgjørelse og begrunnelse fremsto som uklar, og han ba om at saken ble behandlet på nytt. Reindriftsstyret behandlet deretter saken på nytt med samme resultat, men presiserte grunnlaget for vedtaket.

Spørsmålet i saken var om Trondheim kommune hadde grunnlag for et tilbakesøkningskrav overfor A etter at hun i løpet av en periode på ca. halvannet år har fått utbetalt til sammen kr 65 209 for mye i lønn. Kommunen hadde krevd beløpet tilbakebetalt og hadde ved vurderingen av kravet lagt avgjørende vekt på at A ikke var i aktsom god tro med hensyn til størrelsen på lønnsutbetalingene i den aktuelle perioden. Spørsmålet om det foreligger et tilbakesøkningskrav må vurderes etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Det må legges til grunn at A ikke var klar over feilutbetalingen, men at hun burde ha oppdaget feilen dersom hun hadde sjekket lønnsslippene nøyere. Etter en helhetsvurdering kom ombudsmannen til at kommunen ikke kunne kritiseres for å kreve det feilaktig utbetalte beløpet tilbakebetalt.

Klageren mente gebyret for behandling av et privat reguleringsforslag for området Mølleneset i Bergen var foreldet, og at det uansett var grunnlag for reduksjon fordi kommunen hadde overtrådt 12-ukersfristen i plan- og bygningsloven § 30 annet ledd. Det var også spørsmål om gebyret var i samsvar med selvkostprinsippet. Fylkesmannen mente det var inngått avtale om forlengelse av 12-ukersfristen, og at det derfor ikke var grunnlag for å redusere gebyret. Ombudsmannen uttalte at dette standpunktet bygget på en korrekt regelforståelse. Ombudsmannen kom til at det var tvil på flere punkter knyttet til foreldelsesvurderingen. Fylkesmannen hadde dessuten ikke innhentet tilstrekkelig dokumentasjon fra kommunen om gebyret var i tråd med selvkostprinsippet. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å utrede og vurdere saken på nytt når det gjaldt disse punktene.

Saken gjaldt hvordan tilleggsavgiften skulle beregnes i et tilfelle der selskap A feilaktig hadde fradragsført inngående merverdiavgift for tidlig – dvs. før det egentlig forelå fradragsrett – og feilen ble oppdaget av avgiftsmyndighetene gjennom et bokettersyn før selskapet hadde hatt anledning til selv å rette opp feilen uoppfordret. Ombudsmannen kom til at det var galt av avgiftsmyndighetene automatisk å beregne tilleggsavgiften på grunnlag av hele beløpet som feilaktig var ført til fradrag, og at det isteden ville samsvare best med uskyldpresumsjonen i EMK og alminnelige forholdsmessighetsbetraktninger å gi selskapet adgang til å sannsynliggjøre at feilen i alle tilfeller ville ha blitt rettet, innen det ble besluttet om og i tilfelle på hvilket grunnlag tilleggsavgift skulle ilegges. Saken ble forelagt Finansdepartementet, som fastholdt den opprinnelige vurderingen. Ombudsmannen besluttet deretter ikke å gå videre med saken.