Saken gjaldt spørsmålet om en interesseorganisasjon hadde rettslig klageinteresse. Midtre Syndin hytteeierforening påklaget kommunens samtykke til innkreving av bompenger på den private veien medlemmene av foreningen brukte som adkomst. Klagen ble avvist fordi kommunen mente foreningen ikke hadde rettslig klageinteresse. Ombudsmannen kom til at foreningen hadde rettslig klageinteresse. Ordningen med kommunalt samtykke til bompenger på privat vei er gitt for å beskytte nettopp brukerne av veien. Hytteeierforeningen var en naturlig representant for hytteeiernes interesser i dette tilfellet, og det var rimelig at foreningen kunne påklage samtykket. Klagen måtte derfor behandles. Etter ombudsmannens uttalelse realitetsbehandlet kommunen hytteeierforeningens klage.

På bakgrunn av en konkret klagesak ble det på generelt grunnlag tatt opp enkelte spørsmål knyttet til Strand kommunes klagebehandling av saker om startlån. Ombudsmannen hadde flere innvendinger mot kommunens rutiner for klagesaksbehandling og ba kommunen endre disse, slik at de ble i samsvar med forvaltningsloven, kommuneloven og god forvaltningsskikk. Kommunen var enig i og tok til etterretning ombudsmannens uttalelse. I brev til ombudsmannen opplyste kommunen at den hadde lagt om rutiner og prosedyren for klagebehandling av saker om startlån.

Saken gjaldt spørsmålet om Nav er erstatningsansvarlig for tap som følge av en feil gjort ved beregningen av stønadsperioden i et vedtak om foreldrepenger. Ombudsmannen kom til at det måtte reises spørsmål om Nav Klageinstans Sør hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm i sin vurdering av erstatningsspørsmålet, og at det forelå ansvarsgrunnlag for Nav. Klageinstansen ble bedt om å behandle saken på nytt.

En ungdomsskoleelev som byttet skole fra nærskolen til en privat skole i nabokommunen, ble innvilget skyss med buss fra hjemmet til den nye skolen. Elevens foreldre klaget og mente blant annet at skysstilbudet var i strid med sakkyndige anbefalinger og FNs barnekonvensjon. Det forelå tvil om fylkesmannen i tilstrekkelig grad hadde vurdert og vektlagt de relevante hensyn som gjorde seg gjeldende i saken. Ombudsmannen hadde også innvendinger mot at fylkesmannen unnlot å vurdere anførslene knyttet til barnekonvensjonen. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet behandling av saken. Fylkesmannen behandlet saken på nytt, og fant etter en nærmere vurdering av reisetiden, elevens subjektive forhold og forholdet til barnekonvensjonens artikkel 3, ikke grunnlag for å endre det opprinnelige vedtaket.

Spørsmålet i saken er om en kommune kunne kreve et ekstra vanntilknytningsgebyr fra en abonnent. Ombudsmannen mente at det ekstra tilknytningsgebyret for eiendommer i et bestemt byggefelt var blitt fastsatt ved forskrift. Forskriften kunne imidlertid ikke gjøres gjeldende overfor klagerne, idet forskriften om gebyrets størrelse ikke var tilstrekkelig kunngjort da de søkte om byggetillatelse. Ombudsmannen fant også grunn til å knytte noen kritiske merknader til kommunens generelle saksbehandling i gebyrsaken. Etter en fornyet vurdering vedtok kommunen å frafalle kravet om ekstra tilknytningsavgift fra A, samt en annen berørt husstand, og beklaget feilen som var gjort.

Avslag på søknad om dispensasjon fra reguleringsplan for å oppgradere og utvide en brygge. Eiendommen var i reguleringsplanen avsatt til friområde, men kommunen hadde ingen planer om å gjennomføre planen. Ombudsmannen kom til at reguleringsplanen ikke kunne anses for å ha falt bort, selv om kommunen ikke hadde gjennomført den. Det var heller ikke grunnlag for å kritisere myndighetene for å ha lagt vesentlig vekt på nasjonale strandsoneinteresser.

I forbindelse med omorganisering av et tjenesteområde i X kommune, falt As undervisningsinspektørstilling bort. Hun ble «fristilt» av kommunen, og søkte på en avdelingslederstilling i det nye tjenesteområdet. Hun fikk ikke tilbud om denne stillingen, men ble tilbudt en teamlederstilling. Utgangspunktet er at en arbeidsavtale består uforandret også etter en omorganisering. Dersom en stilling omorganiseres bort, kan arbeidsgiveren som utgangspunkt pålegge den ansatte å finne seg i endringer innenfor styringsrettens grenser. A hadde neppe krav på en avdelingslederstilling, men X kommune hadde heller ikke i kraft av styringsretten adgang til å endre stillingen hennes til en teamlederstilling. Reglene knyttet til endringsoppsigelser skulle ha kommet til anvendelse. Begrepet «fristilt» er ikke et rettslig begrep, og utvider heller ikke arbeidsgiverens rettigheter i forbindelse med omorganisering.

En utenlandsboende skattyter med formue i Norge klaget til ombudsmannen over skattekontorets avvisning av en anmodning om bindende forhåndsuttalelse i en skattesak. Avvisningen var begrunnet i at forespørselen gjaldt forhold som måtte avgjøres etter skatteavtale. Under henvisning til praksis fra Skattedirektoratet fant ombudsmannen at en slik forståelse av regelverket var for streng. Skattekontoret burde kunne legge til grunn skattyters anførsel om at beskatningsretten etter skatteavtalen i dette tilfellet tilligger Norge, og avgi en bindende forhåndsuttalelse om de skattemessige virkningene av en eventuell realisasjon utelukkende basert på interne norske skatteregler. Etter en fornyet vurdering av saken besluttet skattekontoret å avgi bindende forhåndsuttalelse.

I etterkant av en straffesak ga X kommune A valget mellom selv å si opp sin stilling som avdelingsleder i kommunen eller å bli omplassert til en stilling uten lederansvar. Kommunen hadde gitt uttrykk for at det ikke var mulig for ham å fortsette i stillingen. Det ble inngått avtale mellom partene om omplassering. Avtalen kunne vanskelig sies å være inngått uten press. Da kommunen på tidspunktet for avtaleinngåelse ikke hadde tatt stilling til hvorvidt den mente at de materielle vilkårene for avskjed eller oppsigelse forelå, var det i strid med prinsippene om saklig og forsvarlig saksbehandling å forsøke å presse gjennom en såkalt frivillig avtale om omplassering. Kommunen skulle på forhånd ha gjort A kjent med kommunens vurdering av hvorvidt det forelå et rettslig grunnlag for en eventuell oppsigelse. Først da ville han være i stand til å vurdere om det var formålstjenlig å inngå en avtale om omplassering.

Fylkeslandbruksstyret i Rogaland avslo søknad om konsesjon for kjøp av landbrukseiendom med den begrunnelse at det var best for bygda og landbruket at bruk med tradisjonell landbruksdrift fikk mulighet til å styrke ressursgrunnlaget. Søkeren ønsket å «utvikle tilbod innan retreat, kultur og turisme» og å leie ut jorda. Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyrets begrunnelse etterlot tvil med hensyn til om det var tatt riktig utgangspunkt for vurderingen og om alle relevante hensyn var vurdert. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken. Fylkesmannen opphevet deretter fylkeslandbruksstyrets vedtak og ga klageren konsesjon på kjøp av eiendommen.