A og B leigde båtplassar ved ein kommunal molo. Kommunen vedtok å bringe leigeforholda til opphør. I følgje kommunen var dei opphavlege avgjerslene om å tildele båtplassar enkeltvedtak, som kunne endrast gjennom nye enkeltvedtak. Ombodsmannen kom til at kommunen sine avgjerder om tildeling og oppseiing av båtplassane ikkje var enkeltvedtak. Dersom kommunen ville seie opp leigeavtalene, måtte dette i tilfelle skje med heimel i avtale- eller kontraktsrettslege reglar.

As søknad om tre års permisjon fra driftsavtale om fysioterapivirksomhet ble avslått av kommunen. Bakgrunnen for permisjonssøknaden var klagerens omsorg for et alvorlig sykt barn. A klaget på avslaget, men klagen ble avvist av kommunen med den begrunnelse at det ikke gjaldt et enkeltvedtak. Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å kritisere kommunens oppfatning om at avslaget på søknaden om permisjon ikke er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2.

Saken gjaldt lotterimyndighetenes tilbakekall av en klubbs godkjenning som lotteriverdig organisasjon, Lotteritilsynets politianmeldelse før saken var klagebehandlet av Lotterinemnda og tilsynets uttalelser til media om politianmeldelse av sentrale personer i klubben. Ombudsmannen kom til at tilbakekallet var gyldig, men hadde kritiske merknader til tidspunktet for tilsynets inngivelse av politianmeldelse, formuleringene i anmeldelsen og tilsynets uttalelser i media. I utgangspunktet bør et tilsynsorgan avvente å anmelde forhold til politiet til saken er ferdigbehandlet i klageinstansen. Unntak fra dette kan blant annet være aktuelt der det foreligger en konkret fare for bevisforspillelse. Formuleringene i anmeldelsen og uttalelsene i media må være avpasset forvaltingsorganets ivaretakelse av sine oppgaver. Det kan være gode grunner for å vise tilbakeholdenhet med konklusjoner om straffbarhet. Noen av tilsynets uttalelser til media ble funnet å være unødvendig belastende og ikke nødvendig for tilsynets utføring av sine oppgaver.

A søkte om å få leie plass til en salgsbod på torget i Bergen, men fikk avslag på søknaden av kommunen, som var grunneier. A klaget på avslaget, men klagen ble avvist under henvisning til at det ikke var klagerett. I klagen til ombudsmannen ble det anført at avgjørelsen om ikke å inngå avtale med A var et enkeltvedtak, og at klagen skulle vært behandlet. Ombudsmannen uttalte at avgjørelser om å inngå eller ikke inngå leieavtale med torghandlere ikke kunne anses som enkeltvedtak. Det var derfor ikke grunnlag for rettslig kritikk mot kommunens avvisning av As klage.

Da advokat A henvendte seg til ombudsmannen på vegne av selskapene Y og Z var forventet behandlingstid på ca. seks måneder, angitt i foreløpig svar fra Skatt øst, overskredet med ca. seks måneder. Forvaltningens informasjonsansvar omfatter også å gi borgerne så presise og korrekte opplysninger som mulig om forventet behandlingstid i konkrete saker. Etter ombudsmannens vurdering var det mye som tydet på at den opprinnelig angitte forventede saksbehandlingstiden på seks måneder i større grad reflekterte en ønsket målsetting fra skattekontorets side, enn en realistisk konkret vurdering av forventet behandlingstid for den aktuelle klagesaken. Skatt øst underrettet så ombudsmannen om at seksjon store foretak ville foreta en gjennomgang knyttet til planleggingen av regionens arbeid fremover.

En mann ble utestengt fra en kommunal svømmehall for en periode på 3 år, bl.a. fordi det ble lagt til grunn at han ved ett tilfelle hadde gått til fysisk angrep på andre badegjester. Sett hen til at beslutningen om utestenging var streng og inngripende, burde saken ha vært bedre utredet og opplyst før beslutningen ble truffet. Det var også en mangel ved beslutningen at reaksjonens innhold ikke var nærmere grunngitt. Etter ombudsmannens uttalelse behandlet kommunen saken på nytt, og reduserte perioden for utestenging med ett år.

Lånekassen hadde forskjellsbehandlet to elever på samme videregående skole, på forskjellige årstrinn, bosatt samme sted, som hadde søkt om bostipend for samme skoleår. Før skoleåret 2008/2009 hadde Lånekassen endret praksisen for beregning av reiseavstand mellom skolen og foreldrehjemmet. Eleven (B), som skulle begynne i 2. klasse, fikk innvilget bostipend på nytt, fordi det var innvilget forrige skoleår. Den andre eleven (A) fikk, på grunn av praksisendringen, ikke innvilget bostipend, da det var hans første skoleår på den skolen. Hensynet til forutberegnlighet gjorde seg etter Lånekassens syn ikke gjeldende i As sak, noe som forsvarte forskjellsbehandling av elevene. Ombudsmannen var enig med Lånekassen i at A ikke hadde en rimelig forventning om også selv å få stipend. Det ble sett hen til at forvaltningen har anledning til å endre praksis med virkning fremover i tid og at endringen ble gjort i god tid før skoleåret var påbegynt. Forskjellsbehandlingen ble etter en konkret vurdering likevel funnet urimelig, på grunn av elevenes geografiske nærhet. I et lite lokalsamfunn, som det saken gjaldt, vil det normalt være tette bånd mellom innbyggerne, særlig blant elever som går på samme skole og derfor omgås hverandre til daglig. Forskjellsbehandling vil i slike tilfeller kunne oppleves urettferdig og urimelig. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Den nye behandlingen medførte at A ble tildelt bostipend for skoleåret 2008/2009.

A ble dømt for å ha kjørt bil i påvirket tilstand. I tillegg til fengsel og bot, ble han fradømt føreretten til motorvogn i 18 måneder. Politidistriktet og Politidirektoratet mente at tapsperioden begynte å løpe da A leverte inn melding om tapt førerkort i overkant av to måneder etter at dommen var rettskraftig. Under henvisning til tapsforskriften mente A at tapsperioden begynte å løpe da dommen var rettskraftig. Etter en konkret vurdering av vedtakets forhold til det forvaltningsrettslige legalitetsprinsippet, fant ombudsmannen ikke grunnlag for å kritisere direktoratets avgjørelse. Det ble lagt avgjørende vekt på de samfunnsmessige hensynene (hensynet til trafikksikkerhet, kontroll og håndheving). Den aktuelle situasjonen var ikke regulert i tapsforskriften, noe ombudsmannen mente burde gjøres og ba Politidirektoratet ta dette opp med Justisdepartementet.

Etter klage tok ombudsmannen opp med Barne- og likestillingsdepartementet det generelle spørsmålet om retten til innsyn i egen barnevernssak etter at vedkommende er fylt 15 år, dersom barnevernssaken ble avsluttet før barnet fylte 15 år. Det tidligere Barne- og familiedepartementet hadde i et brev fra 1999 til samtlige fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og fylkesnemnder fremholdt at barnevernloven § 6-3 annet ledd ikke ga rett til slikt innsyn, og departementets tolkning syntes å ha vært fulgt i praksis. På bakgrunn av ombudsmannens henvendelse, ba Barne- og likestillingsdepartementet om en uttalelse fra Justis- og politidepartementets lovavdeling om retten til innsyn etter barnevernloven § 6-3 annet ledd sammenholdt med retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 flg. Lovavdelingen mente bl.a. at retten til partsinnsyn i saker etter barnevernloven også gjelder for personer som er fylt 15 år etter at saken ble avsluttet. Departementet opplyste etter dette at alle aktuelle forvaltningsorganer ville bli orientert om lovavdelingens uttalelse og hva dette innebærer for retten til partsinnsyn i barnevernssaker. Ombudsmannen fant da å kunne la saken bero.

Etter klage avslo fylkesmannen å gi A innsyn i referater fra intervjuer med As kolleger. Intervjuene var utført i forbindelse med utarbeidelse av en rapport om arbeidsmiljøet ved en kommunal virksomhet der A arbeidet. Avslaget ble begrunnet med at intervjureferatene var «interne dokumenter» og at A hadde fått innsyn i selve rapporten. Rapporten hadde vært en del av saksdokumentene i den senere saken om omplassering av A. A kunne ikke kreve innsyn i intervjureferatene med hjemmel i forvaltningsloven § 18. Referatene var ikke saksdokumenter i saken om omplassering. Videre var det lite treffende å betrakte dokumentene som «interne dokumenter», all den tid kommunen ikke hadde hatt tilgang til intervjureferatene da omplasseringssaken ble behandlet. Det heftet derfor feil ved fylkesmannens lovanvendelse. Det var heller ikke forsvarlig av fylkesmannen å behandle innsynssaken uten å ha sett eller gjennomgått de dokumentene det var bedt om innsyn i.