Spørsmålet i saken var om navnet på de fiskerne som deltok i den såkalte frikjøpsordningen knyttet til seismikkskyting i Lofoten og Vesterålen, samt hvilke kompensasjonsbeløp som ble utbetalt, er underlagt taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at det neppe var grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene som taushetsbelagte. Olje- og energidepartementet ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering ga Olje- og energidepartementet innsyn i dokumentene.

Spørsmål om opplysninger om enhetspris i to avtaler om levering av henholdsvis sesongvaksine og pandemivaksine var underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om næringsopplysninger. Ombudsmannen kom til at det ikke var holdepunkter for rettslige innvendinger mot at opplysningen om enhetspris på pandemivaksinen ble hemmeligholdt. På grunn av den tiden som var gått siden avgjørelsen ble truffet samt endrede forutsetninger i markedet, ble likevel departementet bedt om å vurdere spørsmålet på nytt. Når det gjaldt enhetspris på sesongvaksinene, hadde ikke ombudsmannen tilstrekkelige holdepunkter for å uttale seg om det eksisterte et behov for hemmelighold. Departementet ble derfor bedt om å behandle også dette spørsmålet på nytt. Departementet vurderte saken på nytt, og fant å kunne gi innsyn i enhetsprisene for sesongvaksinene. Når det gjaldt pandemivaksinen, ble avslaget opprettholdt.

Landbruks- og matdepartementet omgjorde Reindriftsstyrets vedtak om godkjenning av gjeterhytte etter reindriftsloven § 21 første ledd, under henvisning til at det ikke kunne gis godkjenning for slik hytte til andre enn reinbeitedistrikter, siidaer og siidaandelsinnehavere. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementet hadde adgang til å omgjøre vedtaket da det ikke ble foretatt en konkret vurdering av om gjeterhytta var «nødvendig», jf. reindriftsloven § 21 første ledd. Departementet ble bedt om å foreta en ny vurdering av saken. Etter den fornyede vurderingen besluttet departementet å oppheve vedtaket, slik at reindriftsstyrets vedtak om å godkjenne gjeterhytta ble stående.

Etter en skjenkekontroll ble bevillingshaveren tildelt åtte prikker og skjenkebevillingen ble inndratt for to uker. Skjenkekontrollørene hadde observert og rapportert om skjenking av alkohol til en person som var åpenbart påvirket av rusmidler. I klagen til ombudsmannen anførte bevillingshaveren at vedkommende gjest ikke var beruset, men syk med en adferd som var til forveksling lik en beruset persons. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere fylkesmannen for manglende opplysning av saken, og det kunne ikke anses som en saksbehandlingsfeil at fylkesmannen ikke gjennomførte et møte med den aktuelle gjesten i ettertid. Saken måtte også anses som tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble truffet.

Etter først å ha tildelt en lakseplass til en søker, omgjorde Finnmarkseiendommen tildelingen, slik at plassen gikk til en annen søker. Saken reiste spørsmål om Finnmarkseiendommens virksomhet ligger innenfor ombudsmannens arbeidsområde og om det omgjøringsvedtaket som ble truffet, var gyldig. Ombudsmannen uttalte at Finnmarkseiendommen må regnes som en del av den offentlige forvaltningen, og dermed i utgangspunktet er omfattet av ombudsmannsloven § 4. Videre mente ombudsmannen at Finnmarkseiendommens omgjøringsvedtak led av slike mangler at det syntes å være ugyldig.

Flere lastebileiere hadde fått bruksforbud på kjøretøy på grunn av mangler ved underkjøringshinderet. Norges Lastebileier-Forbund mente at Vegdirektoratets endring av en merknad til en bestemmelse i kjøretøyforskriften måtte anses som en egen forskrift etter forvaltningsloven, og at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel VII derfor skulle ha vært fulgt ved endringen. Ombudsmannen kom til at endringen ikke var å anse som en egen forskrift. Det måtte legges til grunn at endringen bare var av oppklarende karakter. Merknaden kunne derfor ikke sies å være «bestemmende» for rettigheter eller plikter til private personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a.

Fylkesmannen i Østfold traff som klageinstans et nytt realitetsvedtak etter veglova § 40 annet ledd, og avslo søknaden om avkjørsel, etter at Statens vegvesen som førsteinstans hadde avvist saken.  Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde kompetanse til å treffe realitetsvedtak i denne saken. For å gi klageren en reell toinstansbehandling og ikke minst for å sikre en forsvarlig utredning og opplysning av saken, burde Statens vegvesens vedtak i dette tilfellet ha vært opphevet og sendt tilbake for ny behandling. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse omgjorde fylkesmannen sitt eget vedtak, opphevet Statens vegvesens avgjørelse og sendte saken tilbake for ny behandling.

Saken gjaldt Helse Sør-Øst RHFs behandling av en skriftlig henvendelse fra Pasientombudet i Østfold. Til tross for gjentatte purringer tok det i overkant av 15 måneder før pasientombudet fikk svar. Ombudsmannen uttalte at det var klart kritikkverdig at saken hadde ligget ubehandlet i så lang tid. Videre var det klart kritikkverdig ikke å sende foreløpig svar i henhold til forvaltningsloven § 11a. Ombudsmannen poengterte også at dersom pasientombudet skal få utført sine lovpålagte oppgaver, må helseforetakene i rimelig grad prioritere henvendelser fra ombudet og besvare slike henvendelser så snart det er praktisk mulig.

A og B leigde båtplassar ved ein kommunal molo. Kommunen vedtok å bringe leigeforholda til opphør. I følgje kommunen var dei opphavlege avgjerslene om å tildele båtplassar enkeltvedtak, som kunne endrast gjennom nye enkeltvedtak. Ombodsmannen kom til at kommunen sine avgjerder om tildeling og oppseiing av båtplassane ikkje var enkeltvedtak. Dersom kommunen ville seie opp leigeavtalene, måtte dette i tilfelle skje med heimel i avtale- eller kontraktsrettslege reglar.

As søknad om tre års permisjon fra driftsavtale om fysioterapivirksomhet ble avslått av kommunen. Bakgrunnen for permisjonssøknaden var klagerens omsorg for et alvorlig sykt barn. A klaget på avslaget, men klagen ble avvist av kommunen med den begrunnelse at det ikke gjaldt et enkeltvedtak. Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å kritisere kommunens oppfatning om at avslaget på søknaden om permisjon ikke er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2.