Ombudsmannen satte høsten 2008 i gang en ny undersøkelse av oppholdstiden til personer som er innsatt i politiets arrester, den såkalte «sittetiden». Spørsmålet som ble reist var i første rekke om sittetiden var i tråd med reglene i politiarrestforskriften 30. juni 2006, og den hovedregelen som der er oppstilt om overføring til fengsel innen to døgn. Ombudsmannen stilte også spørsmål om systemet for å registrere sittetid er godt nok. Etter at det i flere omganger var innhentet opplysninger fra Justis- og politidepartementet, ble undersøkelsen avsluttet våren 2010. Ombudsmannen ga uttrykk for at tallmaterialet knyttet til sittetiden fortsatt ikke var tilfredsstillende. Statistikken oversendt fra departementet viste imidlertid at det fortsatt var et urovekkende høyt antall overskridelser av todøgnsfristen for å overføre arrestanter til fengsel. Ombudsmannen forutsatte at de ansvarlige myndigheter ville arbeide aktivt med å få ned antall overskridelser, og at det i denne forbindelse særlig ble sett hen til samlet oppholdstid i arrestene.

Saken gjaldt en kommunes tildeling av fastlegehjemler ved et legesenter. Kommunen la blant annet vekt på at klageren var samboer med innehaveren av den ene hjemmelen ved senteret. Kommunens holdning var at en slik relasjon var uønsket ved små legesentre, og innkalte henne ikke til intervju. Ombudsmannen kom til at kommunen hadde begått flere feil i saksbehandlingen. Saken var ikke godt nok utredet og klageren fikk ikke anledning til å ta til motmæle mot kommunens syn på sentrale forhold. Kommunehelsetjenestelovens krav om at den faglig best skikkede skal tildeles en ledig hjemmel, kunne ikke tilsidesettes. Behandlingen av saken utgjorde i seg selv en urett mot klageren, og kommunen ble bedt om å se på saken på nytt. Etter en ny gjennomgang konkluderte kommunen med at saksbehandlingsfeilene ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Kommunen beklaget imidlertid saksbehandlingen.

Kommunen omgjorde en tillatelse den hadde gitt til oppføring av veranda til halvpart av tomannsbolig med den begrunnelse at tillatelsen var ugyldig. Fylkesmannen opprettholdt omgjøringsvedtaket, til tross for at han anså den opprinnelige tillatelsen for å være gyldig. Ombudsmannen kom til at det heftet tvil ved det rettslige grunnlaget fylkesmannen bygget stadfestelsesvedtaket på, og at saksbehandlingen forut for vedtaket var mangelfull. Fylkesmannen ble bedt om å oppheve vedtaket og å behandle saken på nytt.

Skien kommune ga 12. november 2004 bl.a. tillatelse til terrenginngrep på eiendommen X. Tillatelsen ble stadfestet 6. juni 2005 av Fylkesmannen i Telemark. A (heretter klagerne) henvendte seg til Kommunal- og regionaldepartementet med begjæring om omgjøring. Departementet fant ikke grunn til å omgjøre fylkesmannens vedtak. Klagerne henvendte seg deretter til ombudsmannen. I brev 13. juli 2006 ble de orientert om at saken var foreldet for klagebehandling hos ombudsmannen.

Fire irakiske barn fikk avslag på sine søknader om norsk statsborgerskap selv om moren var blitt norsk borger og to av barna var født i riket. Begrunnelsen var at deres identitet ble ansett som uavklart på grunn av usikkerhet knyttet til farens identitet. Spørsmålet var om denne usikkerheten også heftet ved barna på en slik måte at norsk statsborgerskap kunne nektes. Ombudsmannen uttalte at dagens praksis om å nekte norsk statsborgerskap for barn der det hefter tvil ved en av foreldrenes identitet, er streng og kan gi urimelige utslag, særlig der den andre av foreldrene er blitt norsk borger. Praksisen og regelverket burde etter ombudsmannens syn endres, og det var derfor positivt at departementet hadde satt i gang et lovgivningsarbeid vedrørende disse spørsmålene. Det var ikke tilstrekkelige holdepunkter for på rettslig grunnlag å kritisere utfallet av de fire sakene som klagen omfattet. Denne vurderingen hadde imidlertid budt på tvil. Hensynet til barnets beste etter FNs barnekonvensjon art. 3 må vurderes her som på andre områder, og denne vurderingen bør synliggjøres i begrunnelsene som gis. Utlendingsnemnda opplyste senere at det heretter vil fremgå av nemndas vedtak at det er foretatt en vurdering opp mot barnekonvensjonens bestemmelser.

Saken gjaldt krav om dekning av sakskostnader etter Nav Klage og ankes opphevelse av et avslag på en søknad om uføreytelser. Opphevelsen skyldtes at Nav lokals behandling av søknaden hadde vært beheftet med saksbehandlingsfeil. Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for å rette kritikk mot Nav Drift og Utviklings avgjørelse i saken, og ba om at vedtaket om avslag på dekning av sakskostnader ble behandlet på nytt.

Klageren hevdet at hensynet til barn og unges interesser ikke var ivaretatt ved utarbeidelsen av en reguleringsplan som blant annet omfattet et boligområde. Han pekte på at fylkesmannens vedtak i klagesaken bygget på et tilleggsnotat, som utbyggeren hadde fått utarbeidet etter at saken var ferdigbehandlet i kommunen. Ombudsmannen uttalte at utredningen av konsekvensene for barn og unge skal gjøres forut for den politiske behandlingen av planforslaget i kommunen. Barn og unge er en sårbar gruppe som er avhengig av at andre fremmer deres interesser. Manglende utredning og vurdering av slike hensyn kan svekke folks tillit til forvaltningen, også ut over den konkrete saken det gjelder. Ombudsmannen fant at barn og unges interesser ikke var tilstrekkelig utredet og vurdert under kommunens planbehandling, og at fylkesmannen hadde forsømt sin plikt til å ivareta hensynet under planprosessen. Mangelen var ikke blitt reparert gjennom klagebehandlingen. Ombudsmannen påpekte videre at det ikke er lett i ettertid å reparere manglende utredning og vurdering av barn og unges interesser i planprosessen, uten at saken undergis en fullstendig ny vurdering. Lovens system og kompetanseregler innebærer at det er kommunestyret som skal ta stilling til om hensynet er tilstrekkelig ivaretatt. På denne bakgrunn ba ombudsmannen om at saken ble behandlet på nytt. Fylkesmannen opphevet deler av planvedtaket som ugyldig. Ombudsmannen stilte spørsmål ved hvorfor ikke ugyldighetsgrunnen rammet planen som helhet og uttalte at hensynet til barn og unge alltid vil være relevant ved planleggingen av et alminnelig boligfelt. Han gjentok at kommunestyret, som rett planmyndighet, måtte ta stilling til om hensynet var tilstrekkelig utredet og ivaretatt i planen. Fylkesmannen sendte saken til kommunen, og kommunestyret vedtok en innstilling der det blant annet fremgikk at hensynet til barn og unge var tilstrekkelig ivaretatt i begge reguleringsplanene for Kruttverket. Rutinene for ivaretakelse av hensynet til barn og unge skulle imidlertid revideres. I lys av den prosessen som ble gjennomført etter ombudsmannens uttalelse, og kommunens løfter om oppfølgning av hensynet til barn og unge, fant ombudsmannen etter dette å kunne la saken bero, med visse avsluttende merknader.

Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsgiver hadde rettslig adgang til å gi en ansatt en skriftlig advarsel på bakgrunn av at han hadde skrevet og fått publisert en kronikk i en avis. Ombudsmannen kom til at den skriftlige advarselen ikke var berettiget. Arbeidsgiveren ble bedt om å vurdere saken på nytt. Etter en fornyet vurdering trakk arbeidsgiveren tilbake advarselen.

Helse- og omsorgsdepartementet fritok Aker universitetssykehus (Aker – nå en del av Oslo universitetssykehus HF) fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, slik at A kunne få innsyn i pasientjournaler som psykiateren Johan Scharffenberg hadde skrevet. Fritaket for taushetsplikt ble gitt i forbindelse med As arbeid med en biografi om Scharffenberg. A klaget imidlertid til ombudsmannen og fremholdt at det ikke var praktisk mulig å gjennomføre innsynet uten at han også fikk se taushetsbelagt informasjon som ikke var omfattet av dispensasjonen. Ombudsmannen uttalte at det knyttet seg begrunnet tvil til departementets saksbehandling i forbindelse med vurderingen av dispensasjonens omfang. Særlig knyttet dette seg til i hvilken grad alle relevante hensyn var vurdert, og begrunnelsen for hva det var «nødvendig» å få innsyn i for å nå formålet med forskningen. Etter en ny vurdering opprettholdt departementet sin avgjørelse om ikke å utvide dispensasjonen som var gitt.

Ombudsmannen besøkte Politiets utlendingsinternat på Trandum i oktober 2008. Besøket var en oppfølging av et besøk i 2006, og formålet var å bli orientert om forholdene og særlig om de endringene som hadde skjedd siden det forrige besøket. Ombudsmannen konstaterte at de materielle forholdene og de internertes rettssikkerhet ved internatet hadde blitt vesentlig bedret. På tidspunktet for det nye besøket gjensto fortsatt arbeid med å få fullt samsvar mellom utlendingsloven § 37d (dagens utlendingslov § 107) og utlendingsinternatforskriften på den ene siden, og interne regler og rutiner på den andre siden. Noen viktige endringer var imidlertid gjennomført etter ombudsmannens kritiske spørsmål, særlig knyttet til besøkskontroll, regler om oppbevaring av klær og innredning av soverom og celler. Ved avslutningen av saken var det fortsatt tvilsomt om enkelte rutiner rettslig sett var holdbare. Dette gjaldt midlertidig fratakelse av visse eiendeler og tilsynsrutinene ved sikkerhetsavdelingen. Ombudsmannens inntrykk var at hensynet til kontroll og sikkerhet på enkelte områder hadde fått for stor gjennomslagskraft i forhold til hensynet til de internertes privatliv innenfor rammen av frihetsberøvelsen. Det ble påpekt at lovgiverens forutsetning om konkrete vurderinger ikke kan tilsidesettes gjennom rigide rutiner og regler i instruksverket. I et brev i mai 2011 redegjorde Politiets utlendingsenhet for situasjonen ved utlendingsinternatet og oppfølgingen av ombudsmannens uttalelse. En rekke endringer var foretatt eller planlagt. Ombudsmannen lot deretter saken bero, men opplyste til politiet at det ville bli vurdert å foreta et nytt besøk ved internatet i løpet av 2012.