Saken gjelder en kommunes behandling av klage over utslippstillatelse for sanitært avløpsvann. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for klagenemnda, samt å delta under klagenemndas behandling av saken, jf. kommuneloven § 13-3 andre ledd. Videre er ombudet kommet til at klagenemndas vedtak ikke er i tråd med reglene om begrunnelsesplikt, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. På bakgrunn av saksbehandlingsfeilene ber ombudet klagenemnda om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmål om rett til fast ansettelse etter langvarig ansettelse i midlertidig stilling. Da hennes siste ansettelseskontrakt på skolen utløp, hadde klageren i fem år vært midlertidig ansatt som lærer for elever med autismespekterforstyrrelse. Skolen hadde regelmessig fornyet hennes midlertidige kontrakter, uten å utlyse stillingene. Klageren oppfylte ikke kravet om undervisningskompetanse, men hadde en bachelorgrad i spesialpedagogikk. Samtidig som hennes siste kontrakt utløp, ansatte skolen andre personer som heller ikke hadde undervisningskompetanse til å ivareta liknende funksjoner som hun hadde dekket. Sivilombudet kom til at klageren hadde krav på fast stilling etter arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd. Bestemmelsen gir rett til fast stilling for personer som har vært midlertidig ansatt i mer enn tre eller fire år. Hvis klageren derimot hadde vært midlertidig ansatt etter opplæringslova § 10-6, slik kommunen mente, ville hun ikke hatt rett til fast stilling. Ombudet kom til at klageren ikke hadde vært ansatt etter opplæringslova § 10-6. Grunnen til det var at skolen gjennom fem år ikke hadde utlyst stillingene som klageren hadde hatt. Skolen hadde dermed ikke forsøkt å tiltrekke seg kvalifisert personell. Vilkårene for å ansette klageren midlertidig etter opplæringslova § 10-6 var da ikke oppfylt. Ombudet ba kommunen om å sørge for at skolen fikk bedre kjennskap til regelverket om ansettelser, herunder kravet om at ledige stillinger skal utlyses. Ombudet ba også kommunen om å vurdere hvordan den kunne rette opp i uretten som var begått mot klageren, for eksempel ved å tilby henne en fast stilling som ikke krever undervisningskompetanse.

Saken gjelder en sensors habilitet ved sensur av statsautorisasjonsprøven i tolking på somali. Spørsmålene var om sensor var inhabil da vedkommende arbeidet som tolk i det samme tolkemarkedet som klageren, og om utdanningsinstitusjonen OsloMet og klagenemnda i sine vedtak hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at sensoren var habil. Ombudet mente at sensoren var habil da tolkemarkedet var relativt stort, selv om kandidaten ved bestått prøve ville bli bedre kategorisert i nasjonalt tolkeregister enn sensoren. OsloMet og klagenemnda hadde derimot vurdert forholdet etter en feil forståelse av habilitetsbestemmelsen i forvaltningsloven § 6, slik at kravet til rettslig begrunnelse i forvaltningsloven § 25 ikke var oppfylt. Vedtakene var også i strid med god forvaltningsskikk, da de ikke gjorde kandidaten i stand til å forstå hvorfor sensoren var habil.

Saken gjaldt lønnsgarantidekning for en ansatt eier med en eierandel på 20 prosent i det konkursrammede selskapet. Etter dekningsloven § 9-3 andre ledd andre setning skulle dekning gis dersom eieren ikke hadde hatt vesentlig innflytelse over driften i virksomheten. Nav mente at eieren hadde hatt vesentlig innflytelse fordi han kunne delta på generalforsamling, og danne et flertall mot vedtektsendringer sammen med andre aksjonærer. Det var etter Navs syn ikke av betydning at de andre eierne var straffedømt for konkursen i selskapet, eller at det aldri var avholdt generalforsamling. Ombudet mente at Nav hadde praktisert lovbestemmelsen feil og for strengt. Ved vurderingen er det etter lovens ordlyd og lovforarbeidene av betydning hvilken innflytelse som faktisk har vært utøvd. Nav hadde kun vurdert hvilken innflytelse som kunne ha vært utøvd. Nav ble bedt om å behandle saken på nytt og endre praksis.

Saken gjelder Forsvarets arbeidsrettslige håndtering av en ansatt etter varsling. Klager ble varslet på i mars 2019 etter at han hadde begått en straffbar handling i 2018. Han ble dømt for lovbruddene i mai 2020. Arbeidsgiver ga ham en muntlig advarsel i juni 2021 og informerte ham om andre karrieremessige konsekvenser. Fram til dette hadde han periodevis vært omplassert og permittert som følge av varselet. Klager fikk beskjed om at saken med dette var avsluttet. Våren 2022 rettet media søkelyset på flere varslingssaker i Forsvaret, inkludert klagers sak. Dette førte til at Forsvaret gjennomgikk klagers sak på nytt. Klager ble i mai 2022 suspendert mens Forsvaret undersøkte om det var grunnlag for avskjed. Forsvaret kom til at vilkårene for avskjed ikke var oppfylt og klager fikk komme tilbake på jobb. I et møte med klager i juni 2022 informerte Forsvaret om at de hadde besluttet å gi en skriftlig advarsel. Klager fikk den skriftlige advarselen i august 2022. Varslingssaken måtte anses avsluttet med den muntlige advarselen og de øvrige konsekvensene som ble meddelt i juni 2021. Det kunne ikke gis en ny skriftlig advarsel for det samme forholdet over ett år senere. Det forelå heller ikke rettslig grunnlag for å pålegge klager tjenestefri med lønn i mai 2022. Forsvaret opptrådte her i strid med statsansatteloven §§ 29 og 30. Forsvaret utarbeidet heller ikke en sluttrapport med konklusjon og tiltak i tråd med retningslinjene for varsling i forsvarssektoren pkt. 5.9. Forsvaret bes merke seg Sivilombudets kritikk og legge det til grunn i sin videre oppfølging av varslingssaker. Sivilombudet ber om å bli underrettet om hvordan Forsvaret i sin personalbehandling har tatt hensyn til Sivilombudets konklusjoner.

Saken gjaldt saksbehandlingstiden hos Statens sivilrettsforvaltning ved behandlingen av et krav om tilbakebetaling av vergehonorar fra vergemålsmyndigheten. Saken ble liggende ubehandlet i lang tid, og parten mottok ikke et foreløpig svar med informasjon om forventet behandlingstid før det var gått nesten åtte måneder. Informasjonen som da ble gitt – om ytterligere to måneders saksbehandlingstid – ble ikke senere fulgt opp med forsinkelsesmelding da denne tiden ble overskredet. Statens sivilrettsforvaltning beklaget den lange behandlingstiden og uttalte at den ikke var i samsvar med forvaltningsloven. Sivilombudet var enig i det. Statens sivilrettsforvaltning opplyste at de nå ville se nærmere på egne rutiner for å forhindre så lang behandlingstid i tilsvarende saker. Ombudet uttalte at en slik gjennomgang fremsto nødvendig, og ba samtidig om at Statens sivilrettsforvaltning også gjennomgikk egne rutiner for å sende ut foreløpig svar og eventuelle forsinkelsesmeldinger.

Saken gjelder en utlending som søkte om statsborgerskap i 2012. Etter at han fikk avslag på søknaden fra Utlendingsdirektoratet (UDI), ble den oversendt Utlendingsnemnda (UNE), som i 2014 sendte saken tilbake for ny behandling i UDI. I 2015 ble klageren kalt inn til forvaltningsintervju hos politiet. Klageren ble dømt for et straffbart forhold i 2016, som medførte en karenstid som var til hinder for å innvilge statsborgerskap før i 2019. UDI opprettet tilbakekallssak i 2021, men henla denne og innvilget klageren norsk statsborgerskap i 2023. Sivilombudet kom til at UDI ikke har behandlet saken «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Det skal svært mye til før en behandlingstid på nærmere ni år er akseptabel. Det tok 11 år fra søknad ble sendt til saken var avgjort. UDI både kunne og skulle ha arbeidet med avklaring av klagerens identitet langt tidligere, herunder i perioden de ikke kunne innvilge statsborgerskap på grunn av karenstid (2016-2019). UDI hadde heller ikke prioritert saken slik de skulle ha gjort ut ifra omstendighetene i saken. Blant annet hadde det allerede gått over to år fra søknadstidspunktet da UNE returnerte saken til UDI i 2014, samt at klageren ved innkalling til forvaltningsintervju hos politiet i 2015 hadde blitt varslet om at utlendingsmyndighetene hadde informasjon som kunne føre til at de ville tilbakekalle oppholdstillatelsen hans. Klageren hadde derfor et klart behov for en avklaring av saken. Sivilombudet kom også til at UDI ikke har holdt klageren orientert om sakens fremdrift og årsakene til forsinkelsene, slik forvaltningsloven og god forvaltningsskikk tilsier.

Saken gjelder en journalists begjæring om innsyn i klagesaker om registrering i Sametingets valgmanntall. Sametinget, og deretter Sametingsrådet, hadde gitt delvis innsyn i opplysningene, under henvisning til at de sladdete opplysningene var opplysninger om «noens personlige forhold», og at de derfor var omfattet av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, se offentleglova § 13. Blant annet ble det ikke gitt innsyn i navnene til dem som var innført i valgmanntallet. Ombudet er kommet til at opplysninger som fremgår av en klagesak om innføring i Sametingets valgmanntall etter forholdene kan være omfattet av taushetsplikten om «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Sametingsrådet har imidlertid også unntatt fra innsyn opplysninger som klart ikke er taushetsbelagt, for eksempel informasjon om antall personer i klagesakene og hvordan klagene er behandlet. Ombudet har også kommet til at opplysningene som legges ut til offentlig ettersyn ikke er omfattet av taushetsplikten, herunder navnene på dem som står i manntallet. Sametingsrådet har videre feiltolket reglene om at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder, se forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Saken gjelder eiendomsskattetaksten på en leilighet i Fredrikstad kommune. Eieren av leiligheten innhentet tre verdivurderinger fra lokale meglere som indikerte at kommunens takst var satt for høyt. Klagen over takstvedtaket til klagenemnda for eiendomsskattesaker førte ikke fram. Eieren mente at begrunnelsen til klagenemnda var for dårlig. Sivilombudet har kommet til at klagenemndas begrunnelse i vedtaket 5. mai 2023 ikke oppfylte kravet til «stutt grunngjeving» i eigedomsskattelova § 29 femte ledd. Retningslinjene for taksering i Fredrikstad kommune ble ikke fulgt ved takseringen. Ombudet har også kommet til at det er begrunnet tvil om taksten er i samsvar med eigedomsskattelova § 8 A-2, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav c. På denne bakgrunn ber ombudet om at det gjennomføres ny taksering av klagerens eiendom i tråd med ombudets påpekninger. Ombudet ber om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i en klagesak om avslag på innsyn hos Justis- og beredskapsdepartementet. Det tok ca. 6,5 måned fra klagen ble sendt til svaret forelå. Departementet brukte 4,5 måned på å behandle saken. Behandlingstiden var begrunnet med at saken ikke var ukomplisert, sykdom og ferieavvikling. Departementet har erkjent at saksbehandlingstiden var for lang og har beklaget forholdet. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid var i strid med offentleglova  § 32 tredje ledd. Ombudet ber om departementets tilbakemelding på hvilke tiltak som iverksettes for å sikre at innsynskrav og - klager behandles innen de lovpålagte fristene, om status på innsynsklager innkommet før september 2023 og om departementet har tilstrekkelig verktøy til å holde oversikt over saksbehandlingstiden.