Saken gjelder tolkningen av en reguleringsplan for utbygging av fem tomter i Nesodden kommune. Statsforvalteren i Oslo og Viken stadfestet Nesodden kommunes vedtak om rammetillatelser for oppføring av to eneboliger på hver av de fem tomtene i planområdet. Spørsmålet var om reguleringsplanen inneholdt en begrensning på én enebolig per tomt, slik at søknadene om rammetillatelsene for to eneboliger per tomt skulle vært avslått. Ombudet er kommet til at tolkningen av reguleringsplanen som Statsforvalteren gjorde var mangelfull. Statsforvalteren unnlot å vurdere flere relevante tolkningsfaktorer, fordi Statsforvalteren mente at ordlyden alene måtte legges til grunn. Etter en samlet vurdering av de innsendte dokumentene i saken, mener ombudet at reguleringsplanen inneholder en begrensning om én enebolig per tomt. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens saksbehandling i forbindelse med en tilsynssak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7–4. På bakgrunn av en pasientklage, åpnet Statsforvalteren tilsyn hos legen, og konkluderte med at det forelå brudd på helsepersonelloven § 4 om forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Legen fikk ikke oversendt klagerens etterfølgende tilleggsbemerkninger eller en innhentet medisinskfaglig vurdering før avgjørelsen ble fattet. Legen klagde på avgjørelsen og statsforvalteren vurderte saken på ny. Heller ikke i denne omgangen fikk legen oversendt pasientens nye tilleggsbemerkninger før avgjørelsen ble fattet. I den fornyede avgjørelsen endret Statsforvalteren sin konklusjon fra brudd på forsvarlig helsehjelp i helsepersonelloven § 4, til brudd på kravet om omsorgsfull hjelp etter samme lovs § 4 og brudd på informasjonsplikten i § 10. Klager ble ikke varslet eller gitt anledning til å uttale seg om hvorvidt § 10 var overholdt eller ikke. Ombudet kom til at det forelå brudd på utrednings- og fremleggingsplikten i forvaltningsloven § 17 både da saken ble behandlet i første omgang, og ved den fornyede vurderingen. Legen skulle ha fått oversendt pasientens tilleggsmerknader og den innhentede medisinskfaglige vurderingen før avgjørelsene ble fattet. Videre kom ombudet til at det forelå brudd på utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 første ledd, da legen verken ble varslet eller fikk mulighet til å uttale seg når Statsforvalteren utvidet vurderingstemaet ved annen gangs behandling av saken. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt, og å legge ombudets syn til grunn i fremtidige saker.

Saken gjelder avslag på søknad om endring av rammetillatelse til oppføring av en enebolig i Karmøy kommune. Ved oppføringen av boligen ble boligens gesimshøyde 47 centimeter for høy i forhold til høydekravet i rammetillatelsen og kommuneplanen. Ved å fylle opp deler av terrenget rundt boligen, ville boligen likevel oppfylle høydekravet når gesimshøyden ble målt som forutsatt i kommuneplanen. Ansvarlig søker sendte derfor inn en søknad om endring av rammetillatelsen, en såkalt endringssøknad, som blant annet omfattet endring av det godkjente terrenget. Statsforvalteren i Rogaland opprettholdt Karmøy kommunes avslag på søknaden og mente at høyden, slik denne fremgikk av tegninger vedlagt søknaden, medførte kvalifiserte ulemper og avslo derfor søknaden i medhold av plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første setning. Sivilombudet har kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren fullt ut har gjort de vurderinger plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første setning gir anvisning på. Det er også tvil om Statsforvalteren i tilstrekkelig grad har redegjort for hvordan hensynet til det kommunale selvstyret er vektlagt i Statsforvalterens prøving av kommunens skjønnsutøvelse. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder fastsettelse av inntektsgrunnlag ved beregning av barnebidrag. Spørsmålet er hvordan bonusutbetalinger/ekstrautbetalinger skal tas hensyn til ved beregningen av inntekt. Sivilombudet kom til at regelverket, herunder rundskrivet til forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 4, var uklart om hvordan bonusutbetalinger/ekstrautbetalinger skal inngå ved beregningen av barnebidrag. Regelverket burde tydeliggjøres. Sivilombudet mente videre at det burde utredes om Nav skal vurdere omgjøring av tidligere vedtak om beregning av barnebidrag når de får kjennskap til en bonusutbetaling for samme periode. Slik omgjøring burde utredes/sees i sammenheng med regelen om endring av bidrag tilbake i tid, jf. barneloven § 74 andre ledd. Sivilombudet ba om å bli orientert om Arbeids- og velferdsdirektoratets vurderinger og oppfølgingen av saken.

Saken gjelder frist for å fremsette krav om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i et annet EØS-land, jf. folketrygdloven § 5-24 a. Etter folketrygdloven § 22-13 annet ledd må krav fremsettes innen seks måneder. Spørsmålet i saken er når fristen begynner å løpe. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten la til grunn at fristen begynner å løpe fra behandlingstidspunktet, i samsvar med forvaltningspraksis og helsedirektoratets rundskriv. Klageren fikk avslag på krav om stønad fordi kravene ble ansett fremsatt for sent. Ombudet har kommet til at fristen for å fremsette krav om stønad etter folketrygdloven § 5 24 a løper fra relevant behandling er mottatt og betalt. Ombudet ber om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder frist for å fremsette krav om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i utlandet, jf. folketrygdloven § 5-24. Etter folketrygdloven § 22-13 annet ledd må krav fremsettes innen seks måneder. Spørsmålet i saken er når fristen begynner å løpe. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten la til grunn at fristen begynner å løpe fra behandlingstidspunktet. Kravene på stønad ble avslått fordi de ble ansett fremsatt for sent. Ombudet har kommet til at fristen for å fremsette krav om stønad etter folketrygdloven § 5 24 løper fra relevant behandling er mottatt og betalt. Ombudet ber om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder UNEs behandling av en søknad om oppholdstillatelse for lengeværende asylsøkere etter utlendingsforskriften § 8-14. Det opprinnelige hovedspørsmålet for Sivilombudets undersøkelse var om klagerens søknad var blitt urettmessig satt på vent i mer enn ett år i påvente av rettskraftig dom i straffesak om ulovlig arbeid, som ble brukt til å begrunne avslag på opphold. UNE opplyste imidlertid under saken for ombudet at behandlingstiden ikke skyldtes dette, men at UNE i denne perioden hadde ventet på bostedsopplysninger de i en telefonsamtale hadde etterspurt fra klagers fullmektig. Tema for uttalelsen er derfor begrenset til UNEs veiledning til søkeren og behandlingstiden i saken. Sivilombudet har kommet til at UNE har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Den muntlige forespørselen til klagers fullmektig om bostedsopplysninger burde blitt fulgt opp av en skriftlig anmodning med svarfrist. Anmodningen om nye opplysninger skulle i alle tilfelle ha blitt gjentatt overfor klager i forbindelse med hans og fullmektigens henvendelser til UNEs veiledningstjeneste. Når dette ikke ble gjort, var UNEs handlemåte egnet til å gi klager et feilaktig inntrykk av at saken lå i kø i påvente av ledig kapasitet, og at det ikke var forventet noe mer fra ham. Ombudet er også kommet til at behandlingstiden ikke var i tråd med forvaltningslovens krav om behandling uten ugrunnet opphold, all den tid saken kunne blitt opplyst og avgjort på et langt tidligere tidspunkt dersom klageren hadde fått veiledningen han hadde krav på etter loven. Sivilombudet ber UNE om å behandle saken på nytt innen 18. august 2023. Ved den fornyede behandlingen bes UNE ta stilling til om det opprinnelige vedtaket er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeilene, samt om feilene innebærer at klager bør innvilges oppholdstillatelse – enten etter engangsløsningen i utlendingsforskriften § 8-14 eller etter en bredere vurdering ut fra utlendingsloven § 38.

En jente i barneskolealder hadde grunnet en livstruende sykdom behov for 2:1-oppfølging av voksne døgnet rundt. Kommunen hadde innvilget brukerstyrt personlig assistanse tilsvarende 48 timer i døgnet. Det var imidlertid ikke satt av tid i ordningen til opplæring, personalmøter, medarbeidersamtaler og møter med skolen. Kommunale koordinatoroppgaver var også integrert i ordningen uten at det var satt av ekstra tid til dette. Saken hos ombudet gjelder Statsforvalterens behandling av klage over omfanget av BPA-ordningen, og deres vurdering av om det ble gitt nødvendige og forsvarlige helsetjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a annet ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens behandling av saken ikke var i tråd med klageinstansens plikt til å vurdere de synspunkter som klageren kommer med, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Statsforvalteren ble bedt om å foreta en ny behandling av saken hvor de vurderer hvor mange timer personalet i BPA-ordningen må benytte utover den tiden de inngår i 2:1-vaktordningen og hvordan de manglende timene dette medfører skal dekkes opp. Dersom foreldrene skal dekke inn de manglende timene, må Statsforvalteren vurdere hvilken betydning dette får for om ordningen gir forsvarlig avlastning. Statsforvalteren ble også bedt om merke seg ombudets merknader knyttet til arbeidsleders oppgaver og koordinatorrollen.

Saken gjelder etterbetaling av arbeidsavklaringspenger. Klager søkte om ytelsen i 2010, men søknaden ble av ukjente årsaker ikke behandlet før i 2018. Da arbeidsavklaringspengene ble innvilget, viste det seg at klager i den aktuelle perioden hadde mottatt kvalifiseringsstønad etter sosialtjenesteloven. Nav og Trygderetten mente at retten til arbeidsavklaringspenger bortfalt i de periodene klager hadde mottatt kvalifiseringsstønad, jf. dagjeldende folketrygdlov § 11-25 (i dag § 11-29). Bestemmelsen fastslår at retten til arbeidsavklaringspenger faller bort i den utstrekning ytelsen kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Hensynet bak regelen er at folketrygden ikke skal dekke utgifter som andre instanser har hovedansvaret for å dekke. Ombudet kom til at dagjeldende folketrygdlov § 11-25 ikke ga grunnlag for bortfall av arbeidsavklaringspenger i klagers tilfelle. For personer som oppfyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger, vil denne ytelsen være den primære ytelsen. Ytelser etter sosialtjenesteloven er subsidiære i forhold til ytelser etter folketrygdloven. Det kunne derfor ikke legges til grunn at sosialtjenesteloven hadde hovedansvaret for å dekke klagers inntektstap i en situasjon hvor han oppfylte vilkårene for arbeidsavklaringspenger. Ombudet ba om at saken ble vurdert på nytt. Det er ikke gitt refusjonsregler i sosialtjenesteloven for kommunens utlegg til kvalifiseringsstønad ved etterbetaling av AAP. Sosialtjenesteloven ga derfor ikke rettslig grunnlag for å kreve refusjon i den etterbetalte ytelsen. Ombudet mente det burde utredes om det skulle gis slik refusjonsrett. Ombudet ba om å bli orientert om utfallet av utredningen.

En innsatt – som soner to brasilianske dommer i Norge etter soningsoverføring – fikk avslag på søknad om prøveløslatelse etter halv tid fordi kriminalomsorgen vurderte at vilkåret om «særlige grunner» ikke var oppfylt, jf. straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd. Sivilombudet uttalte at det fremsto uklart om kriminalomsorgen hadde foretatt en helhetsvurdering av saken, herunder hvilke momenter som var vurdert og hvordan disse var vektlagt i saken. Vedtaket var også mangelfullt begrunnet. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om kriminalomsorgen hadde behandlet saken i tråd med straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd og straffegjennomføringslovens retningslinjer. Ombudet ba om at saken ble behandlet på nytt.